Klesoppheng i et hermeneutisk perspektiv

5889-Man-Hanging-On-A-Clothes-Line-To-Dry-Poster-Art-PrintJeg vokste opp på 70-tallet med mange hjemmeværende mødre i gaten. Mødre som visste hvordan kjøttkakene skulle stekes, hvordan kransekaka skulle se ut, og som møtte deg med boller når du kom hjem fra skolen. De hadde også vaskemaskin. Og ikke minst en klessnor.

Pappaen til naboungene var hjemmeværende husfar. Vi kjente ikke så mange menn som var hjemme den gangen, så han var vel egentlig en slags attraksjon, tror jeg. Han var den eneste som stod på trappa og ropte inn ungene til middag. Komma innj å eta, sa han. Og han vartet opp med kjøttpudding, pannekaker og kokt torsk. Han gjorde ellers alt det en husmor skulle gjøre, og der vi fikk oppleve han mest og best, det var ved klessnora. Med klesvasken i en rød balje og med et grønt lite forkle rundt magen, kom han ut, gikk bak huset, og der begynte han å henge opp. Sirlig og flott oppheng, alt i «riktig» rekkefølge, enten etter størrelse eller etter farge. Dessuten så det aldri ut til at noe hadde gått feil med vasken. Klesklypene hadde han der i forkleet, og hvert plagg ble hengt opp i kantene med en klesklype i hver kant. Han var virkelig en mester på klesoppheng, naboen.

Mannen min liker å vaske klær. Klesvasken går som regel bra, rent bortsett fra at han ennå ikke har oppfattet at orienteringssokker skal ristes og skylles FØR de legges i vasken. Dette for ikke å få halve skogen med i resten av klesvasken. Nå har han løpt orientering i en årrekke og vasket langt flere orienteringssokker, men akkurat på det punktet er han stokk dum. Ellers klarer jeg fint å legge unna mine klær som trenger litt mer forfinet behandling enn hva han kan utsette dem for. Hvitt tøy, foreksempel. Mannen min har til gode å bruke BLENDA HVIT på dem. OMO COLOUR er hans favoritt. Til alt tøy. Men han kan forskjellen på 40 og 60 graders vask.

Mannen min henger opp klær også. Det går ikke fullt så bra. Vi har en diskusjon gående om rett og feil måte å henge opp klær på. Jeg har gjennom vårt samliv hevdet at klær skal henges opp kun i hvert hjørne av klesplagget. Dette er rent estetisk bedre å se på, men ikke minst får klærne mer bevegelse og tørker fortere. Han, derimot, henger dem konsekvent rett over snora, og klesklyper er det så som så med. Dessuten har han ikke forstått at plaggene må rettes ut først. Ofte finner jeg igjen truser i en liten ball nesten stående på klessnora, hvis de ikke har falt ned.

«Lever du fortsatt i den tro at klær skal henges opp på denne måten?», spurte jeg ham i dag. Ganske snill var jeg i stemmen også. «Det er ikke noen fast mal på hvordan man skal henge opp klær», fastslo han, og fortsatte med sitt. Jeg så bare hvordan tankeboblen kom fram der inne i hjernen: «Hvorfor skal hun alltid mase om dette, slik har jeg gjort det, og slik fortsetter jeg å gjøre det». «Har du ikke reflektert over at du kanskje gjør det på feil måte?», jeg er fortsatt like blid i stemmen. Han strammer seg der han står, og jeg ser hans videre tankegang: «Det finnes ingen feil eller rett måte å henge opp klær på». «Jeg gjør alltid slik», sier jeg, og er på nippet til å reise meg opp fra stolen der på verandaen. «Hva leser du?», spør han da, og er plutselig på rotur.

Mannen min er ikke særlig flink til å ro. Han prøver så godt han kan innimellom, men jeg setter stadig vekk hinder i løypa. Jeg vil ikke ha noe roing. Jeg vil diskutere oppheng av klær, men kan jo likevel fortelle ham at jeg leser om den hermeneutiske sirkel. Han er et stort spørsmålstegn der han står med putetrekket i hånda. «En sirkel hva for noe?» Fortsatt har han ikke gjort det jeg ber han om, og også dette putetrekket blir hengt opp på samme måte som de andre, rett over snora, uten klesklyper.

«Akkurat nå fortolker jeg deg», sier jeg. «Jeg fortolker det jeg oppfatter du gjør, jeg observerer og fortolker din adferd. Men så har jeg med meg min egen forståelseshorisont inn i denne observasjonen av deg som henger opp klær, og jeg klarer ikke å frigjøre meg fra min egen forståelseshorisont når jeg fotolker deg og det du gjør. En fyr som heter Gadamer sier at jeg må tilpasse min egen forståelseshorisont til deg – altså den jeg forsøker å fortolke. Skjønner du?» Han er ikke helt med, og det er forsåvidt ikke jeg heller, men nå har jeg funnet ut at teoriene kan brukes i praktisk øyemed. Ja, rett og slett se klesopphenget i lys av den hermeneutiske sirkel. Vitenskap bør jo være lett tilgjengelig for menigmann.

«Vi to har møtt hverandre og har forskjellige måter å henge opp klær på. Jeg bringer med meg min egen forståelseshorisont om hvordan klær skal henges opp. Jeg observerer din handling der ved klessnora og danner meg min egen oppfatning av situasjonen. En perseptuell oppfatning, som det heter så fint. Altså det jeg ser. På bakgrunn av perseptuell oppftaning og i lys av forståelseshorisonten min, fortolker jeg og kommer fram til en fortolkning, og min fortolkning av det du gjør, påvirker min egen forståelseshorisont, slik at den forandrer seg, og så kan jeg igjen starte prosessen om igjen ut fra min nye forståelseshorisont. Min forståelseshorisont skal dermed tilpasse seg en annen, og du som blir fortolket skal egentlig bli påvirket av meg som fortolker, men det skjer jo ikke i dette tilfelle.» Jeg ser på mannen min. Han ser undrende ut. «Du fortsetter å henge opp klær på feil måte. Ideelt, skjønner du, skal våre to horisonter smelte sammen slik at jeg som fortolker og du som blir fortolket, skal bli enige. Men det jeg har forstått, er jo at våre forståelseshorisonter er så ulike, at vi ikke kan oppnå enighet. Det er jo greit det også da, at i alle fall jeg har forstått det. Nå er det opp til deg å fortolke mitt syn på saken», sier jeg, og leser videre, men er litt i villrede om jeg har forstått sirkelen. Ja, ja, litt vitenskapelig tenkning må vi ha i samlivet.

Mannen min fortsetter med klesopphenget. Det er rørende. For han går inn og henter klesklypene, og jammen har han ikke puttet på en klesklype her og en klesklype der. Nesten slik jeg ønsket det, men ikke helt etter oppskriften til naboen fra den gang. Kanskje han bør få et grønt klesklypeforkle?

Familietre

Inspirert av Alter Ego sitt flotte innlegg om oldeforeldre og annen slekt, ble jeg i ettermiddag sittende å lese gamle avisartikler og et ufullstendig slektstre av min slekt på farmorsiden. Og det var akkurat da jeg oppdaget det. Det at jeg visstnok skal ha en firmenning som er gift med en hærværende internasjonal norsk og veldig kjent fotballspiller fra Kristiandsund. Sympatisk skal han visst også være. Jeg har vitterlig en kjendis i familien. Store min tid! Dette må virkelig undersøkes nærmere, og jeg bare måtte dele det med de som plutselig skulle befinne seg på min blogg 😀

bildet er hentet her

Nye muligheter

Jeg mangler respekt og ydmykhet for autorieteter, og det har nok blitt min bane, ser jeg. Også er jeg så vanvittig sta, og det lønner seg nok ikke. Respekten min sparer jeg til mennesker som kommer til mitt kontor for å få veiledning innenfor byråkratiets irrganger. Det er nok der hjertet mitt hører hjemme. Jeg passer ikke som sjef, vet du. Jeg trodde det, og søkte jo jobben, den jobben de hadde konstituert meg i, de andre sjefene. Jeg tenkte som så at det er et pent løft på karrierestigen. Jeg fylte jo ikke mer enn 9 av 10 krav, så noe intervju av meg kom ikke på tale. Nei, skulle du sett. Hva er vitsen med å ta henne inn til intervju, her mangler det ledererfaring, henne kan vi ikke satse på. Så satser de på en annen hest, en med ledererfaring så det monner, men null peiling på systemet hun skal lede. Så da tar jeg min hatt og går.

Noen hatt har jeg forsåvidt ikke. Jeg har aldri kledd hatt, i motsetning til min søster. Hun er alldeles nydelig i hatt, og enhver hatt kler henne. Jeg har ingen hatt, ingen hatt jeg kan spise en gang, som enkelte mennesker har prøvd på gjennom tidene, eller de sier de skal gjøre det, eller de nekter å gjøre det, og jeg trenger forsåvidt heller ikke spise hatten min, om jeg hadde hatt en hatt, mener jeg.

Autorieten der på stolen foran meg har heller ingen hatt, men hadde han hatt samme stilling for 40 år siden, hadde han hatt både hatt og frakk, og jeg hadde kanskje ikke vært noe annet enn en sekretøse, med stor frykt for denne autoriteten.

Lønnskravet ditt kan vi nok heller ikke gå inn for, sier han og legger ansiktet i alvorlige folder. Neivel, sier jeg, var det mer da? Så oppsigelsen din ligger der, men jeg synes likevel du skal tenke deg om, det er synd å miste gode folk. Jeg ønsker meg noe annet enn det dere vil bruke meg til, sier jeg. Du har ingenting å gå til? spør han, og sikter til om jeg har ny jobb eller noe. Nei, sier jeg (og det beliter meg ikkje, tenker jeg inni meg). Ja, vi får vel finne ut hvordan vi skal drifte kontoret fra du går ut i ferie til nye folk kommer inn, sier han. Ja, gjør endelig det, tenker jeg, men sier det ikke, bare ser på ham, jeg vet hvor han vil, men han får meg så alldeles ikke på kroken. Det har vært interessant å være på dette ledermøtet i dag, sier jeg. Her snakker vi om kompetansen i kontorene og slikt, dere er vel klar over stor kompetansemangel i vårt kontor når jeg er ute, så dere må vel tenke på det også, det er jo et lederansvar å sørge for medarbeidernes kompetanse, sier jeg og smiler, men skal så alldeles ikke strø mer salt i sårene. Jeg vet at jeg har rett, og er sta. De mener de har gjort det rette, og kan ikke gå tilbake på det. La oss være enig om å være uenig, sier jeg.

20. august står jeg uten jobb. Helt frivillig har jeg gått til det skritt å si opp en statlig tjenestemannsjobb. Ikke fordi lønna er for lav (noe den jaggu er). Ikke fordi jeg ikke liker meg. Ikke fordi jeg har annen jobb i sikte. Ikke fordi jeg skal flytte.

20. august står jeg uten jobb. Jeg har sagt opp på grunn av urimelighet og urettferdighet. Mitt lille statlige offentlige servicekontor står fra sommeren av uten den faglige kompetansen et slikt statlig offentlig servicekontor skal ha. Jeg skjønner du føler deg undervurdert, sier han. Jeg føler meg ikke undervurdert, jeg er undervurdert, svarer jeg. Og kunne sagt så mye mer. Jeg kunne rett og slett ha vært en bitch. Der sitter han, og i kraft av sin posisjon mener han jo at han sitter på sannheten og de rette avgjørelsene. Bare gjør det du, tenker jeg. Du er sikkert bra til ditt bruk.

Jeg søkte en jobb. Jeg søkte en jobb som enhetsleder for dette kontoret. Jeg trodde jeg stilte sterkt. 13 års fartstid, god utdanning, nettverk, snakketøyet i orden, romslighet, åpenhet, nysgjerrighet og ikke minst faglig sterk. La oss si jeg oppfylte ni av ti krav, og det tiende kravet holdt jeg på å få kompetanse innenfor. Lille naive meg tror jo at slikt holder. Jeg tror at det er nok til å bli innkalt til et intervju. Ja, for vi snakker fortsatt om et lite statlig offentlig servicekontor. Ute på det noen vil kalle landsbygda.

Det store trollet, Ledelsen, der inne i byen, han var ikke interessert i meg han. Han var bare interessert i å ha meg konstituert en tid, og så ville han ha en annen inn i den faste stillingen. En med ledererfaring. Meg var han ikke interessert i å snakke med. Også jeg, som hadde lekt med tanken på hva jeg ville si, hvordan jeg ville et slikt lite statlig offentlig servicekontor skulle ledes og drives, hvordan vi skulle nå ut blant brukerne, hvordan vi skulle bli innenfor det nye systemet Bjarne Håkon skryter sånn av – nei, du er ingen lederkandidat. Så snakker vi i stedet med to som har ledelseserfaring i behold, det er ikke så farlig om de ikke fyller de andre kravene vi har satt opp, så lenge de er en kløpper på ledelse.

Ledelse er sikkert lurt. Særlig når man skal lede to personer, og 10 % av arbeidsuka består av ledelse. Resten er jo bare veiledning og oppfølging av brukere. Så kan man jo sitte på ledermøtet utpå høsten og lure på hvorfor søylene i statistikken er så dårlige for kontoret. Hvorfor de peker feil vei. Hva er årsaken til det tro?

Var det noen som sa at hun godter seg? Nei, for all del, jeg gjør da virkelig ikke det.

Jeg sitter her og lurer på om Viggo Johansen vil snakke med meg, slik han gjør med alle store personligheter som tar sin hatt og går. Stiller jeg i samme kategori som Tom Nordlie tro? Jeg stiller kanskje i en noe høyere kategori når det kommer til stykket. Han har jo bare ansvar for 11 mann, jeg har tross alt ansvar for at en hel kommunes innbyggere får ta del i de rettighetene kontoret forvalter på vegne av den store stat. Det var liksom derfor jeg også kunne tenkt meg å diskutere lønn.

Selvfølgelig har jeg i en periode vært nede for telling. Til tider har jeg også vært utrolig usakelig; det vet de som kjenner meg og har stått meg nær i denne perioden. Men sjelden har jeg opplevd noe så godt som følelsen jeg satt igjen med etter at oppsigelsen var sendt. Det var så langt i fra noen nytelse, men det var en god følelse, en sånn flyvefølelse. Og siden har jeg gjort jobben min, og inni hodet mitt har jeg snudd det negative til å bli noe positivt. Det kinesiske tegnet for krise er sammensatt av to tegn som betyr fare og mulighet. For meg var dette en liten krise, ærlig skal jeg være, men det betyr også mulighet til noe annet. Det kan være jeg fortsetter i samme etat, det kan være jeg finner noe helt nytt. Først og fremst skal jeg egentlig bare nyte friheten – for jeg føler at jeg har det – en frihet til å gjøre som jeg selv vil. Det er en herlig følelse.