Uetisk

15 åringen får ikke helt med seg blikkene som sendes mellom Cato Isaksen og rettsmedisineren.  Det gjør mamman, og blir ikke det minste overrasket når Cato og fristerinnen havner i sofaen.  «Hva er det du gjør?» roper 15 åringen i forferdelse, «du er jo gift med kona di på nytt jo!  Det der er uetisk.»

«Det er sånn mannfolk er», sier jeg, mamman.  Jeg retter det til «det er sånn mannfolk kan være», det høres litt bedre ut.  Stakkars 15 åringen – hun trenger jo ikke få onde tanker om menn riktig ennå.  Men det er jo også typisk at det er HUN som er fristerinnen og at det er HAN som fristes, tenker jeg i mitt stille sinn.

Ska ikkje du gift dæ da, sier Cato Isaksen.  Men det er jo ikke før i juni, sier fristerinnen.  Forferdelig dårlig replikkveksling.  Jeg gremmes.  Og akkurat da blir de forstyrret og det blir ikke mer suss og blikk der i sofaen, og 15 åringen kan puste lettet ut.

Det er uetisk, sier hun.  Jeg kan ikke huske at jeg som 15 åring reflekterte særlig mye over hva som var etisk riktig eller ikke.  Mine to eldste barn valgte å ikke konfirmere seg, verken kirkelig eller borgelig, for som min sønn sa da han stod foran valget:  Det er ikke etisk riktig å gjøre noe man ikke kan stå for.