Publisert

Problemstilling

I morgen. Nei, i dag faktisk, går fristen ut for å levere inn skisse til promblemstilling/tema for masteroppgaven.

Fremdeles kverner det i hodet mitt. Fremdeles lurer jeg på hva jeg bør havne på. Jeg vet at jeg ikke er alene om å kverne.

Faget mitt. Velferdsforvaltning. Der vi er

opptatt av hvordan sosiale- og helsemessige oppgaver søkes løst i organisasjoner og i et samspill mellom stat, kommune, lokalsamfunn, private tjenestetilbydere og brukerne.

Der vi skal få

kompetanse om organisering og tilrettelegging av tjenester for å oppnå viktige mål og for at dette bedre skal tilpasses brukerens behov og ønsker.

Og da er jo spørsmålet. Skal jeg

1) satse på en oppgave som handler om arbeidslinja/aktivitetslinja i Nav?
2) satse på en oppgave som handler om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom brukerne og Nav?

eller

3) satse på en oppgave som tar for seg kulturbygging i Nav?

Og hvorfor skal det i det hele tatt handle om Nav, spør vel noen. For derfor, kan jeg svare. Men ettersom det ikke er noe svar, så er det rette svaret at det skal handle om Nav fordi det er interessefeltet mitt innen velferdsforvaltningen. Fordi jeg har jobbet innen trygd og arbeid i 15 år. Fordi det er interessant. Og fordi jeg vil ha svar på noen spørsmål som ligger der ubesvart og som det er lite forsket på.

For dette er forskning. Jeg har lett for å glemme det. Jeg kom på at det er forskning nå i dag, da jeg stod der i solskinnet på ferja og snakket med en sambygding. Du skal forske du da, sa han, da jeg sa at jeg studerte litt på si. Jo, visst søren skal jeg forske.

Men. Jeg kom ett skritt videre i kveld. Jeg leste Øyvind Kvalnes (@othinker) sin bloggpost om Homo Economicus, det økonomiske menneske – som i en hver situasjon ser etter den beste løsningen for seg selv. ”What’s in it for me?”. Der viser han til økonomen Sumantra Ghoshal og det han sier om forhold som betyr ekstra mye for mennesker: Egeninteresse, andres velferd og rettferdige prosesser. Og jeg fant ut at dette er noe som passer inn i en av oppgavetankene mine i alle fall.

Men. Når jeg tenker meg om, passer det inn i alle tre oppgaveidèene.

Så muligens er jeg like langt.

(Illustrasjon: Saying Images.com)

Publisert

En Nav-sak har alltid flere sider

Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.

Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.

I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.

Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.

Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.

Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.

Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.

Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor «raus» velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.

Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.

For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.

(Illustrasjon: nettbladet)

Publisert

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.  Det har seg nemlig slik at du skal yte før du i det hele tatt kan nyte. Et liv uten arbeid, er ikke moralsk, og derfor skal du prøve så hardt du kan for å være på den rette siden av arbeidslinja. På den rette siden for tilsynet av høy moral. Det sier Kristin Clemet. Og det sier Det Norske Folk.

Hver gang man hører nogen tale om etikk, kan man være temmelig sikker på, at nogen et eller andet sted er utilfreds med den måde andre opfører sig på, og helst ser, at de opfører sig på en anden måde. Denne betragtning har aldrig været så velplaceret, som når det gælder arbejdsetikken.

Dette skriver den polske sosiologen Zygmunt Bauman i sin bok Work, Consumerism, and the New Poor fra 1997, oversatt til dansk i 2002. Bauman sier at arbeidsetikk er et bud med to uttalte premiss og to underforståtte premiss.

For det første: skal du kunne skaffe deg det som skal til for å holde deg i live og være lykkelig, må du gjøre noe som av andre anses som en verdi det er verdt å betale for. Du må først gi for å få.

For det andre: det er både moralsk forkastelig og dumt å være tilfreds med det du allerede har. Det å ikke arbeid er uverdig og ufornuftig. I følge arbeidsetikken er arbeid rett og slett en verdi i seg selv; en aktivitet som både er edel og foredlende.

Det er altså godt å arbeide, og det er dårlig å ikke arbeide – og her kommer de underforståtte premissene: for det første – arbeid er menneskenes normaltilstand, og for det andre – det er lønnsarbeidet som har den høyeste moralske verdi.

Arbeidslinja er et gammelt begrep innen trygdesystemet og er begrunnet i velferdsstatens arbeidsetiske premiss.  Den bygger på at arbeid er bedre for den enkelte enn passivitet og trygd, og det at flest mulig i lønnet arbeid er til det beste for samfunnet. 

Da arbeidslinja kom inn som et begrep, ble det understreket at attføring skulle være prøvd før uførepensjon ble innvilget, men historisk (fram til 1990-tallet) ble dette i liten grad gjennomført.  Arbeidslinja er blitt karakterisert som symbolpolitikk da politikken ikke godt nok var rettet mot faktisk å realisere arbeidslinja, men mot å legitimere høye trygdeutgifter.  Med en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk fra 1990-tallet og utover ble det understreket at arbeidslivet stilte krav til arbeidstakerne, og gamle aetat fokuserte på arbeidssøkerne som hadde størst mulig sjanse for å kunne lykkes i arbeidslivet.  De sykeste sendte de tilbake til trygdeetaten med ønske om å gjennomføre og avslutte medisinsk rehabilitering, som igjen kunne føre til at folk som etter trydeetatens mening fylte kravene til attføring, ikke fikk dette fordi aetat mente at det ikke var hensiktsmessig, og vi fikk den evige runddansen.  For frisk til trygd, for syk til attføring. 

En slik effektivitetsorientert arbeidslinje kommer i konflikt med det vi kan kalle en inkluderingslinje.  Innenfor en slik forståelse av arbeidslinja rettes søkelyset mot folks ubrukte arbeidsressurser, noe som gjør den mer sosialpolitisk orientert.  Mennesker med funksjonsnedsettelse skal ha samme mulighet til deltagelse i arbeidslivet som andre samfunnsborgere, og med innføringen av IA-avtalen blir arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidsplassene understreket.

Så står vi her da, med to «ulike» oppfatninger av arbeidslinja hvorav den effektivitetsorienterte fremdeles rår, slik jeg ser det.  Og med det effektivitetsorienterte kommer arbeidsetikken inn i bildet.  Folk vil heller leve på trygd enn å være i arbeid fordi det mangler motivasjons- og incentivstruktur i trygdesystemet, sies det, og det ser ut til at Det Norsk Folk, Kristin Clemet, Regjering og Storting er skjønt enig i dette.  Moral, moral ropes det.  Eller ulv, ulv.  For skal du være fullstendig sosialt inkludert i samfunnslivet, er det lønnsarbeidet som gjelder.  Det er hardt og brutalt, og det handler om arbeidsetikken og paternalismen, og nåde deg om du tar deg en tredagers.  Og for ikke å snakke om andre unnasluntrere som liksom er syk i evigheter.  Og plutselig er en hel gjeng mennesker med ulik grad av sykdom- og funksjonsnedsettelse stigmatisert og ekskludert fra det gode selskap.

Å være syk er en fulltidsjobb og vel så det, sier Tante Grønn .  For mange handler det om tid og krefter til å holde seg noenlunde oppegående, og dette glemmes så alt for lett i den debatten som florerer rundt sykefravær og sykefraværsstatistikk.  Arbeidslinja handler om å få folk tilbake i arbeid fortere enn svint, tilbake i en lønnet tilværesle.  Jeg er ikke i tvil om at de fleste mennesker som har havnet mer eller mindre ufrivillig utenfor arbeidslivet, ønsker seg tilbake.  Men ikke for enhver pris.  Ikke før de er klare.  Og ingen vet bedre hvor skoen trykker enn den som har den på.  Ingen kan vedta at noen er friske nok. Like lite som noen kan vedta at lønnsarbeid er det eneste saliggjørende for å kunne føle seg inkludert i samfunnet.

Sykefraværsdebatten vil komme til å gå sin gang.  Hva om politikerne begynte å diskutere arbeidslinja?  Hva om de la vekk arbeidsetikken for en stakket stund for å hengi seg til en arbeidslinje med en større bredde?  Hva om politikerne kunne enes om en inkluderende arbeidslinje med en noe annen forståelse av inkludering enn det som ligger i lønnsarbeid som det eneste saliggjørende?  For er det slik at lønnet arbeid automatisk fører til sosial inklusjon?  Er det slik at det å være uten lønnet arbeid automatisk fører til sosial eksklusjon?  Er lønnet arbeid den eneste form for verdi i samfunnet? Og er det slik at et inkluderende samfunn ene og alene bygger på lønnsarbeid?

Jeg tillater meg å svare nei på alle de spørsmålene, men jeg er ikke sikker på at det er riktig, for skråsikker skal man aldri være.  Jeg tillater meg det ene og alene fordi jeg mener det kunne være interessant å se hvordan tilbakeføring til arbeid ville artet seg med en mer inkluderende arbeidslinje.  En arbeidslinje som også innbefatter inkludering i samfunnslivet er mer helhetlig enn en arbeidslinje som har sitt fulle og hele fokus på at folk skal i arbeid, koste hva det koste vil. Jeg tror at en samfunnslinjefokusert arbeidslinje vil føre til mindre stigmatisering av mennesker som av en eller annen grunn faller utenfor, enn dagens effektivitetsorienterte arbeidslinje.

Maria skriver om Elefanter og sykefravær i sin eminente blogg og lurer der på hvordan vi skal løse sykefraværet, hvordan skal vi få et mer inkluderende samfunn, hvordan kan det tenkes mer helhetlig.  Jeg har kommentert posten hennes med noen tanker som jeg har prøvd å utdype i denne bloggposten.  Jeg tror likevel ikke jeg klarer å svare henne på spørsmålet hun stiller meg om hvordan vi kan få gjort noe med arbeidslinjeforståelsen i praksis.  Jeg aner ikke hvordan vi skal få politikere til å tenke helhetlig.  Jeg tror forøvrig samfunnet ville tjent på en annen tankegang, og jeg tror neppe det ville ført til noen ulemper.  Samfunnet hadde kanskje rett og slett blitt bedre.

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød heter det i 1 Mosebok 3:19.  Hvem skulle trodd at arbeidslinja bygger på dette moralbegrepet?

Publisert

Høsten

Høsten kommer tidlig i år, egentlig har det vel vært mer eller mindre høst siden juli, dette øsende pøsende som faller ned, og romling fra alle himmelretninger, storm og plask og tåkete dager. Så også på Lillehammer sist uke.

IMG_5515

Her ved Lystgård står kornåkrene klare for høsting. Jeg liker kornåkre, kornåkre er i mine deiligste sommerminner varme hete støvete sommerdager i Trøndelag, men man vet jo at varme hete støvete sommerdager i Trøndelag bare er et minne, kanskje det var en sommer, eller et par, for Trøndelag er heller ikke viden kjent for sommer slik sommer bør være. Men her går jeg langs åkrene ved Lystgård, bak Birkebeineren hotell, der jeg for sjette gang på et år tilbringer et par dager. Jeg vil så gjerne fotografere Lillehammer i godvær. Det var det jeg hadde tenkt, nå når jeg endelig hadde kamera med meg.

IMG_5518

Tåka henger, og Lystgårdsbakken er ikke å se. Ingen hoppere utfor kanten, heller ingen turister som våger seg opp, det er jo heller ingenting å se fra toppen av bakken. Her ligger anlegget og venter på et nytt OL, det er bare for kronprinsen å løpe opp trappa med flammen, og vi får atter en gang the best Olympic Winter Games ever.

IMG_5521

Lillehammer er studiebyen min noen år framover, og i høst skal 15 studiepoeng fra faget Velferdens organisering bli mine. Egentlig er det bare å sette igang skrivinga av første arbeidskrav, og så er det neste arbeidskrav, og deretter skal den store oppgaven bli ferdig. Det som egentlig er eksamensoppgaven min. Denne høsten skal jeg skrive noe NAVsk noe. Jeg skal studere organisasjonens organisering og dissekrere den; nåja, der tar jeg vel litt hardt i. Jeg tror jeg holder meg til NAV og kultur, slik jeg har gjort i de andre emnene jeg har tatt, fortsetter i det sporet, så får jeg se hva det ender med i selve masteroppgaven. Det er også dette jeg tenker på, der jeg går rundløypa Birkebeineren-Lystgård-Kristinshall, og ser syklister som trener til Birkebeinerrittet.

IMG_5522

Og det er slik løypa ser ut, der ved målgang, før uværet setter inn fredag og lørdag og tusenvis av syklister leiker i gjørma. Og det er høst, og vi vet at været kan vi ikke gjøre noe med, må bare gjøre det beste ut av det, og høsten kan være fin den, inne, med en bok og penn og papir. Det er slik høsten min blir.

Publisert

NAV kompetent

NAV inkompetent. Et gugelsøk på dette, og du vil komme fram hit, har jeg oppdaget. Men hva med NAV kompetent? Ingen har hittil søkt på disse ordene og kommet fram til min blogg. Er det noen som i det hele tatt søker opp disse ordene sammensatt slik? NAV kompetent. Smak på dem. Hvilken vidunderlig verden det ville vært om dette var den reelle følelsen og oppfatningen alle satt med. NAV kompetent.

Kompetent. Det er et adjektiv. Jeg er kompetent, eller tilstrekkelig dyktig og kvalifisert. Jeg er kompetent til å ta en avgjørelse. Tror jeg da, men jeg kan jo ikke være sikker. Kanskje jeg rett og slett er inkompetent, og at hele det systemet jeg har jobbet i også er inkompetent. At det faktisk er brukerne som er de aller mest kompetente. Det kan jo ofte virke slik, så mye synsing om NAV det er rundt omkring i aviser og på blogger. Kanskje de rett og slett er udugelige hele bunten som jobber i NAV? Kanskje de skal gå veldig stille i dørene og titte beskjemmet ned når noen spør hvor de jobber og bare svare med en liten hvisking – at jo, vi jobber i nav vi, og så bare skynde seg videre, i tilfelle de slår eller noe, de som spør.

Som komptent skal jeg ha evnen til å klare en oppgave og beherske yrket mitt når jeg møter krav og utfordringer som krever en viss type kompetanse. Jeg kunne ikke tatt meg jobb som blomsterdekoratør, for jeg har ikke den kompetansen som trengs til det. Ikke kunne jeg ha jobbet med billakkering heller. Eller vært rørlegger. Eller lærer, for den del. Men med min kompetanse kunne jeg jobbe der jeg jobbet. Ikke at det er noen egen profesjonsutdanning for en NAV-ansatt. På et NAV-kontor er det fullstendig kaos av ulik utdanning og yrkesbakgrunn, men med bakgrunnskunnskap innenfor juss, eller pedagogikk, eller sosialt arbeid og den erfaringen man skaffer seg i jobben samt den interne opplæringen som gis, skal man være kompetent til å klare arbeidsoppgaven sin.

Min kompetanse ville innebære at jeg i arbeidet mitt skulle kunne gi informasjon til enkeltpersoner eller grupper om arbeids- og velferdsordningene. Dessuten skulle jeg ha kunnet identifisert og avklart brukers behov, ressurser og nettverk, sette mål sammen med bruker, utarbeide handlingsplan eller individuell plan, koordinere og gi individuell oppfølging, foreta arbeidsevnevurdering, veilede til egenaktivitet og bruk av selvbetjeningstjenester, drive oppfølgingsarbeid i forhold til rettigheter til statlige ytelser som sykepenger, rehabiliteringspenger, attføring og uføreytelser, informere og veilede om andre rettigheter og ytelser, ha en åpen linje mot omverdenen og delta i samfunnsdebatten på mine områder og ha god kontakt med relevante instanser og etater i lokalmiljøet, gi oppfølgingsbistand for arbeidssøkere uten behov for tilrettelagt oppfølging, ha markeds- og arbeidslivskontakt, foreta veiledningssamtaler, oppfølgings- og utviklingssamtaler og dialogmøter, og gjennomføre kompetansekartlegging, jobbsøkingsbistand, og rekrutteringsbistand. Forutsetninger for at jeg skulle ha greid dette, var at jeg hadde tilegnet meg forståelse for NAV-reformen, hadde en høy faglig kompetanse til å mestre dette, hadde kontinuerlig fagutvikling, var trygg på rollen min og trygg i møtet med brukerne, og at jeg ikke var redd for å dele mine erfaringer med mine kolleger.

Med en 60 prosent stilling i tidliger NAV arbeid hadde jeg til enhver tid 85 personer som skulle ha oppfølging. Og ettersom jeg jobbet med mennesker og ikke saker, var dette 85 personer jeg skulle vite noe om. 85 personer med hver sin historie, med hver sin attføringsplan, med hver sin form for oppfølging. Samtidig hadde jeg 40 prosent arbeid i NAV trygd. Og det var heller ikke noe latmannsliv. Men altså – folk kan gjerne mene at jeg satt med beina på bordet og leste VG. Jeg vet jo at det ikke er sant.

Det er ikke slik at jeg betviler de historiene jeg har lest i ulike blogger. Så langt derifra. Jeg reagerer bare på ordbruken enkelte klarer å lire av seg. Og jeg reagerer på stigmatiseringen. Jeg forbeholder meg retten til å gi en annen versjon av NAV, og jeg forbeholder meg retten til å si at dette også er en sann historie om NAV. Jeg forbeholder meg retten til rett og slett å gi en type voksenopplæring. Så får NAV ta inn over seg de triste historiene, gjøre dem til sine egne, lære av dem. Og som jeg sa i min NAV introduksjonsak – skape en kultur – en egen kultur som gjør NAV kompetent til oppgaven.

Publisert

NAV – en introduksjon

NAV, sier du.  Det der uutholdelige kontoret med de der inkompetente saksbehandlerne.  De sitter der med beina på bordet, og saken kommer vekk, og jeg får ikke pengene mine.  Så nikker vi samstemte med hodene våre alle mann, og alle har vi opplevd, eller kjenner en som har opplevd, eller kjenner en som kjenner en som har opplevd å stange hodet mot dette store stygge NAV-trollet.  Eller «NAV-vår alles store fæle mor» som Elin Ørjasæter så pent sier det i en kommentar på E24.  Det må bli et sabla rot når disse tre slåes sammen, sier hun, men det fine med Ørjasæter sin kommentar er framhevingen av at problemene i bunn og grunn handler om selve grunnmuren, om de tidligere etatenes kompliserte regelverk, om at disse regelverkene til dels har vært motstridende, og at de politiske målene er for ambisiøse.

Vet dere,  jeg var en NAV-medarbeider sjøl jeg.  Men så slutta jeg.  Jeg slutta fordi jeg ikke fikk bruke kompetansen min slik jeg ville.  Og nå har ikke mitt tidligere kontor noe av den kompetansen som NAV skal jobbe med, for vi har slutta alle vi tre som utgjorde tidligere NAV trygd.  Ikke får de tilført kompetanse fra NAV – arbeid heller.  Det vil ta lang tid å bygge opp ny kompetanse, og i alle fall den samme kompetansen.  Nå har de mer enn nok med å sette seg inn i nye datasystem, i regelverk, i arbeidsmåter.  Og det kan jo være et slit å gjøre det når du er nyansatt og aldri har jobbet innenfor systemet før og skal lære deg noe nytt samtidig som du vet at brukerne ikke har slutta, men forblir de samme, og oppi dette bygges kontoret om.  Elektrikere, rørleggere, snekkere og golvleggere.  Alle har de ett eller annet å gjøre der på kontoret. Og da blir det vel et mas og kjas uten like, kan jeg tenke meg, uten at det bryr meg det minste, egentlig.  Det var NAVs fylkesledd som ville ha det slik, uten at jeg helt har skjønt hvorfor.  Det er nok heller ikke meningen at jeg skal skjønne det.

Arbeids- og velferdsetaten – NAV – skal skape en etat av tre tidligere etater.  Det er en gedigen fusjon som ikke vil bli ferdig på en god stund ennå.  Det er ikke noen vanlig bankfusjon.  Problemet er at enkelte tror det, og de tror også at omorganiseringa er ferdig.  Grunnen til dette kan nok være at det som før var trygdekontoret og arbeidskontoret, fikk felles navn i 2006, og så var det noen pilotkontor som startet opp og fikk navnet NAV, og grunnet litt dårlig kommunikasjon fra departementet sin side – vil jeg tro – samt folks antagelser og måter å se verden på – så oppstod misforståelsen.  Men NAV er ikke NAV ennå.  Man er NAV i navnet, men ikke i gavnet.

Tre etater med ulike tradisjoner, ulike fagfolk, ulik forståelse.  Det er samordningsutfordringer som berører både arbeidstakerne innenfor NAV og brukerne.  Men må det gå utover brukerne?  Vi vil nok helst svare nei på det, både brukere og NAV, og i de aller fleste tilfeller går det heller ikke utover brukerne.  NAV er du i kontakt med fra vogge til grav, men «familierelaterte» ytelser, samt grunn- og hjelpestønad og utbetalinger av pensjoner, er det ikke ditt lokale NAV-kontor som skal ta seg av.  Dette er «publikumsfjerne» oppgaver som er overført til NAV forvaltning.  NAVs førstelinjetjeneste er ditt lokale kontor, og de skal ha sykefraværsoppfølging som sin hovedoppgave.  De som sitter med slike oppgaver er stort sett folk som har arbeidet innenfor dette feltet tidligere, men nå skal man arbeide på en annen måte, og de aller fleste av disse må tilføre seg selv ny kompetanse.

«Vi gir mennesker muligheter», er NAVs visjon, og i denne visjonen skal NAV utføre sin viktigste oppgave:  Flere i arbeid og aktivitet, færre på stønad.  NAV-reformen er vedtatt i Stortinget og bygger på bred politisk enighet om å satse på og videreføre arbeidslinja.  En av utfordringene til NAV ligger nok i de tidligere etatenes forståelse av begrepet arbeidslinja, og med dette hvordan denne skal realiseres.  Å opparbeide en felles forståelse av arbeidslinja handler om å tematisere ulike oppfatninger som finnes, for så å skape en gjensidig forståelse som igjen kommuniseres innad i etaten for så å kommunisere denne ut til brukerne av etatens tjenester.  Folk utenfor tror dette er så lett.  Det ser ut til at det bare er å komme sammen, og så er man et fiks ferdig NAV-kontor, men det tar tid å innarbeide seg når man kommer fra tre ulike kulturer.  Det er dette brukerne har vanskelig for å forstå, og det er nok dette som skaper den største frustrasjonen rundt omkring.  Og den skaper såvisst ikke bare frustrasjon hos brukerne.

Jeg vet ikke hvorvidt jeg skal utdype begrepet arbeidslinja, men i hovedsak er tankegangen at det skal lønne seg å arbeide.  Arbeidsmarkedspolitikken er tuftet på dette, og arbeid og aktivitet skal være førstevalget til folk.  Noen vil likevel tape på arbeidslinja fordi det fortsatt vil finnes mennesker som ikke er etterspurte i markedet, noen vil fortsatt ikke ha helse til å stå i jobben, og noen vil ikke klare å være i arbeid helt fram til pensjonsalderen.

Denne arbeidslinja er det ulik forståelse av, tro det eller ei.  Skal den være smal, eller skal den være brei?  Skal den bare inneholde lønnsarbeid, eller skal den også kunne ta i bruk folks ubrukte arbeidsressurser på andre måter?  Når er folk frisk nok til å arbeide?  Når er man syk nok til ikke å arbeid? Skal man kunne være under medisinsk rehabilitering samtidig som man prøver ut arbeid?  Hvor inkluderende skal man være?  Som tidligere NAV – trygd -medarbeider vil jeg fokusere mer på en utvidet arbeidslinje med fokus på helseprobelmatikken; som tidligere NAV – arbeid – medarbeider vet jeg hvor vanskelig det kan være å få arbeid når man har helserelaterte begrensninger.  En medarbeider fra tidligere aetat vil føle seg, og kanskje helt berettiget, som spesialist på attføringsområdet, og kan derfor være redd for at desentralisering av beslutningsmyndighet på dette området vil bidra til ulik praksis.  Arbeidsmarkedspolitikkens mobilitetskrav vil kunne komme i målkonflikt med mindre kommuners arbeid for å hindre utflytting.  Kommunens mål er ofte å få folk til å bosette seg der, mens aetats mål har vært å få en målrettet aktivitet i forhold til jobb, uten tanke på om dette er i hjemkommunen eller ikke.

Medarbeiderne i de tre ulike etatene har ulik utdanningsbakgrunn og kompetanseutvikling, ulike ritualer, ulikt språk og de har lagt ulik betydning i begrep som i utgangspunktet er samme begrep.  Slike organisatoriske utfordringer vil lett kunne bli til mellommenneskelige utfordringer; medarbeiderne vil gjerne holde ved like sin gamle praksis og sin egen måte å arbeide på, fordi denne måten kanskje er best.  Man kan få store overraskelser i holdninger til hverandre og hverandres brukere, noe som kan oppfattes som sårende.  Som trygdemedarbeider kunne jeg oppleve sosialtjenesten som brukerens advokat, mens sosialtjenesten så på seg selv som den mest humane og den som tok ansvar når brukeren ble en kasteball i systemet.  Fra aetat fikk vi vite at vi var kyniske og ikke minst kunnskapsløse fordi vi ikke visste hva som ble krevd i arbeidsmarkedet.  Alle vil mene at de utfører oppgavene sine på den mest forsvarlige og humane måten, og det har oppstått myter om at trygdedama er regelrytter, sosialarbeideren er en snillist, og at han på arbeidskontoret bare tenkte på arbeidsgiverne.

Slik jeg ser det må det viktigste i etableringsfasen være å knytte bånd og gjøre hverandre tamme, og ikke minst ha tålmodighet og forståelse for hverandres ulikheter.  Målene er lettere å se og forstå når man gjør noe i fellesskap.  Men så er det noe som har hemmet.  Det har vært hastverk i etableringen; man skulle etablere seg samtidig som man skulle putte på ny kunnskap, samtidig som at gamle arbeidsfellesskap ble splittet, og man var plutselig ikke sikker på noen ting lenger.

Og oppi dette skal NAV ha en egen kultur.  Men ingen har hatt tid til å ta tak i denne problematikken ennå.  En NAV-kultur kan ikke bare oppstå helt av seg selv fordi noen der oppe har sagt at denne kulturen skal oppstå.  Kulturen har en kjerne som ikke kan styres ovenfra, den må vokse fram i den samhandlingen som skjer menneskene i mellom.  Det som er viktig med kulturbegrepet er å forstå hva som sies gjennom uttrykk og hvilke konsekvenser det som sies har.  For å forstå andre mennesker er det ikke nok å forstå språket deres; man må også forstå meningsuniverset som eksisterer mellom mennesker.

Å kommunisere innad på en god måte tror jeg vil ha god effekt på den måten man kommuniserer uttad.  Å kommunisere vil bety at man får mer forståelse av hverandre og hverandres ulikheter.  Å kommunisere vil også på sikt føre til en god kultur i organisasjonen.  En god kultur i organisasjonen med felles forståelse for de gjeldende verdiene, vil være alfa og omega for hvordan man framstår utad.

Det er så banalt og så enkelt.  Men likevel så vanskelig.

Kilder:  Egen kunnskap, erfaring, og et pågående masterstudie i velferdsforvalting

Publisert

Navet

Jeg er en del av navet. En del av den enhetlige tjenesten som skal bidra til sosial og økonomisk trygghet og fremme overgang til arbeid og aktiv virksomhet. Fine ord. Jeg sitter der, midt inne i navet og skal hjelpe folk på veien fra det ene til det andre. Per definisjon er vi alle like vi som sitter der inne. Vi er firkanta, vi er hummørløse, vi er lite hjelpsomme, vi er uforstandige, og vi er regelryttere. Vi legger oss opp i andres saker. Bestemmer over dem. Bestemmer at de skal gå på jobb når de ikke vil gå på jobb, og bestemmer at de ikke skal få noe jobb når de så veldig gjerne skulle hatt en jobb. Vi gir uføreytelser til de som ikke trenger det, og de som mener de trenger det, får det ikke. Det tar år og dag å få en bilsak igjennom. Og det tar år og dag å få godkjent en yrkessykdom. Alt er vår skyld. Det er i det hele tatt merkelig at vi får dette navet til å gå rundt.
Noen av mine eventuelle lesere vil nå komme til den konklusjon at nå skal hun forsvare seg. Hun er ikke noe bedre enn de andre som sitter der i navet og tror de er noe. Kanskje er jeg bedre. Eller kanskje er jeg ikke noe bedre. Det kommer jo faktisk an på øynene som ser, hjertene som slår, hjernene som tenker og ørene som lytter. Det kommer an på min bakgrunn og på din bakgrunn. Det kommer an på den situasjonen jeg er i, og den situasjonen du er i.
Det første møtet mellom personer er det mest avgjørende. Hvordan er relasjonen mellom deg og meg, hvordan tar jeg hensyn til akkurat deg når jeg tenker og handler? Jeg kan selvfølgelig legge meg til en ovenfra- og- ned holdning – et sånt «hallo, hva er det du tror du vil, liksom», en skikkelig nedlatende holdning der jeg kan bruke makta mi og styre det hele den veien jeg vil. Jeg kan også legge opp til en nedenfra-og-opp holdning der jeg styres fullt og helt av deg, men gjør jeg det, har jeg ingenting i arbeidslivet å gjøre. Eller jeg kan innta en symmetrisk holdning, der jeg og du står på likefot. Det kan jeg få til ved å sette til side mine egne holdninger, møte deg med høflighet, åpenhet og respekt, sette meg inn i din situasjon og ha en medmenneskelig innlevelse. Dessuten må jeg kunne kommunisere og holde i gang en samtale. Det hele skal da munne ut i noe vi alle er enige om og som er til beste for deg. Rett og slett. Men også så vanskelig. Fordi vi er ulike mennesker alle mann. Vi har dårlige dager alle og enhver, både jeg og du. Du kan ha hatt negative opplevelser med offentlige kontor tidligere, og da er det enkelt å ta med seg sin holdning over til det nye møtet med enda en ny saksbehandler.
Vi der inne i navet har ulik bakgrunn, på samme måte som kundene våre. Jeg er blant dem som synes det er interessant, ja rett og slett gøy å møte andre mennesker. Jeg liker å ha brukere inne på kontoret mitt. Jeg liker å diskutere med dem. Liker å komme fram til løsninger sammen med dem. Jeg er ikke av den sorten saksbehandler som putter alle brukere i den samme boksen, setter et lokk på og behandler dem helt likt. Jeg bruker skjønn. Jeg bruker skjønnet så langt det lar seg gjøre, helt til jeg møter hindringa i form av en regel som sier at nok er nok. Den enga vi går over fram til vi møter det stengselet kan være lang den, vi har kanskje snodd oss gjennom noen hinder, har snubla noen ganger, men det kan være vi ikke trenger å gå fram til stengselet. Eller vi kan gå fram til stengselet, finne grinda og gå ut. Nå er vi framme. Kanskje er vi ikke alltid enige, men målet er at begge parter skal være inforstått med det.
Jaha, og så da, sier kanskje du, hva er det hun vil fram til? Jeg vil ikke slå et slag for det norske velferdssystemet. Jeg vil ikke slå et slag for folketrygdloven. Jeg vil ikke slå et slag for byråkraten. Jeg vil slå et slag for oss der inne i navet som gjør så godt vi kan, som vet å sno oss, som synes jobben er spennende, og jeg vil slå et slag for de mange flotte menneskene vi møter i hverdagen vår.