Utkant

Jeg fyller bensin på bilen. 13 kroner og førtifem øre er prisen i dag. Dyrt, for jeg skal jo ha full tank, og pengene går. Så kjøper jeg aviser i tillegg. Og is til hele familien, og da går det jaggu meg fort et par hundrelapper til. Bensinstasjonen suger. Jeg kunne holdt meg til bensinen, jeg har strengt tatt mer behov for den enn å lese tabloider fra hovedstaden og sleike i meg is. Jeg er avhengig av bilen. Når man bor i Utkant, er man det, for TIDE, som bestemmer bussavganger og ferjeavganger, de har pålagt oss portforbud her ute i Utkant. Åtte mil fra byen. Bensinen er dyr, ja, men likevel fyller vi, stønner litt over prisen, fyller igjen, og kjører, en tur her og en tur der. Mange mil i uka. Skal vi ta bussen, tar det fort både tid og penger, for det koster det også, nemlig. Og hvis du skal jobbe en annen plass enn helt innerst inne i Utkant, kansje prøve litt lenger ute i Utkanten, nærmere byen, ja, så må du sette deg i bilen. Selv den som har fleksitid.

Vampus mener jeg skal ta kostnaden ved å bo på «bøgda», som hun sier. Fordi hun, som Oslobeboer, tar kostnaden ved å bo i Oslo. Derfor kan vi bare betale for bensinen vår. Jeg er like uenig i deg, Vampus, som jeg er i FrP – ditt tidligere parti. FrP kommer jo til å gå til valg kun på valgspråket «Ja til billigere drivstoff». Jo, jeg og flere til tar kostnaden. Vi følger ikke FrP-tankegangen selv om vi til tider klager på bensinprisen. Vi har ikke valgfrihet vi. Vi tar bilen og er fornøyd med det og er ikke av de som roper høyest. Det er det folk i byene som gjør. Folk som har valgfrihet, som har en buss, en trikk, et tog. Det er de som klager på drivstoffprisen. Ikke vi.

Vi betaler også kostnaden ved å bo her ved ikke å bli hørt og tatt alvorlig av styresmaktene. En gammel tank går i lufta og eksploderer. I etterkant oppstår det luktproblemer som fører til store helseplager hos befolkningen; hele 250 personer rapporterer helseplager etter ulykken. I dag, et år senere, får vi bekreftet det vi hele tiden har visst, men som ledelsen ved anlegget har løyet om: Tankene inneholdt samme type giftstoff som tok livet av minst 14 personer på Elfenbenskysten i 2006. Oljeslammet fra Probo Emu ble lagret på tanker som gikk i lufta. På Elfenbenskysten ble det lagret under åpen himmel. Afrikanerne døde. Her vil man slite med ettervirkningene. Det er kanskje prisen vi skal betale det også, ved å bo i Utkant, der bandittbedrifter får løyve til å drive på denne måten, og til og med lyve så de tror det selv. Hadde dette skjedd i mer sentrale strøk og ikke i dalstroka innanfor og langt uti Utkant, hadde man mye tidligere gått inn med tiltak og man hadde mye tidligere stoppet bedriften. Men altså – vi betaler prisen for det også – ved å være godtroende? Tja…. Bedriften ga jo arbeidsplasser.

Og i Utkant, der står jammen meg gamlekongen og skuer utover hav og himmel. Knut Steens enorme statue som ble for stygg for hovedstaden. Her har han fått sin plass, for i Utkant fantes en person med både vyer og penger, og han tenkte som så at dersom hovedstaden ikke tar kongen, så tar jeg kongen. Og kongen kom. Jeg kan godt si det med en gang: Statuen er ikke særlig vakker. Men her i Utkant passer den utmerket, og her står den fordi bedriftseieren ville gi noe til lokalbefolkningen. Ikke bare en statue, men en opplevelse. En Utkantfestival.

Norge må leve med sine Utkanter, og folk må bo her for å opprettholde Utkant. Da får det så være om drivstoffprisen er høy, om vi har mindre valgmuligheter når det gjelder annen transport, om vi må kjøre langt for å komme oss til mer urbane strøk. Vi finner oss likevel ikke i å bli neglisjert og sett ned på, være det seg fra styresmakter som er seine i avtrekkeren når det gjelder miljøkriminalitet, eller _høye_på_pæra-folk som sier det er dette vi må betale som velger Utkant. Vi velger Utkant fordi det er godt å bo her.