Stikkordarkiv: Småpolitiske innspill

Hva Nav-direktøren egentlig sier

Det er et enormt gap mellom det Nav-direktør Joakim Lystad egentlig sier og den reportasjen Dagsrevyen 31.05.2011 klarer å få ut av hans uttalelser. Her er det virkelig snakk om tabloidisering. Det har visst blitt en vane dette, å trekke liksominteressante ting ut fra en ellers interessant diskusjon og lage et innslag på dette. Det beste er om vi da finner en som har slitt med Nav i lang tid og lar han fortelle sin historie. Helt uimotsagt får han mene at Lystad er frekk.

Selvsagt er det uholdbart at folk må slite med systemet, men var det virkelig så interessant å se enda en sak om Navs servicenivå? Hadde det ikke vært mer interessant å gripe fatt i det Nav-direktøren egentlig sa?

En del brukere ønsker nok at Nav skal overta ansvaret for livet deres.

Hva mener Nav-direktøren egentlig med dette? Jo, det sier han i et ti-minutters intervju som ikke ble sendt i Dagsrevyen. Der forteller han om folks forventninger til velferds-Norge, forventninger Nav ikke kan innfri. Dette fordi velferden bestemmes av politikerne. Han sier at noen brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret, men nå er det slik at folk faktisk også må gjøre noe selv for å komme seg ut av situasjoner som kan være uholdbare. Nav har to oppgaver, sier han. Det ene er å hjelpe folk å komme i arbeid og aktivitet. Det andre er å yte stønad når arbeid og aktivitet ikke er mulig.

Det hadde vært så mye mer interessant om Dagsrevyen sluttet å tabloidisere Nav. I denne saken kunne de tatt tak i det Lystad egentlig sa, spinne videre på utsagnet hans om at en del brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret for livet deres. Det kunne gitt oss en reportasje som fikk oss til å tenke, som fikk oss til å se på våre egne velferdsordninger satt opp mot ordninger andre steder i verden, fått oss til å se oss selv, hvordan vi selv kan være med på stake ut egen kurs, hvordan vi selv kan ta tak i livene våre, hvordan bruker og veileder kan jobbe for at i alle fall noen forventninger kan innfris.

I stedet sendes nok en reportasje om bruker som er misfornøyd med servicenivå. Vi er sikkert alle enige om at Navs servicenivå må bli bedre, men det blir ikke bedre med slike reportasjer.

Mer om dette i MEMU nr.2 2011

Ørjasæter tar feil

Det er fullt lovlig å ha et kritisk blikk på Arbeids- og velferdsforvaltningen. Det er likevel lov å komme med rette fakta når du først har tenkt å publisere dine kritiske kommentarer. Jeg har forstått at skribent Elin Ørjasæter er kritisk til NAV, men jeg forstår likevel ikke hvorfor hun kommer med faktafeil når hun har tatt på seg oppgaven med å synse. Navs kjerneoppgaver er utbetalinger, sier hun. Nei, sier jeg. Navs kjerneoppgave er å få flest mulig over fra passive stønader til arbeid og aktivitet.

Den overordnede målsettingen for Nav er en mer effektiv og brukerrettet forvaltning som skal få flere i arbeid og færre på stønad. Dette er kjente ord, og folk må ha sovet i timen om de ikke har fått med seg det. Det var kasteballproblemet som lå til grunn for ønsket om den ene døra, fordi ”fleretatsbrukerne” gikk fra dør til dør uten å få tilstrekkelig hjelp. Det var dessuten et problem at brukerne forble passive når de først hadde fått en stønad. Dette finnes dokumentert i uttalige rapporter om Nav-reformen.

Når så dette ligger til grunn for en den nye velferdsforvaltningen, blir det en smule snålt å lese Ørjasæter når hun sier at

NAV er en transaksjonstung virksomhet, og nettopp pengetransaksjoner er det viktigste de gjør. Det handler om riktig utbetaling av sykepenger, dagpenger, arbeidsavklaringspenger og pensjon, til riktig tid og på grunnlag av en korrekt beslutning

Hun mener at pengetransaksjoner er det viktigste Nav gjør og at stønad til livsopphold er kjernevirksomheten til Nav. Ja, pengeutbetalinger er en stor del av det Nav gjør, men det er ikke kjernevirksomheten. Nav skal sikre pensjon og andre former for livsopphold, men samfunnsmandatet er å redusere utbetalingene. Dette står helt klart i lovverket. Folk skal stå lenger i arbeid, sykmeldte skal tilbake i arbeidslivet, det er arbeid og aktivitet som er hovedfokuset. Skal Nav få til dette, må det drives veiledning og oppfølging.

Og her er vi inne på et annet ankepunkt i Ørjasæters artikkel. Hun påstår at det er ”overraskende at Nav selv rekrutterer folk til å avklare brukeres situasjon, veilede og motivere brukere i praksisarbeid”. Her viser hun til en stillingsannonse, og mener at alle disse oppgavene allerede utføres i attføringsbedriftene.

Ørjasæter burde vite at tidligere aetat alltid har samarbeidet med attføringsbedrifter og andre eksterne, og interne, aktører. Disse har aetat brukt som tiltaksarrangør for mennesker som etter en vurdering får prøve seg i et tiltak. Før de kan komme inn i et tiltak, må det gjøres et vedtak om hvilket tiltak som er det mest riktige. Leser en dokumentet ”Kompetanse i Nav”, vil man kunne se at en veileder i Nav blant annet skal ha

”beste tilgjengelige kunnskap om arbeidsmarked, arbeidsliv, organisasjonsliv, dagens og fremtidens pensjonssystem, utdanningssystemer, tiltaksapparat, sosial- og helsetjenester, herunder Individuell plan og helsefremmede tiltak knyttet til levevaner. Kunnskapen skal både bygge på forsknings- og erfaringsbasert kompetanse.”

Arbeidsavklaring er derfor noe Nav skal drive med, og som det også er tradisjon å drive med, muligens i form av andre begrep, slik som funksjonsvurdering. Men om begrepsbruken endrer seg, er det ikke slik at arbeidsavklaring tar mye ressurser hos Nav. Attføringsbedriftene har kompetanse på tiltak og avklaring, men noen må sortere hvem som skal inn på hvilket løp. Det er Nav den beste til å gjøre så lenge Nav er opprettet for det bruk og så lenge det ansettes mennesker som er kompetente til å gjøre dette arbeidet. En tiltaksarrangør kan ikke klare dette, og dessuten blir det å sette bukken til havresekken. Om en bedrift, la oss si Meland Arbeidssenter AS, skal rekruttere deltakere til et attføringsløp, som er noe av det denne virksomheten lever av, så vil de være tjent med å få inn flest mulig mennesker der. Da tjener de mer penger. De som har behov for et tiltak, er derimot ikke tjent med å dette da tiltak kan være så mangt, alt fra skjermede tiltak til arbeidspraksis i ordinære bedrifter.

Ørjasæter har rett i at attføringsbedriftene har to inntektskilder; overføring fra det offentlige og salg av produkt og tjenester. Det er også riktig at det skåret inn på overføringene til disse bedriftene, men kuttene kommer av lavere arbeidsledighet, ikke for at Nav skal bygges opp.

”Det er klart, NAVs ansatte synes ikke det er nok å kjøpe tjenester fra private. De vil utføre flest mulig tjenester selv, antakelig fordi offentlig ansatte, som alle ansatte, synes det er gøy å bygge kompetanse og få egen organisasjon til å vokse”, sier Ørjasæter videre. For noe vås. Som sagt – private og offentlige tiltaksarrangører er alltid brukt i arbeidsmarkeds- og attføringsarbeid. Nav styres av departementet, ikke hva ledelsen og de ansatte synes er gøy. For at organisasjonen skal vokse, må det komme lønnsmidler til dette fra departementet. Realiteten er jo faktisk at bemanning kuttes, noe som går utover kjerneoppgaven – det å få folk tilbake i arbeid.

Monster-NAV kaller Ørjasæter det, og rakker ned på it-systemer og på Navs manglende suksess og inntjening på områder der de ikke har noe å gjøre. Det er vel heller slik at dagens IT-system er gamle fordi det koster penger å lage nye og fordi Nav ikke kan finansiere dette selv over eget budsjett, fordi det da vil bli kutt i alle stillinger i alle enheter, og da vil det jo også gå ut over det Ørjasæter mener er kjernevirksomheten. Vi kan vel da tenke oss overskifter i media om pengebruken og prioriteringene i Nav. Ørjasæter vil nok være en av de første til å komme på banen med kritiske bemerkninger.

«I mangel på suksess i kjernevirksomheten, eter Monster-Nav seg inn på områder de ikke har noe å gjøre«, skriver Ørjasæter. Dette er direkte feil. Les dokumentene om Nav. Les de mange masteroppgavene som skrives om emnet, les lovverket. Les Nav-evalueringen. Kjernevirksomheten er ikke transaksjonene. Kjernevirksomheten er oppfølgingen.

Slik jeg leser Ørjasæter, mener hun at Nav skal være en slags bank der det blir foretatt rett utbetaling til rett tid. Hun vil at ledelsen skal rydde vekk produkt og tjenester som etter hennes mening ikke har noe der å gjøre. Hun vil vel egentlig omreformere hele Nav-reformen når det kommer til stykket, for slik den er nå, er den opprørende for alle skattebetalerne.

Sannheten er vel at Nav selv er bekymret for sine brukere fordi de ikke får den oppfølgingen de har behov for pga av budsjettkuttene og nedbemanning. Nav er ikke ute etter inntekter. Nav er ute etter å oppfylle kravene i bestillingen av reformen, nemlig det å oppnå målsettingen om flere i arbeid og færre på stønad.

Kvinner på dirigentpodiet

Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne, sa Susanne Sundfør, og trakk seg fra Spelemannsprisnominasjonen for årets kvinnelige artist. Observante folk fikk vel også med seg at hun sa akkurat det samme under sin takketale som årets kvinnelige artist i 2008. Verden har stått på stedet hvil, muligens. Det skilles fremdeles mellom kvinner og menn, også i musikklivet.

«Om jeg skulle bli husket for noe, vil jeg heller at det skal være som en god dirigent enn som den første kvinnelige dirigent.» Det sier den kanadiske dirigenten Kerri-Lynn Wilson. Marin Aslop er også dirigent, meget markant, i disse dager i Norge som gjestedirigent for Oslo-Filharmonien. Kvinnelig dirigent, eller bare dirigent? Aslop vil helst bare være dirigent, og jeg kan jo forstå henne. Hvorfor sette dette kvinnelige foran?  Også har vi norske Irene Anda, som når hun blir spurt om sin rolle som kvinnelig dirigent, besvarer spørsmålet med at kjønn ikke er noen forutsetning for om man kan dirigere eller ei.

Denne posten skal handle om kjønn og om kjønnsubalanse i kulturlivet med spesielt fokus på å få kvinnene opp på dirigentpodiet. Det er politisk, og en debatt NMF som organisasjon bør ta. Fordi NMF er en politisk organisasjon, og fordi norske dirigenter ikke vokser på trær, og som jeg så betimelig fant på dette store internettet: Norske dirigenter vokser ikke på trær, det dreier seg ikke en gang om en lavthengende busk når vi snakker om kvinnelige dirigenter.

Unaturlig ubalanse

Vi har en unaturlig ubalanse mellom mannlige og kvinnelige dirigenter. Dette er uttrykt av musikksjefen selv, Geir Ulseth.  I en ideell verden burde man så klart ikke kategorisere ut fra kjønn, men vi lever fortsatt ikke i den ideelle verden. Ved at jeg nå problematiserer kjønnsubalansen, står jeg også i fare for å generalisere. Jeg kan stå i fare for å forsterke og opprettholde kjønnsmessige stereotyper ved å sette fokus på dette ordet «kvinnelig» foran ordet «dirigent». Men hvordan kommer vi oss egentlig videre dersom vi ikke setter fokus på et problem, eller la oss heller si utfordring? Det er for få kvinner som tar på seg rollen som dirigent. Vi kan rett og slett ikke benekte dette.

Har kjønn noe å si?

Det kommer ikke an på kjønn om jeg kan dirigere eller ikke, sier Irene Anda. Selv synes jeg Anda her benekter sin kvinnelighet, slik Susanne Sundfør gjør. De benekter det ved å hevde at kjønn er uvesentlig. Sundfør er først og fremst musiker, Anda er først og fremst dirigent. Selv vil jeg helst ikke sette kvinnelig foran ordet dirigent, jeg vil egentlig ikke overfokusere på kjønn fordi det er kunnskapen om faget som er det viktigste, men jeg mener vi må få fram at det er en kjønnsmessig skjevhet. Det er noe unaturlig i dette, tatt i betrakting utviklingen i andre deler av samfunnet.

Jeg la ut en utfordring på facebook forleden dag. Hypotese: Kvinner dirigerer skolekorps og kor, menn dirigerer amatørkorps. Hvorfor? Jeg har fått ord å tygge på: prestisje, maskulinitet, femininet, vegring, kvotering. Selv legger jeg til ord som prestasjonskrav, omsorg, rollemodell, mannsyrke, egoisme. Bloggformatet krever at jeg begrenser meg i innhold, derfor tar jeg tak i ordet rollemodell samt et spørsmål en tidligere regionsstyrekollega kom med angående kvinnelige dirigenter.

Rollemodeller

Hvorfor er det så få kvinner som dirigerer amatørkorps generelt og elitekorps spesielt? Dette spør en tidligere styrekollega. Et svært essensielt spørsmål, særlig med tanke på at vi nå går inn i NM-sesongen. Jeg har gått rundt i gangene i Grieghallen noen år (NM Brass), jeg har sett og hørt og observert. En hel bråte med jenter ser jeg der, «kvinnekonger» på sine instrument, men jeg ser ikke en eneste dirigent av arten hunkjønn. Er det ingen andre som reagerer på dette? Reagerer ikke guttene, eller er det ikke et interessant spørsmål? Er det ikke så farlig at de ikke har kvinnelige kollegaer? Er de så egoistiske at de bryr seg kun om seg selv og sin egen prestasjon?

Jeg tar på meg mine feministbriller og roper på kvinnene. Jeg ønsker meg rollemodeller. Skal NMF rekruttere dirigenter fra egne rekker, må de snart begynne å tenke på å få fram rollemodellene. Hvem er det som bekler rekkene i korps? Jo, det er jenter. Stadig flere jenter. Jeg ønsker at blant annet Irene Anda og hennes kvinnelige kollegaer viser seg fram for disse jentene, ikke kun som dirigenter, men som kvinnelige dirigenter. Jeg har ingen tro på kvotering, men jeg har tro på rollemodeller. Jeg vil at de kvinnelige dirigentene skal være mer rollemodell enn de er i dag, både de profesjonelle og de på ”lavere” nivå. De vises knapt, og det er både NMF og kvinnenes egen feil. Skal man vise at man kan noe, er det liten vits å gå stille i dørene. Det blir gått for stille i dørene når en kvinnelig dirigent ikke fronter at hun er en kvinnelig dirigent.  NMF kan heller ikke bare ønske at kvinner skal melde seg på en dirigentkonkurranse, de må gå hardere til verks, huke tak i damene. Da kreves det kvinnelige rollemodeller.

Jeg ønsker også at kvinner som dirigerer skolekorps sikter enda litt høyere, men uten at dette går på bekostning av skolekorpsene selvfølgelig. Ønsket mitt er at de tar med seg kunnskapene om direksjon over i de høyere amatørkorpsdivisjoner, om mulig helt opp i elitedivisjonen, og at de viser at det går an.

Noen må gå foran å bane vei. Hvem tar utfordringen?

(Illustrasjon: Music Conductor hands, deposit photos)

Det var en gang et partnerskap

Staten kutter i Nav, sier Herøy-rådmannen Rune Sjurgård og anbefaler alle rådmenn til en samlet aksjon mot den store autoritære og til dels tunghørte staten. Det er et voksende Nav-opprør i kommunene skal vi tro Kommunal Rapport, og det skal vi jo, det er jo et seriøst tidsskrift sånn sett. Sjurgårds kritikk ramses opp punktvis, og får på sett og vis stå uimotsagt. Han kommer til orde, helt sikkert med påstander det er hold i, sett fra hans ståsted, og jeg skal så absolutt ikke betvile hans uttalelser tatt i betraktning hans posisjon som øverste leder av bedriften Herøy kommune. Til det har jeg alt for liten kunnskap.

Det jeg imidlertid kan ha en antagelse om, er at disse uttalelsene kommer som en reaksjon på det partnerskapet bedriften hans har inngått med storbedriften Nav Stat. Jeg antar rådmannen har gjort seg opp sine tanker om det som er sagt å være den største velferdsreformen i nyere tid, og at dette kanskje ikke står til troende, slik han ser det. Han er kommunens representant. Kommunen er lillebroren i partnerskapet Nav stat og Nav kommune, det partnerskapet, som ut fra gjeldende prinsipp, skal være et likeverdig partnerskap.

Partnerskap

Skal en lykkes med et partnerskap, er det en del forhold som må tilfredsstilles. Så også for partnerskap som styrings- og samarbeidsform. Innenfor partnerskapet må det finnes et institusjonelt handlingsrom med mulighet for å manøvrere og improvisere, partene må legge nok ressurser inn i partnerskapet, det må være et minimum av felles forståelse og identitet til oppgavene som skal løses og det må være en definert ledelse som fører prosessene framover. Intensjonen som ligger til grunn for et partnerskap er å bygge koalisjoner der man sammen har ressurser til å løse kollektive problemer.

Kan Nav-partnerskapet sies å tilfredsstille dette? Det kommer vel an på hvem man spør, noe litteratur på området viser. Jeg skal ikke trøtte noen med vitenskapelige undersøkelser på området, men det er ikke til å stikke under en stol at kommunene og KS vil ha en annen oppfattelse av partnerskapet enn staten.

Gjør hva dere vil, men få kommunene med dere, sa Dagfinn Høybråten i sin tid, og embedsverket fikk i oppdrag å komme til enighet med KS om en ny modell for velferdsstaten. Partnerskapet som oppstod kan forstås som en slags likevektsløsning: Stortinget fikk en nasjonal standardisert velferdsorganisasjon med en dør, samtidig fikk kommunesektoren og det kommunale selvstyret en nøkkelrolle i utformingen av hvilke kommunale oppgaver som skulle legges til lokalkontorene. Ambisjonen til Stortinget var å gi Navreformen en lokal dimensjon, og primært kommer dette til uttrykk i hvilke kommunale tjenester som legges inn i kontorene. En kommuneundersøkelse gjort av Perduco (2006), avdekket at kommunene hadde forventninger om at det lokale Navkontoret skulle bidra til snarlige resultat når det gjaldt å få til et samarbeid mellom stat og kommune på arbeids- og velferdsområdet. Dette samarbeidet skulle være bedre enn før, og mye mer målrettet.

Slik jeg leser Herøyrådmannen, har ikke kommune og stat oppnådd det som lå til grunn for reformen og partnerskapet. Kommunene hadde høye ambisjoner, men det kan se ut til at den kommunale delen av partnerskapet opplever statlig dominans og overkjøring og en opplevelse av liten innflytelse. Spørsmålet jeg stiller er hvorvidt partene har gått inn i partnerskapet med det formål å oppnå gjensidig forståelse og konsensus. Det vet man jo ikke, med mindre det er gjort undersøkelser på området, og så langt har ikke jeg sett noe som går direkte på dette. Jeg kan anta og stille spørsmål, og spekulere.  Ikke minst kan jeg spekulere. Jeg kan for eksempel spekulere om Herøyrådmannen har fått en «felles forståelse og identitet» til oppgaver som skal løses i Nav? Det er et av kravene som må til for at partnerskapet skal fungere. Ut fra rådmannens kritikk kan det for meg se ut som han ikke har fått med seg at han er i et partnerskap.  Selv aner jeg ikke hvor velvillig øverste myndighet er til lytte og gjøre noe med det som ikke fungerer, men jeg kan ikke tro at den statlige delen ikke er seg partnerskapet bevisst.  Så lenge rådmannens uttalelser står der uimotsagt, kun i følge med noen til dels tåpelige kommentarer fra de alltid saklige tilstedeværende nettkommentatorer, vil folk, og folk flest, tro at det er slik rådmannen beskriver.  Til dels kan det sikkert være slik, til dels kan kritikken helt sikkert modereres.

For det generelle omdømmet sin del har Nav mye å vinne på større åpenhet, i denne forbindelse å fortelle at at et opprør ikke er nødvendig.

———————————————————–

Litteratur:
Fimreite, Anne Lise og Kåre Hagen (2009): Partnerskapet mellom stat og kommune: Velferdspolitikkens territorielle dimensjon revisted? I: Tidsskrift for Velferdsforskning, Vol. 12, No. 3, 2009, side 155-167, Fagbokforlaget
Sandersen, Håkan T. og Ingrid Bay-Larsen (2008): Partnerskap mot alle odds. I: Ole Johan Andersen og Asbjørn Røiseland (red.) (2008): Partnerskap. Problemløsning og politikk. Bergen: Fagbokforlaget

En Nav-sak har alltid flere sider

Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.

Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.

I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.

Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.

Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.

Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.

Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.

Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor «raus» velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.

Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.

For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.

(Illustrasjon: nettbladet)

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.  Det har seg nemlig slik at du skal yte før du i det hele tatt kan nyte. Et liv uten arbeid, er ikke moralsk, og derfor skal du prøve så hardt du kan for å være på den rette siden av arbeidslinja. På den rette siden for tilsynet av høy moral. Det sier Kristin Clemet. Og det sier Det Norske Folk.

Hver gang man hører nogen tale om etikk, kan man være temmelig sikker på, at nogen et eller andet sted er utilfreds med den måde andre opfører sig på, og helst ser, at de opfører sig på en anden måde. Denne betragtning har aldrig været så velplaceret, som når det gælder arbejdsetikken.

Dette skriver den polske sosiologen Zygmunt Bauman i sin bok Work, Consumerism, and the New Poor fra 1997, oversatt til dansk i 2002. Bauman sier at arbeidsetikk er et bud med to uttalte premiss og to underforståtte premiss.

For det første: skal du kunne skaffe deg det som skal til for å holde deg i live og være lykkelig, må du gjøre noe som av andre anses som en verdi det er verdt å betale for. Du må først gi for å få.

For det andre: det er både moralsk forkastelig og dumt å være tilfreds med det du allerede har. Det å ikke arbeid er uverdig og ufornuftig. I følge arbeidsetikken er arbeid rett og slett en verdi i seg selv; en aktivitet som både er edel og foredlende.

Det er altså godt å arbeide, og det er dårlig å ikke arbeide – og her kommer de underforståtte premissene: for det første – arbeid er menneskenes normaltilstand, og for det andre – det er lønnsarbeidet som har den høyeste moralske verdi.

Arbeidslinja er et gammelt begrep innen trygdesystemet og er begrunnet i velferdsstatens arbeidsetiske premiss.  Den bygger på at arbeid er bedre for den enkelte enn passivitet og trygd, og det at flest mulig i lønnet arbeid er til det beste for samfunnet. 

Da arbeidslinja kom inn som et begrep, ble det understreket at attføring skulle være prøvd før uførepensjon ble innvilget, men historisk (fram til 1990-tallet) ble dette i liten grad gjennomført.  Arbeidslinja er blitt karakterisert som symbolpolitikk da politikken ikke godt nok var rettet mot faktisk å realisere arbeidslinja, men mot å legitimere høye trygdeutgifter.  Med en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk fra 1990-tallet og utover ble det understreket at arbeidslivet stilte krav til arbeidstakerne, og gamle aetat fokuserte på arbeidssøkerne som hadde størst mulig sjanse for å kunne lykkes i arbeidslivet.  De sykeste sendte de tilbake til trygdeetaten med ønske om å gjennomføre og avslutte medisinsk rehabilitering, som igjen kunne føre til at folk som etter trydeetatens mening fylte kravene til attføring, ikke fikk dette fordi aetat mente at det ikke var hensiktsmessig, og vi fikk den evige runddansen.  For frisk til trygd, for syk til attføring. 

En slik effektivitetsorientert arbeidslinje kommer i konflikt med det vi kan kalle en inkluderingslinje.  Innenfor en slik forståelse av arbeidslinja rettes søkelyset mot folks ubrukte arbeidsressurser, noe som gjør den mer sosialpolitisk orientert.  Mennesker med funksjonsnedsettelse skal ha samme mulighet til deltagelse i arbeidslivet som andre samfunnsborgere, og med innføringen av IA-avtalen blir arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidsplassene understreket.

Så står vi her da, med to «ulike» oppfatninger av arbeidslinja hvorav den effektivitetsorienterte fremdeles rår, slik jeg ser det.  Og med det effektivitetsorienterte kommer arbeidsetikken inn i bildet.  Folk vil heller leve på trygd enn å være i arbeid fordi det mangler motivasjons- og incentivstruktur i trygdesystemet, sies det, og det ser ut til at Det Norsk Folk, Kristin Clemet, Regjering og Storting er skjønt enig i dette.  Moral, moral ropes det.  Eller ulv, ulv.  For skal du være fullstendig sosialt inkludert i samfunnslivet, er det lønnsarbeidet som gjelder.  Det er hardt og brutalt, og det handler om arbeidsetikken og paternalismen, og nåde deg om du tar deg en tredagers.  Og for ikke å snakke om andre unnasluntrere som liksom er syk i evigheter.  Og plutselig er en hel gjeng mennesker med ulik grad av sykdom- og funksjonsnedsettelse stigmatisert og ekskludert fra det gode selskap.

Å være syk er en fulltidsjobb og vel så det, sier Tante Grønn .  For mange handler det om tid og krefter til å holde seg noenlunde oppegående, og dette glemmes så alt for lett i den debatten som florerer rundt sykefravær og sykefraværsstatistikk.  Arbeidslinja handler om å få folk tilbake i arbeid fortere enn svint, tilbake i en lønnet tilværesle.  Jeg er ikke i tvil om at de fleste mennesker som har havnet mer eller mindre ufrivillig utenfor arbeidslivet, ønsker seg tilbake.  Men ikke for enhver pris.  Ikke før de er klare.  Og ingen vet bedre hvor skoen trykker enn den som har den på.  Ingen kan vedta at noen er friske nok. Like lite som noen kan vedta at lønnsarbeid er det eneste saliggjørende for å kunne føle seg inkludert i samfunnet.

Sykefraværsdebatten vil komme til å gå sin gang.  Hva om politikerne begynte å diskutere arbeidslinja?  Hva om de la vekk arbeidsetikken for en stakket stund for å hengi seg til en arbeidslinje med en større bredde?  Hva om politikerne kunne enes om en inkluderende arbeidslinje med en noe annen forståelse av inkludering enn det som ligger i lønnsarbeid som det eneste saliggjørende?  For er det slik at lønnet arbeid automatisk fører til sosial inklusjon?  Er det slik at det å være uten lønnet arbeid automatisk fører til sosial eksklusjon?  Er lønnet arbeid den eneste form for verdi i samfunnet? Og er det slik at et inkluderende samfunn ene og alene bygger på lønnsarbeid?

Jeg tillater meg å svare nei på alle de spørsmålene, men jeg er ikke sikker på at det er riktig, for skråsikker skal man aldri være.  Jeg tillater meg det ene og alene fordi jeg mener det kunne være interessant å se hvordan tilbakeføring til arbeid ville artet seg med en mer inkluderende arbeidslinje.  En arbeidslinje som også innbefatter inkludering i samfunnslivet er mer helhetlig enn en arbeidslinje som har sitt fulle og hele fokus på at folk skal i arbeid, koste hva det koste vil. Jeg tror at en samfunnslinjefokusert arbeidslinje vil føre til mindre stigmatisering av mennesker som av en eller annen grunn faller utenfor, enn dagens effektivitetsorienterte arbeidslinje.

Maria skriver om Elefanter og sykefravær i sin eminente blogg og lurer der på hvordan vi skal løse sykefraværet, hvordan skal vi få et mer inkluderende samfunn, hvordan kan det tenkes mer helhetlig.  Jeg har kommentert posten hennes med noen tanker som jeg har prøvd å utdype i denne bloggposten.  Jeg tror likevel ikke jeg klarer å svare henne på spørsmålet hun stiller meg om hvordan vi kan få gjort noe med arbeidslinjeforståelsen i praksis.  Jeg aner ikke hvordan vi skal få politikere til å tenke helhetlig.  Jeg tror forøvrig samfunnet ville tjent på en annen tankegang, og jeg tror neppe det ville ført til noen ulemper.  Samfunnet hadde kanskje rett og slett blitt bedre.

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød heter det i 1 Mosebok 3:19.  Hvem skulle trodd at arbeidslinja bygger på dette moralbegrepet?

Løpetid

sample_4e7a4a09adcdf78b00d39370c5fd386e31fbb810

Som kvinnepolitisk talsmann i denne familien har du helt rett, sier mannen min. Jeg har uttrykt min misnøye over innbydelsen til et orienteringsløp, og mannen min prøver ikke en gang å ta mannen bak innbydelsen i forsvar. Han kunne sagt at fyren vet ikke bedre. Han kunne sagt at det sikkert er gjort med humor. Han kunne også sagt at innbydelsen er helt ok. Men han gjør ikke det, han støtter meg, og på selve løpsdagen er han ikke snauere enn at han konfronterer løpsansvarlig med hans fadese på innbydelsesfronten.

Fadese og fadese, fru Blom. Jeg kan gjerne la slikt passere, men det er noe med den der tonen i innbydelsen. Dette med å undervurdere. Hva som gjorde meg misfornøyd? En filleting, egentlig. Bare en liten småting i den store og hele verden, men nok til å sette sinnet litt i kok og tenke litt over hva som skjer.

Orienteringsløpet går i Ytrebygda i Fana en vinterkald dag i februar. Orienteringsklubben frister med to løyper fordelt på fem klasser:

7 km : Herrer Lang
5 km : Damer alle. Unge gutter. Gamle gubber. Svake herrer.

Her skal alle løpe i et terreng med 30 cm snø, det er både vei og sti, men også en del tungt terreng. Også poster fordelt rundt omkring, slik det pleier å være. Likt for alle, egentlig. Rent bortsett fra at damer må løpe i samme klasse som de gamle gubbene og de svake herrene. De har ikke anledning til å løpe sammen med herrene i den lengste klassen.

Dette er jo et forsøk på å være morsom, jeg ser jo den, for løpsleder følger opp med følgende ord:

Fellesstarten går samtidig for alle. Alle løper samme trasè, men kortløypen har 2 innersvinger. Førstemann til mål vinner, uansett klasse. Egen samvittighet bestemmer løype- og klasse-valg, men arrangøren er helt suveren og kan overprøve svake sjelers løypevalg

Morsomt, ikke sant? Men skal det være sånn? Hvorfor denne forskjellsbehandlingen i idretten?

I dag kunne vi høre lege i Olympiatroppen, Lars Engebretsen, si at det på åtti og nittitallet var et av argumentene fra østblokklandene at kvinnene kunne få brystkreft av å delta i kvinnefotball. Og nedslaget i hopp kunne være skadelig for de reproduktive organene. Det er såkalte medisinske begrunnelser som ligger til grunn, det at kvinnekroppen ikke tåler det og at kvinner er for svake.

”Gutteklubben” Tjalve hegnet om Holmenkollstafetten som mannsbastion fra 1923 til 1975. Kvinner hadde ønske om å være med, men møtte stor motstand. Midt på 1960 tallet fikk de lov til å være pausefyll og løpe en liten stafett inne på Bislett, men ble seinere erstattet med turnjenter, som hadde større underholdningsverdi. Dette var det enkelte som ikke ville finne seg i, og det med god grunn. Gerd von der Lippe, for enkelte av oss kjent som professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, løp med en blomsterkvast som stafettpinne under Holmenkollstafetten i 1972 og fikk deretter startforbud i friidrett for denne akk så gedigne forseelsen. I 1973 ble Idrettsaksjonen dannet, og i 1974 kunne man i 8-mars toget gå under parolen Nei til kvinnediskriminering i idretten. I 1975 fikk kvinnene lov til å stille egne lag i Holmenkollstafetten, men alle hersketeknikker Berit Ås er en talsmann for ble tatt i bruk for å hindre at dette ble en realitet: Kvinnene ble usynliggjorte, de ble gjort til latter, informasjon ble tilbakeholdt, de ble fordømt og påført skyld og skam. Fordi de ville løpe. Like langt som gutta. Men gutta boys definerte hvorvidt kvinner kunne løpe langt, ja hvorvidt de egentlig kunne løpe i det hele tatt.

For det var denne knallharde etappen opp til Besserud som virkelig var bøygen. Det er jo virkelig skummelt for damer å løpe hele 2 kilometer. Det har jo alltid vært kjempeskummelt å la kvinner få lov til å delta i noe som fører til svetting og sikling. Friidrett for kvinner stod ikke på programmet i Olympiske Leker før i 1928, men de fikk ikke lov til å løpe mer enn 400 meter, altså en runde rundt banen. IOC hadde problemer med å se utmattede kvinner, så noe lengre distanse kom ikke på tale før i 1960. Enten har kvinner blitt bedre til å løpe med åra, eller så har IOC kommet på bedre tanker helt av seg selv, for i 1972 fikk de endelig lov til å løpe 1500 meter, og jaggu var det noen som skjønte at kvinner også kunne løpe maraton og lot dem gjøre det fra 1984.

Men allikevel settes det opp hinder for hvor langt kvinner kan løpe eller gå på ski eller skøyter i forhold til menn. Hvorfor går ikke damene 50 km på ski? Jeg er ganske sikker på at sterke og trente kvinnekropper kunne klart det. Slik jeg også er sikker på at mang en mann jeg kjenner ikke kan klare å komme seg gjennom en 7 km orienteringsløype.

En kropp som tåler en fødsel, tåler lengre distanser. Banna bein.

(Kilder: Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975)

Illustrasjon: Gelbooru

Arbeidsavklaringspenger – forsøk på en avklaring

Den nye ordningen med Arbeidsavklaringpenger (heretter AAP) er en varslet og ventet endring som følge av NAV-reformen. Hadde det ikke vært for at det er varslet og ventet, hadde det nok vært grunnlag for å si at «vi lever i en historisk tid der endringene skjer så raskt at vi først begynner å se nåtiden i det den forsvinner» (Ronald David Laing). Særlig tatt i betrakting ulike blogger og kommentarer jeg har lest de siste dagene der det ser ut som ordningen kommer helt plutselig og omveltende for de som blir berørt. Etter mitt syn er man på villspor med en slik tilnærmingen til AAP, men jeg konstaterer at det offentliges ordninger når det gjelder trygder skaper problemer for noen før de er innført, og at det er lett å se problemer der man kanskje kunne sett løsninger.

Den organisatoriske sammenkoblingen av tre etater skal bedre den velferdpolitiske måloppnåelsen, og denne sammenkoblingen skal gi rom for å endre tjenesteytingen overfor brukerne og arbeide mer effektivt og helhetlig. Det er dette som er tanken bak når AAP blir innført 1. mars 2010. Ordningen skulle vært innført tidligere, men NAV har bedt om, og fått, utsettelse flere ganger. Og bare for å avklare eventuelle misforståelser: det er ikke NAV som har funnet på ordningen. Som ellers når det gjelder våre velferdsordninger, kommer også dette fra Regjering og Storting, og mange runder ligger bak før en ordning innføres.

I innledningen til Ot.prp. nr. 4 (2008-2009) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner) sies følgende:

Departementet foreslår at dagens rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattes av en ny midlertidig folketrygdytelse og at denne kalles arbeidsavklaringspenger. Dette er en oppfølging av St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering. Forslaget legger til rette for tidligere og tettere oppfølging av mottakeren og dermed for at flere raskere skal komme tilbake i arbeid eller i arbeidsrettet aktivitet. Det skal dessuten bli tydeligere for mottakerne hvilke rettigheter og plikter de har.

Dette er i det store og hele det en i første omgang skal vite om AAP. Det ligger i sakens natur at dette er en stønad man kan få i forbindelse med avklaring til arbeid. Den er ikke varig, og det av den grunn at NAV skal oppnå en del mål som reformen er tuftet på:

Flere i arbeid og aktivitet – færre på stønad
Enklere for brukerne og tilpasset brukernes behov
En helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning

Brukermedvirkning og meldeplikt

§ 11-7. Meldeplikt

For å ha rett til ytelser etter dette kapitlet må medlemmet melde seg til Arbeids- og velferdsetaten hver fjortende dag (meldeperioden) og gi opplysninger som har betydning for retten til ytelsene. Melding skal gis ved bruk av meldekort, ved oppmøte eller på annen måte som Arbeids- og velferdsetaten bestemmer.

Dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å melde seg på fastsatt dag, faller retten til ytelser etter dette kapitlet bort fra og med den dagen medlemmet skulle ha meldt seg og inntil han eller hun melder seg på nytt. Hvis medlemmet har hatt rimelig grunn til å unnlate å melde seg, skal ytelsene etterbetales.

Dersom det vil være unødig tyngende for medlemmet å overholde meldeplikten, kan Arbeids- og velferdsetaten helt eller delvis frita medlemmet fra meldeplikten.

Arbeids- og velferdsetaten skal av eget tiltak vurdere om det skal gis fritak fra meldeplikten. Fritak fra meldeplikt unntar ikke medlemmet fra den alminnelige opplysningsplikten etter folketrygdloven § 21-3.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om innholdet i meldeplikten.

Som mottaker av folketrygdens stønader oppfyller man visse krav i Folketrygdloven, men med rettigheter følger også plikter. Plikten man har i forbindelse med AAP er å melde fra at man holder seg innenfor det vedtaket sier. Meldeplikt i form av meldekort er derfor en form for brukermedvirkning. Medvirkning er ikke bare noe brukerne kan velge; det er også en forpliktelse, et krav forvaltningen setter. Navproposisjonen sier blant annet i kapittel 6.3 at på individnivå skal den enkelte bruker aktiviseres og ansvarliggjøres i forhold til egen situasjon noe som krever at brukeren selv tar ansvar for sin egen situasjon og framtid. Brukermedvirkning betyr derfor både mulighet til å ha innflytelse på egen sak og krav til aktiv medvirkning.

De som mottar stønaden er ikke like. Noen er under medisinsk rehabilitering, noen er både under medisinsk rehabilitering og jobber i redusert stilling, noen er under yrkesrettet attføring i form av skolegang andre i form av arbeidspraksis, noen har redusert attføring samt lønn fra en arbeidsgiver, andre har ikke mulighet til å arbeide og er i minimal aktivitet. De venter kanskje. Stønaden skal gjelde alle disse pluss flere til. Jeg skjønner en del av frustrasjonen, særlig det at man føler at man blir sjekket, at dette kan føles nedverdigende, og at det kan virke rart at man må melde fra når man i utgangspunktet har fått et vedtak på stønaden. Men snu på flisa. Hva skjer dersom det ikke utøves en viss kontroll? Og hvorfor skal ikke brukerne medvirke til at kontroll utføres?

Meldekort

Det som vil bli den store endringen for de som tidligere har mottatt rehabiliteringspenger og tidsavgrenset uførestønad, er at de fra mars 2010 skal sende inn meldekort hver 14. dag. Dette har mottakere av yrkesrettet attføring gjort i flere år, så det vil ikke bli omveltninger for disse. På dette kortet skal det oppgis arbeid og aktivitet de forrige 14 dagene, og dette er en bekreftelse på at man fortsatt skal stå registert hos NAV.

Meldekortet kan man sende via internett eller i posten. Ved å bruke internett, vil man få hjelp til å fylle ut kortet korrekt og pengene vil bli raskere utbetalt.

Men jeg arbeider jo ikke!

Hvorfor lage en ordning der alle må levere meldekort?  Ordningen med AAP er som sagt en forenkling og en samordning.  Her er det viktig å huske hva ordningen heter, og at det er avklaring til arbeid ordningen dreier seg om, og alle som ikke har fått en varig stønad er i utgangspunktet definert som «arbeidssøkende».  Formålet er i alle fall at man så langt det er mulig skal prøve å komme seg over i aktivitet igjen.  Dette har med arbeidslinja å gjøre.  Man kan diskutere i det vide og brede om arbeidslinja, men så lenge det er politisk enighet om denne, er det lite forvaltningen kan gjøre.  Målet er å få flest mulig over i aktivitet og færre på passive stønader.  Når man da mottar AAP, må man forholde seg til meldekortet, om man er i arbeid og aktivitet, eller ikke.  I alle fall foreløpig.

Formålet med spørsmålet om arbeid er å beregne korrekt utbetaling.  Hvis man er i en eller annen form for lønnet arbeid for andre, oppgir man det.

Dersom man har avtale med NAV om å delta på tiltak, behandling, utdanning eller andre typer aktiviteter, oppgis dagene man har utført avtalt aktivitet. Hvis aktiviteten ikke er utført som avtalt, skal man svare nei på spørsmålet.  Er det ikke avtalt aktivitet med NAV, skal det også svares nei. Formålet med et slik spørsmål er å fange opp behov for endringer i handlingsplanen.

Har man en avtale med NAV om å delta på tiltak, behandling, utdanning eller andre typer aktiviteter, men har fravær grunnet sykdom, skal dette oppgis på meldekortet.  Dette gjelder også dersom man har en avtale om å arbeide i en viss prosent for sin vanlige arbeidsgiver.
Hva med ferie og fravær?

§ 11-3. Opphold i Norge

Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at medlemmet oppholder seg i Norge.

Ytelser kan likevel gis til et medlem som i henhold til sin aktivitetsplan, jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 a, får medisinsk behandling eller deltar på et arbeidsrettet tiltak i utlandet.

Et medlem kan også få ytelser etter dette kapitlet i en begrenset periode under opphold i utlandet dersom det kan godtgjøres at utenlandsoppholdet er forenelig med gjennomføringen av den fastsatte aktiviteten, og ikke hindrer Arbeids- og velferdsetatens oppfølging og kontroll.

Joda – man kan ta ferie, under visse vilkår, selvfølgelig.  Man må ha en avtale om det.  Gjennom handlingsplane/aktivitetsplan har man gjort en avtale om å delta på tiltak, behandling, utdanning eller andre typer aktiviteter.  Er det fravær av andre grunner enn egen sykdom, skal dette føres på meldekortet.  Dette kan for eksempel være når det blir tatt ut ferie i perioder man skulle ha vært på tiltak/behandling.

Hvis man har en godkjent aktivitetsplan, kan stønad også gis under medisinsk behandling i utlandet, ved deltaking på arbeidsrettede tiltak i utlandet, og ved midlertidige opphold i utlandet, så lenge dette ikke er til hinder for den aktiviteten som er avtalt.  Skal man beholde ytelsen under midlertidige opphold, må dette søkes om på forhånd, og oppholdet må ikke være til hinder for NAVs oppfølging og kontroll.

Hva får jeg?

§ 11-16. Arbeidsavklaringspengenes størrelse

Arbeidsavklaringspenger gis med 66 prosent av grunnlaget for arbeidsavklaringspenger, jf. § 11-15.

Minste årlige ytelse er 1,97 ganger grunnbeløpet.

For et medlem som får sin arbeidsevne (jf. § 11-5) nedsatt før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minste årlige ytelse 2,44 ganger grunnbeløpet. Dette gjelder selv om medlemmet har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år, dersom kravet settes fram før medlemmet fyller 36 år. Arbeidsavklaringspenger etter dette leddet kan tidligst gis fra og med den dagen medlemmet fyller 20 år.

Til medlem som forsørger barn, jf. § 1-6, gis et barnetillegg. Dersom begge foreldrene mottar arbeidsavklaringspenger, kan begge få barnetillegg. Som barn regnes egne barn og fosterbarn, jf. barnevernloven § 4-22, dersom medlemmet har forsørget fosterbarnet i de to siste årene før krav om barnetillegg blir satt fram. Arbeids- og velferdsetaten kan fravike kravet om at fosterbarnet skal ha blitt forsørget i de to siste årene før krav om barnetillegg settes fram, når fosterhjemsordningen har en varig karakter. Et barn anses ikke som forsørget dersom det har inntekt, herunder kapitalinntekt, som er større enn grunnbeløpet, eller har rett til barnepensjon etter folketrygdloven kapittel 18.

Arbeidsavklaringspenger medregnet barnetillegg kan ikke utgjøre mer enn 90 prosent av medlemmets grunnlag for arbeidsavklaringspenger, jf. § 11-15.

Departementet kan i forskrift fastsette barnetilleggets størrelse.

Størrelsen på arbeidsavklaringspengene avhenger blant annet av tidligere inntekt, barneforsørgelse (barnetillegg), om man mottar andre ytelser fra folketrygden, om man vurderes som «ung ufør» og om man er arbeidsufør grunnet yrkesskade eller yrkessykdom.

Gjennomføres arbeidsrettede tiltak eller utredning, kan det også søkes om tilleggsstønader til dekning av bøker og undervisningsmateriell, daglig reise, eventuelle hjemreiser, flytteutgifter, barnetilsyn og eventuelle ekstrautgifter til annen bolig.

Det har skjedd store endringer i det som før var tre etater, men NAVreformen er ikke bare en organisatorisk reform.  Den er også en innholdsreform, og den endringen som nå skjer er i alle tilfelle en forenkling.  Det er de lokale NAVkontorene som skal drive oppfølgingsarbeidet, men de har ingenting med utbetalinger å gjøre.  Det skjer gjennom NAV forvaltning, men det organisatoriske innenfor den ene døra skal vi brukere i utgangspunktet ikke bry oss noe med.  Både NAV forvaltning og spesialenhetene hjelper til slik at det lokale NAVkontoret kan levere helhetlige løsninger.  Det er det som er målet, og jeg tror at den beste måten NAV kan levere helhetlige løsninger på, er at brukerne har tiltro til sitt lokale NAVkontor og sin veileder i kontoret.

NAV kan ikke tabloidiseres

Jeg ble sittende å se på Tabloid i går kveld. Jeg pleier ikke å se Tabloid, det er ett eller annet ved selve formen på programmet som ikke tiltaler meg. Så også i går kveld, men med utgangspunkt i et tema som interesserer meg, nemlig NAV reformen, så ble jeg altså sittende. NAV – fusjonen fra helvete, som Elin Ørjasæter kaller det. Eller som hun tidligere har sagt: NAV – vår alles store, fæle mor.

Jeg kan ikke akkurat si at programmet imponerte meg. Paneldeltagerne kunne vært greie hver for seg, men da i et helt annet fora – der de kunne fått lov til å snakke ut. Og da til en programleder som ikke avbryter. Problemet med NAV kan ikke diskuteres i et program som Tabloid. Det er akkurat det samme som om det skulle komme noe vettuge greier ut av en diskusjon som føres i VG. Det er helt nytteløst. Et halvtimes program med innbudte gjester der ingen egentlig vet hva som skal diskuteres. NAV-reformens far kunne sikkert brukt en hel TV-kveld alene for å fortelle hva intensjonen var, NAV-reformens midlertidige stemor bør bruke litt lengre tid på å sette seg inn i sakskomplekset, Stortingsmannen kunne gjerne fått sagt sitt i et lørdagsportrett med Viggo Johansen, Brukeren kunne man spandert tid på i forhold til sykdommen hun sliter med, og NAV-kritiker Ørjasæter sier sitt i N24, og har sikkert enda mer å si i sakens anledning. Må vel innrømme at jeg ikke alltid imponeres av NAV-skriveriene hennes, men i den siste kommentaren om fusjonen fra helvete, så er hun inne på noe.

Selv har jeg lest Stortingsproposisjon nr 46 (2004-2005) om Ny Arbeids- og velferdsforvaltning. Det er ikke et dokument man leser på ett par timer. Selv har jeg lest i det siden 2005. Om det ikke er oppbyggelig lesing er det i alle fall interessant lesing, særlig hvis du er interessert i å vite hva som ligger til grunn for NAV-reformen og hva Regjeringen mener bør gjøres. Side 15, f.eks, den siden er det flere som kan ta seg tid til å lese. Her står det blant annet:

Utfordringene i gjennomføringen vil særlig være knyttet til å etablere en ny og samordnet førstelinjetjeneste med brukerrettede arbeids- og velferdskontorer over hele landet, etablere et godt samarbeid mellom stat og kommune og å etablere en ny statlig arbeids- og velferdsetat som både kan møte dynamikken i arbeidsmarkedet og håndtere tunge og krevende forvaltningsoppgaver.

Det sa de i 2005, og det er jo helt riktig, ikke sant? Utfordringen ligger der svart på hvitt. Et Tabloidprogram med masete programleder og mer eller mindre navlebeskuende panel trenger en evighet på å diskutere denne problematikken rundt spørsmålene: Fungerer de nye arbeids- og velferdskontorene samordnet og brukerrettet? Hvordan fungerer samarbeidet mellom stat og kommune? Hvordan møtes dynamikken i arbeidsmarkedet? Hvordan håndterer NAV tunge og krevende forvaltningsoppgaver?

Så kan man, etter å diskutert i det vide og brede, og kanskje kommet fram til noen punkter som kan nedtegnes og tas videre i systemet, ta for seg neste setning:

Tidligere organisasjonsreformer gir erfaringer om faktorer som kan være kritiske for å få til en vellykket gjennomføring.

Ja – hva viser organisasjonsreformer og erfaringer om det? Det spørs jo hvordan man ser det, og hva man velger å legge til grunn for sine vurderinger, men så vidt meg bekjent er det en vidtfavnende litteratur på området. I yndlingsboka mi for tiden, Organisasjonsteori for offentlig sektor, står det blant annet følgende om dette temaet:

For offentlige organisasjoner er reformer og endringer ikke noe nytt fenomen, da mange av dem over lengre tid har vært utsatt for endringsforsøk og omorganisering.

Så kan man jo spørre seg: Har man ikke tatt hensyn til tidligere erfaringer om kritiske faktorer? Dette kan man sikkert få til en lang og krevende debatt om, men da må det fagfolk inn i bildet. Forskere blant annet. Man må gå inn i materien med forskerbrillene sine og lese dette ut fra ulike perspektiver. Organisasjonsteoretiske perspektiver, for eksempel.

Og om det ikke er nok med dette, kan man rette blikket mot en del punkt Regjeringen på det tidspunktet Stortingsmeldingen ble skrevet så på som viktig. Regjeringen mente følgende punkter var så viktig at man allerede fra starten av måtte rette oppmerksomheten mot dette og sett i gang tiltak:

• etablere en felles bevissthet i de nåværende etatene om formålet med omstillingen
• etablere et felles verdigrunnlag og virksomhetskultur
• utvikle en styrings- og ledelsesfilosofi der beslutninger i størst mulig grad fattes nær brukeren
• utvikle ny kompetanse og sørge for nødvendig opplæring på tvers av de nåværende organisasjonene
• utvikle arbeidsmetoder og IKT-løsninger som understøtter en helhetlig arbeidsprosess
• få en omstillingsprosess basert på åpenhet, kommunikasjon og medvirkning i forhold til de ansatte og deres organisasjoner. En omstillingsavtale vil bli inngått så snart som praktisk og formelt mulig
• at brukerne og brukerorganisasjonene trekkes inn i omstillingsarbeidet.

Som man ser, er det mye å gripe fatt i. Skal man diskutere konstruktivt om NAV må man vite hva man diskuterer. Man må være nøye på hvilke deler av reformen man skal diskutere, og så kan man sette sammen helheten. Da først får man et godt nok bilde av denne komplekse reformen. Alt for kompleks til å bli tabloidisert og forenklet. NAV-reformen kan rett og slett ikke tabloidiseres.

Smittsom uførebetennelse

– Hvis det er noen som har blitt uføre i et nabolag, ser det ut til at flere naboer også blir det. Og når man ser et slikt mønster, kan man tenke at dette med uførhet ikke er så lett å definere, sier han.

Han har nok rett i det, professor Øyvind Anti Nilsen. Dette med uførhet er jaggu ikke lett å definere. For det er jo egentlig helt sykt, ikke sant, hun naboen, er bare hjemme og drar seg hele dagen, du så henne på senteret, og hun ser jammen meg ikke mye syk ut nei, bare snylter, og er det så lett å bli uføretrygda, skal jammen du også prøve deg, ryggvondt som du har, og det passer jo ikke til den jobben du har, og så har du store lese- og skrivevansker i tillegg, sant, og da er det ikke lett å få noen annen jobb enn den der nede i kassa på Rimi.

Som om uførhet i seg selv skulle være en sykdom. Smittsom til og med. Og professoren mener nok det, ser det ut til. Han kan til og med vise til forskning på området.

Min egen lille forskning viser det stikk motsatte.

Jeg har eneboligen min plassert blant en del andre eneboliger. Et lite byggefelt på landsbygda. Ser vi bort fra sjukeheimen nederst i feltet pluss noen trygdeboliger, så består disse eneboligene av 30 voksne mennesker i alderen 24 til 63 år. En av disse har gått av på AFP og en eneste en er uførepensjonist. Og ikke en eneste av oss andre er smittet, vi er ikke i nærheten en gang. Et par har hatt litt lengre fravær fra jobb grunnet noen svangerskapskomplikasjoner og litt ryggplager og slikt, men ellers gjør vi vår daglige dont alle og enhver. Noen av oss ganske i nærheten av der vi bor, andre må, som meg, kjøre en times tid før de kan sette foten innenfor porten. Jeg tror ikke vi kunne tenke oss å bli smittet heller, for han som er denne ene uførepensjonisten, han holdt faktisk på å dø. Uførebetennelsen som hadde tatt bolig i ham var så kraftig at mannen holdt på å stryke med, både hjerte, lever og nyrer levde farlig en stund. Vi er jo veldig glade for at han er på beina igjen da, men noen arbeidskar har han ikke blitt i ettertid.

30 voksne hvorav 1 uførepensjonist. Hvor mye utgjør det i prosent da? Slik det kanskje bør være,vil jeg tro, alderssammensetning, sykdom og utdanning tatt i betraktning, men økonomiprofessoren kan jo regne på det.

Ikke vet jeg hvor professoren bor, men hvis det er smittsom uførebetennelse i nabolaget, er jeg glad jeg ikke bor der. Og du professor – vi får håpe det finnes en kur for slikt.