Mamma, du er fin i svart, men kanskje du skulle prøve en annen farge en gang. Jeg mistenker ni-åringen for å lese moteblogger. Jasså, tenker jeg, her sitter hun, ni år, og sier at jeg kanskje bør prøve en annen farge. Hvor tar hun det fra? Så søt og troskyldig er hun også. Kanskje du skulle prøve en rød kjole. Neste gang du skal på fest kan jeg godt hjelpe deg med det.
Nå leser hun nok ikke moteblogger, men hun har funnet noe annet på internett som fungerer som min barndoms papirdukker. Men der jeg hadde ti papirdukker og tegnet klærne selv, har hun et helt arsenal av kjendiser i alle utgaver. Hun kan klikke på en tegnet kjendis – Britney Spears eller hun Gabriellafiguren i High School Musical eller Halle Berry – og så kan hun kle på dem. Sette sammen klær- og fargekombinasjoner. Fiffe opp med litt parykker og assesories og sånt. Dette kan hun sitte med i timevis. Og hun opparbeider seg jo til slutt en viss kjennskap og kunnskap om klær og moter.
Nå aggerer hun motepoliti ovenfor sin egen mamma. Jeg driver og pakker koffert. Ikke et rødt plagg er å se nede i den kofferten. Ingen rød kjole, så jeg blir nok ikke ballets dronning denne gangen heller.
Hva er det du ønsker deg mest av alt? spør hun meg så. Der må jeg nok tenke lenge og vel, svarer jeg henne. Vet du hva jeg ønsker meg mest av alt? sier hun. Jeg vil sitte i en limo sammen med en popstjerne eller noe. Nei, jeg vil ta limo sammen med Kathrine Sørland. Hjelp, tenker jeg, hva har jeg gjort? Hun er bare ei dokke, sier jeg (fy, for en mamma jeg er). Niåringen ser på meg lenge; lurer nok på hva jeg mener med det. Men hun snakker jo, kommer det etter en stund. Ei snakkedokke da, sier jeg. Og ei gådukke, og poseringsdokke, og modelldokke (nå vet jeg at oppdragerrollen min ikke er verdt mye).
Hun er en veldig fin dame, sier det niårige motepolitiet. Og hun har rød kjole.
😆 Glitrende!!
Og sant. Jeg har en knall rød kjole. Kort og trang. Og den kan jeg bare bruke når jeg vil være synlig 😉 Oppdaget veldig at jeg ble synlig når jeg hadde den på første gang. Ingen mulighet til å «skli vekk» slik man kan i svart. Bare å stramme seg opp og smile stort – og det ER stilig da – med folk som gjør det………… å se på i alle fall!
Men hvis jeg har en svart en, med dyp kløft, da er jeg også synlig? Mulig jeg må ut å kjøpe en rød en, for å tekkes motepolitiet 🙂
Når man er i tvil om man har lyst til å mene noe/ikke mene noe eller bare antyde noe man kanskje kunne tenke seg å mene noe om, kan man jo antyde noe for tolking med utgangspunk i smileys eller emoticons. Når det gjelder pågående dialog mellom damene omkring spørsmålet rød, svart og «synlighet,» kunne noe slikt kanskje passe? :-)>8
Den var ny, Petter, men fortalte jo litt om at du mener noe i sakens anledning.
Ohhhh, på tide med skikkeleg feministisk intervensjon! *sjokk*
Din datter antydet vel først og fremst at du burde kle deg i noe annet enn svart. Altså ikke nødvendigvis rødt. Modellen som ble nevnt var ganske sikkert mer et eksempel på noen som bruker klær med andre farger, enn en fasit for all dine framtidige valg.
Mitt råd er: Hør på din datter, men ikke ta henne for bokstavelig.
Avil: Det er dypt beklagelig at min oppdragerrolle har sviktet på det punktet. Det skal ikke gjenta seg.
Dnort: Velkommen hit. Takker for gode råd. Hun blir nok en veiviser for meg i tiden framover, det godeste lille motepoliti.