Stikkordarkiv: fakta

19/52: Hverdagsliv

Sånn innimellom mestrer jeg ikke hverdagens krav til den gode husmor. Hun som, i tillegg til vask og skrubb av gulv, vegger og tak, også har de grønne fingrene. De som får plantene til å trives. Inne som ute. Som passer på. Gir dem vann. Akkurat nok vann. Aldri slurver med prikling og slike viktige saker.

Hverdagslivet går sin gang. Plantene også. Den gule, som så ut til å mangle vann, den begynte nesten å gå av seg selv. Nærmere undersøkelse viste, o’ skrekk og gru, en hinne av tynn spindelvev med kravlende kryp. Lus? Midd? I alle fall nok til at planten fikk forlate stuas trygge tilværelse og endte sitt liv i en kompostdunge. De andre plantene er gjennomsøkt. Enn så lenge lever de i beste velgående. Som best de kan, i alle fall, hos en husmor uten grønne fingre.

Skrekk og gru var tema for uke 19 i X/52 – Et bilde i uka. Mitt skrekk og gru fant jeg i umiddelbar nærhet, innenfor husets fire vegger. Ekkelt og ufyselig og lite tiltalende.

Andre har løst oppgaven slik:
Jelrik Nylund-van Berkel: Sticky Fingers
Anne Ueland: In Fire and Flame
Line Aakre: Iiiik
Naturglede/Randi Lind: Skrekk og gru i trollskogen.

Ørjasæter tar feil

Det er fullt lovlig å ha et kritisk blikk på Arbeids- og velferdsforvaltningen. Det er likevel lov å komme med rette fakta når du først har tenkt å publisere dine kritiske kommentarer. Jeg har forstått at skribent Elin Ørjasæter er kritisk til NAV, men jeg forstår likevel ikke hvorfor hun kommer med faktafeil når hun har tatt på seg oppgaven med å synse. Navs kjerneoppgaver er utbetalinger, sier hun. Nei, sier jeg. Navs kjerneoppgave er å få flest mulig over fra passive stønader til arbeid og aktivitet.

Den overordnede målsettingen for Nav er en mer effektiv og brukerrettet forvaltning som skal få flere i arbeid og færre på stønad. Dette er kjente ord, og folk må ha sovet i timen om de ikke har fått med seg det. Det var kasteballproblemet som lå til grunn for ønsket om den ene døra, fordi ”fleretatsbrukerne” gikk fra dør til dør uten å få tilstrekkelig hjelp. Det var dessuten et problem at brukerne forble passive når de først hadde fått en stønad. Dette finnes dokumentert i uttalige rapporter om Nav-reformen.

Når så dette ligger til grunn for en den nye velferdsforvaltningen, blir det en smule snålt å lese Ørjasæter når hun sier at

NAV er en transaksjonstung virksomhet, og nettopp pengetransaksjoner er det viktigste de gjør. Det handler om riktig utbetaling av sykepenger, dagpenger, arbeidsavklaringspenger og pensjon, til riktig tid og på grunnlag av en korrekt beslutning

Hun mener at pengetransaksjoner er det viktigste Nav gjør og at stønad til livsopphold er kjernevirksomheten til Nav. Ja, pengeutbetalinger er en stor del av det Nav gjør, men det er ikke kjernevirksomheten. Nav skal sikre pensjon og andre former for livsopphold, men samfunnsmandatet er å redusere utbetalingene. Dette står helt klart i lovverket. Folk skal stå lenger i arbeid, sykmeldte skal tilbake i arbeidslivet, det er arbeid og aktivitet som er hovedfokuset. Skal Nav få til dette, må det drives veiledning og oppfølging.

Og her er vi inne på et annet ankepunkt i Ørjasæters artikkel. Hun påstår at det er ”overraskende at Nav selv rekrutterer folk til å avklare brukeres situasjon, veilede og motivere brukere i praksisarbeid”. Her viser hun til en stillingsannonse, og mener at alle disse oppgavene allerede utføres i attføringsbedriftene.

Ørjasæter burde vite at tidligere aetat alltid har samarbeidet med attføringsbedrifter og andre eksterne, og interne, aktører. Disse har aetat brukt som tiltaksarrangør for mennesker som etter en vurdering får prøve seg i et tiltak. Før de kan komme inn i et tiltak, må det gjøres et vedtak om hvilket tiltak som er det mest riktige. Leser en dokumentet ”Kompetanse i Nav”, vil man kunne se at en veileder i Nav blant annet skal ha

”beste tilgjengelige kunnskap om arbeidsmarked, arbeidsliv, organisasjonsliv, dagens og fremtidens pensjonssystem, utdanningssystemer, tiltaksapparat, sosial- og helsetjenester, herunder Individuell plan og helsefremmede tiltak knyttet til levevaner. Kunnskapen skal både bygge på forsknings- og erfaringsbasert kompetanse.”

Arbeidsavklaring er derfor noe Nav skal drive med, og som det også er tradisjon å drive med, muligens i form av andre begrep, slik som funksjonsvurdering. Men om begrepsbruken endrer seg, er det ikke slik at arbeidsavklaring tar mye ressurser hos Nav. Attføringsbedriftene har kompetanse på tiltak og avklaring, men noen må sortere hvem som skal inn på hvilket løp. Det er Nav den beste til å gjøre så lenge Nav er opprettet for det bruk og så lenge det ansettes mennesker som er kompetente til å gjøre dette arbeidet. En tiltaksarrangør kan ikke klare dette, og dessuten blir det å sette bukken til havresekken. Om en bedrift, la oss si Meland Arbeidssenter AS, skal rekruttere deltakere til et attføringsløp, som er noe av det denne virksomheten lever av, så vil de være tjent med å få inn flest mulig mennesker der. Da tjener de mer penger. De som har behov for et tiltak, er derimot ikke tjent med å dette da tiltak kan være så mangt, alt fra skjermede tiltak til arbeidspraksis i ordinære bedrifter.

Ørjasæter har rett i at attføringsbedriftene har to inntektskilder; overføring fra det offentlige og salg av produkt og tjenester. Det er også riktig at det skåret inn på overføringene til disse bedriftene, men kuttene kommer av lavere arbeidsledighet, ikke for at Nav skal bygges opp.

”Det er klart, NAVs ansatte synes ikke det er nok å kjøpe tjenester fra private. De vil utføre flest mulig tjenester selv, antakelig fordi offentlig ansatte, som alle ansatte, synes det er gøy å bygge kompetanse og få egen organisasjon til å vokse”, sier Ørjasæter videre. For noe vås. Som sagt – private og offentlige tiltaksarrangører er alltid brukt i arbeidsmarkeds- og attføringsarbeid. Nav styres av departementet, ikke hva ledelsen og de ansatte synes er gøy. For at organisasjonen skal vokse, må det komme lønnsmidler til dette fra departementet. Realiteten er jo faktisk at bemanning kuttes, noe som går utover kjerneoppgaven – det å få folk tilbake i arbeid.

Monster-NAV kaller Ørjasæter det, og rakker ned på it-systemer og på Navs manglende suksess og inntjening på områder der de ikke har noe å gjøre. Det er vel heller slik at dagens IT-system er gamle fordi det koster penger å lage nye og fordi Nav ikke kan finansiere dette selv over eget budsjett, fordi det da vil bli kutt i alle stillinger i alle enheter, og da vil det jo også gå ut over det Ørjasæter mener er kjernevirksomheten. Vi kan vel da tenke oss overskifter i media om pengebruken og prioriteringene i Nav. Ørjasæter vil nok være en av de første til å komme på banen med kritiske bemerkninger.

«I mangel på suksess i kjernevirksomheten, eter Monster-Nav seg inn på områder de ikke har noe å gjøre«, skriver Ørjasæter. Dette er direkte feil. Les dokumentene om Nav. Les de mange masteroppgavene som skrives om emnet, les lovverket. Les Nav-evalueringen. Kjernevirksomheten er ikke transaksjonene. Kjernevirksomheten er oppfølgingen.

Slik jeg leser Ørjasæter, mener hun at Nav skal være en slags bank der det blir foretatt rett utbetaling til rett tid. Hun vil at ledelsen skal rydde vekk produkt og tjenester som etter hennes mening ikke har noe der å gjøre. Hun vil vel egentlig omreformere hele Nav-reformen når det kommer til stykket, for slik den er nå, er den opprørende for alle skattebetalerne.

Sannheten er vel at Nav selv er bekymret for sine brukere fordi de ikke får den oppfølgingen de har behov for pga av budsjettkuttene og nedbemanning. Nav er ikke ute etter inntekter. Nav er ute etter å oppfylle kravene i bestillingen av reformen, nemlig det å oppnå målsettingen om flere i arbeid og færre på stønad.

16/52: Morgenfrisk

Hva er vitsen med et Fabergéegg når egg er så vakre i sin naturlige tilstand? Mine påskeegg er naturlig hvite, de ligger der i sin rosa kartong fra Prior. Egg fra Morgenfriske Høner. Jeg vet ikke om slike friske morgenhøner er frittgående, økologiske eller burhøns. De hadde vel vært merket med «økologisk» dersom eggeleggeren hadde vært av den typen. Ei økologisk høne får jo trippe rundt og rote i jorda og har god plass. Sikkert så god plass at hun ikke driver og hakker på andre. Det gjør visst de frittgående, nemlig. Selv om de har god plass, er de ikke så frittgående som økologihøna. 9 høner pr m2, visstnok. Blir nok en del hakking da. Burhønsa, som ikke må forveksles med burugler, de får bo i lag tre og tre. Så sier visst reglene. En sittepinne må de ha, og en skjermet plass til å legge eggene.

Men egentlig, egentlig ligner disse vakre vesener på kvinnebryst der de ligger. Morgenfriske.

Egg var tema i X/52 – Et bilde i uka – uke 16. Et eggende tema. De andre har løst oppgaven på sin måte:

Jelrik Nylund-van Berkel: Pure egg
Line Storlid blanda » egg»
Yngve Thoresen: Glowing Egg
Anne Ueland: Finally In Freedom
Naturglede: Flere egg!
Sonja Middelhuis: Tema uke 16/52: Egg
Anne: Del 3 egg

14/52: I blanke messingen

Messing – en legering av kobber og sink, med gylden overflate. I mitt hus finnes flere kilo messing. Brass kalles det på engelsk, og det er i forbindelse med brass denne messingen brukes. Dette er min messing, fullstendig i sin blanke messing. To tuba, et althorn, en kornett. Og en trompet, som så absolutt ikke brukes i brassband. Den har plassen sin som små-messing i janisjarkorps.

A brass instrument is a musical instrument whose sound is produced by sympathetic vibration of air in a tubular resonator in sympathy with the vibration of the player’s lips. Brass instruments are also called labrosones, literally meaning «lip-vibrated instruments».

Derfor er messingblåsere gode kyssere. Det visste dere vel.

Huset med det rare i var tema for uke 14 i X/52 – Et bilde i uka. Og da måtte man bare finne fram det rare i sin bolig. De andre deltagerne har løst oppgaven på denne måten:

Ståle Ertzgaard: Krus i hus
Line Aakre: Tursti
Line Storlid: Weird things in my house
Anne Ueland: Happy Moon
Sonja Middelhuis: Rar pynt
Jelrik Nylund-van Berkel: The Old Violin
Anne: Eggstokker på utstilling
Yngve Thoresen: The Old Typewriter
Randi Lind: I huset Mitt

9/52: Sansetap

Hun forteller om turer til fjells, om skikjøring ned brattheng. Hun har vandret sine daglige kilometer gjennom et langt liv. Nå svekkes hørsel og syn, og for å holde balansen må hun ty til hjelpemiddel. Det er lenge siden hun har forsert andre hinder enn dørstokker og lukkede dører. Svekking av balansen gjør at bevegelsene hennes ikke faller like naturlige som før. Det er et strev å reise seg opp, et strev å sette seg ned. Alt går mye tregere enn før. Samspillet mellom sansene, tilbakemeldingen til hjernen om at nå settes kroppen i gang, informasjonen mellom kropp og hjerne. Likevektsansen i det indre øret, den som registrerer forandringer i bevegelsenes hastighet eller retning. Den er der, men det er lite lurt å utfordre den med å balansere på gjerdet.

Alderdom og sansetap. Det er ikke stort å gjøre med det.

Men hun går ingen steder uten neglelakk.

Sanseinntrykk er tema for X/52 denne uka. Selv har jeg prøvd å fange sansetapet. Hvordan det er å sanse verden gjennom ører som er tunghørte, et øye som nesten er blindt og en balansenerve som svekker bevegelsene i en eldre kropp. Egentlig vil jeg se bildet gjennom den eldres svaksynte blikk, men jeg er redd for at bildet da blir svært ufokusert.

Andre deltagere har løst oppgaven på sin måte:
Jelrik Nylund-van Berkel: Waterdrops
Anne: Midt i en natt
Sonja E. Middelhuis: Sansegodt
Ståle Ertzgaard: Uskyldshvit smak av grønt
Stein-Evert Pettersen: As time goes by

7/52: Toy Story

Da leken tok slutt
Toy Story. Foto: Vibeke Prestmo Valestrand

Leken tok slutt en dag, og stativet ble satt inn i et hjørne av gården, sammen med det andre bosset. Ingen hyl, ingen kiling i magen, ingen barn. Og ingen voksne tar plass på det orange setet. Dissen gynger av og til, når vinden tar tak. Fram og tilbake. Ellers går prosessen sin gang, men jern er visst ikke skapt av jord, så her er intet av jord er du kommet til jord skal du bli. Her står alt til nedfalls, korrosjonsprosessen har gode vilkår. 2 Fe + O2 + 2 H2O = 2 Fe(OH)2, for å si det på vitenskapelig vis. Jern i kontakt med luft og vann. Visstnok.

Ukens tema i X/52 er Lek

Andre deltagere:
Ståle Ertzgaard: Tauende til glede
Jelrik Nylund-van Berkel: Rockin’ the world
Stein-Evert Pettersen: Sensorrens
Anne Ueland: Come Out and Play!
Jan Ivar Vik: Lek og moro i Sarpsborg
Yngve Thoresen: Old Teddy
Line Storlid: Playing with a box off colorfull lego/toys

Uke 7 var en uke med minimalt fotografering da tiden rett og slett ikke strakk til. Dette motivet knipset jeg i all hast ved en kommunal bolig. Synes det forteller en historie, på en måte.  For å få litt liv i bildet, har jeg selv lekt meg litt med ulike versjoner. Havner på dette, men kunne sikkert lagt inn orginalen.

Kvinner på dirigentpodiet

Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne, sa Susanne Sundfør, og trakk seg fra Spelemannsprisnominasjonen for årets kvinnelige artist. Observante folk fikk vel også med seg at hun sa akkurat det samme under sin takketale som årets kvinnelige artist i 2008. Verden har stått på stedet hvil, muligens. Det skilles fremdeles mellom kvinner og menn, også i musikklivet.

«Om jeg skulle bli husket for noe, vil jeg heller at det skal være som en god dirigent enn som den første kvinnelige dirigent.» Det sier den kanadiske dirigenten Kerri-Lynn Wilson. Marin Aslop er også dirigent, meget markant, i disse dager i Norge som gjestedirigent for Oslo-Filharmonien. Kvinnelig dirigent, eller bare dirigent? Aslop vil helst bare være dirigent, og jeg kan jo forstå henne. Hvorfor sette dette kvinnelige foran?  Også har vi norske Irene Anda, som når hun blir spurt om sin rolle som kvinnelig dirigent, besvarer spørsmålet med at kjønn ikke er noen forutsetning for om man kan dirigere eller ei.

Denne posten skal handle om kjønn og om kjønnsubalanse i kulturlivet med spesielt fokus på å få kvinnene opp på dirigentpodiet. Det er politisk, og en debatt NMF som organisasjon bør ta. Fordi NMF er en politisk organisasjon, og fordi norske dirigenter ikke vokser på trær, og som jeg så betimelig fant på dette store internettet: Norske dirigenter vokser ikke på trær, det dreier seg ikke en gang om en lavthengende busk når vi snakker om kvinnelige dirigenter.

Unaturlig ubalanse

Vi har en unaturlig ubalanse mellom mannlige og kvinnelige dirigenter. Dette er uttrykt av musikksjefen selv, Geir Ulseth.  I en ideell verden burde man så klart ikke kategorisere ut fra kjønn, men vi lever fortsatt ikke i den ideelle verden. Ved at jeg nå problematiserer kjønnsubalansen, står jeg også i fare for å generalisere. Jeg kan stå i fare for å forsterke og opprettholde kjønnsmessige stereotyper ved å sette fokus på dette ordet «kvinnelig» foran ordet «dirigent». Men hvordan kommer vi oss egentlig videre dersom vi ikke setter fokus på et problem, eller la oss heller si utfordring? Det er for få kvinner som tar på seg rollen som dirigent. Vi kan rett og slett ikke benekte dette.

Har kjønn noe å si?

Det kommer ikke an på kjønn om jeg kan dirigere eller ikke, sier Irene Anda. Selv synes jeg Anda her benekter sin kvinnelighet, slik Susanne Sundfør gjør. De benekter det ved å hevde at kjønn er uvesentlig. Sundfør er først og fremst musiker, Anda er først og fremst dirigent. Selv vil jeg helst ikke sette kvinnelig foran ordet dirigent, jeg vil egentlig ikke overfokusere på kjønn fordi det er kunnskapen om faget som er det viktigste, men jeg mener vi må få fram at det er en kjønnsmessig skjevhet. Det er noe unaturlig i dette, tatt i betrakting utviklingen i andre deler av samfunnet.

Jeg la ut en utfordring på facebook forleden dag. Hypotese: Kvinner dirigerer skolekorps og kor, menn dirigerer amatørkorps. Hvorfor? Jeg har fått ord å tygge på: prestisje, maskulinitet, femininet, vegring, kvotering. Selv legger jeg til ord som prestasjonskrav, omsorg, rollemodell, mannsyrke, egoisme. Bloggformatet krever at jeg begrenser meg i innhold, derfor tar jeg tak i ordet rollemodell samt et spørsmål en tidligere regionsstyrekollega kom med angående kvinnelige dirigenter.

Rollemodeller

Hvorfor er det så få kvinner som dirigerer amatørkorps generelt og elitekorps spesielt? Dette spør en tidligere styrekollega. Et svært essensielt spørsmål, særlig med tanke på at vi nå går inn i NM-sesongen. Jeg har gått rundt i gangene i Grieghallen noen år (NM Brass), jeg har sett og hørt og observert. En hel bråte med jenter ser jeg der, «kvinnekonger» på sine instrument, men jeg ser ikke en eneste dirigent av arten hunkjønn. Er det ingen andre som reagerer på dette? Reagerer ikke guttene, eller er det ikke et interessant spørsmål? Er det ikke så farlig at de ikke har kvinnelige kollegaer? Er de så egoistiske at de bryr seg kun om seg selv og sin egen prestasjon?

Jeg tar på meg mine feministbriller og roper på kvinnene. Jeg ønsker meg rollemodeller. Skal NMF rekruttere dirigenter fra egne rekker, må de snart begynne å tenke på å få fram rollemodellene. Hvem er det som bekler rekkene i korps? Jo, det er jenter. Stadig flere jenter. Jeg ønsker at blant annet Irene Anda og hennes kvinnelige kollegaer viser seg fram for disse jentene, ikke kun som dirigenter, men som kvinnelige dirigenter. Jeg har ingen tro på kvotering, men jeg har tro på rollemodeller. Jeg vil at de kvinnelige dirigentene skal være mer rollemodell enn de er i dag, både de profesjonelle og de på ”lavere” nivå. De vises knapt, og det er både NMF og kvinnenes egen feil. Skal man vise at man kan noe, er det liten vits å gå stille i dørene. Det blir gått for stille i dørene når en kvinnelig dirigent ikke fronter at hun er en kvinnelig dirigent.  NMF kan heller ikke bare ønske at kvinner skal melde seg på en dirigentkonkurranse, de må gå hardere til verks, huke tak i damene. Da kreves det kvinnelige rollemodeller.

Jeg ønsker også at kvinner som dirigerer skolekorps sikter enda litt høyere, men uten at dette går på bekostning av skolekorpsene selvfølgelig. Ønsket mitt er at de tar med seg kunnskapene om direksjon over i de høyere amatørkorpsdivisjoner, om mulig helt opp i elitedivisjonen, og at de viser at det går an.

Noen må gå foran å bane vei. Hvem tar utfordringen?

(Illustrasjon: Music Conductor hands, deposit photos)

Det var en gang et partnerskap

Staten kutter i Nav, sier Herøy-rådmannen Rune Sjurgård og anbefaler alle rådmenn til en samlet aksjon mot den store autoritære og til dels tunghørte staten. Det er et voksende Nav-opprør i kommunene skal vi tro Kommunal Rapport, og det skal vi jo, det er jo et seriøst tidsskrift sånn sett. Sjurgårds kritikk ramses opp punktvis, og får på sett og vis stå uimotsagt. Han kommer til orde, helt sikkert med påstander det er hold i, sett fra hans ståsted, og jeg skal så absolutt ikke betvile hans uttalelser tatt i betraktning hans posisjon som øverste leder av bedriften Herøy kommune. Til det har jeg alt for liten kunnskap.

Det jeg imidlertid kan ha en antagelse om, er at disse uttalelsene kommer som en reaksjon på det partnerskapet bedriften hans har inngått med storbedriften Nav Stat. Jeg antar rådmannen har gjort seg opp sine tanker om det som er sagt å være den største velferdsreformen i nyere tid, og at dette kanskje ikke står til troende, slik han ser det. Han er kommunens representant. Kommunen er lillebroren i partnerskapet Nav stat og Nav kommune, det partnerskapet, som ut fra gjeldende prinsipp, skal være et likeverdig partnerskap.

Partnerskap

Skal en lykkes med et partnerskap, er det en del forhold som må tilfredsstilles. Så også for partnerskap som styrings- og samarbeidsform. Innenfor partnerskapet må det finnes et institusjonelt handlingsrom med mulighet for å manøvrere og improvisere, partene må legge nok ressurser inn i partnerskapet, det må være et minimum av felles forståelse og identitet til oppgavene som skal løses og det må være en definert ledelse som fører prosessene framover. Intensjonen som ligger til grunn for et partnerskap er å bygge koalisjoner der man sammen har ressurser til å løse kollektive problemer.

Kan Nav-partnerskapet sies å tilfredsstille dette? Det kommer vel an på hvem man spør, noe litteratur på området viser. Jeg skal ikke trøtte noen med vitenskapelige undersøkelser på området, men det er ikke til å stikke under en stol at kommunene og KS vil ha en annen oppfattelse av partnerskapet enn staten.

Gjør hva dere vil, men få kommunene med dere, sa Dagfinn Høybråten i sin tid, og embedsverket fikk i oppdrag å komme til enighet med KS om en ny modell for velferdsstaten. Partnerskapet som oppstod kan forstås som en slags likevektsløsning: Stortinget fikk en nasjonal standardisert velferdsorganisasjon med en dør, samtidig fikk kommunesektoren og det kommunale selvstyret en nøkkelrolle i utformingen av hvilke kommunale oppgaver som skulle legges til lokalkontorene. Ambisjonen til Stortinget var å gi Navreformen en lokal dimensjon, og primært kommer dette til uttrykk i hvilke kommunale tjenester som legges inn i kontorene. En kommuneundersøkelse gjort av Perduco (2006), avdekket at kommunene hadde forventninger om at det lokale Navkontoret skulle bidra til snarlige resultat når det gjaldt å få til et samarbeid mellom stat og kommune på arbeids- og velferdsområdet. Dette samarbeidet skulle være bedre enn før, og mye mer målrettet.

Slik jeg leser Herøyrådmannen, har ikke kommune og stat oppnådd det som lå til grunn for reformen og partnerskapet. Kommunene hadde høye ambisjoner, men det kan se ut til at den kommunale delen av partnerskapet opplever statlig dominans og overkjøring og en opplevelse av liten innflytelse. Spørsmålet jeg stiller er hvorvidt partene har gått inn i partnerskapet med det formål å oppnå gjensidig forståelse og konsensus. Det vet man jo ikke, med mindre det er gjort undersøkelser på området, og så langt har ikke jeg sett noe som går direkte på dette. Jeg kan anta og stille spørsmål, og spekulere.  Ikke minst kan jeg spekulere. Jeg kan for eksempel spekulere om Herøyrådmannen har fått en «felles forståelse og identitet» til oppgaver som skal løses i Nav? Det er et av kravene som må til for at partnerskapet skal fungere. Ut fra rådmannens kritikk kan det for meg se ut som han ikke har fått med seg at han er i et partnerskap.  Selv aner jeg ikke hvor velvillig øverste myndighet er til lytte og gjøre noe med det som ikke fungerer, men jeg kan ikke tro at den statlige delen ikke er seg partnerskapet bevisst.  Så lenge rådmannens uttalelser står der uimotsagt, kun i følge med noen til dels tåpelige kommentarer fra de alltid saklige tilstedeværende nettkommentatorer, vil folk, og folk flest, tro at det er slik rådmannen beskriver.  Til dels kan det sikkert være slik, til dels kan kritikken helt sikkert modereres.

For det generelle omdømmet sin del har Nav mye å vinne på større åpenhet, i denne forbindelse å fortelle at at et opprør ikke er nødvendig.

———————————————————–

Litteratur:
Fimreite, Anne Lise og Kåre Hagen (2009): Partnerskapet mellom stat og kommune: Velferdspolitikkens territorielle dimensjon revisted? I: Tidsskrift for Velferdsforskning, Vol. 12, No. 3, 2009, side 155-167, Fagbokforlaget
Sandersen, Håkan T. og Ingrid Bay-Larsen (2008): Partnerskap mot alle odds. I: Ole Johan Andersen og Asbjørn Røiseland (red.) (2008): Partnerskap. Problemløsning og politikk. Bergen: Fagbokforlaget

Working 9 to 5

#reverb10 December 2 Writing.
What do you do each day that doesn’t contribute to your writing — and can you eliminate it?
(Author: Leo Babauta)

I gang som jeg er med et større skriveprosjekt, ser jeg det som nødvendig å skrive litt hver dag. Skrivinga må inn i fingrene.

Å skrive hver dag, særlig på en masteroppgave, er vanskelig å få til. Det er ikke hver dag en får til å være så veldig akademisk. Av og til er det andre tekster man vil skrive, slik som dette, en post på bloggen.

For tida sitter jeg midt i en eksamen. Jeg sliter med drøftinga. Jeg vet at egentlig er det kun fordi jeg setter for høye krav til meg selv. Jeg burde ikke gjøre det, bør skrive det som faller meg inn og sette min lit til at det er rett.

Målet er å lære bedre skrivevaner, lære å disponere tida bedre, være mer effektiv. Bruke tankekart på en mer hensiktsmessig måte.

Hva hindrer meg i dette? Hva er det jeg gjør hver dag som hindrer meg og ikke bidrar til skriving? Og kan jeg eliminere vekk noe av det?

Working 9 to 5, eller 8 til 4, er ingen god kombinasjon med større skriveprosjekt. Det å pendle 10 mil pr. dag er heller ingen god kombinasjon. Det å ha verv, det å ha famile, være mor, ektefelle, kjæreste. Det er ting som hører med i livet, det er noe jeg er og gjør hver dag. Intet av dette kan jeg kutte ut. Kan ikke kutte ut jobb, kan ikke kutte ut familie. Vil ikke.

Mulig skrivingen min ikke har godt av det, skjønt jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk at dette bidrar til bedre skriving.

Illustrasjon: Writing Trees

Erotisk salme

Siden nå dine to grønne blad skjelver i vinden og duene stiger og synker i vindens blå vindeltrapp mellom jorden og vår felles sol, skal så ikke min svarttrost synge med solen ytterst i nebbet?

Skriver Harald Sverdrup i sitt dikt Skal jeg så ikke synge, og jeg vet hvor han vil. Dette er forførende vakkert og erotisk, og man skulle nesten ønske at man var i besittelse av en mann som kunne ta disse ordene i sin munn. Mann er man jo i besittelse av, like erotisk i ordkunsten som den godeste Sverdrup er han dog ikke. Forsåvidt har det gått greit hittil. Man greier brasene uten at deler av kroppen benevnes som svarttrosten som synger med solen ytterst i nebbet.

Men deilige ord. Det er det.

Hvor flink du er til å finne veien når du er på jakt etter elskov

Eller erotikk.

Googler du erotikk, vil du få rundt 348 000 resultat. Av og til sender google deg inn på denne bloggen. 454 ganger, for å være nøyaktig.  Jeg har vel sagt et eller annet erotisk en gang, tenker jeg.  For å være helt nøyaktig den 20 januar 2008 .  Ettersom posten er såpass gammel ( i bloggsammenheng er alt gammelt etter en uke eller så), er det heller ikke kommet noen kommentarer på posten siden januar 2008, men her en dag fant jeg en kommentar som hadde havnet i spamfilteret mitt.  Jeg synes kommentaren var hyggelig, og jeg ser ikke bort fra at jeg hadde utforsket forslaget vedkommende kom med. Hadde jeg trengt det.

Egentlig står det mer om erotikk på denne bloggen enn hva den norske utgaven av Wikipedia kan skilte med.  Noen bør ta seg på tak å få gjort noe med det. Einar Gelius, kanskje?

Erotikk som søkeord blir forøvrig kun slått av Blå Salme. Erotikk og Bibel, altså. Salomos Høysang. Kom, la oss nyte kjærlighetsrusen, fryde oss i elskov til morgenen gryr, som det visstnok heter der et sted.

(Illustrasjon: We Heart It)