NAV, sier du. Det der uutholdelige kontoret med de der inkompetente saksbehandlerne. De sitter der med beina på bordet, og saken kommer vekk, og jeg får ikke pengene mine. Så nikker vi samstemte med hodene våre alle mann, og alle har vi opplevd, eller kjenner en som har opplevd, eller kjenner en som kjenner en som har opplevd å stange hodet mot dette store stygge NAV-trollet. Eller «NAV-vår alles store fæle mor» som Elin Ørjasæter så pent sier det i en kommentar på E24. Det må bli et sabla rot når disse tre slåes sammen, sier hun, men det fine med Ørjasæter sin kommentar er framhevingen av at problemene i bunn og grunn handler om selve grunnmuren, om de tidligere etatenes kompliserte regelverk, om at disse regelverkene til dels har vært motstridende, og at de politiske målene er for ambisiøse.
Vet dere, jeg var en NAV-medarbeider sjøl jeg. Men så slutta jeg. Jeg slutta fordi jeg ikke fikk bruke kompetansen min slik jeg ville. Og nå har ikke mitt tidligere kontor noe av den kompetansen som NAV skal jobbe med, for vi har slutta alle vi tre som utgjorde tidligere NAV trygd. Ikke får de tilført kompetanse fra NAV – arbeid heller. Det vil ta lang tid å bygge opp ny kompetanse, og i alle fall den samme kompetansen. Nå har de mer enn nok med å sette seg inn i nye datasystem, i regelverk, i arbeidsmåter. Og det kan jo være et slit å gjøre det når du er nyansatt og aldri har jobbet innenfor systemet før og skal lære deg noe nytt samtidig som du vet at brukerne ikke har slutta, men forblir de samme, og oppi dette bygges kontoret om. Elektrikere, rørleggere, snekkere og golvleggere. Alle har de ett eller annet å gjøre der på kontoret. Og da blir det vel et mas og kjas uten like, kan jeg tenke meg, uten at det bryr meg det minste, egentlig. Det var NAVs fylkesledd som ville ha det slik, uten at jeg helt har skjønt hvorfor. Det er nok heller ikke meningen at jeg skal skjønne det.
Arbeids- og velferdsetaten – NAV – skal skape en etat av tre tidligere etater. Det er en gedigen fusjon som ikke vil bli ferdig på en god stund ennå. Det er ikke noen vanlig bankfusjon. Problemet er at enkelte tror det, og de tror også at omorganiseringa er ferdig. Grunnen til dette kan nok være at det som før var trygdekontoret og arbeidskontoret, fikk felles navn i 2006, og så var det noen pilotkontor som startet opp og fikk navnet NAV, og grunnet litt dårlig kommunikasjon fra departementet sin side – vil jeg tro – samt folks antagelser og måter å se verden på – så oppstod misforståelsen. Men NAV er ikke NAV ennå. Man er NAV i navnet, men ikke i gavnet.
Tre etater med ulike tradisjoner, ulike fagfolk, ulik forståelse. Det er samordningsutfordringer som berører både arbeidstakerne innenfor NAV og brukerne. Men må det gå utover brukerne? Vi vil nok helst svare nei på det, både brukere og NAV, og i de aller fleste tilfeller går det heller ikke utover brukerne. NAV er du i kontakt med fra vogge til grav, men «familierelaterte» ytelser, samt grunn- og hjelpestønad og utbetalinger av pensjoner, er det ikke ditt lokale NAV-kontor som skal ta seg av. Dette er «publikumsfjerne» oppgaver som er overført til NAV forvaltning. NAVs førstelinjetjeneste er ditt lokale kontor, og de skal ha sykefraværsoppfølging som sin hovedoppgave. De som sitter med slike oppgaver er stort sett folk som har arbeidet innenfor dette feltet tidligere, men nå skal man arbeide på en annen måte, og de aller fleste av disse må tilføre seg selv ny kompetanse.
«Vi gir mennesker muligheter», er NAVs visjon, og i denne visjonen skal NAV utføre sin viktigste oppgave: Flere i arbeid og aktivitet, færre på stønad. NAV-reformen er vedtatt i Stortinget og bygger på bred politisk enighet om å satse på og videreføre arbeidslinja. En av utfordringene til NAV ligger nok i de tidligere etatenes forståelse av begrepet arbeidslinja, og med dette hvordan denne skal realiseres. Å opparbeide en felles forståelse av arbeidslinja handler om å tematisere ulike oppfatninger som finnes, for så å skape en gjensidig forståelse som igjen kommuniseres innad i etaten for så å kommunisere denne ut til brukerne av etatens tjenester. Folk utenfor tror dette er så lett. Det ser ut til at det bare er å komme sammen, og så er man et fiks ferdig NAV-kontor, men det tar tid å innarbeide seg når man kommer fra tre ulike kulturer. Det er dette brukerne har vanskelig for å forstå, og det er nok dette som skaper den største frustrasjonen rundt omkring. Og den skaper såvisst ikke bare frustrasjon hos brukerne.
Jeg vet ikke hvorvidt jeg skal utdype begrepet arbeidslinja, men i hovedsak er tankegangen at det skal lønne seg å arbeide. Arbeidsmarkedspolitikken er tuftet på dette, og arbeid og aktivitet skal være førstevalget til folk. Noen vil likevel tape på arbeidslinja fordi det fortsatt vil finnes mennesker som ikke er etterspurte i markedet, noen vil fortsatt ikke ha helse til å stå i jobben, og noen vil ikke klare å være i arbeid helt fram til pensjonsalderen.
Denne arbeidslinja er det ulik forståelse av, tro det eller ei. Skal den være smal, eller skal den være brei? Skal den bare inneholde lønnsarbeid, eller skal den også kunne ta i bruk folks ubrukte arbeidsressurser på andre måter? Når er folk frisk nok til å arbeide? Når er man syk nok til ikke å arbeid? Skal man kunne være under medisinsk rehabilitering samtidig som man prøver ut arbeid? Hvor inkluderende skal man være? Som tidligere NAV – trygd -medarbeider vil jeg fokusere mer på en utvidet arbeidslinje med fokus på helseprobelmatikken; som tidligere NAV – arbeid – medarbeider vet jeg hvor vanskelig det kan være å få arbeid når man har helserelaterte begrensninger. En medarbeider fra tidligere aetat vil føle seg, og kanskje helt berettiget, som spesialist på attføringsområdet, og kan derfor være redd for at desentralisering av beslutningsmyndighet på dette området vil bidra til ulik praksis. Arbeidsmarkedspolitikkens mobilitetskrav vil kunne komme i målkonflikt med mindre kommuners arbeid for å hindre utflytting. Kommunens mål er ofte å få folk til å bosette seg der, mens aetats mål har vært å få en målrettet aktivitet i forhold til jobb, uten tanke på om dette er i hjemkommunen eller ikke.
Medarbeiderne i de tre ulike etatene har ulik utdanningsbakgrunn og kompetanseutvikling, ulike ritualer, ulikt språk og de har lagt ulik betydning i begrep som i utgangspunktet er samme begrep. Slike organisatoriske utfordringer vil lett kunne bli til mellommenneskelige utfordringer; medarbeiderne vil gjerne holde ved like sin gamle praksis og sin egen måte å arbeide på, fordi denne måten kanskje er best. Man kan få store overraskelser i holdninger til hverandre og hverandres brukere, noe som kan oppfattes som sårende. Som trygdemedarbeider kunne jeg oppleve sosialtjenesten som brukerens advokat, mens sosialtjenesten så på seg selv som den mest humane og den som tok ansvar når brukeren ble en kasteball i systemet. Fra aetat fikk vi vite at vi var kyniske og ikke minst kunnskapsløse fordi vi ikke visste hva som ble krevd i arbeidsmarkedet. Alle vil mene at de utfører oppgavene sine på den mest forsvarlige og humane måten, og det har oppstått myter om at trygdedama er regelrytter, sosialarbeideren er en snillist, og at han på arbeidskontoret bare tenkte på arbeidsgiverne.
Slik jeg ser det må det viktigste i etableringsfasen være å knytte bånd og gjøre hverandre tamme, og ikke minst ha tålmodighet og forståelse for hverandres ulikheter. Målene er lettere å se og forstå når man gjør noe i fellesskap. Men så er det noe som har hemmet. Det har vært hastverk i etableringen; man skulle etablere seg samtidig som man skulle putte på ny kunnskap, samtidig som at gamle arbeidsfellesskap ble splittet, og man var plutselig ikke sikker på noen ting lenger.
Og oppi dette skal NAV ha en egen kultur. Men ingen har hatt tid til å ta tak i denne problematikken ennå. En NAV-kultur kan ikke bare oppstå helt av seg selv fordi noen der oppe har sagt at denne kulturen skal oppstå. Kulturen har en kjerne som ikke kan styres ovenfra, den må vokse fram i den samhandlingen som skjer menneskene i mellom. Det som er viktig med kulturbegrepet er å forstå hva som sies gjennom uttrykk og hvilke konsekvenser det som sies har. For å forstå andre mennesker er det ikke nok å forstå språket deres; man må også forstå meningsuniverset som eksisterer mellom mennesker.
Å kommunisere innad på en god måte tror jeg vil ha god effekt på den måten man kommuniserer uttad. Å kommunisere vil bety at man får mer forståelse av hverandre og hverandres ulikheter. Å kommunisere vil også på sikt føre til en god kultur i organisasjonen. En god kultur i organisasjonen med felles forståelse for de gjeldende verdiene, vil være alfa og omega for hvordan man framstår utad.
Det er så banalt og så enkelt. Men likevel så vanskelig.
Kilder: Egen kunnskap, erfaring, og et pågående masterstudie i velferdsforvalting