Publisert

En Nav-sak har alltid flere sider

Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.

Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.

I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.

Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.

Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.

Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.

Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.

Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor «raus» velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.

Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.

For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.

(Illustrasjon: nettbladet)

Publisert

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.  Det har seg nemlig slik at du skal yte før du i det hele tatt kan nyte. Et liv uten arbeid, er ikke moralsk, og derfor skal du prøve så hardt du kan for å være på den rette siden av arbeidslinja. På den rette siden for tilsynet av høy moral. Det sier Kristin Clemet. Og det sier Det Norske Folk.

Hver gang man hører nogen tale om etikk, kan man være temmelig sikker på, at nogen et eller andet sted er utilfreds med den måde andre opfører sig på, og helst ser, at de opfører sig på en anden måde. Denne betragtning har aldrig været så velplaceret, som når det gælder arbejdsetikken.

Dette skriver den polske sosiologen Zygmunt Bauman i sin bok Work, Consumerism, and the New Poor fra 1997, oversatt til dansk i 2002. Bauman sier at arbeidsetikk er et bud med to uttalte premiss og to underforståtte premiss.

For det første: skal du kunne skaffe deg det som skal til for å holde deg i live og være lykkelig, må du gjøre noe som av andre anses som en verdi det er verdt å betale for. Du må først gi for å få.

For det andre: det er både moralsk forkastelig og dumt å være tilfreds med det du allerede har. Det å ikke arbeid er uverdig og ufornuftig. I følge arbeidsetikken er arbeid rett og slett en verdi i seg selv; en aktivitet som både er edel og foredlende.

Det er altså godt å arbeide, og det er dårlig å ikke arbeide – og her kommer de underforståtte premissene: for det første – arbeid er menneskenes normaltilstand, og for det andre – det er lønnsarbeidet som har den høyeste moralske verdi.

Arbeidslinja er et gammelt begrep innen trygdesystemet og er begrunnet i velferdsstatens arbeidsetiske premiss.  Den bygger på at arbeid er bedre for den enkelte enn passivitet og trygd, og det at flest mulig i lønnet arbeid er til det beste for samfunnet. 

Da arbeidslinja kom inn som et begrep, ble det understreket at attføring skulle være prøvd før uførepensjon ble innvilget, men historisk (fram til 1990-tallet) ble dette i liten grad gjennomført.  Arbeidslinja er blitt karakterisert som symbolpolitikk da politikken ikke godt nok var rettet mot faktisk å realisere arbeidslinja, men mot å legitimere høye trygdeutgifter.  Med en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk fra 1990-tallet og utover ble det understreket at arbeidslivet stilte krav til arbeidstakerne, og gamle aetat fokuserte på arbeidssøkerne som hadde størst mulig sjanse for å kunne lykkes i arbeidslivet.  De sykeste sendte de tilbake til trygdeetaten med ønske om å gjennomføre og avslutte medisinsk rehabilitering, som igjen kunne føre til at folk som etter trydeetatens mening fylte kravene til attføring, ikke fikk dette fordi aetat mente at det ikke var hensiktsmessig, og vi fikk den evige runddansen.  For frisk til trygd, for syk til attføring. 

En slik effektivitetsorientert arbeidslinje kommer i konflikt med det vi kan kalle en inkluderingslinje.  Innenfor en slik forståelse av arbeidslinja rettes søkelyset mot folks ubrukte arbeidsressurser, noe som gjør den mer sosialpolitisk orientert.  Mennesker med funksjonsnedsettelse skal ha samme mulighet til deltagelse i arbeidslivet som andre samfunnsborgere, og med innføringen av IA-avtalen blir arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidsplassene understreket.

Så står vi her da, med to «ulike» oppfatninger av arbeidslinja hvorav den effektivitetsorienterte fremdeles rår, slik jeg ser det.  Og med det effektivitetsorienterte kommer arbeidsetikken inn i bildet.  Folk vil heller leve på trygd enn å være i arbeid fordi det mangler motivasjons- og incentivstruktur i trygdesystemet, sies det, og det ser ut til at Det Norsk Folk, Kristin Clemet, Regjering og Storting er skjønt enig i dette.  Moral, moral ropes det.  Eller ulv, ulv.  For skal du være fullstendig sosialt inkludert i samfunnslivet, er det lønnsarbeidet som gjelder.  Det er hardt og brutalt, og det handler om arbeidsetikken og paternalismen, og nåde deg om du tar deg en tredagers.  Og for ikke å snakke om andre unnasluntrere som liksom er syk i evigheter.  Og plutselig er en hel gjeng mennesker med ulik grad av sykdom- og funksjonsnedsettelse stigmatisert og ekskludert fra det gode selskap.

Å være syk er en fulltidsjobb og vel så det, sier Tante Grønn .  For mange handler det om tid og krefter til å holde seg noenlunde oppegående, og dette glemmes så alt for lett i den debatten som florerer rundt sykefravær og sykefraværsstatistikk.  Arbeidslinja handler om å få folk tilbake i arbeid fortere enn svint, tilbake i en lønnet tilværesle.  Jeg er ikke i tvil om at de fleste mennesker som har havnet mer eller mindre ufrivillig utenfor arbeidslivet, ønsker seg tilbake.  Men ikke for enhver pris.  Ikke før de er klare.  Og ingen vet bedre hvor skoen trykker enn den som har den på.  Ingen kan vedta at noen er friske nok. Like lite som noen kan vedta at lønnsarbeid er det eneste saliggjørende for å kunne føle seg inkludert i samfunnet.

Sykefraværsdebatten vil komme til å gå sin gang.  Hva om politikerne begynte å diskutere arbeidslinja?  Hva om de la vekk arbeidsetikken for en stakket stund for å hengi seg til en arbeidslinje med en større bredde?  Hva om politikerne kunne enes om en inkluderende arbeidslinje med en noe annen forståelse av inkludering enn det som ligger i lønnsarbeid som det eneste saliggjørende?  For er det slik at lønnet arbeid automatisk fører til sosial inklusjon?  Er det slik at det å være uten lønnet arbeid automatisk fører til sosial eksklusjon?  Er lønnet arbeid den eneste form for verdi i samfunnet? Og er det slik at et inkluderende samfunn ene og alene bygger på lønnsarbeid?

Jeg tillater meg å svare nei på alle de spørsmålene, men jeg er ikke sikker på at det er riktig, for skråsikker skal man aldri være.  Jeg tillater meg det ene og alene fordi jeg mener det kunne være interessant å se hvordan tilbakeføring til arbeid ville artet seg med en mer inkluderende arbeidslinje.  En arbeidslinje som også innbefatter inkludering i samfunnslivet er mer helhetlig enn en arbeidslinje som har sitt fulle og hele fokus på at folk skal i arbeid, koste hva det koste vil. Jeg tror at en samfunnslinjefokusert arbeidslinje vil føre til mindre stigmatisering av mennesker som av en eller annen grunn faller utenfor, enn dagens effektivitetsorienterte arbeidslinje.

Maria skriver om Elefanter og sykefravær i sin eminente blogg og lurer der på hvordan vi skal løse sykefraværet, hvordan skal vi få et mer inkluderende samfunn, hvordan kan det tenkes mer helhetlig.  Jeg har kommentert posten hennes med noen tanker som jeg har prøvd å utdype i denne bloggposten.  Jeg tror likevel ikke jeg klarer å svare henne på spørsmålet hun stiller meg om hvordan vi kan få gjort noe med arbeidslinjeforståelsen i praksis.  Jeg aner ikke hvordan vi skal få politikere til å tenke helhetlig.  Jeg tror forøvrig samfunnet ville tjent på en annen tankegang, og jeg tror neppe det ville ført til noen ulemper.  Samfunnet hadde kanskje rett og slett blitt bedre.

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød heter det i 1 Mosebok 3:19.  Hvem skulle trodd at arbeidslinja bygger på dette moralbegrepet?

Publisert

Løpetid

sample_4e7a4a09adcdf78b00d39370c5fd386e31fbb810

Som kvinnepolitisk talsmann i denne familien har du helt rett, sier mannen min. Jeg har uttrykt min misnøye over innbydelsen til et orienteringsløp, og mannen min prøver ikke en gang å ta mannen bak innbydelsen i forsvar. Han kunne sagt at fyren vet ikke bedre. Han kunne sagt at det sikkert er gjort med humor. Han kunne også sagt at innbydelsen er helt ok. Men han gjør ikke det, han støtter meg, og på selve løpsdagen er han ikke snauere enn at han konfronterer løpsansvarlig med hans fadese på innbydelsesfronten.

Fadese og fadese, fru Blom. Jeg kan gjerne la slikt passere, men det er noe med den der tonen i innbydelsen. Dette med å undervurdere. Hva som gjorde meg misfornøyd? En filleting, egentlig. Bare en liten småting i den store og hele verden, men nok til å sette sinnet litt i kok og tenke litt over hva som skjer.

Orienteringsløpet går i Ytrebygda i Fana en vinterkald dag i februar. Orienteringsklubben frister med to løyper fordelt på fem klasser:

7 km : Herrer Lang
5 km : Damer alle. Unge gutter. Gamle gubber. Svake herrer.

Her skal alle løpe i et terreng med 30 cm snø, det er både vei og sti, men også en del tungt terreng. Også poster fordelt rundt omkring, slik det pleier å være. Likt for alle, egentlig. Rent bortsett fra at damer må løpe i samme klasse som de gamle gubbene og de svake herrene. De har ikke anledning til å løpe sammen med herrene i den lengste klassen.

Dette er jo et forsøk på å være morsom, jeg ser jo den, for løpsleder følger opp med følgende ord:

Fellesstarten går samtidig for alle. Alle løper samme trasè, men kortløypen har 2 innersvinger. Førstemann til mål vinner, uansett klasse. Egen samvittighet bestemmer løype- og klasse-valg, men arrangøren er helt suveren og kan overprøve svake sjelers løypevalg

Morsomt, ikke sant? Men skal det være sånn? Hvorfor denne forskjellsbehandlingen i idretten?

I dag kunne vi høre lege i Olympiatroppen, Lars Engebretsen, si at det på åtti og nittitallet var et av argumentene fra østblokklandene at kvinnene kunne få brystkreft av å delta i kvinnefotball. Og nedslaget i hopp kunne være skadelig for de reproduktive organene. Det er såkalte medisinske begrunnelser som ligger til grunn, det at kvinnekroppen ikke tåler det og at kvinner er for svake.

”Gutteklubben” Tjalve hegnet om Holmenkollstafetten som mannsbastion fra 1923 til 1975. Kvinner hadde ønske om å være med, men møtte stor motstand. Midt på 1960 tallet fikk de lov til å være pausefyll og løpe en liten stafett inne på Bislett, men ble seinere erstattet med turnjenter, som hadde større underholdningsverdi. Dette var det enkelte som ikke ville finne seg i, og det med god grunn. Gerd von der Lippe, for enkelte av oss kjent som professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, løp med en blomsterkvast som stafettpinne under Holmenkollstafetten i 1972 og fikk deretter startforbud i friidrett for denne akk så gedigne forseelsen. I 1973 ble Idrettsaksjonen dannet, og i 1974 kunne man i 8-mars toget gå under parolen Nei til kvinnediskriminering i idretten. I 1975 fikk kvinnene lov til å stille egne lag i Holmenkollstafetten, men alle hersketeknikker Berit Ås er en talsmann for ble tatt i bruk for å hindre at dette ble en realitet: Kvinnene ble usynliggjorte, de ble gjort til latter, informasjon ble tilbakeholdt, de ble fordømt og påført skyld og skam. Fordi de ville løpe. Like langt som gutta. Men gutta boys definerte hvorvidt kvinner kunne løpe langt, ja hvorvidt de egentlig kunne løpe i det hele tatt.

For det var denne knallharde etappen opp til Besserud som virkelig var bøygen. Det er jo virkelig skummelt for damer å løpe hele 2 kilometer. Det har jo alltid vært kjempeskummelt å la kvinner få lov til å delta i noe som fører til svetting og sikling. Friidrett for kvinner stod ikke på programmet i Olympiske Leker før i 1928, men de fikk ikke lov til å løpe mer enn 400 meter, altså en runde rundt banen. IOC hadde problemer med å se utmattede kvinner, så noe lengre distanse kom ikke på tale før i 1960. Enten har kvinner blitt bedre til å løpe med åra, eller så har IOC kommet på bedre tanker helt av seg selv, for i 1972 fikk de endelig lov til å løpe 1500 meter, og jaggu var det noen som skjønte at kvinner også kunne løpe maraton og lot dem gjøre det fra 1984.

Men allikevel settes det opp hinder for hvor langt kvinner kan løpe eller gå på ski eller skøyter i forhold til menn. Hvorfor går ikke damene 50 km på ski? Jeg er ganske sikker på at sterke og trente kvinnekropper kunne klart det. Slik jeg også er sikker på at mang en mann jeg kjenner ikke kan klare å komme seg gjennom en 7 km orienteringsløype.

En kropp som tåler en fødsel, tåler lengre distanser. Banna bein.

(Kilder: Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975)

Illustrasjon: Gelbooru

Publisert

Sykefravær eller arbeidsnærvær?

Gadd vite hvor mange sykmeldinger 1A jeg har registert på trygdens interne datasystem gjennom tidene. Gadd vite hvor mange lønnsregistreringer jeg har gjort. Gadd vite hvor mange millioner sykepenger jeg har vært med på å utbetale. Gadd vite hvor ofte jeg har stusset, vært forvirret, kommet med dype sukk, vært overrasket, følt sorg, sinne eller glede alt ettersom, kontaktet sykmeldte, kontaktet lege, kontaktet arbeidsgiver. Gadd vite hvor ofte jeg har sett på sykmeldingskoden, gadd vite hvor ofte jeg har undret meg over den, gadd vite hvor ofte jeg har bedt om en utvidet legeerklæring, gadd vite hvor ofte jeg har hatt samtaler – ja, ikke minst samtaler – den beste form for saksbehandling jeg vet om. Gadd vite hvor ofte en sykmelding faktisk ikke har vært reell. Gadd vite hvor ofte en sykmelding faktisk har vært reell.

Vi snakker om sykefraværet. Leger snakker om sykefraværet. Politikere snakker om sykefraværet. Journalister snakker om sykefraværet. Bedrevitere og forståsegpåere snakker om sykefraværet. NAV snakker om sykefraværet.

De som har et sykefravær, hva sier de? Tja, gadd vite det. All den tid de ikke kommer så veldig til orde, så vet vi jo ikke. For min egen del kan jeg vel nevne at jeg var sykmeldt et par måneder i 2005. Det var etter en ryggoperasjon, og det var kjempekjedelig. Så vet dere det.

Hvilket sykefravær er det egentlig vi snakker om? Det er det spørsmålet jeg vil stille når jeg ser disse artiklene om sykefravær og hører folk ytre seg i media. Det korte egenmeldte fraværet, eller er det langtidsfraværet? For dette er jo to vidt forskjellige ting. To vidt forskjellige sosiale fenomen, to ytterpunkter, og innenfor der igjen finnes en kaskade av kortere og lengre fravær, der en stor del av fraværet er innenfor arbeidsgiverperioden på 16 dager. Alt dette rørt sammen til ei smørje og gitt samme begrep: for høyt sykefravær.

Er et lavt sykefravær i seg selv et godt mål for at vi har et sunt arbeidsliv? Jeg er ikke så sikker på det. Hvis arbeidslivet stort sett bestod av menn passert de 35 i høytlønnsyrker, ofte sett i kondomdress både på ski i marka og på sykkel i Birkebeinerrittet, og med hjemmeværende koner, så kanskje.

Kan vi ikke av og til ta oss tid til å snakke om nærvær i stedet for fravær? Kan vi ikke prøve å finne ut hva som blir gjort i bedrifter der nærværet er høyt? Kan vi ikke se på årsakene bak et sykefravær? Kan vi ikke bare slutte å synse.

Det har seg nemlig slik at den vet best hvor skoen trykker som har den på.

Publisert

Å gjøre kjønn

gender_big«….og rederforbundets usedvanlig vakre president….», sa professor Stein Ringen, og jeg tenkte hva i huleste det hadde med saken at rederforbundets president var vakker. Hva er det med disse gamle menn som ofte, eller alltid, eller nesten alltid må putte inn slike adjektiv? Rederiforbundets president er kvinne. Rederiforbundets president er en vakker kvinne. Men hva så? Hva hadde det egentlig med saken å gjøre? Ringen holdt foredrag om velferdsstaten, han. Om hvordan velferdsstaten hadde utviklet seg de siste 10 til 20 årene. En helt kjønnsløs velferdsstat forsåvidt, hvis vi ser bort fra demografi og kvinners fertilitet og fødselstall som går ned i hele Europa, så var i alle fall forelesninga hans kjønnsløs. Det var liksom neste forelesning som skulle handle om å gjøre kjønn i organisasjoner, basert på Elin Kvandes bok Doing Gender in Organizations. Vi fikk litt hakeslepp, flere av oss voksne kvinnelige studeneter i salen, midt i et forholdsvis bra foredrag falt denne kommentaren, og jeg ble i alle fall litt satt ut. Sidedama mi også, forsåvidt, kvinneaktivist og av de rødeste røde, som hun er. Selvfølgelig i ferd med å si noe, men holdt klokelig kjeft. Det var nok det beste. Eller er det det? Burde vi gi dem inn, disse mennene som ikke kan holde kjeft om kvinnens utseende. Presidenten kan gjerne være stygg som arvesynda for mitt vedkommende. Det er saken likegyldig.

Den kjente professor har nettopp «gjort kjønn» på et stereotypt symbolsk nivå. Han har framstilt rederforbundets president som vakker, men hadde han gjort det dersom presidenten var en mann? Neppe. Da hadde han kanskje sagt at presidenten var handlingsdyktig. Jo, jeg tror det. Presidenten har ertet på seg andre rederimedlemmer, mannlige sådanne, ved å uttale seg om velferdsstaten, og det blir uttalt at hun bare er ute etter å markedsføre seg selv. Jeg tror neppe disse rederne hadde reagert slik om presidenten var en mann, og de hadde neppe sagt at han var ute etter å markedsføre seg selv. Det ser ut til at det henger igjen en forestilling at hun som kvinne skal være samarbeidsorientert og omsorgsfull på redernes vegne. Hadde hun vært mann, hadde nok hennes utspill blitt betraktet som rasjonelt, hun hadde blitt sett på som særlig beslutningsdyktig og handlekraftig. Det hun har sagt er at det ikke er skattetrykket som er problemet i Norge, men at det er innretninger som er viktigst. Som mann hadde hun kanskje ikke sagt det? Jeg aner ikke. Skattetrykk har jeg veldig liten peiling på. Ikke fordi jeg er kvinne, men fordi det ikke interesser meg nevneverdig.

Det som imidlertid interesser meg er måten vi forstår kjønn på. Det kan jo forstås biologisk, som noe vi er, eller det kan forstås som sosialt kjønn, som noe vi blir gjennom erfaringer vi gjør oss som kvinner og menn. Det første er på en måte kjønn som substantiv, der variabelen er kjønn og verdiene er kvinne og mann. Det andre er kjønn som adjektiv, der begrepene kvinne og mann bærer med seg noen særlige egenskaper. Elin Kvande har en annen måte å se kjønn på. Dette er kjønn som verb, det hun kaller «doing gender». På norsk å «gjøre» kjønn, der kjønn er en kulturell kode som skapes i relasjoner og interaksjon mellom menn og kvinner, mellom kvinner og mellom menn. Å gjøre kjønn finner sted i prosesser på individuelt nivå, på strukturelt nivå og på symbolsk nivå.

Som kvinne og mann danner vi opplevelsen av handlingsrommet vårt på individnivå der vi etter hvert gjør oss opp meninger om hva vi kan klare å realisere her i livet, men dette påvirkes igjen av de to andre nivåene. Dette kommer til syne når menn ganske så systematisk finnes i høyere stillinger og har posisjoner i samfunnet som kvinner må streve lenger med å oppnå. Samfunnsstrukturen virker dermed direkte inn på det handlingsrommet vi selv skaper oss, og det er snakk om kjønnede samfunnsstrukturer der det blir ulik fordeling av ressurser som f.eks makt og økonomi. Det symbolske nivået kommer til syne i forestillinger og forventninger om hva som er passende adferd. Det oppstår stereotype forestillinger som mer eller mindre blir tatt for gitt, og dette kommer igjen til uttrykk i måten vi snakker om kvinner og menn på.

Og det er den stereotype forstillingen som kommer fram når Ringen sier disse bevingede ord om den usedvanlig vakre presidenten. Vi diskuterer dette i forelesningen om å gjøre kjønn. Det merkelige er at ingen av mennene i salen har reagert på utsagnet. Kankskje ikke det er så merkelig? De hadde vel kanskje sagt nøyaktig det samme selv. Tja – der ga jeg mannen noen stereotype trekk, faktisk. Det at mannen aldri kan la være å bemerke kvinnens utseende.

Selv traff jeg forøvrig en usedvanlig vakker og muskuløs herremann på treningsturen min dagen før disse forelesningenen.

(Basert på Elin Kvande «Doing Gender in Flexible Organizations og forelesninger på HIL 01.10.2009)

Publisert

Takk til Lars

Jeg husker et årsmøte i Hordaland Venstre midt på 1990-tallet for tre ting. Det ene var at jeg mistet vinterkåpa mi, den jeg var så glad i, og jeg har siden ikke vært i stand til å finne lignende kåpe. Det andre var Gunn-Vivian Eide som danset nesten hele natta til Magarena. Det tredje var møtet med Lars. Store Sponheim kom ens ærend fra Oslo, en liten svipptur innom årsmøtet til fylkeslaget. Kan ikke si det var nærkontakt med den store mannen, jeg satt vel sånn midt i forsamlingen tenker jeg, men det var et møte som jeg ikke ville vært foruten. Han kom, han stod, han talte. Til oss, til meg – den gang jeg var en del av hans menighet. Han stod der, uten manuskript, og jeg satt som fjetret og bare lyttet. Hva han snakket om, husker jeg ikke. Sikkert om miljø og småbedrifter. Jeg var bare paralysert av måten han var på, også det å ha en kjendis (på en måte) så nært innpå seg.
Siden har jeg både sett og hørt andre politikere i liveutgave, jeg har skiftet politisk ståsted, og jeg er glad for valgets utfall. Men Sponheim hadde fortjent noe bedre. Han hadde fortjent å forlate Venstre i medvind.

Publisert

Norge i en koselig boble

Jeg liker sånne valgkamper, sier 11-åringen og suger intens på det grønne dropset. Hun har nettopp blitt enig med seg selv om at SP-dropset er bedre enn AP-dropset. Hvis Høyre hadde hatt drops, hadde de vært blå, sier hun, og da hadde jeg blitt blå på tunga. Er jeg grønn på tunga nå? Nei, hun er ikke grønn på tunga. Selv har jeg spist det røde dropset, og er ikke overvettes begeistret for smaken. Det grønne lar jeg være. 11 åringen har samlet valgkampmateriale, og nå blåses det i ballonger, røde, gule, grønne og blå. Hun er klar på at dersom hun skal stemme, blir det SV, for hun har laget veggtavle om SV på skolen, sammen med Preben. Der var det ingen som laget veggtavler om FrP og Krf.

Vil du hjelpe til med å få en statsminister fra Hordaland, spør ordføreren, og legger arma om skulderen min. Ordføreren har blazer og høyremerke, og har sant og si gjort en god jobb for kommunen og regionen. Det skal han ha. Vi ser på bildet av Erna, ganske pen, men jeg må innrømme at jeg heller vil ha en statsminister fra Oslo. Han er mye penere. Og de eldre herrene der på standen ler, nå må du passe deg, for mannen din står bak deg, humrer en tidligere ordfører, også han fra Høyre, men eg beliter meg ikkje. Mannen min tåler såpass, sier jeg, tar i mot den røde obligatoriske Arbeiderpartirosen på vei ut, og observerer en ensom representant fra Frp der helt nede ved utgangsdøra.

Eg e over 18 år, roper mannen min i telefonen. Han er bergenser og vant med å snakke i motvind. Lærer og fagforeningsleder er han også, og derfor pr definisjon ikke en blå mann. Han har fått Norsk Gallupp på tråden, og er strålende fornøyd. Sv, sier han. Tror du meg ikkje? Jeg hører mannen i andre enden le, og de setter i gang en samtale helt på siden av det Galluppmannen egentlig ringer for. Du har vel andre du skal ringe til, og da kan vel ikkje vi fortsette praten, sier mannen min, og ønsker Galluppmannen lykke til og får vite at valgmålingen kommer i Aftenposten i morgen. Mannen min liker sånne undersøkelser. La du merke til at Frp hadde dårlig med besøk på standen sin, spør han.

Hvor går vi etter mandagens valg? Hvor er Norge på vei? Jeg leste med stor interesse den franske journalisten Gwladys Fouchés kommentar i Bergens Tidende lørdag 12 september. Dere nordmenn befinner dere i en svært luksuriøs posisjon, sier hun. En koselig liten boble. Det er interessante betraktninger om oss nordmenn fra en utlendings ståsted. Fouche har latt seg fascinere av at NRK hadde politikerdebatt fra et norsk fengsel, og at en innsatt kunne knuse politiske argumenter. Så fascinert ble hun, at hun hadde en sak på dette i The Guardian. Noe slikt kunne aldri skjedd i England og Frankrike, sier hun. Men noe av det som treffer meg mest, er det hun sier på slutten: I andre land ville en statsminister som Stoltenbeg blitt hedret for sin gode styring av landet gjennom en økonomisk krise. I stedet må han kjempe med nebb og klør for å beholde posten sin.

Kanskje er det fordi nordmenn har det så bra. Kristelig Folkeparti oppsummerer det kanskje best med sitt slagord: «Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra?» For meg betyr dette at det ikke finnes noen store problemer i Norge. Men mange mennesker er fremdeles misfornøyde med tingenes tilstand, og ønsker å eksperimentere med nye regjeringer hvert fjerde år – siden 1996 har ingen sittende regjering vunnet et valg. Det er en luksusposisjon å befinne seg i, og dere er de eneste som er heldige nok til å ha det slik.

quo vadis 2

Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra? Google ordet misfornøyd, og du får 182 000 treff. Google ordet fornøyd, og du får 2 120 000 treff. Det er derfor god grunn til å være fornøyd med tingenes tilstand.

Godt valg!

Publisert

Det gode liv på landet?

Det er istida sin skyld. Breen lå over landet, det var kaldt og intet liv, men så en dag begynte noe å røre seg, det ble gradvis varmere, isen smeltet dag etter dag, år etter år, den gnagde seg nedover, og opp steg fjellene og isen for ut i sjøen og til havs. En fjordarm strekker seg fra Holmen Grå der ute ved Fedje og havet, Fensfjorden heter den der ute, den slynger seg innover i Nordhordland, blir til Austfjorden og fortsetter videre innover i den innerste kommunen før Sognegrensa til den ender der inne i dypet, der sola forsvinner i oktober, og gir levelige oppvektsvilkår for små yngel og fisk som skal forskes på. Istida laget denne fjorden, og det kunne den godt latt være. Særlig den innerste delen, den som deler min bostedskommune i tre.

Utsikt fra Vardane

Eller det kunne vært Formannskapsloven av 1837 sin feil. Den gangen kommunikasjonen gikk til vanns, kommuneinndelinga fulgte fjordarmene, og dette så riktig så tilforlatelig ut, helt fram til folket ønsket seg veier. Så la man ned og slo sammen og fikk redusering, men enkelte kommuner opprettholdt sine gamle grenser. Denne, foreksempel, med sin fjord duvende gjennom landskapet. Fjorden som var en nerve i eldre tid, men som i dag stort sett ligger der stille, av og til frådende, noen ganger med fiskende tyskere, på sommerstid et eldorado, men som regel kun som et trafikknutepunkt mellom sør og nord.

Utsikt mot fjellheimen

Fjorden, som gjør at det så og si er portforbud mellom kl 23.00 og 06.00. Den som gjør at man alltid må være innstilt på ferjetider. Den som gjør at det til tider er gnisninger mellom kommunens innbyggere på hver side av denne fjordarmen. Den som gjør at jeg ikke kom inn i kommunestyret den gangen fordi jeg flytta over fjorden, og de sør for fjorden ville ikke ha noen nord fra fjorden inn i kommunestyret, fordi de nord for fjorden var mot noe som de sør for fjorden var for. Eller omvendt. Fjorden gjør at alt styres etter ferjetider, og fjorden gjør at det fremdeles er tre 1 til 10 skoler i kommunen, som gjør at man fremdeles, men heldigvis unntaksvis, er misunnelige på hverandre og vil ha det samme som naboen. Heldigvis ble det tatt til vettet for en del år siden, og kommunelegene fikk en arbeidsplass å forholde seg til og slapp å har tre oppmøtesteder. Men på sørsida av fjorden forsvant banken, den flyttet nordom fjorden, posten ble borte, forsikringsselskapet flyttet hele personalet til Knarvik, butikken har færre og færre varer, barnehagen måtte stenge to avdelinger grunnet barnemangel og de eldre ble satt på ferja og flytta over til nytt og fint sykehjem for noen år siden. Men det bygges, både i sør og i nord og i indre deler av fjorden. De yngre flytter tilbake.

IMG_2292

Hva flytter de tilbake til? De flytter tilbake til nye hus. Det er viktig for dem, og særlig hvis det følger med ei nausttomt. Så flytter de tilbake til full barnehagedekning og makspris på 1500 kroner. De flytter dessuten tilbake til sin egen slekt som gjør at de kan få hjelp for at hverdagen skal gå opp. De flytter tilbake til et sted uten rushtrafikk og der de innen en radius på noen mil har både butikk, frisør, lege, tannlege, fysioterapeut og offentlige kontor. De flytter tilbake til en kommune med gode skoler, de flytter tilbake til en kommune med en velfungerende og ganske rimelig kulturskole, de flytter tilbake til et yrende kulturliv, til fjord og til fjell. De flytter dessuten tilbake til en kommune der de selv er nødt til å trå til og være aktive for å holde hjulene i gang.

De flytter dessverre ikke tilbake til arbeidsplasser. Her er det ikke kundegrunnlag nok for flere enn et par frisører og noen dagligvarebutikker, det trengs heller ikke mer enn tre drosjeløyver, og innenfor gründervirksomhet er det egentlig nok med et firma innen reiseliv og et firma innen fritidsaktiviteter. Er du derimot fiskeforsker, kan du få deg jobb på forskningsstasjonen, og har du et fagbrev innen akvakultur, vil det være en arbeidsplass for deg. Har du varme hender og kan tenke deg en jobb i pleie- og omsorg, kan det sikkert finnes en stilling på noen prosent, og er du lærer… Ja, er du lærer, må du kanskje belage deg på å vente til noen har gått av med pensjon. Kjører du dumpers og har det greit nok med det, kan du kanskje få jobb hos en eller annen entreprenør. Men ellers, ellers må de belage seg på pendling. Til industriarbeidsplassene i Sløvåg og Mongstad er det ikke så langt, og til Nordhordlands hovedsete, Knarvik, er det også overkommelig å komme seg. Likeså til Bergen.

Jeg har lest om Den sunne bygdeflukten hos Jacob Arvola og Draumen om tilbakeflyttaren hos Bjørn Egil Flø, to nokså ulike bloggposter, men begge like tankevekkende. I vår kommune, som vi nok må kalle bygd, eller «landet», som de sier i Bergen, har det gjennom flere år vært fraflytting, men likevel lever drømmen om tilbakeflytting. Ordfører og rådmann drømmer sterkt om dette, og ønsker velkommen tilbake med lovnader om det meste. Foruten arbeidsplasser.

Drømmen lever, men likevel skjer det lite når det gjelder tilbakeflytting, skal jeg tro Bjørn Egil Flø. Det kan skyldes at byene våre er for gode, eller at det er for kort vei til skog og mark, det kan være hyttekulturen vår, eller det kan være at byene er like trygge og sunne som bygdene. Jacob Arvola mener at det er en lokalpolitisk trend når det gjelder å gi ungdommen dårlig samvittighet for ikke å flytte «hjem». Begge bloggpostene burde blitt lest av kommunens ledelse.

IMG_1937

Selv er jeg innflytter og dagpendler. Jeg har ingenting som binder meg til kommunen, utenom familien min, altså min mann og mine barn. Ingen av oss har slekt her. Vi kunne egentlig ha bodd hvor som helst, og så valgte vi denne kommunen der alle de ca 1700 innbyggerne fint ville fått plass i en vanlig boligblokk i Loddefjord. Jeg bor her, selv med de begrensninger en slik liten kommune gir, men jeg vet at jeg bor her på ubestemt tid. Foreløpig fordi det er gode oppvekstvilkår her, og fordi jeg får ro i sjela mi ved å vandre i fjellet, og fordi jeg får brukt meg innen kulturlivet, og fordi jeg kan sette meg i bilen og ta turen til Bergen dersom jeg har behov for andre inntrykk. Jeg er likevel ikke begeistret for snakket om å få ungdommen til å flytte hjem. Flytting til hjemtraktene må først og fremst være et ønske hos dem det gjelder, og der jobbene ikke vokser på trær, er det heller ikke særlig hensiktsmessig å bo.