Le Paysan des Fjords de Norvege

Paris, 1906. Sosiologen Paul Bureau har vært på Norgestur og skriver bok om sine inntrykk fra begivenhetsrike dager i Norge, våren 1904. Det Internasjonale Selskapet for Samfunnsvitenskapet har gitt Bureau oppdraget med å besøke bønder i Norge, og på sin 45 dagers tur besøker han gårder på Jæren, på Voss, i Nordfjord og i Trøndelag. Dessuten – den franske sosiologen besøker den kommunen jeg bosatte meg i for en del år siden. Helt nord i Hordaland, på grensa til Sogn. I boka Le Paysan des Fjords de Norvege forteller Bureau om dette stedet han har kommet fram til, etter en lang båttur.

Masfjorden er ein fjord av dei mindre, han ligg litt nord for Bergen, men trass i den korte avstanden treng ein sju timar for å koma fram, fordi den vesle dampbåten som trafikerer strekninga, må fyrst gjera tallause krokar om øyar og bukter som særmerkjer kysten.

Denne fjorden er ukjend av turistar. Den tyske reisehandboka Baedeker nemner ikkje Masfjorden, og jamvel ei stor mengd av folket i Bergen veit ikkje av han. Det er i høgda slik at dei som har høyrt namnet, knyter til det heller negative idear om ureinske og elende og eit folk som står attende i utvikling.

Likevel er det heilt naudsynt å vitja denne fjorden, slik som Abbed Wang (ved den katolske kyrkja i Oslo) seier, min reisefører og tolk på denne ferda. Det er her ein kan lære å kjenna dei sosiale tilstandar i det gamle Noreg best, fordi dei eldre levemåtane her enno er mest i hevd.

Masfjordnatur

Masfjordnatur

Dette er en del av fjorden Bureau besøkte. Bildene er tatt på ulike tidspunkt – tidlig vår og vinter – og viser fjorden innover mot Solheim og Matre, tatt fra mitt yndlingsfjell, Austefjellet. Fra Austefjellet har man 360 graders utsikt. På riktige godværsdager kan man se Fedje helt i vest, og ellers heter det seg at man ser sju kirkesogn herfra.  Austefjellet er 528 meter høyt, og jeg har det i syninga fra kjøkkenvinduet mitt.  Det ligger der og frister til bestigning, og selv om man vet at turen er hard, er utsikten fra toppen verdt strevet.  Har du lyst til å prøve, kan jeg godt være guiden din.

Vi må tilbake til Bureau.  Han og tolken hans har kommet fram til Sandnes med denne dampbåten, som på langt nær er noe luksusfartøy.  På kaien på Sandnes, som kun består av noen steinblokker, skal vi tro den franske sosiologen, blir de møtt av en bonde og datteren hans.  De skal ro dem inn til gården Bergsvik inne i fjorden.

Faren og dottera, ei sterk, blond, vakker og tekkeleg gjente, ror med kraft og dugleik, og i sju kvarter sit me og ser dei høge granittkollane til Masfjorden gli framom. Dei er ikkje så svært høge, men likevel er ein freista til å kalla dei fjell, fordi dei stupbratte fjellveggane og den tronge fjorden forsterkar inntrykket av høgd som dei gjev.

Fjellsidene er fullstendig nakne; av og til prydar nokre magre furutre det aude og nakne berget litegrann, men overalt elles er fjellet så hardt og snaudt at ikkje noko slags tre kan finna næring og leva i det….

For ei streng einsemd, for ei still natur og for ein isolasjon!

gunnarbuc3b8yra-og-sleire

Når ein går i land, merkar ein ikkje noko anna frå kaien enn bratte fjellveggar og hytta til husmannen som står på ein liten flate oppe på eit høgt nes. Ein kjenner ein byrgskap som går heilt til hjarta, når ein veit at trass i eit lende som ser såleis ut, har ein familie her funne leveveg ved sine henders arbeid midt i dette kaos.

150 meter over stranda stengjer granittfjellet for alt med sine bratte steinvegger, berre geita kan kliva oppetter her…. På toppen av fjellet er dei glatte overflatene endå naknare: dette er viddene, granittøydemarka, der ikkje anna gror enn lav og nokre urter her og der

seterhuset1

Stølen (sætra) er ikkje noko anna enn fjellheimen med sine veldige aude strekningar som er oppskorne av vatn og elvar med reint vatn. Elvane er av ulik storleik og strøymer som perleband i alle leiar. Lav, mose, lyng finn vokstergrunnlag til å leva på fjellgrunnen. Det er på eine sida råmen av regnet og på den andre den milde varmen som den høge solgangen som sumaren alltid vil gje. Fordi beiteviddene er utan grenser, og ein let kyr og sauer gå heilt fritt, finn dei rikeleg næring, mog stølen er eit uunnverleg hjelpemiddel på ein norsk gard.

Det er fjellene og naturen som for meg gjør denne plassen til et sted å slå seg ned. Det, og de gode oppvekstvilkårene som finnes for ungene. Men det kan bli for innestengt. Det kan bli for trangt. Både psykisk og fysisk.
Masfjordnatur

Solnedgang i Masfjorden, juni 2008.  Bildet er tatt fra kabelferja som trafikkerer strekninga Masfjordnes – Duesund.  Den tar 5 minutter, og egentlig skulle det vært ei bro over fjorden.  Ferje gjør at man på en måte har portforbud enkelte deler av døgnet.

Masfjordnatur

Tidlig morgenstund, parti fra Sandnes over mot Arekletten på nordsida av fjorden.

Dette var mitt bidrag til ukas ABC i Ord og bilder.  Ukas bokstav er M, og hva passet vel bedre enn et lite glimt inni denne trange fjorden, Masfjorden.  Den er jo faktisk ikke så trang da.  Det tar ca 1 1/2 time til Bergen, men det rare er jo at det er lengre til Masfjorden fra Bergen enn fra Masfjorden til Bergen, hva nå det kan komme av.  Jeg skulle likt å lese hele boka til Bureau.  Det jeg har tatt med her, er en liten del fra hans besøk på gården Bergsvik i Masfjorden, et av de mest velholdte brukene.  Riktig vakkert er det der.  Reisebeskrivelsen er oversatt av Johannes Gjerdåker og er å finne i årboka Fjon frå fjell til fjord, gamalt og nytt frå Masfjorden, nr. 4, hausten 1994.

Besøk Petunias ABC-blogg og finn flere M.

Røya

Jeg har hatt nærkontakt med ei røy i dag.
Stakkars lita. Hun har kommet på ville veier.

img_4724

Det er nok en make hun er ute etter. Det finner hun ikke der på skolen blant ungene. Gutter er det mange av, men de er liksom ikke samme art som henne.

img_4734

De har det kanskje med å bli litt snåle i brunstida? Hun bør i alle fall gå 300 meter opp i terrenget. Da vil hun finne make av samme sort.

img_4741

Hun er ganske pen.

12 En liten fotosafari i nærområdet mitt, og denne skapningen åpenbarte seg. Hun har vandret rundt på skoleområdet i hele dag. Hun er litt på ville veier. Noen bør prøve å få henne til skogs igjen. Flere på fotosafari finner du hos Petunia.

Gammelt og moseGrodd i Grønt og Grått

mosegrodd-3

Saar 6 Td., høster 20 Td. Føder 22 Nød, 24 Faar. Korskirkens Prestebol, Bergen, allernådigst beneficeret. Ligger ved Søen, maadelig jordart, men tungvunden, ligger lenge indefrossen om vinteren, som saaledes forbyder baade ind- og udfart. ei nogen herlighed, men lidt Bierke- og Furuskov til Brende og husfornødenhed samt en liden flomqvern hvermed Gaarden ikke mer end selfhjulpen er. Udgifter 10 Rdl., 4 Mk. 8 4/5 Sk.

Dette er utdrag fra en  prøvematrikel fra 1721.  Gården, som den gang bestod av to bruk, er en typisk vestlandsgård, et småbruk.  Litt skog, litt fiske og noen smaler (sau).  Ut på 1800 tallet ble det utskilt flere bruk, og her, på et av brukene, strevde Henrikka fra morgen til kveld.  En forsommerdag i 1896 døde hun i en alder av 28 år.  En relativt ung dame får man si, men hun hadde rukket fire barnefødsler, hun hadde sett to av barna dø,  hun hadde blitt enke og hun hadde giftet seg igjen.  Som så mange ekteskap inne i fjordarmene, var vel dette andre ekteskapet et fornuftsekteskap kanskje, ettersom det ble inngått vel et halvt år etter den første mannens død.  En gård måtte ha en bonde og ei kjerring måtte ha en mann til å forsørge seg.  Etter Henrikkas død satt en 25 år gammel bonde igjen med to små barn.  Også han giftet seg på nytt, vel et år etter den første konas død.  Sikkert av fornuft det også, ettersom barn måtte ha ei mor, en mann måtte ha ei kone, og en gård måtte ha ei gardkjerring.

Gårdsbruket ligger der den dag i dag.  Det er til salgs, men eier får visstnok ikke selge. Det har kommunen bestemt, forstår jeg.  Bygningsmessig er ikke bruket særlig pent. Det er lenge siden det har bodd folk her, og du skal være svært nevenyttig for å kunne sette i stand gårdshusene.  Men det går nok for dem som ikke har så alt for mange tommeltotter.

Helt nede ved vannet vokser det noen svære grantrær. De kaster store skygger og ødelegger på en måte vegetasjonen og skogbunnen. Dette fører til lite vekst av andre arter i området; mosen får vokse, og den legger seg som et lag over steiner og røtter. Dette skaper en litt trolsk stemning. Her ligger det også et naust, et forfallent stykke trekonstruksjon. Naustet inneholder derimot ingen båt, kun noe gammelt sjøbruksmateriale og flere lag saueekskrementer. Det er vel dette som kalles til nedfalls og søkk i saman, kanskje, slik som i skigardsvisa, men der er skigarden mosegrodd og grå. Her er naustet til nedfalls og søkk i saman.  Gammelt og moseGrodd,  Grønt og Grått. Men som et minnesmerke der det står. Naustet har fått selskap av ei bu som også er i ferd med å falle ned. Oppe ved gården er det gravd ut en jordkjeller, og ved den falleferdige floren står en slipestein. Det er stille her, og man kan la tankene gå tilbake til en tid som var en gang.

Så du Henrikka her?  Du kan tenke at hun er her.  Inne i jordkjelleren, eller en tur ned til naustet.  Hun måtte slenge fra seg sinkbøtta.  Bonden har sjøl slipt en ljå der på slipesteinen.  Du ser det nok, hvis du bare tenker deg om.

Hvis du vil fortsette å være i Gammel stemning, kan du jo lese en historie om båtbygging jeg har skrevet ned, og som er å finne på Båtportalen. Der finner du også flere historier om båtbyggertradisjoner og livet i litt eldre tid.

Dette var bidraget mitt i ABC-serien der vi denne uka har kommet til bokstav G.  Mitt bidrag har jeg kalt Gammelt og moseGrodd i Grønt og Grått.  Flere G-bidrag finner du her.

Kilde:  Masfjordboka 1995

Fotosafari – Puerto de la Cruz

vinner-fotosafarilogo Noe av det fineste med blogger er mangfoldigheten. I noen dager har jeg surfet rundt, funnet mye gøy, og har bitt meg merke i hvem som følger hvilke blogger, hva slags blogger dette er og hvilken «bloggleverandør» som står høyest i kurs, og blogspot.com ser ut til å være en «damegreie» (altså, det siste der er bare en observasjon og sikkert en sannhet med modifikasjoner). Leverandøren er ikke så viktig; det viktige er hva disse damene får ut av bloggene sine; det er denne overfloden av kreativitet, og særlig denne lysten til å gi av seg selv innenfor bilder, mat, «krims-krams», interiør osv som er spennende. Ja, mange av bloggene er rene overflødighetshorn.

Min surfing har ført til to nye tema på bloggen. Det ene er ABC i ord og bilder som vil gå i mange uker framover. Like mange som det er bokstaver i alfabetet, for å være nøyaktig. Det andre temaet er Fotosafari. Jeg har fra tidligere av en del poster på bloggen som viser et bildet og litt tekst; et bilde tatt på min vei og som etter nøye vurdering har fått en mere framtredende tilværelse enn i serverens bakrom. Dette er på en måte Fotosafaribilder. Fra i dag av blir alle slike poster merket med Fotosafari. Merket har jeg funnet i mange blogger, men det er vel Petunias fortjeneste at det finnes. Går jeg ut i fra da.

Dagens bilder er hentet fra Puerto de la Cruz på Tenerifes nordvestkyst. Dette er ingen «playa»-by, men likevel et gammelt feriested. Vi var der bare en tur for å besøke dyrehagen, men nå i ettertid kunne jeg gjerne tenkt meg en tur rundt i byen. Dyrehagen var på en måte for å tekkes 10-åringen. Byvandring hadde vært for å tekkes mor, og mor var ikke den viktigste denne dagen. Men jeg fikk lov til å ta noen bilder. Egentlig litt dumt, for det er disse bildene som gjør at jeg angrer litt på at jeg ikke parkerte far og barn i dyrehagen og tok meg en tur i byen på egen hånd. Nå har jeg det for så vidt ikke med å angre på noen ting, derfor får jeg bare ta dette til etteretning. Kanskje det blir vandring ved en senere anledning.

puerto-1

Puerto de la Cruz har 30 000 innbyggere og turistene er stort sett kun et lite innslag i bylivet, selv om det faktisk var her turisteventyret startet på Tenerife. Det var engelsk overklasse som kom hit fra slutten av 1800-tallet. De ville ha fred og ro og et litt mildere klima. Klimaet er det vel så som så med; det er ikke her du drar for å sole deg, særlig ikke i vinterhalvåret. Engelske turister på 1800-tallet tok jo ikke av seg klærne. De tok vel heller på seg, kanskje. Damene i hvite lange kjoler og store hatter, de måtte for all del ta vare på sin bleke hudfarge. Akkurat nå ser jeg for meg slike damer og herrer vandrende rundt i byens gater, kanskje har det foregått et mord på hotellet, og Monsiour Poirot var der, helt tilfeldig, og kan ordne opp.

puerto2

Jeg vet ikke helt hvor arkitektene og byplanleggerne har vært i forbindelse med disse husene. Et sammensurium av konstruksjoner og farger, men så alldeles utrolig sjarmerende. Jo, jeg skulle nok ha gått en tur der inne i byen.

Bakrus

Det er mulig jeg har en form for hangover her jeg står, men jeg står her i alle fall fortsatt. Min fordums prakt er ikke slik den en gang var, årene går, sårene blir mange, men mitt en gang så praktfulle frontparti kan fremdeles vise seg fra sin beste side. Jeg formelig blomstrer, og hangoveren kan glemmes dersom du bare tar utgangspunkt i min frontale prakt.
potensiale-i
Det at mitt resterende ytre framstår slik det gjør, kan det vel være mange årsaker til. Mitt indre er også et salig rot, uten at jeg helt vet hvorfor og hvordan alt skulle ende slik. Men fremdeles har jeg kanskje et potensiale?
potensiale-iii
Det er slike sammensatte problemer, vet dere. Sykdommen kom sakte og snikende. Jeg kom på en måte litt i bakleksa. De som hadde hovedansvaret for meg fikk seg andre bekjentskaper, og andre framstod plutselig mye finere enn jeg. På en måte ble jeg litt gjemt og litt glemt. Noen kom foran meg, noen kom bak meg. Til slutt ble jeg bare en slik en som ikke en gang ble snakket til. Og så glemte de å se på meg.
potensiale-v
Jeg vet ikke om det er så mange som ser meg nå heller. Joda, av og til stopper noen opp. Gir meg en omgang med spraymaling og slikt, skjønt det er en stund siden nå. Jeg kan også bli brukt som askebeger og som utslagsvask. Ja, ja. Jeg kan vel ikke annet vente. Stygg er jeg, stygg blir jeg, og stygg skal jeg visst være. Til den dagen jeg går under.

Jeg burde kanskje sove, men søvnen min er så urolig. Det er vel det som skjer når man har litt bakrus. Jeg blir liksom aldri skikkelig utvilt, jeg når aldri den gode søvnen, men står heller her og dagdrømmer om de gode tidene. Det som en gang var. Jeg er vel både psykisk og fysisk utslitt av aldri å føle meg riktig vel. Men jeg angrer ikke på noe av det jeg gjorde før jeg gikk inn i denne tilstanden. Hos meg var det alltid så mye som foregikk. Jeg hadde besøk, og det var latter og lyd, sang og musikk. Jeg hadde det storartet. Nå har jeg bare skallebank. Det har jeg ofte. Det skjer stadig at noen slår meg. Da knuses jeg ikke bare utenpå, men innvendig også.
potensiale-vi
Noen kunne nok ha forebygget at jeg endte slik. Jeg tror det er for sent å reparere, og jeg blir vel stående slik til jeg forsvinner i mengden.
potensiale-vii
Men blomsterprakten i mitt frontparti. Det kan du aldri ta i fra meg.
potensiale-ii

(Bildene er tatt i Playa de las Americas i vinterferien i år, i en bakgate. Rundt denne bygningen har det vokst fram nye hoteller og kjøpesentre. Den hadde en gang en misjon. Jeg falt totalt, men jeg vet ikke om jeg ser noe videre potensiale i den.)

Fra playaens sol til snø i bakken

En uke ved stranden og i langsomt sydentempo er ok. Men vintermennesket i meg, hun vil fortsatt ha snø. Selv om våren snart tar tak her nede i lavlandet, ligger det snø i fjellet, og den har jeg tenkt å benytte meg av. Det gjorde jeg i går kveld, og hadde min første alpintur på mange år i bakken, med egen skitrener og greier. For skal jeg først ned bakken i alpinutstyr, skal det gjøres ordentlig, og ikke kjerringaktig. Svingteknikken er der på en måte, noe sitter igjen fra fordums dager i Trondhjem Skiklub, med en b, men den bør perfeksjoneres. Hurtigheten ligger vel også noe tilbake. Og fallhøyden er blitt større, særlig med årene. Men jeg var altså i den bakken her, og dit drar jeg gjerne igjen. Kanskje blir det carvingski på meg til neste vinter, istedet for nye fjellski.
stas_nysnc3b8_start

Fortsatt i feriemodus

De trodde de eide flyet, de gamlingene på rad 14 og 15 på Spanairs avgang til Tenerife den første søndagen i mars. De hadde peanøttblærer, et voldsomt behov for sterk drikke, de var røyksugne, oppførte seg som tverre treåringer på butikkrunde sent på ettermiddagen, hadde høyt støynivå og var generelt svært anmasende. De hadde dessuten vært på ferie før, visstnok den gang det fortsatt var grisefester på Kanariøyene og man klappet når kaptein Rodrigez plasserte flyet på bakken. De var de typiske Charterfeber-turister. Alt for mye bruk av solarium blant kvinnene og alt for mye hårspray type Wella et eller annet i brun lang flaske. Dersom de ikke etter en uke har gått under for enda sterkere drikke enn sine bacardier på flyet og bukket under for kols, lever de vel herrens glade dager der nede på Las Americas og vil komme til å forpeste luften for sine medpassasjerer på flyet hjem neste søndag.
arona-i
Sa jeg at jeg hadde hatt en fin ferie? Joda. Jeg har hatt en fin ferie, selv om man bodde på et hotell med «noe støy fra lokaltrafikk». Så lenge dagene ikke bestod av de største utfordringene utover det å få litt sol på kroppen, det å bade, det å spise og det å vandre litt rundt, gjør det ikke så mye med denne støyen fra lokaltrafikken, selv om «noe» i ordets rette forstand betydde et evig sus av lokaltrafikk. Særlig av en moped uten lydpotte. Været var heller ikke strålende, men det er fortsatt vinter, må vite, også på Tenerife, men når føreforholdene innimellom brakte med seg en Sangria midt på blanke formiddagen, mens dere der hjemme strevde med snømåking og striskjorter som gnagde, så skal i alle fall ikke jeg klage.
conde-flora-i
Det jeg kan klage på er min manglende arbeidslyst. Det er dette feriemoduset man er i. Det var liksom ikke så veldig lett å komme seg ut av det, selv om det står glød, glede og begeistring på kaffekoppen min. Det er noe som trykker der oppe i øyelokkene. Også er det noe inni kroppen som sier at den ikke vil. O, arbeidlyst, kom til meg, kan jeg rope, men det skjer så lite. En del av meg ligger igjen på en solseng, og der skal jeg da for pokker ikke være. Jeg sitter nå i kjellerstua mi, jeg skal skrive en oppgave som skal leveres til professoren i neste uke, jeg har varme på ovnen og kaffe i kruset. Jeg har det egentlig som plommen i egget, men jeg vil visstnok ikke være i denne ordentlige verdenen der jeg skal ha bakkekontakt og stå til tjeneste.
playaen-sett-fra-conde
Jeg kunne ha skrevet om å gå i shorts midt på vinteren. At det er utrolig deilig. Jeg kunne fortalt om en tur fra Arona opp mot Conde, 1000 meter over charterturistene på playaen, om et helt annet landskap enn hva man er vant til fra dette vestlandsterrenget. Om å gå tørrskodd i timevis, selv om man går i bunnen av Barranco del Rey der det visstnok skulle løpt en bekk. Jeg kunne fortalt om den selsomme opplevelsen det var å stå midt i lavalandsskapet ved Teides fot å bli oppringt for et jobbintervju. Jeg kunne fortalt at jeg denne ferien er blitt innkalt til hele to jobbintervju. Og at denne ferien kanskje er min siste i min nårværende jobb. Så kunne jeg lagt ut noen bilder, kanskje. Men alt dette skal jeg gjøre senere. Fortelle, altså. Skrive litt om ferien og legge ut et par bilder. Og senere igjen kan jeg fortelle om utfallet av jobbintervjuene. Det er nok noe jeg kan gjøre. Og i mens kan jeg vente på arbeidslysten.
teide-i

Fotoutfordring på strak arm

Det finnes ikke problemer, kun utfordringer. Tror jeg da. Det er i alle fall veldig greit å ha dette som en rettesnor både i arbeidsliv og i dagligliv.

Når det kommer til fotoutfordingen jeg har fått fra Graylady i dag, er jeg litt mer i stuss. For det sjette bildet i min sjette mappe, her på denne maskinen, det er ikke noe foto, nemlig. Men i stedet for å stusse og tenke problem, får jeg ta utfordringa på strak arm.

smatrollc3b8ype

Dette er et orienteringskart.  Det er vel ikke vanskelig å se?  Jeg har lekt karttegner og tegnet opp ei lita vik med dertil tilhørende elv og skog.  Dette er ei løype for de som ikke er så røynde i faget, ei småtroll-løype.  Et hvert orienteringsarrangement med respekt for seg selv har ei småtroll-løype.  Ungene får komme seg ut i terrenget, de får finne fram til poster, klippe, og så får de premie.  Dessuten – det er viktig for rekrutteringsarbeidet til orienteringsklubbene.

Noen særlig framtid som karttegner har jeg nok ikke.  Det kreves litt mer av et o-kart enn at vannet er blått og skogen er grønn.  Men dere ser sikkert at det ligger steiner der i vika?  At det går en sti oppi der og at det renner vann nedover, det ene ei elv og det andre en bekk.  Dessuten er det både gran og furu der.  Også sprake.  Jeg gir for øvrig premie til den som først klarer å gjette hva sprake er for noe.

Hvorfor jeg har tegnet kartet?  Det kan du lese om her.

Hvem skal jeg sende utfordringa til videre da, tro?  Jo, til Geir.  For han elsker å bli tagga. Og han er jo så snill og flink, og har helt sikkert orden i sysakene, slik at han finner fram til mappe seks og bilde nummer seks.  Ikke sant, Geir?

Uvesentligheter

img_3966

Det er mulig at jeg framover bare skal poste uvesentligheter. Slik som at jeg har tilbrakt dager i snø og sol. Og at appelsin og kvikklunsj er gode saker når man er i snø og sol.

img_3972
Eller at skiene mine trenger å bli skifta ut. Det sier jeg hvert år. Nei, nå er det på tide å skifte ut skia, sier jeg. Det blir bare med ordene.

Jeg kan også skrive andre uvesentligheter. Som at Radka Toneff for alltid vil være min yndlingsartist. At ikke noen, noen sinne, noen gang, vil kunne lage ei plate som Fairytales. Og at ingen noen sinne kan framføre The Moon is a Harsh Mistress som henne.
Og helt uvesentlig i den store sammenhengen som våre liv er en del av, så har det seg slik at jeg ble ganske sliten av den twittergreia.  Rart med det.  En føler seg bare litt overfalt, liksom.  Men man kan jo bare fortsette å kvitre i vei.  Hva andre mener, sier og gjør er absolutt helt uvesentlig det også.

img_3968

Trenger stavene mine å bli skiftet ut tro?  Jeg får vel tenke på det denne sesongen også.

Helt uvesentlig er det derimot ikke at jeg har mange kommentarer som jeg bør gi en tilbakemelding på.  Det får komme når bloggemodusen er mer på oppadgående.  Jeg kommer til å pause litt, kjenner jeg.