Stikkordarkiv: fakta

Uten makt og agenda

Jeg har ingen makt. Jeg setter så absolutt ikke agenda for samfunnsdebatten. Jeg er bare meg, i en halvprivat, halvpersonlig sfære, mitt virtuelle hjem.

Jeg skriver når jeg vil, om hva jeg vil. Jeg leser hva jeg vil, om hva jeg vil. Mine tanker er mine, og mine meninger er mine. Subjektive til tusen.

Bloggingen min viser meg i et bittelite nøtteskall. Du får bare vite litt. Jeg har en gang vært helt anonym. Så ble jeg halvanonym. Nå er jeg egentlig bare et psevdonym. Og det har blitt vanskeligere å skrive.

En gang var jeg blant Sonitus sine utvalgte. Flere ganger. I år har jeg gjort så lite ut av bloggingen min, at jeg ikke er Sonitus verdig. Det føles en smule rart, faktisk.

Blogging er muligens sååå 2008. Mars 2008, i alle fall noe før april 2008. Allikevel. Folk blogger. Det finnes en uendelig mengde blogger der ute, og flesteparten er som meg. Liten, anonym, der i bakgrunnen. Stiller ikke de store spørsmålene. Diskuterer ikke de viktige sakene. Har intet politisk å komme med. Har liten interesse for sosiale medier og den slags.

Vi tar bildene våre. Skriver tekstene våre. Noen har interesse av det, noen har ikke interesse av det. Sånn er det bare, og sånn bør det være. Jøje meg, så kjedelig livet var, hadde vi de samme interessene.

Stemmen. Min stemme, andres stemme. Eller mine ulike stemmer. Nå. I telegramstil. Andre ganger kan setningene bli lange, de kan bli innfløkte, innholdet kan plutselig dreie seg om alvorlige saker, mastertanker, det er komma i hytt, og i pine, som her. Eller. Jeg skriver pent og ordentlig, saklig og lesbart.

Noen blogger om å være mamma. Hele tiden. Noen blogger om blomster. Hele tiden. Eller om politikk. Absolutt hele tiden. Om nerdegreier. Om å trene. Om å ha ME. Om å være psyikisk syk. Om å quilte, strikke, fotografere. Noen blogger om å blogge.

Noen tjener penger på bloggingen sin. La de gjøre det. La de blogge om neglelakk, onepiecer, hudkremer og siste tur til det afrikanske kontinent betalt av en hjelpeorganisasjon.

Og noen søker Fritt Ord om penger til sine bloggprosjekt. Og får det. Eller får det ikke. Det blir det diskusjoner ut av. Meningene er mange.

Selv har jeg så absolutt ikke søkt penger for å blogge. Min blogg er vel slik det sies hos Virrvarr: En personlig, privat blogg, med karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn.

Greit nok. Dog synes jeg det er interessant at så mange ennå ikke etablerte blogger får støtte, kanskje ikke det at de får støtte i seg selv, men så pass mye penger. Man vet jo enda ikke hvor store disse bloggene blir, om de blir lest. Om måten de presenteres på når det store bloggpublikum.

Jeg ønsker dem likevel lykke til med et lønnlig håp om at de får til den bloggen de ønsker ut fra de kriteriene de har fått pengestøtte. At de ikke bare blir et blaff. At pengene kommer godt med. Det håper jeg også de gjør for Masterbloggen og for mine medsøstreredaktører der. Den bloggen er allerede godt etablert og så absolutt ikke et blaff. Agenda har den også. Makt kan den få.

Selv skal jeg fortsette å blogge uten mål og mening, uten makt og agenda.

Her.

(illustrasjon: Coding Horror)

Baderomsstuntet

Hva er egentlig den der greia med at godt voksne kvinner legger ut undertøysbilder av seg selv på twitter?

Hvem tør å kle av seg? Helle Vaagland mener at det kun er kvinner som er pen og tynn som tør å kle av seg, som tør å være naken. Det sier hun i en «heftig debatt» med Marianne Aulie på VG-tv. Selv blir jeg bare sittende å se på Mariannes lepper, hennes lek med håret, hennes måte å snakke på. Vi skal være oss selv, sier Marianne, som selv bare bruker øyekrem, og bildene av seg selv er kun en del av et kunstprosjekt. Hun mener at Helle Vaagland gjør seg styggere enn hun er, og at hun burde stått der i kraft av å være mor. Eller noe.

Jeg blir egentlig bare litt matt av den debatten. Egentlig blir jeg litt matt av alle damer som legger ut bilder av seg selv på den måten der. Ikke fordi jeg har noe i mot kropp. For all del. Jeg liker kropp, jeg liker kløft, jeg liker pupper, jeg liker feminitet. Jeg ser også ironien Helle Vaagland spiller på når hun tar det samme stuntet. Slik jeg også ser at Marianne Aulie ikke forstår selve begrepet ironi.

Skulle jeg selv ta baderomsstuntet? tenker jeg. Stå der med min trebarnsmage, mine forholdsvis faste pupper og til dels smale lår fri for cellulitter, nesa som er litt skeiv, det ene øyet som skjeler når jeg er trøtt, håret som innimellom får et flatt preg? Skulle jeg laget flere valker, eller skulle jeg strammet magen? Skulle jeg laget trutmunn, eller ledd rått? Hadde jeg framstått som feminist, eller hadde det hele bare vært innmari teit? Hadde jeg fått 600 følgere på twitter i løpet av et døgn? Hadde jeg i det hele tatt blitt lagt merke til?

Nei. Jeg hadde ikke blitt lagt merke til. For jeg har ikke noe navn. Jeg har ikke vært i media, jeg har ikke skrevet bok, jeg er ikke programleder på tv. Jeg er fullstendig anonym, sånn sett.

Og egentlig kunne jeg ønske at kvinner slapp å kle av seg for å vise at de var kvinner, om det så var i pornoens, i kunstens eller feminismens navn.

Blogg- og twitterbursdag

I begynnelsen var ordene, og ordene ledet meg fram til setninger jeg leste til øyet ble stort og vått. Det er sommeren for tre år siden, og noe sier meg at jeg må blogge, men jeg vet ennå ikke hvordan og om hva. Jeg vet bare at jeg føler for å skrive, men skal jeg bare skrive for meg selv, eller vil det jeg skriver bli plukket opp av andre?

Jeg googler, jeg finner blogger, og noe og noen bergtar meg. Ja, noe og noen bergtar meg mer enn noe annet og noen andre jeg finner. Jeg vil aldri komme til å kunne skrive like bra som det og den/de som bergtar meg mest gjør, men jeg har holdt ut, og i dag feirer bloggen sin treårsdag.

Det tok tre bloggposter før jeg fikk en kommentar, noen fler før jeg fikk den neste kommentaren, men etter hvert ble bloggen min en del av bloggene i bloggsfæren. En blogg som ble besøkt og kommentert. Jeg har skrevet post på post. Jeg har pludret og kommet med uvesentligheter, jeg har nå og da puttet inn noen småpolitiske innspill. Jeg har vært glad. Jeg har vært lei meg. Fra å være en blogspot-blogg gikk jeg vegen om wordpress.com før jeg plutselig ble min «egen herre», og her er jeg nå, i et format og et design som passer meg bra.

Bloggfrekvensen har gått betraktelig ned den siste tiden. Det kan skyldes så mangt. Det kan skyldes at jeg har skrevet om alt jeg kan skrive om? Eller det skyldes kanskje at jeg ikke lenger er anonym på nettet? Eller det skyldes kanskje «trenden» i tiden; det at det blogges mindre? Eller jeg har ikke tid til å blogge? Eller det skyldes kanskje at twitter har tatt over?

Jeg skulle ikke twitre, men i disse dager har jeg også feiret ett år på twitter. Jeg skulle ikke bli hekta, sa jeg i fjor. Jeg vet ikke om jeg har; jeg sier i alle fall til meg selv at jeg ikke har blitt det.

Før i tida – ja, tidsdimensjonen er en annen på nettet en irl – men altså, før i tida anbefalte vi blogger. Vi kommenterte på blogger. Vi linket. Og kunne vente oss en anbefaling, en kommentar og en link tilbake. Dersom vi på en måte «fant» hverandre. Nå anbefaler vi hverandre på twitter med ffnor (follow Friday Norway) hver fredag, vi retweeter, og det jabbes over en lav sko. Jeg er ikke flink til å jabbe, ikke er jeg flink til å retweete heller, og jeg er en sinke når det kommer til ffnor. Hvis jeg skal anbefale noen framfor andre, må det være noe eller noen som har gitt meg noe, og dette noe må være litt mer underfundig enn det «vanlig» dagligdagse. Jeg er kresen. Det er kanskje stygt av meg, men jeg vil ha det slik. Slik jeg også vil ha det når det gjelder følging og avfølging. Som Ziarah sa det så lurt for en stund siden:

Avfølging og følging er verktøy for å forme sitt eget innhold på Twitter, ikke en fornærmelse mot de man ikke følger eller avfølger.

Ordene. Jeg tror jeg har til gode å lese tweets som har gjort øyet stort og vått. Derfor vil twitter aldri – for meg – oppnå den _status_ blogging har. Allikevel har jeg blitt dårligere til å blogge, dårligere til å lese blogger og dårligere til å kommentere i blogger. Jeg har lovt meg selv flere ganger å bli bedre på det området, men det blir ofte bare med tanken.

Men noe som både blogging og twitring har gitt meg, er nye vennskap, nye bekjentskap og nye utfordringer. En av høstens store utfordringer er fagredaktøransvar i Masterbloggen. Jeg gru-gleder meg.

(Illustrasjon: Inscribing Meaning)

En Nav-sak har alltid flere sider

Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.

Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.

I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.

Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.

Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.

Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.

Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.

Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor «raus» velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.

Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.

For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.

(Illustrasjon: nettbladet)

Vinterens endelikt

Jeg erklærer vinterens endelikt og vårens komme. Riktignok er ikke lammene sluppet ut på bøen enda, og museørene er ikke kommet på bjørka. Påskeliljene vil fortsatt bruke en uke eller to på å vokse seg store og fine, og varmen er det også så som som med. Men snøen er borte, all den fine, hvite, som lå der fra desember og i hele tre måneder. Alt forsvant her nede i lavlandet med et lite fingerknips, et lite pust av en fønvind og noen solstråler , litt vestlandsk regn, og vips, borte vekk. Jeg erklærte vinterens endelikt den dagen jeg kjørte i grøfta, den eneste dagen med grusomt føre. Det er to uker siden.

I går så jeg vårens første sommerfugl, er riktig så prektigkledd en, men visstnok svært ør og svimmel, den for omkring som skulle den forte seg før livet ebbet ut. Helt umulig å få den til å sitte stille slik at det kunne bli et bilde eller to. Og jeg har sett tysker i båt. Stående. Det er et vårtegn uten sidestykke. Riktignok har jeg heller ikke noe bilde av det, så man får bare se tyskeren for seg, der han står, uten redningsvest, med hatt og fiskestang, mitt i ei lita jolle. Fisk får han også, ingen fare for det.

Derfor – med bilder av våren på netthinnen, og noen i kameraets linse, erklærer jeg vinterens endelikt og hyller vårens komme.

Hvor er min akademiske stemme?

På vei mot en master…….

Velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Gorgon Vaktmester faller i transe når han hører ordet reparere – revidere, reflektere, reformere, resignere, resultere, respektere……. Jeg håper å falle i transe med henblikk på masteroppgaven min. Det er en lang vei å gå, enda vil det ta både vinter og vår før jeg er i havn, og jeg skal vel gjennom skjærsild på skjærsild.

Jeg skal legge ”en stein til vitenskapens store hus”. Hvordan skal jeg kunne klare det, jeg som føler at steinene mine bare ligger hulter til bulter. Gråsteiner, som egentlig kan bli den fineste mur? Slik ligger de i hagen min, og slik ligger de i tankene mine.

Jeg leser så øyet blir stort og rødt, og av og til vått, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har tatt på meg ekstraarbeid. Jeg leser om den selvstendige oppgaven, den som kan være et bidrag til vitenskapens store hus, men som sjangermessig er utdanningssystemets trangeste tekst. Hvor er min vitenskapelige stemme? Hvordan skal jeg finne den?

Når jeg først finner den – stemmen – da kan jeg kanskje klare å velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Den gang da – dypdykk i OL arkivet

David Jenkins – det var gutten sin det. Ikke at jeg noen sinne hadde hørt om mannen før sportsidioten en kveld inviterte meg på høydepunkter fra Squaw Valley på en av de mange tv-kanalene. Ingen høytidelig invitasjon riktignok, vi var på vei til å innta liggestilling, men OL-filmen fra 1960 ble plutselig interessant, og vi ble sittende.

David Jenkins, medisinstudent, og vinner av mennenes figure skating dette året. Da hadde han allerede vært ledende på dette feltet i fire år.

Kunstløp er så absolutt ikke yndlingssporten til sportsidioten, men han er lett å begeistre. Og jeg, kvinnen i hans liv, har alltid satt pris på sportsmenn med eleganse, om de danser på skøyter eller svinger seg gjennom portene i alpinløypa. Til og med jeg kan se elegansen i en pen scoring i fotball.

Det er så fint med OL. Man kan se på, eller man kan la være. Selv ser jeg så lite på TV ellers, at det bryr meg ikke om NRK har hele sendeflaten full av unyttige begivenheter fra Canada. Jeg vet bare at sportsidioten tilfører hjernen enda mer kunnskap, idiotikunnskap for det meste, men en vakker dag kan noe av det komme til nytte. Det at han ble sendt til nærbutikken på Hop i 1976 for å kjøpe kake da de trodde at Sten Stensen hadde vunnet 10 000 meteren i Innsbruck, men da han kom tilbake med kaken hadde Piet Kleine gått forbi, det sitter klistret. 14.50.59 er det eksakte tallet.

David Jenkins danser over isen i 1960 i smoking. Han ligner Fred Astair, elegant og lett på foten, spektakulære sprang og nydelige bevegelser. Skulle gjerne likt at sportsidioten av og til viste slike takter på dansegulvet.

Luke 6 – Å finne roen

Fine bloggedamen Petunia ønsker å finne roen før jul, men hun vet ikke helt hvordan, selv om hun har kastet mopp og vaskefille. Jeg håper hun finner roen, slik kjøkkennissen hennes har gjort.

Jeg har ikke kastet mopp og vaskefille. Jeg har ikke tatt det fram ennå. Nå før jul er det liksom ikke juleforbedredelser jeg sliter meg ut på. Det er de teoretiske perspektivene jeg skal se eksamensoppgaven min gjennom som sliter mest. Hodet mitt føles som det skal sprenges. Jeg har visst for mye der oppe akkurat nå; det må bare ut og ned på papiret.

Etterpå, når alt har kommet ned på papiret, og jeg på fredag får sendt fra meg rubbel og bit til høyskolen på Lillehammer, da skal jeg roe helt ned, før jeg skal ta noen skippertak for å få jula i boks. Men innimellom der, da skal jeg også finne roen, sammen med Tine og hennes trompet, kanskje. Bare å se på Tine, så føler man ro. Det å være så helt uten fakter med trompeten foran munnen, det ser ikke ut som hun puster en gang. Bare blåser de nydeligste toner gjennom rørene.

Men man burde nok ha tatt fram adventsstaken.

Arbeidsavklaringspenger – forsøk på en avklaring

Den nye ordningen med Arbeidsavklaringpenger (heretter AAP) er en varslet og ventet endring som følge av NAV-reformen. Hadde det ikke vært for at det er varslet og ventet, hadde det nok vært grunnlag for å si at «vi lever i en historisk tid der endringene skjer så raskt at vi først begynner å se nåtiden i det den forsvinner» (Ronald David Laing). Særlig tatt i betrakting ulike blogger og kommentarer jeg har lest de siste dagene der det ser ut som ordningen kommer helt plutselig og omveltende for de som blir berørt. Etter mitt syn er man på villspor med en slik tilnærmingen til AAP, men jeg konstaterer at det offentliges ordninger når det gjelder trygder skaper problemer for noen før de er innført, og at det er lett å se problemer der man kanskje kunne sett løsninger.

Den organisatoriske sammenkoblingen av tre etater skal bedre den velferdpolitiske måloppnåelsen, og denne sammenkoblingen skal gi rom for å endre tjenesteytingen overfor brukerne og arbeide mer effektivt og helhetlig. Det er dette som er tanken bak når AAP blir innført 1. mars 2010. Ordningen skulle vært innført tidligere, men NAV har bedt om, og fått, utsettelse flere ganger. Og bare for å avklare eventuelle misforståelser: det er ikke NAV som har funnet på ordningen. Som ellers når det gjelder våre velferdsordninger, kommer også dette fra Regjering og Storting, og mange runder ligger bak før en ordning innføres.

I innledningen til Ot.prp. nr. 4 (2008-2009) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner) sies følgende:

Departementet foreslår at dagens rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattes av en ny midlertidig folketrygdytelse og at denne kalles arbeidsavklaringspenger. Dette er en oppfølging av St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering. Forslaget legger til rette for tidligere og tettere oppfølging av mottakeren og dermed for at flere raskere skal komme tilbake i arbeid eller i arbeidsrettet aktivitet. Det skal dessuten bli tydeligere for mottakerne hvilke rettigheter og plikter de har.

Dette er i det store og hele det en i første omgang skal vite om AAP. Det ligger i sakens natur at dette er en stønad man kan få i forbindelse med avklaring til arbeid. Den er ikke varig, og det av den grunn at NAV skal oppnå en del mål som reformen er tuftet på:

Flere i arbeid og aktivitet – færre på stønad
Enklere for brukerne og tilpasset brukernes behov
En helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning

Brukermedvirkning og meldeplikt

§ 11-7. Meldeplikt

For å ha rett til ytelser etter dette kapitlet må medlemmet melde seg til Arbeids- og velferdsetaten hver fjortende dag (meldeperioden) og gi opplysninger som har betydning for retten til ytelsene. Melding skal gis ved bruk av meldekort, ved oppmøte eller på annen måte som Arbeids- og velferdsetaten bestemmer.

Dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å melde seg på fastsatt dag, faller retten til ytelser etter dette kapitlet bort fra og med den dagen medlemmet skulle ha meldt seg og inntil han eller hun melder seg på nytt. Hvis medlemmet har hatt rimelig grunn til å unnlate å melde seg, skal ytelsene etterbetales.

Dersom det vil være unødig tyngende for medlemmet å overholde meldeplikten, kan Arbeids- og velferdsetaten helt eller delvis frita medlemmet fra meldeplikten.

Arbeids- og velferdsetaten skal av eget tiltak vurdere om det skal gis fritak fra meldeplikten. Fritak fra meldeplikt unntar ikke medlemmet fra den alminnelige opplysningsplikten etter folketrygdloven § 21-3.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om innholdet i meldeplikten.

Som mottaker av folketrygdens stønader oppfyller man visse krav i Folketrygdloven, men med rettigheter følger også plikter. Plikten man har i forbindelse med AAP er å melde fra at man holder seg innenfor det vedtaket sier. Meldeplikt i form av meldekort er derfor en form for brukermedvirkning. Medvirkning er ikke bare noe brukerne kan velge; det er også en forpliktelse, et krav forvaltningen setter. Navproposisjonen sier blant annet i kapittel 6.3 at på individnivå skal den enkelte bruker aktiviseres og ansvarliggjøres i forhold til egen situasjon noe som krever at brukeren selv tar ansvar for sin egen situasjon og framtid. Brukermedvirkning betyr derfor både mulighet til å ha innflytelse på egen sak og krav til aktiv medvirkning.

De som mottar stønaden er ikke like. Noen er under medisinsk rehabilitering, noen er både under medisinsk rehabilitering og jobber i redusert stilling, noen er under yrkesrettet attføring i form av skolegang andre i form av arbeidspraksis, noen har redusert attføring samt lønn fra en arbeidsgiver, andre har ikke mulighet til å arbeide og er i minimal aktivitet. De venter kanskje. Stønaden skal gjelde alle disse pluss flere til. Jeg skjønner en del av frustrasjonen, særlig det at man føler at man blir sjekket, at dette kan føles nedverdigende, og at det kan virke rart at man må melde fra når man i utgangspunktet har fått et vedtak på stønaden. Men snu på flisa. Hva skjer dersom det ikke utøves en viss kontroll? Og hvorfor skal ikke brukerne medvirke til at kontroll utføres?

Meldekort

Det som vil bli den store endringen for de som tidligere har mottatt rehabiliteringspenger og tidsavgrenset uførestønad, er at de fra mars 2010 skal sende inn meldekort hver 14. dag. Dette har mottakere av yrkesrettet attføring gjort i flere år, så det vil ikke bli omveltninger for disse. På dette kortet skal det oppgis arbeid og aktivitet de forrige 14 dagene, og dette er en bekreftelse på at man fortsatt skal stå registert hos NAV.

Meldekortet kan man sende via internett eller i posten. Ved å bruke internett, vil man få hjelp til å fylle ut kortet korrekt og pengene vil bli raskere utbetalt.

Men jeg arbeider jo ikke!

Hvorfor lage en ordning der alle må levere meldekort?  Ordningen med AAP er som sagt en forenkling og en samordning.  Her er det viktig å huske hva ordningen heter, og at det er avklaring til arbeid ordningen dreier seg om, og alle som ikke har fått en varig stønad er i utgangspunktet definert som «arbeidssøkende».  Formålet er i alle fall at man så langt det er mulig skal prøve å komme seg over i aktivitet igjen.  Dette har med arbeidslinja å gjøre.  Man kan diskutere i det vide og brede om arbeidslinja, men så lenge det er politisk enighet om denne, er det lite forvaltningen kan gjøre.  Målet er å få flest mulig over i aktivitet og færre på passive stønader.  Når man da mottar AAP, må man forholde seg til meldekortet, om man er i arbeid og aktivitet, eller ikke.  I alle fall foreløpig.

Formålet med spørsmålet om arbeid er å beregne korrekt utbetaling.  Hvis man er i en eller annen form for lønnet arbeid for andre, oppgir man det.

Dersom man har avtale med NAV om å delta på tiltak, behandling, utdanning eller andre typer aktiviteter, oppgis dagene man har utført avtalt aktivitet. Hvis aktiviteten ikke er utført som avtalt, skal man svare nei på spørsmålet.  Er det ikke avtalt aktivitet med NAV, skal det også svares nei. Formålet med et slik spørsmål er å fange opp behov for endringer i handlingsplanen.

Har man en avtale med NAV om å delta på tiltak, behandling, utdanning eller andre typer aktiviteter, men har fravær grunnet sykdom, skal dette oppgis på meldekortet.  Dette gjelder også dersom man har en avtale om å arbeide i en viss prosent for sin vanlige arbeidsgiver.
Hva med ferie og fravær?

§ 11-3. Opphold i Norge

Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at medlemmet oppholder seg i Norge.

Ytelser kan likevel gis til et medlem som i henhold til sin aktivitetsplan, jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a, får medisinsk behandling eller deltar på et arbeidsrettet tiltak i utlandet.

Et medlem kan også få ytelser etter dette kapitlet i en begrenset periode under opphold i utlandet dersom det kan godtgjøres at utenlandsoppholdet er forenelig med gjennomføringen av den fastsatte aktiviteten, og ikke hindrer Arbeids- og velferdsetatens oppfølging og kontroll.

Joda – man kan ta ferie, under visse vilkår, selvfølgelig.  Man må ha en avtale om det.  Gjennom handlingsplane/aktivitetsplan har man gjort en avtale om å delta på tiltak, behandling, utdanning eller andre typer aktiviteter.  Er det fravær av andre grunner enn egen sykdom, skal dette føres på meldekortet.  Dette kan for eksempel være når det blir tatt ut ferie i perioder man skulle ha vært på tiltak/behandling.

Hvis man har en godkjent aktivitetsplan, kan stønad også gis under medisinsk behandling i utlandet, ved deltaking på arbeidsrettede tiltak i utlandet, og ved midlertidige opphold i utlandet, så lenge dette ikke er til hinder for den aktiviteten som er avtalt.  Skal man beholde ytelsen under midlertidige opphold, må dette søkes om på forhånd, og oppholdet må ikke være til hinder for NAVs oppfølging og kontroll.

Hva får jeg?

§ 11-16. Arbeidsavklaringspengenes størrelse

Arbeidsavklaringspenger gis med 66 prosent av grunnlaget for arbeidsavklaringspenger, jf. § 11-15.

Minste årlige ytelse er 1,97 ganger grunnbeløpet.

For et medlem som får sin arbeidsevne (jf. § 11-5) nedsatt før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minste årlige ytelse 2,44 ganger grunnbeløpet. Dette gjelder selv om medlemmet har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år, dersom kravet settes fram før medlemmet fyller 36 år. Arbeidsavklaringspenger etter dette leddet kan tidligst gis fra og med den dagen medlemmet fyller 20 år.

Til medlem som forsørger barn, jf. § 1-6, gis et barnetillegg. Dersom begge foreldrene mottar arbeidsavklaringspenger, kan begge få barnetillegg. Som barn regnes egne barn og fosterbarn, jf. barnevernloven § 4-22, dersom medlemmet har forsørget fosterbarnet i de to siste årene før krav om barnetillegg blir satt fram. Arbeids- og velferdsetaten kan fravike kravet om at fosterbarnet skal ha blitt forsørget i de to siste årene før krav om barnetillegg settes fram, når fosterhjemsordningen har en varig karakter. Et barn anses ikke som forsørget dersom det har inntekt, herunder kapitalinntekt, som er større enn grunnbeløpet, eller har rett til barnepensjon etter folketrygdloven kapittel 18.

Arbeidsavklaringspenger medregnet barnetillegg kan ikke utgjøre mer enn 90 prosent av medlemmets grunnlag for arbeidsavklaringspenger, jf. § 11-15.

Departementet kan i forskrift fastsette barnetilleggets størrelse.

Størrelsen på arbeidsavklaringspengene avhenger blant annet av tidligere inntekt, barneforsørgelse (barnetillegg), om man mottar andre ytelser fra folketrygden, om man vurderes som «ung ufør» og om man er arbeidsufør grunnet yrkesskade eller yrkessykdom.

Gjennomføres arbeidsrettede tiltak eller utredning, kan det også søkes om tilleggsstønader til dekning av bøker og undervisningsmateriell, daglig reise, eventuelle hjemreiser, flytteutgifter, barnetilsyn og eventuelle ekstrautgifter til annen bolig.

Det har skjedd store endringer i det som før var tre etater, men NAVreformen er ikke bare en organisatorisk reform.  Den er også en innholdsreform, og den endringen som nå skjer er i alle tilfelle en forenkling.  Det er de lokale NAVkontorene som skal drive oppfølgingsarbeidet, men de har ingenting med utbetalinger å gjøre.  Det skjer gjennom NAV forvaltning, men det organisatoriske innenfor den ene døra skal vi brukere i utgangspunktet ikke bry oss noe med.  Både NAV forvaltning og spesialenhetene hjelper til slik at det lokale NAVkontoret kan levere helhetlige løsninger.  Det er det som er målet, og jeg tror at den beste måten NAV kan levere helhetlige løsninger på, er at brukerne har tiltro til sitt lokale NAVkontor og sin veileder i kontoret.

Gammel årgang

(Petunias ABC-tema, bokstav G, runde 2)

Gammel årgang

For 80 år siden ble den første lydfilmen vist på Eldorado kino i Oslo. Det var i september det året. Samme år deler den amerikanske filmindustrien ut Oscarstatuetten for første gang, og når vi først er inne i filmens verden, er dette også fødselsåret for Grace Kelly og Max von Sydow. Hadde Martin Luther King Jr og Anne Frank fått leve videre, hadde de fylt 80 år i år. For 80 år siden giftet daværende kronprins Olav seg med prinsesse Mätha av Sverige. Og samme år – som da er 1929 – er det et stort børskrakk i New York, og fra de glade 20-årene går folket og verden nå inn i de harde 30-årene. Ingen mer Charleston-dans, nå var det hårda bud og arbeidsløshet.

For 80 år siden giftet dette unge paret seg, hun var 20, han var 22. 28 februar dette året stod bryluppet, og det finnes intet bildet av paret i helfigur. Årsaken sitter der i midten. Min onkel, oppkalt etter den norske kronprins Olav. Han meldte sin ankomst to måneder etter bryluppet; det var et kort svangerskap, som min mormor sa, og siden gikk det åtte år før den neste meldte sin ankomst. Den dagen min mor i en alder av ganske stor skjønte sammenhengen mellom brylupp og barnefødsel med to måneders mellomrom, ble hun meget forferdet. Forhåpentligvis gikk forferdelsen fort over. Fire barn kom det, med sju og åtte års mellomrom. Det var ikke fordi vi ikke prøvde, sa min mormor. Det bare ble sånn.

Det unge paret har for lengst vandret over til den andre siden og har sikkert bygd et bo der i himmelen. Jeg har bildet på veggen i en rund ramme, og de titter ned på meg over pianoet. Og på min venstre finger, der har jeg en gullring. En gullring fra 1929, for en liten gylden ring, de ga hverandre, symbolet på at de, skal sammen vandre. Og fordi jeg ikke har noen annen giftering, har dette blitt min ring, nå med en liten diamant, og det gjør ikke noe om den har inskripsjonen «Din Erling 1929».