Alveskog

Det lille stykket med granskog forundrer meg. Den er plantet, men jeg vet ikke når den er plantet, og hvorfor. Jeg kan jo tenke meg litt om og komme på at svaret på «hvorfor» er tømmerhogst, men det finnes ikke spor etter slikt, i alle fall ikke de seinere åra. Dette er en alveskog, sier niåringen, og legger ut om at hun til sommeren kan ta på seg Tingelingkostyme, og så kan jeg ta bilde av henne mens hun sitter der i mosen som en alv, og så kan dette bildet brukes på bursdagsinvitasjonene.

 grana.jpg

Skogbunnen er ved bekken dekket av tykk grønn mose. Grana vokser seg lang og tynn og strekker seg mot himmelen for å få lys. Dette gjør at den resterende skogbunnen er brun, og lite lys på bunnen gir dårlig vekstvilkår for andre planter. Grana får skjegg, og den ser ikke særlig frisk ut.

lite-lys.jpg trollgran.jpg

Dette er en skog helt ulik den «vanlige» skogen på våre kanter, og en ganske uvanlig søndagstur for mitt vedkommende. Vi pleier som regel å komme oss opp i høyden for så å skue utover. Man blir på en måte litt lysere til sinns av det. Denne skogen derimot, er noe dyster. Allikevel, den er spennende. Det er alver her, sier niåringen. Hvis du ser riktig godt etter.

trollskog.jpg

Vinterdag ved fjorden

strandsniper.jpg

Jeg ønsker meg et nytt fotoapparat. Et med lang linse der jeg kan sitte et stykke fra motivet og knipse i vei. Disse strandsnipene prøvde jeg å komme så tett innpå som mulig med mitt Canon Ixus 70, men jeg er langt fra fornøyd. Faktisk er jeg ikke fornøyd i det hele tatt. Dette var det eneste bildet som ble noe, men til mitt forsvar så var det glatt og sleipt der på berget, og snipene virret rundt omkring, de var stadig i bevegelse lavt over vannkanten.

img_0338.jpg

Jeg har vandret på gamle stier der ved fjorden. Trondheimsfjorden. En vinterferie helt fri for snø i lavlandet. Det er sørpete og støvete, og jeg føler at det er merkelig at dette kan være februar. Jeg får det ikke helt til å stemme. Det er dessuten lenge siden jeg har badet i denne fjorden, og slik den framstår denne dagen, frister den i alle fall ikke. De siste somrene har også vært så som så, og da synes jeg ikke fjorden er særlig innbydende. Helårsbader er jeg nemlig ikke, og sommerstid bør fjorden ha minst 18 grader, og det bør være såpass til vær at strandlivet frister.

img_0300.jpg

Stranda og fjorden var et yndet sted da jeg vokste opp, og av en eller annen merkelig grunn føles det som om somrene var bedre før. Vi var mer på stranda. Vi badet mer. Og det var her, langs disse stiene, inne i skogen, bak den gamle hytta, venninnen og jeg oppdaget mannen. Vi kom nok litt brått på ham, og det var ingen tvil om hva han gjorde, og vi, i vår begynnende pubertet, vi ble stående noen sekund, nok til å se hva som foregikk, før vi brått vendte om og sprang av gårde. Siden var det vanskelig å få vekk bildet av mannen. Vi snakket aldri om det vi hadde sett, og ut på høsten gled venninnen og jeg fra hverandre, hun fikk seg kjæreste og jeg… ja, jeg var fremdeles bare barnet på en måte, og lekte videre. Men langs den stien, til den hytta, gikk jeg aldri mer.

525 moh.

img_0211.jpg

I 525 meters høyde kan jeg skue over sju kyrkjesokn. Kirkene på hvert et nes er små hvite trekirker, bygd av bygdefolket langt tilbake i tid. Lengst ute kan jeg i det klareste klarvær så vidt skimte kirka på Fedje, og helt ute der fjord er i ferd med å gå over til hav, skimtes Eivindvik. Ingen av disse kirkene kan i målestokk og utseende måle seg med naturens egen katedral. Fra denne toppen, Austrefjellet, kan jeg se inn i Stølsheimen, katedralen skapt av naturen selv. Det er topp på topp, stein på stein. Det er milvis av urørt landskap. Turen opp til Austrefjellet går i ulendt terreng, skogen består av furu i alle former, og brake (einer), dessuten lyng og noe lauvskog. Stien er opptråkket og merket med turlagets røde pinner. Før var dette et geitetråkk. Når bøndene finner ut at det ikke er lønnsomt med geit lenger, blir også kulturlandskapet seendes ut deretter. Bonden på nærmeste bruket har derfor skaffet seg geit igjen, og selv om dette kun er geitehold på hobbybasis, så vil geitene etterhvert holde stien i hevd og plukke med seg litt lauv på sin vei til fjells. Så får det bare være at vi fjellvandrere får følge av ei geit på turen oppover.

img_0204.jpg

Natur og kultur er to vikige ingredienser i mitt liv. Det er en sterk opplevelse å få lov til å stå der i høyden å skue utover. Man føler seg så uendelig fri, og jeg vet ikke – kan jeg si at jeg er takknemlig? Kan jeg si at jeg er takknemlig over at jeg klarer å komme meg til topps; at det ikke koster meg noe rent formmessig. Når jeg står der vet jeg at jeg kan møte 2008 i relativt god form. Men det er jo ikke derfor jeg er takknemlig, liksom. Jeg er vel mer takknemlig over at jeg bor i et land som kan skilte med slik natur, og at det faktisk bor mennesker i disse utkantene. Det er ikke alle som flytter til urbane strøk. Vi har denne flotte naturen rett utenfor stuedøra, men skulle likevel likt å dele den med flere. Vi skulle likt at flere fant gleden ved å bosette seg noen timer fra byen og at vi var flere som holdt liv i bygde-Norge.

img_0208.jpg

Natur og kultur. Naturens katedral og de små trekirkene. Takknemlighet. Jo, jeg har det utmerket der jeg står i høyden og skuer utover. Den nærmeste lille trekirke er bygd i 1845. Her var jeg på konsert lørdag kveld. Hva de har tenkt, bøndene som bygde kirka, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om de visste hva akustikk var, men at de har bygd en kirke med den mest fantastiske akustikk, det skal være sikkert. Denne lørdagskvelden får vi oppleve musikk på høyt nivå utøvd av de reneste amatører. Storslagen brass-musikk, rolig jazz, svensk folkemusikk og varsom korsang. Diktlesing. En kveld der du kommer i den rette «tenke-tilbake-på-året-som-gikk»-stemninga. Og igjen dette med takknemlighet. Det at vårt lille bygdesamfunn ennå kan dette med dugnadsånd. At vi får til denne romjulskonserten år etter år.

Jo – natur og kultur. Det gir et liv med innhold og mening.

Desemberdager

Vi er ikke bortskjemt med vinter her vest. Det er med stor misunnelse jeg observerer vinterhvite vidder andre steder i landet, og jeg vet jeg er feilplassert rent værmessig når det gjelder det jeg kaller vintervær. Skjønt, det er nydelige dager innimellom, selv om det ikke ligger noe hvitt på bakken. I dag har himmelen vært knall blå og sola tittet så vidt opp over Duesundfjellet. Noen tilmålte timer med lys dag og høy himmel. Da glemmer jeg egentlig de mørke dagene det er flest av. I alle fall føles det slik at vi har flest gråværsdager. Særlig på denne tiden av året.
Her inne i «fjorden nordom bruna» er jeg omringet av fjell og fjord på alle kanter. Lørdag tok jeg føttene fatt og klatret noen hundre meter rett opp bak huset mitt. Utover fjorden akkurat kl 14.00 «fanget» jeg dette. Ikke mye lys å skryte av.

img_0070.jpg

Trøsten er jo at både søndagen og dagen i dag har vært adskillig lysere. Og himmelen skal fortsatt være høy og blå noen dager.

For den som har lyst til å se et annet lys, anbefaler jeg Bridgehills bilder fra nord i Norge. Jeg blir helt bergtatt av fargene.