Publisert

En Nav-sak har alltid flere sider

Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.

Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.

I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.

Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.

Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.

Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.

Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.

Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor «raus» velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.

Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.

For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.

(Illustrasjon: nettbladet)

Publisert

Hvor er min akademiske stemme?

På vei mot en master…….

Velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Gorgon Vaktmester faller i transe når han hører ordet reparere – revidere, reflektere, reformere, resignere, resultere, respektere……. Jeg håper å falle i transe med henblikk på masteroppgaven min. Det er en lang vei å gå, enda vil det ta både vinter og vår før jeg er i havn, og jeg skal vel gjennom skjærsild på skjærsild.

Jeg skal legge ”en stein til vitenskapens store hus”. Hvordan skal jeg kunne klare det, jeg som føler at steinene mine bare ligger hulter til bulter. Gråsteiner, som egentlig kan bli den fineste mur? Slik ligger de i hagen min, og slik ligger de i tankene mine.

Jeg leser så øyet blir stort og rødt, og av og til vått, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har tatt på meg ekstraarbeid. Jeg leser om den selvstendige oppgaven, den som kan være et bidrag til vitenskapens store hus, men som sjangermessig er utdanningssystemets trangeste tekst. Hvor er min vitenskapelige stemme? Hvordan skal jeg finne den?

Når jeg først finner den – stemmen – da kan jeg kanskje klare å velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Publisert

Luke 6 – Å finne roen

Fine bloggedamen Petunia ønsker å finne roen før jul, men hun vet ikke helt hvordan, selv om hun har kastet mopp og vaskefille. Jeg håper hun finner roen, slik kjøkkennissen hennes har gjort.

Jeg har ikke kastet mopp og vaskefille. Jeg har ikke tatt det fram ennå. Nå før jul er det liksom ikke juleforbedredelser jeg sliter meg ut på. Det er de teoretiske perspektivene jeg skal se eksamensoppgaven min gjennom som sliter mest. Hodet mitt føles som det skal sprenges. Jeg har visst for mye der oppe akkurat nå; det må bare ut og ned på papiret.

Etterpå, når alt har kommet ned på papiret, og jeg på fredag får sendt fra meg rubbel og bit til høyskolen på Lillehammer, da skal jeg roe helt ned, før jeg skal ta noen skippertak for å få jula i boks. Men innimellom der, da skal jeg også finne roen, sammen med Tine og hennes trompet, kanskje. Bare å se på Tine, så føler man ro. Det å være så helt uten fakter med trompeten foran munnen, det ser ikke ut som hun puster en gang. Bare blåser de nydeligste toner gjennom rørene.

Men man burde nok ha tatt fram adventsstaken.

Publisert

Å gjøre kjønn

gender_big«….og rederforbundets usedvanlig vakre president….», sa professor Stein Ringen, og jeg tenkte hva i huleste det hadde med saken at rederforbundets president var vakker. Hva er det med disse gamle menn som ofte, eller alltid, eller nesten alltid må putte inn slike adjektiv? Rederiforbundets president er kvinne. Rederiforbundets president er en vakker kvinne. Men hva så? Hva hadde det egentlig med saken å gjøre? Ringen holdt foredrag om velferdsstaten, han. Om hvordan velferdsstaten hadde utviklet seg de siste 10 til 20 årene. En helt kjønnsløs velferdsstat forsåvidt, hvis vi ser bort fra demografi og kvinners fertilitet og fødselstall som går ned i hele Europa, så var i alle fall forelesninga hans kjønnsløs. Det var liksom neste forelesning som skulle handle om å gjøre kjønn i organisasjoner, basert på Elin Kvandes bok Doing Gender in Organizations. Vi fikk litt hakeslepp, flere av oss voksne kvinnelige studeneter i salen, midt i et forholdsvis bra foredrag falt denne kommentaren, og jeg ble i alle fall litt satt ut. Sidedama mi også, forsåvidt, kvinneaktivist og av de rødeste røde, som hun er. Selvfølgelig i ferd med å si noe, men holdt klokelig kjeft. Det var nok det beste. Eller er det det? Burde vi gi dem inn, disse mennene som ikke kan holde kjeft om kvinnens utseende. Presidenten kan gjerne være stygg som arvesynda for mitt vedkommende. Det er saken likegyldig.

Den kjente professor har nettopp «gjort kjønn» på et stereotypt symbolsk nivå. Han har framstilt rederforbundets president som vakker, men hadde han gjort det dersom presidenten var en mann? Neppe. Da hadde han kanskje sagt at presidenten var handlingsdyktig. Jo, jeg tror det. Presidenten har ertet på seg andre rederimedlemmer, mannlige sådanne, ved å uttale seg om velferdsstaten, og det blir uttalt at hun bare er ute etter å markedsføre seg selv. Jeg tror neppe disse rederne hadde reagert slik om presidenten var en mann, og de hadde neppe sagt at han var ute etter å markedsføre seg selv. Det ser ut til at det henger igjen en forestilling at hun som kvinne skal være samarbeidsorientert og omsorgsfull på redernes vegne. Hadde hun vært mann, hadde nok hennes utspill blitt betraktet som rasjonelt, hun hadde blitt sett på som særlig beslutningsdyktig og handlekraftig. Det hun har sagt er at det ikke er skattetrykket som er problemet i Norge, men at det er innretninger som er viktigst. Som mann hadde hun kanskje ikke sagt det? Jeg aner ikke. Skattetrykk har jeg veldig liten peiling på. Ikke fordi jeg er kvinne, men fordi det ikke interesser meg nevneverdig.

Det som imidlertid interesser meg er måten vi forstår kjønn på. Det kan jo forstås biologisk, som noe vi er, eller det kan forstås som sosialt kjønn, som noe vi blir gjennom erfaringer vi gjør oss som kvinner og menn. Det første er på en måte kjønn som substantiv, der variabelen er kjønn og verdiene er kvinne og mann. Det andre er kjønn som adjektiv, der begrepene kvinne og mann bærer med seg noen særlige egenskaper. Elin Kvande har en annen måte å se kjønn på. Dette er kjønn som verb, det hun kaller «doing gender». På norsk å «gjøre» kjønn, der kjønn er en kulturell kode som skapes i relasjoner og interaksjon mellom menn og kvinner, mellom kvinner og mellom menn. Å gjøre kjønn finner sted i prosesser på individuelt nivå, på strukturelt nivå og på symbolsk nivå.

Som kvinne og mann danner vi opplevelsen av handlingsrommet vårt på individnivå der vi etter hvert gjør oss opp meninger om hva vi kan klare å realisere her i livet, men dette påvirkes igjen av de to andre nivåene. Dette kommer til syne når menn ganske så systematisk finnes i høyere stillinger og har posisjoner i samfunnet som kvinner må streve lenger med å oppnå. Samfunnsstrukturen virker dermed direkte inn på det handlingsrommet vi selv skaper oss, og det er snakk om kjønnede samfunnsstrukturer der det blir ulik fordeling av ressurser som f.eks makt og økonomi. Det symbolske nivået kommer til syne i forestillinger og forventninger om hva som er passende adferd. Det oppstår stereotype forestillinger som mer eller mindre blir tatt for gitt, og dette kommer igjen til uttrykk i måten vi snakker om kvinner og menn på.

Og det er den stereotype forstillingen som kommer fram når Ringen sier disse bevingede ord om den usedvanlig vakre presidenten. Vi diskuterer dette i forelesningen om å gjøre kjønn. Det merkelige er at ingen av mennene i salen har reagert på utsagnet. Kankskje ikke det er så merkelig? De hadde vel kanskje sagt nøyaktig det samme selv. Tja – der ga jeg mannen noen stereotype trekk, faktisk. Det at mannen aldri kan la være å bemerke kvinnens utseende.

Selv traff jeg forøvrig en usedvanlig vakker og muskuløs herremann på treningsturen min dagen før disse forelesningenen.

(Basert på Elin Kvande «Doing Gender in Flexible Organizations og forelesninger på HIL 01.10.2009)

Publisert

Gossip og avslørende ministerbilder

Vi kan like gjerne innrømme det med en gang. Det er litt spenning i det å menge seg med kjendiser, og så kan vi skryte litt av det etterpå, sant? Kanskje vi har klart å tatt et bilde med mobilen, og kanskje noen av disse bildene er temmelig avslørende. Mulig akkurat jeg er den første og kanskje eneste som har tatt akkurat det bilde, og så kan jeg selge det til Se og Hør og Her og Nå og VG.

Jeg har hatt noen bilder liggende en stund. Svært avslørende. Riktignok begynner de å dra på åra, så kvaliteten er ikke av den beste. Paparazzifotografier, vet dere…. Tatt på mange meters avstand, med busker og biler og folk og hus innimellom. Det skal jeg få dere til å tro. De er i alle fall tatt lenge før mobilens og digitalkameraets inntog i denne verden.

IMG_5498

Dette er et celebert selskap, ikke sant? Partyminsister Trond i full mundur. Der Giske er, er det damer, det kan vi jo alle se. Er ikke noe avisene og folk flest finner opp det. Det er rett og slett reelle fakta. Trond + damer er sant. Jeg kan med dette avsløre at ministerens dametekke ikke er av ny dato. Han var tidlig ute på den fronten, som dere ser. En meget ung minister og hans lille harem av trønderpia på Oslotur i det herrens år 1984.

IMG_5502

Motebildet både på hår, brille og klesfronten er betraktelig endret siden den gang, og Giske himself har, om ikke vokst seg høyere, så har han vokst seg penere. Her er han en smule valpete, men damene ser opp til ham. Ja, det gjør de. Og ikke fordi han var den lengste, nei – han var flink, skjønner dere. Tok både naturfaglinja og musikklinja ved Schola Cathedralis Nidarosiensis, uten å anstrenge seg nevneverdig, og det mens vi andre (ja, VI andre) hadde nok med å analysere fugene av Bach.

(Nå avsløres det andre ting her, ser jeg. At jeg faktisk ikke har vært paprazzifotograf, og at Giske og damene er klar over at bildene ble tatt, og at jeg er på alder med Giske, og at vi begynner å dra på åra alle mann)

Det var altså i de glade 80-åra, da musikklassene på Katta var på Oslotur for å menge seg med den dannede elite, gå i operaen og i konserthuset. Det var før vi fikk slikt noe i Trondheim. Det var kanskje i de dager Trond bestemte seg for å bli kulturminister og få operaen til Bjørvika? Vi satt, så vidt jeg husker, langt der oppe på ballkongen i den gamle operaen, det var varmt, og Salome, tror jeg det var, danset dansen med slørene og fikk Johannes’ hode servert på et fat. Eller noe i den dur.
Etterpå gikk vi med lærer Sivertsen og fruen Tvete-Vik på Peppes Pizza, og så tok vi toget hjem. Og for å være helt ærlig, så ønsker jeg meg fire nye år med Giske i kulturministerstolen

IMG_5504

Publisert

Det var frispark. Det kan jeg se med et blått øye.

soccer_cartoon_penalty

En gang for lenge siden heiet halvparten av guttene i klassen på Liverpool og den andre halvparten heiet på Arsenal. En av guttene var ikke interessert i det hele tatt, og jeg vet vel fortsatt ikke om han overhode var interessert i noe som helst. Læreren oppmuntret guttene, leste gårsdagens VG i timene og kunne disse engelske fotballspillerne på rams. Kevin Keagen var det en som het, husker jeg, og jammen ble ikke lilleboren til Kåre hetende det. Kevin, altså. Vi jentene spilte håndball, og det var i lærerens øyne noe annenrangs noe.

Fotball var aldri greia for meg, selv ikke etter at jeg traff en sportsidiot og hadde den første skikkelige daten på cupfinalekampen mellom Brann og Bryne i 1987. Man var jo med, men husker ikke resultatet, bare bjellene til Bryne, korte fotballshortser, mannbein, deilig vær og hånd i hånd ned fra Ullevåll og middag på kinarestaurant før vi returnerte til Bø. Og jammen hadde vi ikke følge av Sissel Kyrkjebø. Det var høy kjendisfaktor der på Ullevåll.

Fotball er så alvorlig, forstår jeg. Molde slo Rosenborg i går, og jeg vet ikke helt hva som skjedde, annet enn at keeperen slapp inn fem mål. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig for Rosenborg, men jeg kan tenke meg man ikke var særlig høy i hatten der i garderoben. Den tiden er visst forbi da Nils Arne kom fram med tunga og snakket om Go Fot-teorien sin og sa at hvis du ikke klarte å leve med å tape fotballkamper, kunne du ikke holde på med det.

Fotball er nok veldig viktig. Sannsynligvis den mest viktigte sport i hele verden. Særlig på TV2 er det viktig, der en gjeng dresskledde mannfolk sitter rundt det runde bord og diskuterer. Diskuterer og analyserer. Det er kjempeviktig. Jeg vil tro det er derfor de har på seg dress. Mørk dress, må vite, slik at vi ser viktigheten i det hele. Ingen må komme i lys dress å stille seg opp her hos viktigheten selv, slik han gjorde Jørgen Kosmo da han ble avbildet i sin beige dress på Natos toppmøte. Det ser ikke like viktig ut med lys dress. Derfor sitter Mini der i sin mørke, og han kan le så mye han vil. Fotball er og blir viktig. Der på TV.

Det er mange som nesten dør der ute på banen, og så er det så voldsomt mye å ergre seg over. Motstanderen, foreksempel. Og dommeren. Hvis det ikke hadde vært for motstanderen og dommeren, så hadde vi jaggu tatt tre-poengeren i dag. Og Brann, de har vunnet. Etter første seriekamp har de vunnet. År etter år. Og Stabæk? Ja, ikke vet jeg hva jeg skal si om Stabæk. Det klarer Nannskog helt fint selv. Putt en mikrofon i hans retning, og ut kommer de, ordremsene.

Og ellers vet jeg ærlig talt ikke så mye om fotball, jeg, annet enn 22 mann på banen, en ball og to mål. Og at det var frispark. Det kan jeg se med et blått øye! For å sitere Terje Dalby, som har levert svært mange udødelige fotballsitat, selv om han sannsynligvis ikke slår Ivar Hoff: Har du en fotball, så har du alt.

Jeg lar fotball på TV gå sin gang og setter meg godt til rette med en bok om lek og idrett fra det herrens år 1910. I 1910 var det en helt annen stil over fotballen. Ikke noe alvor, bare lek, og noe av det viktigste i 1910, i følge denne enestående boka Friluftslek av Hans Hegna, var følgende

Leken består deri at hvert lag forsøker at sparke fotballen gjennem motstandernes maal, og forsvarer sitt eget.

Noen har det med å glemme akkurat det, særlig det første om å sparke fotballen gjennom motstanderens mål. 90 minutter med springing fram og tilbake på en bane med en ball er liksom ikke særlig interessant dersom ballen ikke av og til kommer mellom beina på keeperen.

Leken, ja. I 1910 var det visst slik at man var i ferd med å glemme leken, og det ville Hans Hegna gjøre noe med. Derfor denne lille hendige håndboken på 114 sider med utvalgte leker og idrætsformer for skoler og ungdomslag.

Vor ungdom er kommet bort fra leken, bl.a. fordi forældre og foresatte i lang tid har pekt paa skolearbeidet, den intelektuelle træning som ungdommens fornemste syssel. Det er blit tat mere hensyn til kundskaper end til karakter og helse. I byene er det gaat fortest med tilbakegangen, fordi der er det mer som fører bort fra et sundt ungdomsliv, likesom leiligheten til et saadant er blit mer og mer indskrænket. Men da bygdene gjerne henter sine forbilleder fra byene, har det ogsaa gaat tilbake der.

Skulle nesten tro dette var et sitat fra dagens lokalavis. Det lokale fjerdedivisjonslaget må trekke seg fra serien pga mannefall. Kanskje noen av følgende balleker er et alternativ mens de venter på ertstatninger, eller hvis det viser seg at det blir en tung vei å gå for dem:

Langball, slagball, ringball, stikkeball, stokball, is-stokball, ballonball, slængeball, kurvball, taarnball, netball, skiveball, keiserball, grindball, munk, jagtball, Per i gropen og ball i hat.

Faktisk er både ringball, stokball, ballonball, kurvball, netball, skiveball, keiserball, jagtball og Per i gropen ballspill som også jenter kan bedrive. For som Hegna så fint sier det:

Nogen av de sterkeste kampspil er ikke egnet til at øves av jenter. For dem vil sang og danseleker faa en mere utstrakt anvendelse.

Så vet jeg også det. Og skjønner med det samme hvorfor de dresskledde rundt det runde bord er menn. Det er jo klart man må ha tyngde bak ordene når man skal diskutere og analysere fotball. Når du ikke er god nok som fotballtrener lenger, får du jobb som ekspert på TV. Var det visst Tom Nordlie som sa.

Publisert

Førstegangsvelger

gfon442l

Sønnen er førstegangsvelger. Slikt er litt skummelt. Han sitter ved kjøkkenbordet i sin røde t-skjorte påtrykt CCCP, hammer og sigd. Han er jo helt åpenbart en raddis. Han var i alle fall det, tidligere. Da han var langhåra og Marxlesende og ukonfirmert. Ukonfirmert er han forsåvidt fortsatt, men ikke langhåra, og Marx er erstatta med både annen rød, men også blå litteratur. Og grønn. Men heldigvis ikke brun.

Men selv med denne røde CCCP t-skjorta, så kan man jo aldri vite. Det er det som gjør det litt skummelt, ikke sant? Det man ser med det blotte øye, er kanskje ikke det man egentlig skal se? Og jeg husker tilbake, ja tilbake til i vinter og hans velformulerte ytringer om John McCain og denne Palin. Han snakket om disse i slike rosende vendinger at mor ble helt perpleks, før hun ble sint. Og det var akkurat der han ville ha meg. Som sint mor. Han ville ha diskusjon, gutten. Hadde du hatt stemmerett i USA, gutten min, hadde du da brukt stemmeretten din på disse to?

Og det er det jeg fortsatt ikke vet.

Ta valgtestene, vennen min, sier jeg. Han blåser det bare vekk. Valgtester er for pingler, mener han. Men det er da du får den helhetlige politikken, sier den gamle mor, ja, hun føler seg plutselig gammel, enda det ikke er så mange årene mellom henne og sønnen, hvis man ser stort på det. Man går ikke til valg på helhetlig politikk, sier han, påståelig. Skråsikker er han på akkurat det. Folk orker nemlig ikke for mange ord, mener han. Mulig han har rett i det, men jeg hører ikke til akkurat den kategorien, og sier at til og med jeg har tatt valgtester, og finner ut at jeg står der ganske trygt i mitt politiske terreng.

Vet du hva du skal stemme da, sier jeg, hvis du bare ser på noen få saker? Er det slik at den t-skjorta bare er noe du har på deg uten at det er noen tanke bak, og så mener du helt oppriktig det du sa om McCain her i vinter?

Jeg gruer for de neste seks ukene, plutselig.

Mamma, da, sier han. Det blir ingen diskusjon hvis vi alle er enige, sant?

Men Torstein Dahle, sier han etter en stund, Torstein Dahle bør vi få inn på Tinget.

Så kanskje det ikke er så ille likevel.

Publisert

Kroppskompleks

bungee

Hvem fanden er Pernille Holmboe? var det første jeg tenkte da reklamen gjorde meg oppmerksom på at norske kjendiskvinner skulle stille i all sin nøgne prakt i neste nummer av Elle. Elles redaktør får ha meg unnskyldt, men jeg kommer ikke til å kjøpe denne glansa greia for å se disse kjendisdamene, og heller ikke for å finne ut hvem fanden Pernille Holmboe er. Det kunne Google fortelle meg med sine 6700 treff, og hun ser like lite spennende ut som andre kvinnelige modeller. Både med og uten klær. De ser jo stort sett like ut hele gjengen. Noen lange lemmer og et ubestemmelige ansiktsuttrykk som skulle de slukt en sitron uten at det skal vises for mye.

Hildrande du, kan jeg si i kor med eminente Dagfinn Nordbø. Han hadde en alldeles fortreffelig kommentar i lørdagens VG (25. juli 09), og den er også å finne på bloggen hans. Han kom ikke like godt ut av det i samtale med Signy Fardal i NRKs Ukeslutt (25. juli 09), men det synes jeg han bare skal være glad for. Det er jo en alldeles håpløs debatt når Elles sjefsredaktør har bestemt seg for at hun har gjort sommerens scoop.

Nordbø kaller damebladets redaktør for hyklersk. Enig. Her bekymrer hun seg stort over at kvinner har komplekser for kroppen sin, for deretter å vise fram bilder av fem kvinnekropper uten synlige lyter. Disse nøgne kvinner skal fortelle hvilket forhold de har til kroppen sin, for i følge Fardal så er vi alle veldig opptatt av denne kroppen og hvordan vi ser ut og slikt. Særlig på denne tiden av året. Og da må vi få lese om Synnøve som har slike komplekser at hun ikke tør å dusje sammen med andre på offentlige bad. Mulig hun har et gedigent fødselsmerke på rompa, det kan jo enhver gremmes over, men det sier ikke Elles coverbilde noe om. Alle damer har visst komplekser for kroppen sin, skjønner dere, til og med disse vakre skapningene her. Ja, ja. Trasige greier, egentlig, men Fardal gjør det definitivt ikke enklere for damer som virkelig har store problemer. Om jeg ville sett Fardal naken, slik Nordbø har et ønske om, er jeg imidlertid usikker på. Egentlig lar jeg nakne damer seile sin egen sjø, men det hender jeg lurer på hvor ofte de er framme med barberhøvelen. Eller om det er slik at de har tatt en hairremover som fjerner alt kroppshår for ever and ever.

Åkke som. Det jeg egentlig lurer på, er hvorfor Fardal er så skråsikker på at alle kvinner synes det er noe galt med en selv? Er det noe som har gått meg hus forbi? Hun sier at vårt dårlige kroppsselvbilde sitter i hodenen våre. Det kan hun sikkert ha rett i, men det sitter også i hodet til Fardal at dette visstnok skal gjelde alle og enhver. Snakk for deg selv og dine glansede skjønnheter, du Fardal. Jeg kan godt tenke meg at vi er opptil flere som ikke har så voldsomme komplekser. I alle fall er det ikke slik at våre små skavanker overskygger alt annet og gir oss de største sorger og bekymringer. Jeg kan gjerne gå i en offentlig dusj med føflekken jeg har strategisk plassert der bak og mitt noe assymetriske puppestell, det dreier seg vel om noen millimeter her og der, men jeg kan da kompensere disse skavankene med noen voldsomt lekre muskler i leggene. Synnøve bør også få seg slike leggmuskler. Da er jeg sikker på at hun tør vise seg i fellesdusjen.

(Illustrasjon: the humor archives)

Publisert

To tweet or not to tweet #5

sheep,cartoon,drawing,bonitinho, ,,ovelha,p,b-d736086737fc7c219350e01587eb5467_h

Overfor ferjekaien bor en flokk sauer, kanskje en 20 til 30 stykker i stort og smått. De vandrer der på den grønne marka, av og til høyt oppe i skogbrynet, andre ganger nesten på andre siden av gjerdet, der gresset selvfølgelig er mye grønnere enn på innsiden. Det er som regel ledersauen som sier at det er grønnere der, og da må de prøve det, hele gjengen. De står som regel alldeles i flokk, men selskapssyke som de er, oppdager de fort at tobeinte er på vei til deres lille verden. Da starter brekinga. Og når selveste bjøllesauen starter å breke, breker hele gjengen, til det til slutt er en kakofoni av ulike brekestemmer. Besøk der ved gjerdet skaper nemlig litt spenning i hverdagen deres. Etter hvert stilner brekinga av, og de kan fortsette med det de holdt på med. Som regel er det å spise. Og det er ledersauen som bestemmer tingenes gang der i saueverdenen, overfor ferjekaien.

Let’s face it, most people are sheep. It is much easier to follow than to lead, and on Twitter it is no different.

På Twitter er de fleste sauer. Det er mye lettere å følge enn å lede. I artikkelen jeg leser, blir det hevdet at 80 prosent av twitterbrukerne har færre enn 10 følgere. Dette baserer seg på en eller annen undersøkelse. Sikkert en amerikansk en. Det hevdes videre at 30 prosent av brukerne har 0 følgere.

The fact that an estimated 32 million people around the world visited Twitter.com alone in April certainly indicates that there is something going on there. It just may be that Twitter really isn’t as much about two-way micro-conversations as it is about one-way micro-broadcasting. Indeed, a recent Harvard Business School study suggested that the top 10 percent of Twitter users produce more than 90 percent of all Tweets.

Tallene fra denne studien sier altså at en hel drøss brukere ikke følger noen, at en hel rekke brukere ikke har følgere i det hele tatt, og at ganske mange ikke noen sinne har kvitret så mye som et lite kvirrevitt.

«Wow» – sier du kanskje, «her er noe jeg kan prøve.» Så lager du en konto, prøver deg, og så blir det liggende. Og så en dag har du glemt både brukernavn og passord og kan ikke fjerne kontoen en gang. Kanskje det er det som har skjedd med min gamle skolekamerat? Sitt siste pip-pip framførte han 3. mai. Enda han er kapabel til å si mer enn et lite pip-pip. Kanskje man bør starte en kampanje for å få han på nett igjen?

Det er altså slik, sies det i artikkelen (ja, den er gammel, jeg vet det, helt fra juni 2009 faktisk), at Twitter er fylt med sauer. 63,6 prosent følger flere enn de selv har følgere. Altså – man dilter etter bjøllesauen.

But that is what you’d expect. When only 22 percent of accounts have more than 10 Tweets, people who bother to Tweet on a regular basis will attract more followers than people who prefer to sit back and read. Twitter is no different than any other form of participatory media. A small fraction of users produce the overwhelming amount of content, even if it is just 140 characters at a time. Everyone else just drinks from the stream. Baaaa!

Du kan hete Martha Stewart og ha 1039361 followers og selv følge 29, blant dem Ellen DeGeneres. Som Ellen DeGeneres kan du ha 2476013 followers og følge 26, blant dem Oprah Winfrey. Er du Oprah, har du 1890437 followers og følger hele fjorten stykker, blant dem den fantastisk storslåtte skuespiller Demi Moore. Demi, med sin unge husbond og sitt ene ansiktsuttrykk, blir fulgt av 1541852 disipler, og hun følger jaggu meg 99 stykker, den dama, det er jo strålende, blant dem Dame Elizabeth Taylor. Elizabeth deimot blir fulgt av skarve 113428 personer – ja, ja – her må det mobilisering til – My love goes out to Katherine and Michael’s beloved children – sier hun, og følger sine 58 mer eller mindre kjente personer, blant dem – nei, nå ser jeg at Elizabeth følger slike hjelpeorganisasjoner, og for ikke å snakke om Aidsorganisasjoner. Får håpe hun donerer noen av sine penger også. Hun følger jo også Botox-legen sin Arnold Klein. Han har ikke så mange følgere, enn så lenge, men han følger bl.a Yoko Ono, som blant annet sier: «In your head, a sunset can go on for days. You can eat up all the clouds in the sky.» Og det var egentlig ganske vakkert sagt. Yoko Ono følger Birte Nordahl – i NORGE! – sanger, tror jeg. Ikke så mange følgere, foreløpig, men hun følger NRK P3. og de følger jo de fleste av sine egne followers.

Så hvis du da ønsker å blir fulgt av de riktig store på denne enorme møteplassen, kan du jo starte herfra. Følg P3, som igjen vil føre deg over til Birte, og du kan bli introdusert for Yoko, som kan legge inn et godt ord for deg til han Klein-fyren, og han snakker sikkert pent om deg til Dame Elizabeth, og du vil være inne i varmen hos Demi, som igjen forteller om dette kvitrefantomet fra Norge i et Oprahshow, og så går det slag i slag. Du blir venn av Oprah, og Ellen plukker deg opp, og da kan ikke Martha være verre, og du blir nr. 30 på hennes følgeliste. En stor og deilig familie, dette Twittersamfunnet. Assymetriske vennskap over landegrensene. Ingen sosiale skiller. Bare lykke og fordragelighet. En helt ny verden åpner seg. Kan det bedre være?