Stikkordarkiv: Faglig

Hva Nav-direktøren egentlig sier

Det er et enormt gap mellom det Nav-direktør Joakim Lystad egentlig sier og den reportasjen Dagsrevyen 31.05.2011 klarer å få ut av hans uttalelser. Her er det virkelig snakk om tabloidisering. Det har visst blitt en vane dette, å trekke liksominteressante ting ut fra en ellers interessant diskusjon og lage et innslag på dette. Det beste er om vi da finner en som har slitt med Nav i lang tid og lar han fortelle sin historie. Helt uimotsagt får han mene at Lystad er frekk.

Selvsagt er det uholdbart at folk må slite med systemet, men var det virkelig så interessant å se enda en sak om Navs servicenivå? Hadde det ikke vært mer interessant å gripe fatt i det Nav-direktøren egentlig sa?

En del brukere ønsker nok at Nav skal overta ansvaret for livet deres.

Hva mener Nav-direktøren egentlig med dette? Jo, det sier han i et ti-minutters intervju som ikke ble sendt i Dagsrevyen. Der forteller han om folks forventninger til velferds-Norge, forventninger Nav ikke kan innfri. Dette fordi velferden bestemmes av politikerne. Han sier at noen brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret, men nå er det slik at folk faktisk også må gjøre noe selv for å komme seg ut av situasjoner som kan være uholdbare. Nav har to oppgaver, sier han. Det ene er å hjelpe folk å komme i arbeid og aktivitet. Det andre er å yte stønad når arbeid og aktivitet ikke er mulig.

Det hadde vært så mye mer interessant om Dagsrevyen sluttet å tabloidisere Nav. I denne saken kunne de tatt tak i det Lystad egentlig sa, spinne videre på utsagnet hans om at en del brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret for livet deres. Det kunne gitt oss en reportasje som fikk oss til å tenke, som fikk oss til å se på våre egne velferdsordninger satt opp mot ordninger andre steder i verden, fått oss til å se oss selv, hvordan vi selv kan være med på stake ut egen kurs, hvordan vi selv kan ta tak i livene våre, hvordan bruker og veileder kan jobbe for at i alle fall noen forventninger kan innfris.

I stedet sendes nok en reportasje om bruker som er misfornøyd med servicenivå. Vi er sikkert alle enige om at Navs servicenivå må bli bedre, men det blir ikke bedre med slike reportasjer.

Mer om dette i MEMU nr.2 2011

Ørjasæter tar feil

Det er fullt lovlig å ha et kritisk blikk på Arbeids- og velferdsforvaltningen. Det er likevel lov å komme med rette fakta når du først har tenkt å publisere dine kritiske kommentarer. Jeg har forstått at skribent Elin Ørjasæter er kritisk til NAV, men jeg forstår likevel ikke hvorfor hun kommer med faktafeil når hun har tatt på seg oppgaven med å synse. Navs kjerneoppgaver er utbetalinger, sier hun. Nei, sier jeg. Navs kjerneoppgave er å få flest mulig over fra passive stønader til arbeid og aktivitet.

Den overordnede målsettingen for Nav er en mer effektiv og brukerrettet forvaltning som skal få flere i arbeid og færre på stønad. Dette er kjente ord, og folk må ha sovet i timen om de ikke har fått med seg det. Det var kasteballproblemet som lå til grunn for ønsket om den ene døra, fordi ”fleretatsbrukerne” gikk fra dør til dør uten å få tilstrekkelig hjelp. Det var dessuten et problem at brukerne forble passive når de først hadde fått en stønad. Dette finnes dokumentert i uttalige rapporter om Nav-reformen.

Når så dette ligger til grunn for en den nye velferdsforvaltningen, blir det en smule snålt å lese Ørjasæter når hun sier at

NAV er en transaksjonstung virksomhet, og nettopp pengetransaksjoner er det viktigste de gjør. Det handler om riktig utbetaling av sykepenger, dagpenger, arbeidsavklaringspenger og pensjon, til riktig tid og på grunnlag av en korrekt beslutning

Hun mener at pengetransaksjoner er det viktigste Nav gjør og at stønad til livsopphold er kjernevirksomheten til Nav. Ja, pengeutbetalinger er en stor del av det Nav gjør, men det er ikke kjernevirksomheten. Nav skal sikre pensjon og andre former for livsopphold, men samfunnsmandatet er å redusere utbetalingene. Dette står helt klart i lovverket. Folk skal stå lenger i arbeid, sykmeldte skal tilbake i arbeidslivet, det er arbeid og aktivitet som er hovedfokuset. Skal Nav få til dette, må det drives veiledning og oppfølging.

Og her er vi inne på et annet ankepunkt i Ørjasæters artikkel. Hun påstår at det er ”overraskende at Nav selv rekrutterer folk til å avklare brukeres situasjon, veilede og motivere brukere i praksisarbeid”. Her viser hun til en stillingsannonse, og mener at alle disse oppgavene allerede utføres i attføringsbedriftene.

Ørjasæter burde vite at tidligere aetat alltid har samarbeidet med attføringsbedrifter og andre eksterne, og interne, aktører. Disse har aetat brukt som tiltaksarrangør for mennesker som etter en vurdering får prøve seg i et tiltak. Før de kan komme inn i et tiltak, må det gjøres et vedtak om hvilket tiltak som er det mest riktige. Leser en dokumentet ”Kompetanse i Nav”, vil man kunne se at en veileder i Nav blant annet skal ha

”beste tilgjengelige kunnskap om arbeidsmarked, arbeidsliv, organisasjonsliv, dagens og fremtidens pensjonssystem, utdanningssystemer, tiltaksapparat, sosial- og helsetjenester, herunder Individuell plan og helsefremmede tiltak knyttet til levevaner. Kunnskapen skal både bygge på forsknings- og erfaringsbasert kompetanse.”

Arbeidsavklaring er derfor noe Nav skal drive med, og som det også er tradisjon å drive med, muligens i form av andre begrep, slik som funksjonsvurdering. Men om begrepsbruken endrer seg, er det ikke slik at arbeidsavklaring tar mye ressurser hos Nav. Attføringsbedriftene har kompetanse på tiltak og avklaring, men noen må sortere hvem som skal inn på hvilket løp. Det er Nav den beste til å gjøre så lenge Nav er opprettet for det bruk og så lenge det ansettes mennesker som er kompetente til å gjøre dette arbeidet. En tiltaksarrangør kan ikke klare dette, og dessuten blir det å sette bukken til havresekken. Om en bedrift, la oss si Meland Arbeidssenter AS, skal rekruttere deltakere til et attføringsløp, som er noe av det denne virksomheten lever av, så vil de være tjent med å få inn flest mulig mennesker der. Da tjener de mer penger. De som har behov for et tiltak, er derimot ikke tjent med å dette da tiltak kan være så mangt, alt fra skjermede tiltak til arbeidspraksis i ordinære bedrifter.

Ørjasæter har rett i at attføringsbedriftene har to inntektskilder; overføring fra det offentlige og salg av produkt og tjenester. Det er også riktig at det skåret inn på overføringene til disse bedriftene, men kuttene kommer av lavere arbeidsledighet, ikke for at Nav skal bygges opp.

”Det er klart, NAVs ansatte synes ikke det er nok å kjøpe tjenester fra private. De vil utføre flest mulig tjenester selv, antakelig fordi offentlig ansatte, som alle ansatte, synes det er gøy å bygge kompetanse og få egen organisasjon til å vokse”, sier Ørjasæter videre. For noe vås. Som sagt – private og offentlige tiltaksarrangører er alltid brukt i arbeidsmarkeds- og attføringsarbeid. Nav styres av departementet, ikke hva ledelsen og de ansatte synes er gøy. For at organisasjonen skal vokse, må det komme lønnsmidler til dette fra departementet. Realiteten er jo faktisk at bemanning kuttes, noe som går utover kjerneoppgaven – det å få folk tilbake i arbeid.

Monster-NAV kaller Ørjasæter det, og rakker ned på it-systemer og på Navs manglende suksess og inntjening på områder der de ikke har noe å gjøre. Det er vel heller slik at dagens IT-system er gamle fordi det koster penger å lage nye og fordi Nav ikke kan finansiere dette selv over eget budsjett, fordi det da vil bli kutt i alle stillinger i alle enheter, og da vil det jo også gå ut over det Ørjasæter mener er kjernevirksomheten. Vi kan vel da tenke oss overskifter i media om pengebruken og prioriteringene i Nav. Ørjasæter vil nok være en av de første til å komme på banen med kritiske bemerkninger.

«I mangel på suksess i kjernevirksomheten, eter Monster-Nav seg inn på områder de ikke har noe å gjøre«, skriver Ørjasæter. Dette er direkte feil. Les dokumentene om Nav. Les de mange masteroppgavene som skrives om emnet, les lovverket. Les Nav-evalueringen. Kjernevirksomheten er ikke transaksjonene. Kjernevirksomheten er oppfølgingen.

Slik jeg leser Ørjasæter, mener hun at Nav skal være en slags bank der det blir foretatt rett utbetaling til rett tid. Hun vil at ledelsen skal rydde vekk produkt og tjenester som etter hennes mening ikke har noe der å gjøre. Hun vil vel egentlig omreformere hele Nav-reformen når det kommer til stykket, for slik den er nå, er den opprørende for alle skattebetalerne.

Sannheten er vel at Nav selv er bekymret for sine brukere fordi de ikke får den oppfølgingen de har behov for pga av budsjettkuttene og nedbemanning. Nav er ikke ute etter inntekter. Nav er ute etter å oppfylle kravene i bestillingen av reformen, nemlig det å oppnå målsettingen om flere i arbeid og færre på stønad.

Det var en gang et partnerskap

Staten kutter i Nav, sier Herøy-rådmannen Rune Sjurgård og anbefaler alle rådmenn til en samlet aksjon mot den store autoritære og til dels tunghørte staten. Det er et voksende Nav-opprør i kommunene skal vi tro Kommunal Rapport, og det skal vi jo, det er jo et seriøst tidsskrift sånn sett. Sjurgårds kritikk ramses opp punktvis, og får på sett og vis stå uimotsagt. Han kommer til orde, helt sikkert med påstander det er hold i, sett fra hans ståsted, og jeg skal så absolutt ikke betvile hans uttalelser tatt i betraktning hans posisjon som øverste leder av bedriften Herøy kommune. Til det har jeg alt for liten kunnskap.

Det jeg imidlertid kan ha en antagelse om, er at disse uttalelsene kommer som en reaksjon på det partnerskapet bedriften hans har inngått med storbedriften Nav Stat. Jeg antar rådmannen har gjort seg opp sine tanker om det som er sagt å være den største velferdsreformen i nyere tid, og at dette kanskje ikke står til troende, slik han ser det. Han er kommunens representant. Kommunen er lillebroren i partnerskapet Nav stat og Nav kommune, det partnerskapet, som ut fra gjeldende prinsipp, skal være et likeverdig partnerskap.

Partnerskap

Skal en lykkes med et partnerskap, er det en del forhold som må tilfredsstilles. Så også for partnerskap som styrings- og samarbeidsform. Innenfor partnerskapet må det finnes et institusjonelt handlingsrom med mulighet for å manøvrere og improvisere, partene må legge nok ressurser inn i partnerskapet, det må være et minimum av felles forståelse og identitet til oppgavene som skal løses og det må være en definert ledelse som fører prosessene framover. Intensjonen som ligger til grunn for et partnerskap er å bygge koalisjoner der man sammen har ressurser til å løse kollektive problemer.

Kan Nav-partnerskapet sies å tilfredsstille dette? Det kommer vel an på hvem man spør, noe litteratur på området viser. Jeg skal ikke trøtte noen med vitenskapelige undersøkelser på området, men det er ikke til å stikke under en stol at kommunene og KS vil ha en annen oppfattelse av partnerskapet enn staten.

Gjør hva dere vil, men få kommunene med dere, sa Dagfinn Høybråten i sin tid, og embedsverket fikk i oppdrag å komme til enighet med KS om en ny modell for velferdsstaten. Partnerskapet som oppstod kan forstås som en slags likevektsløsning: Stortinget fikk en nasjonal standardisert velferdsorganisasjon med en dør, samtidig fikk kommunesektoren og det kommunale selvstyret en nøkkelrolle i utformingen av hvilke kommunale oppgaver som skulle legges til lokalkontorene. Ambisjonen til Stortinget var å gi Navreformen en lokal dimensjon, og primært kommer dette til uttrykk i hvilke kommunale tjenester som legges inn i kontorene. En kommuneundersøkelse gjort av Perduco (2006), avdekket at kommunene hadde forventninger om at det lokale Navkontoret skulle bidra til snarlige resultat når det gjaldt å få til et samarbeid mellom stat og kommune på arbeids- og velferdsområdet. Dette samarbeidet skulle være bedre enn før, og mye mer målrettet.

Slik jeg leser Herøyrådmannen, har ikke kommune og stat oppnådd det som lå til grunn for reformen og partnerskapet. Kommunene hadde høye ambisjoner, men det kan se ut til at den kommunale delen av partnerskapet opplever statlig dominans og overkjøring og en opplevelse av liten innflytelse. Spørsmålet jeg stiller er hvorvidt partene har gått inn i partnerskapet med det formål å oppnå gjensidig forståelse og konsensus. Det vet man jo ikke, med mindre det er gjort undersøkelser på området, og så langt har ikke jeg sett noe som går direkte på dette. Jeg kan anta og stille spørsmål, og spekulere.  Ikke minst kan jeg spekulere. Jeg kan for eksempel spekulere om Herøyrådmannen har fått en «felles forståelse og identitet» til oppgaver som skal løses i Nav? Det er et av kravene som må til for at partnerskapet skal fungere. Ut fra rådmannens kritikk kan det for meg se ut som han ikke har fått med seg at han er i et partnerskap.  Selv aner jeg ikke hvor velvillig øverste myndighet er til lytte og gjøre noe med det som ikke fungerer, men jeg kan ikke tro at den statlige delen ikke er seg partnerskapet bevisst.  Så lenge rådmannens uttalelser står der uimotsagt, kun i følge med noen til dels tåpelige kommentarer fra de alltid saklige tilstedeværende nettkommentatorer, vil folk, og folk flest, tro at det er slik rådmannen beskriver.  Til dels kan det sikkert være slik, til dels kan kritikken helt sikkert modereres.

For det generelle omdømmet sin del har Nav mye å vinne på større åpenhet, i denne forbindelse å fortelle at at et opprør ikke er nødvendig.

———————————————————–

Litteratur:
Fimreite, Anne Lise og Kåre Hagen (2009): Partnerskapet mellom stat og kommune: Velferdspolitikkens territorielle dimensjon revisted? I: Tidsskrift for Velferdsforskning, Vol. 12, No. 3, 2009, side 155-167, Fagbokforlaget
Sandersen, Håkan T. og Ingrid Bay-Larsen (2008): Partnerskap mot alle odds. I: Ole Johan Andersen og Asbjørn Røiseland (red.) (2008): Partnerskap. Problemløsning og politikk. Bergen: Fagbokforlaget

Sosial kapital, tillit og verdier – er dette noe for Nav?

Sosial kapital dreier seg i korthet om ressurser knyttet til sosiale relasjoner. Det handler om oss mennesker som sosialt vesen og sider ved livene våre som det er vanskelig å måle og telle, men som likevel er viktig. Den sosiale kapitalen er knyttet opp mot formelle og uformelle nettverk, og et viktig tema her er tillit og gjensidige tillitsforhold mellom individer i samfunnet.

Tillit er nøkkelen, og fra tidlig av lærer vi oss hvem vi kan stole på, betro oss til og gjøre avtaler med. For å kunne opprettholde et samfunn der vi er avhengige av hverandres adferd, er det også viktig med en viss grad av gjensidig tillit. Robert Putnam definerer sosial kapital som trekk ved sosial organisasjon som tillit, normer og nettverk, som kan forbedre samfunnets effektivitet ved å lette samordnet handling. Gjensidig tillit blir dermed en forutsetning for at nettverket skal bestå, og en grunnleggende forutsetning for å kunne nytte sin sosiale kapital, er at en har tillit til sine medmennesker.

Sosial tillit er tilliten vi har til folk flest, til alle og enhver. En slik tillitsform preges av horisontalitet, og høy grad av sosial tillit viser at man har tro på at de aller fleste mennesker er rettferdige, hjelpsomme og troverdige. Dette er det gode samfunnet, og et høyt nivå av sosial tillit medvirker til økt samarbeid og toleranse. Høyt nivå av sosial tillit innebærer også at vi tror godt om de vi ikke kjenner, til tross for at vi ikke kan vite at de vil oss vel. Momentet av usikkerhet er dermed en styrke i den sosiale tilliten. En annen type tillit er den institusjonelle tilliten som innebærer tillit til samfunnsmessige institusjoner, autoriteter eller politikere. Forskning viser at institusjonell tillit er høy her til lands, og dette er blitt forklart med den universelle og ganske sjenerøse velferdsordningen vi har. Putnam argumenterer derimot med at sjenerøse velferdsstrukturer undergraver tilliten i moderne velferdssamfunn, dette fordi staten overtar ansvaret for det sivile samfunnet, noe som fører til minsket aktivitet i sivilsamfunnet.

I en tekst om verdier som sosial kapital, argumenterer professor Halvor Nordby (HiL) at brukerens verdier er en form for sosial kapital. Han bruker Ludvig Wittgensteins filosofi om kollektive praksiser, språkspill og begrunnelse for å vise hvordan verdier er forankeret i sosiale fellesskap, og med analysen av verdier som sosial kapital, viser han hvordan sosialarbeidere bør kommunisere for å kunne oppnå enighet og samarbeid i sosialt arbeid.

Verdier er egenskaper vi tilskriver handlinger vi tenker på som etisk gode eller gale. Verdier kan også være generelle begreper folk tror på, slik som demokrati og rettferdighet. En tredje måte å forstå verdier på er koblet til måten mennesker ønsker å leve livene sine på. Å forstå hvilke verdier en person har er derfor ikke tilsvarende som å forstå personens oppfatninger. Personlige verdier er radikalt forskjellig fra tro/oppfatninger, de er ikke sanne eller usanne avhengig av hvordan verden er, de er i stedet direkte relatert til handlinger vi gjør. For å forstå den andres personlige verdier må vi forstå hvordan den andre ønsker å leve livet sitt, og dessuten forstå hvilke aktiviteter den andre oppfatter som verdifulle fra sitt perspektiv. Dersom perspektiver og utgangspunkt er radikalt ulike, og det er lite sympati for den andres interesser, vil det kunne oppstå store kommunikasjonsproblem.

Det må skilles mellom hva som er brukerens oppfatninger og hva som er hans/hennes verdier. Vi har oppfatningene våre fordi vi tror de er sanne. Dette er et rasjonalistisk perspektiv på sannhet og kan ikke brukes til å forklare opplevelsene vi har av å ha rett til å ha de personlige verdiene våre. Verdier er derimot subjektive preferanser og dermed ikke gjenstand for samme type rasjonelle begrunnelse som oppfatninger. Ludwig Wittgensteins filosofi kan brukes til å vise at subjektive verdier, i motsetning til rasjonelt begrunnede oppfatninger, kan forstås som en form for sosial kapital. Ifølge Wittgenstein er verdipreferansene våre forankret i sosiale, språklige praksiser og grunnleggende måter å leve på.

De personlige verdiene våre har oppstått i sosiale miljø og kollektive praksiser som vi alle er en del av. Det å forstå verdier som sosial kapital er en måte å anvende Wittgensteins filosofiske analyse på, og denne analysen vil kunne ha konsekvenser i forhold til kommunikasjon med brukerne. Satt inn i en Navkontekst betyr dette at god kommunikasjon mellom veilederen i Nav og brukeren forutsetter at veilederen forstår det sosiale landskapet brukerens verdier er formet i. Skal jeg som veileder forstå brukerens verdier, må jeg ut fra denne filosofiske tenkemåten fokusere på brukerens sosiale kapital ved å ta utgangspunkt i de sosiale båndene som bakgrunn for hans/hennes verdivalg.

Kan en slik analysemodellen brukes i forbindelse med hvordan Nav og dets medarbeidere bør kommunisere med sine brukere? Nordby sier at det er ulike verdisett som gjør at det oppstår uenighet mellom sosialarbeidere og brukere av hjelpeapparatet. Jeg vil anta at man finner nøyaktig de samme ulike verdisett i det nye Nav og blant deres brukere. Jeg antar også at det er kommunikasjonsutfordringer i møtet mellom en saksbehandler i Nav og brukeren. Det å tenke sosial kapital og verdier vil jeg også anta ikke er den vanligste tenkemåten blant saksbehandlere i den daglige praksisen. Er det mulig for Nav å få denne tenkemåten inn i sitt daglige arbeid?

Kommunikasjonsutfordringer oppstår når saksbehandler i hjelpeapparat ikke vet nok om en brukers sosiale og kulturelle bakgrunn og hvordan de ønsker å leve livene sine. Årsaken til den dårlige kommunikasjonen trenger ikke å ligge i at saksbehandler har dårlig kunnskap om brukerens ønsker og interesser, men at ignoranse for brukerens virkelighetsforståelse og verdier lett kan ende opp i fastlåste situasjoner. I sosialt arbeid er det viktig å ta utgangspunkt i brukerens forståelse av situasjonen, slik også den danske filosofen Knud Løgstrup sier i sin etiske fordring: «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten at det holder noe av dets liv i sin hånd».

(teksten er en forkortet og forenklet utgave av teoridelen i semesteroppgaven for faget Marginaliseringsprosesser i velferdssamfunnet, våren 2010: ~Vi vil ha flere tilbake i aktivitet ~
Hvordan kan sosial kapital brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom Nav og brukerne av Navs tjenester?)

(Illustrasjon: Behance network)

En Nav-sak har alltid flere sider

Av og til tror jeg avisene skriver noe bare for å ha noe å skrive. Om sommeren foreksempel, når det ofte er litt nyhetstørke, da putter vi på noen agurker, samme hvor vassne de er. Jo mindre innholdsrik på smak, jo bedre.

Ringblad på Hønefoss hadde en slik tilnærmelsesvis vassen agurk i går, skjønt den hadde aldri fått plass i Reiseradioens agurknyheter. En artikkel så ensidig og enkel, at den i all sin ensidighet og enkelhet er et stort irritasjonsmoment. Men det ser ut som journalist og avis mener at når noe handler om Nav, så lar vi være å sjekke fakta. Her har vi en sak, dere.

I korthet handler den om Annika som får trøbbel med Nav fordi hun blogger. Annika har ME og føler seg uglesett av Nav. Hun har kranglet og kranglet, men med advokats hjelp fått det hun har krav på. Nå har hun søkt uførestønad, men vil komme til å få avslag. Fordi hun blogger.

Står det i avisa. Samt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad.

Kjære avisa. Kjære Annika. Kjære alle som sliter og har vansker. Skal vi få Nav til å bli bedre på kommunikasjon og handlinger forøvrig, tror jeg vi kommer lenger ved selv å bli bedre på kommunikasjon og måten vi handler på. Vi kan spille hverandre gode, er det et uttrykk som heter. Sikkert et forslitt og klisjèeaktig uttrykk, men likevel. Vi kan spille hverandre gode og bedre, og vi kan til og med snakke hverandre gode og bedre.

Det er mange historier om Nav der ute. Om et Nav som ikke tar brukerne på alvor, som ikke tar hensyn, som putter brukere i bås, som ikke ser den enkelte, som er lite ydmyk og hyggelig. Og dette er helt klart sanne historier, men mellom hver slik historie gjør Nav et godt stykke arbeid. Det tror jeg ikke vi skal stikke under en stol.

Vi leser historien i Ringblad, og det skjer det avisen vil skal skje: Vi synes synd på Annika og synes at Nav driter seg ut. Nok en gang. Men egentlig er historien overfladisk og har liten nytteverdi. Avisa får fram en side av saken, og knapt nok det. Selvfølgelig kan de ikke få noen fra Nav til å uttale seg om selve saken, dette grunnet taushetsplikten, men det er noe med det å undersøke nærmere det brukeren sier. Gå litt dypere å få fram hva hun mener, hva hun mener skulle vært gjort annerledes, hvorfor hun mener hun har rett på uførestønad, om vilkår for denne er oppfylt i følge henne selv. Få fram om bloggingen hennes er det eneste legen har skrevet om i vurderingen sin. Sett litt på lover og regler. Finne ut av hva som må til før uførestønad kan innvilges. Ikke ta det for gitt at arbeidsavklaringspenger er en rotete stønad. Det er bare brukerens ord. For svært mange er ikke denne stønaden det minste rotete.

Velferdsforvaltningen er i grenseland mellom bistand og grensesetting, og det vil alltid være et konstant nivå på folks misnøye, samme hvor «raus» velferdsforvaltning vi har. Nav bør, og skal, selvfølgelig oppdage sine feil, og de må helt klart utfordres på hvordan de behandler sakene sine, men systemet, lovene og reglene – de skal både Nav og brukere forholde seg til.

Et avslag som Annika mener hun får/har fått (?) kan aldri begrunnes med at hun blogger. Dette er et sitat tatt fra en vurdering rådgivende lege har gjort, og jeg kan aldri tenke meg at vurderingene kun er gjort på bakgrunn av vedkommendes blogg og hva hun skriver der. Begrunnelsen ved avslag skal inneholde en redegjørelse for hvilke regler som er anvendt, og hvilke fakta som er lagt til grunn. Det skal gis en konkret og individuell begrunnelse for hvilke vilkår som ikke anses oppfylt. Et av Navs mål er å få folk ut i arbeid, og dette gjelder ikke minst unge mennesker, og det skal foregå en ganske omfattende utredning før en uførepensjon innvilges. Det ligger et krav om gjennomført hensiktsmessig behandling der, samt et krav om gjennomført arbeidsretta tiltak, dessuten et krav om funksjonsvurdering. Det hadde vært riktig så fint om Ringblad kunne fått fram slikt i artikkelen sin. Riktig så fint, faktisk. Det de får fram nå, er en kvinne som ER sykdommen sin, og fordi hun er syk, så har hun rett. Det er ikke sikkert det er den hele og fulle sannheten.

For meg blir denne saken en vassen agurk. Jeg betviler ikke brukeren, jeg betviler ikke hennes plager og hennes kamp mot systemet, jeg blir bare så lei ensidighet, det å ikke se en sak fra flere sider. Få fram noe fakta som har substans. Denne tabloidiseringen av Nav er hverken brukerne eller Nav verdig.

(Illustrasjon: nettbladet)

Halvveis

Halvparten er unnagjort, faktisk. To år som deltidsstuderende masterstudent har tatt på, men man skal faktisk si seg godt fornøyd med både gjennomføring og resultat. Snålt, egentlig, så opptatt man blir av seg selv og sitt i en studerende fase. Livende redd for hva sensor vil synes om det man skriver. Er jo helt håpløst at godt voksne damer med lang erfaring fra arbeidsliv skal ha det sånn. Jeg lyver dersom jeg sier at resultatet ikke betyr noe. Det betyr faktisk svært mye. Jeg gjør ikke dette for å ha noe å gjøre på ved siden av jobb, familie og andre fritidsaktiviteter. Studeringen er faktisk en stor del av livet mitt nå, og fra å være en som har tatt hensyn til andres ve og vel, og som har sagt ja når noen har spurt om min hjelp eller bedt meg stille på ulike aktiviteter, så er det jeg som ønsker å bli tatt hensyn til nå. Og jeg som sier nei. Nei, jeg kan ikke være med på det, fordi jeg har oppsatt timeplan for lesing. Nei, jeg kan ikke være leder på den turen, jeg skriver eksamensoppgave.

Akkurat nå er det bare slik det må være.

(Illustrasjon: We heart it)

…and it feels good

Jeg skriver semesteroppgave, men tenker masteroppgave. Jeg tenker at denne semesteroppgaven vil danne et utgangspunkt for masteroppgaven. Det kjennes godt. Det kjennes så godt å være på vei til å finne den «akademiske stemmen» man har lyst til å bruke også, og det kjennes godt å vite at jeg nå har to år på meg, og så er oppgaven i boks. To år, der jeg skal fordype meg i sosiologiske perspektiver, i det filosofiske, i Gadamer, i Wittgenstein, i sosial kapital, i emosjonssosiologi. Der jeg skal finne mennesker som har en historie å fortelle.

Akkurat nå driver jeg språkvask på semesteroppgaven min. And I have to kill some darlings. As always. Jeg lærer aldri det der med ikke å skrive for mye, det er liksom så mye jeg vil ha sagt.

Hva jeg skriver om? Jeg skriver foreksempel om hvordan sosial kapital kan brukes som en ressurs for å skape tillitsforhold mellom Nav og brukerne. Det å ta utgangspunkt i brukernes verdier for å skape en god relasjon og god kommunikasjon. Hvordan det å skape en verdibasert fagkultur med etablering av fellesfaglige holdninger på verdiladede områder muligens vil kunne få de ansatte i Nav til å bli bevisst holdningene sine og ta ansvar for hvordan dette preger den faglige virksomeheten.

Sånne ting. Og jeg skal ikke påstå at det er lett.

…and it feels good.

(illustrasjon: vi.sualize.us)

Hvor er min akademiske stemme?

På vei mot en master…….

Velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Gorgon Vaktmester faller i transe når han hører ordet reparere – revidere, reflektere, reformere, resignere, resultere, respektere……. Jeg håper å falle i transe med henblikk på masteroppgaven min. Det er en lang vei å gå, enda vil det ta både vinter og vår før jeg er i havn, og jeg skal vel gjennom skjærsild på skjærsild.

Jeg skal legge ”en stein til vitenskapens store hus”. Hvordan skal jeg kunne klare det, jeg som føler at steinene mine bare ligger hulter til bulter. Gråsteiner, som egentlig kan bli den fineste mur? Slik ligger de i hagen min, og slik ligger de i tankene mine.

Jeg leser så øyet blir stort og rødt, og av og til vått, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg har tatt på meg ekstraarbeid. Jeg leser om den selvstendige oppgaven, den som kan være et bidrag til vitenskapens store hus, men som sjangermessig er utdanningssystemets trangeste tekst. Hvor er min vitenskapelige stemme? Hvordan skal jeg finne den?

Når jeg først finner den – stemmen – da kan jeg kanskje klare å velge, vurdere, undersøke, sannsynliggjøre, resonnere, relatere, reflektere, problematisere, prioritere, parafrasere, nyansere, kvalifisere, kontekstualisere, konstruere, kategorisere, tolke, diskutere, definere, sitere, bevise, beskrive, begrunne, argumentere, analysere…..

Tause Birgitte – om taushetsplikt i Nav

Jeg skrev under på en taushetserklæring en gang i forrige århundre. Mye sand har rent i havet siden den gang, etaten har skiftet navn og slått seg sammen med andre etater, jeg har vandret min vei for å prøve nye beitemarker, men den underskrifta mi den gangen, den gjelder ennå. Jeg har sikkert en kopi av papiret et sted i tørlene mine, men orker ikke lete, eller jeg kan også få en kopi ved å henvende meg til mitt moderkontor. Men jeg trenger ingen kopi. For som sagt; jeg skrev under, og det som foregikk innenfor kontorets fire vegger, eller hele etatens fire vegger, det ligger lagret i en kryptert fil i harddisken min, lukket og låst med sju hengelåser, og nøklene er ikke å finne før jeg eventuelt trår innenfor etatens vegger igjen, dersom de har en jobb til meg.

Jeg diskuterte taushetsplikt med en lærling i forrige uke. Som helsefagarbeider har han nå praksis i hjemmetjenestene og opplever stadig vekk at brukere spør og graver om andre brukere han har på arbeidslista si. «De er så nysgjerrige», sa han, «men de har kanskje ikke så mye annet å holde på med om dagen, og da vil de gjerne høre sladder. Det er vanskelig å formulere seg riktig. Jeg må prøve å svare dem høflig når jeg sier at jeg har taushetsplikt, og derfor ikke kan fortelle utenforstående noenting.» En meget reflektert herremann, denne unge helsefagarbeideren, i ferd med å lære seg et yrke og pliktene som følger med yrket.

Så kom jeg opp i en diskusjon om taushetsplikt i Nav på Twitter i går. Det er da jeg ser hvor lett det er for enkelte å stå på utsiden av en arbeidsplass og fortelle hvordan saksbehandlere skal arbeide. Og det er da jeg også ser at mange ikke skjønner eller kjenner til omfanget av Navs arbeidsområde. Og ikke minst begynner jeg å lure på om noen vil oppkunstruere en problemstilling for å ha enda noe å skjelle ut Nav for. Gadd vite hvor man har det fra at Nav-kontorene har lemfeldig omgang med sensitive opplysninger.

Det startet med et spørsmål til @NAVnorge fra @MariasMetode. Hun ønsker å vite hvordan personopplysninger som gis saksbehandler beskyttes, hvem som har innsyn og hvordan innsyn registreres.
Jeg kunne ikke dy meg, og svarte at taushetsplikten var med på å regulere dette, at denne (for meg) varer livet ut, men at man ikke kan hindre at annen saksbehandler får innsyn i en sak, fordi det kan være greit å diskutere med andre. @NAVnorge svarte også at det først og fremst var taushetsplikten som regulerte dette, og at tilgang til systemene blir gitt til dem som må ha det for å utføre oppgavene.

MariasMetode lurer på hvordan rettssikkerheten er ivaretatt og hvordan systemene virker. Og selvsagt skal man få lov til å lure på det, og selvsagt bør man få svar på det. Foreløpig har NAVnorge forsømt seg på svarområdet.

For meg er taushetsplikt så naturlig og innarbeidet at jeg ikke tenker over det, annet enn om det skulle skje overtramp, eller som nå, når noen stiller spørsmål ved det. Jeg tenkte faktisk ikke mer over begrepet før @Sigrun_ kom med disse ord:

@spindellett Man kan da ikke bryte taushetsplikten bare fordi det oppleves greit å diskutere med andre. Fvl § 13.

Her står man altså på utsiden og forteller at man innenfor en etat ikke kan foreta faglige diskusjoner? Det kan gjerne henvises til Forvaltningslovens § 13, poenget er forøvrig at Arbeids- og velferdsforvaltningslovens regler om taushetsplikt på noen punkter er strengere enn forvaltningsloven. I rundskrivet til Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen – Hovednr. 30 Kap. 2 – Arbeids- og velferdsetaten, § 7 om taushetsplikt står blant annet at:

enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Arbeids- og velferdsetaten etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bosted og arbeidssted.

Dette er ikke tilfelle i forvaltningsloven, der fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ikke blir oppfattet like strengt. Taushetsplikten er derimot ikke til hinder for at opplysninger skal være tilgjengelig for andre tjenestemenn innenfor etaten «i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker». Det er da mine ord om faglige diskusjoner kommer inn i bildet. Man er ofte ganske ensom som saksbehandler fordi man har med et menneskes, ja kall det gjerne skjebne, å gjøre. Hva du foretar deg overfor personen er alfa og omega, både i tanker, ord og gjerninger. Hvis du da ikke skal få lov til å lufte tankene dine med en annen saksbehandler, eller teamet ditt, da er det fare på ferde. Man kan unngå feilvurderinger ved å la andre få ta del i en sak, men det er ikke dermed sagt at alt som kommer fram i en samtale mellom deg og bruker blir gjengitt for andre. Det er det generelle, så som bakgrunn for saken, nåværende ståsted og hva man har å velge av verktøy for å komme videre som blir tatt opp.

Nav har en helt klar policy når det gjelder beskyttelse mot innsyn og uautorisert bruk av systemene, og det er sikkerhetsmekanismer som hindrer slik bruk, inklusiv uautorisert pålogging, innsyn og endring av informasjon. Alle skal ha autorisasjon til ulike system, blant annet hadde ikke jeg tilgang på bidragssystemet fordi jeg ikke hadde det som arbeidsområde.

Alle brukere av systemer sjekkes før det blir gitt autorisasjon, forsøk på ugyldig bruk av informasjonsressursen skal loggføres, brudd på policy blir varslet om, logger blir jevnlig gjennomgått for å se om det har vært avvik.

Ellers er det jo slik at arbeidsbordet skal være fri for saker, dataskjermen skal være vendt vekk fra annens innsyn, arkivet skal ikke være i nærheten av publikumsmottaket, skriver og kopimaskin skal være i eget rom og publikum skal kunne snakke med saksbehandler uten at andre lytter. Kvalitetssikringssystemene setter krav til varsling og alarmering, som igjen er med på å forebygge trusler, håndtere sikkerhetsmessige hendelser som oppstår, og begrenser skader.

Alt dette finnes dokumentert, men jeg representerer ikke Nav, og ønsker ikke å gå etaten i næringen når det gjelder å fortelle om sine sikkerhetssystem. Jeg vet at de finnes, jeg har fortsatt tilgang på en del dokument fordi jeg har vært flink til å samle og har kontakter. Jeg vil med dette innlegget vise at man er på villspor dersom man tror at Nav tar lettvint på sikkerhet for brukerne.