Stikkord: kultur

OiOi

En mann stikker hodet opp fra bekkalokket, og med klar dyp røst deklamerer han Karin Boyes dikt «Visst gör det ondt när knoppar brister». … Ole Hamre er sjef for festivalen, og han sier i programmet at «her skal det være både svært og nært. … Skal folk flest (det er egentlig et sånt FrP-uttrykk, men….) få oppleve kunst, må kunsten være flinkere til å oppsøke folk der folk er. … ( Fra «Kunstneren», André Bjerke) «En kunstner er jo medfødt doven, en slags forfinet lasaron som gjør det til en profesjon å omgå lediggjengerloven, som ikke spinner, ikke vever, men simpelthen går rundt og lever, (hva han aldeles ikke bør!)» ( Fra «Kunstneren», André Bjerke) Andre poster på programmet i denne OiOi-tiden er blant annet «To hurper og en harpe», «Ingen vet hvor harpen hopper», «Egeberg, Heftye og Begeistret», Spontandans» og «Motorsag-massasjen».

Å, jeg vet en seter II

Som alltid blir jeg i undring over at seterhuset er bygd her, på ei myr, omkranset av lauvskog, men skjønner jo etter hvert at svaret er så enkelt som at skogbeltet er høyere enn for over 100 år siden. … Det er ikke lønnsomt å drive skogen, det er ikke lønnsomt å drive med dyrehold, særlig ikke på små vestlandsgårder. [gallery] For meg er natur og kultur sterkt knyttet sammen. Jeg har stor respekt for de menneskene som slo seg ned i karrig natur og klarte å drive et gårdsbruk, og jeg føler en nærhet til disse menneskene når jeg beveger meg både ute i naturen, og inne i seterhuset. Mye penger å rutte med, hadde de nok ikke, de som satte opp denne stua, men gården de eide der nede i vika, har opp gjennom tidene vært en av de mest veldrevne her inne i fjordene. … Et strykejern – ikke noe å prøve på hvit lin, en kaffekvern – sikkert en stund siden kaffen kvernet der, en seng – den innbyr ikke til den dype søvnen, bestikk – jaha, ikke særlig apetittelig, en ukjent tregjenstand på en krok.

Mitt smultronstelle

Etter en tur i skogene på Hedemarken i pinsen, og med kjøretur via den frodige Lærdalsdalen, over Filefjell og ned til flatbygdene, finner man at Norges natur er mangfoldig. Hvert sted har sitt særpreg; det er dramatiske og barske fjell, det er dype og mørke skoger, det er idylliske badeviker, det er fruktblomstring og det er så-tid hos storbonden. … De må jo ha hatt en tanke bak, for jeg kan nemlig ikke tenke meg at bonden her oppe i dalen gjorde dette av ren og skjær lyst, på hobbybasis. … «Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar i Vaaren ei Gaata; derfor det Ljod i den Fløyta eg skar, meg tyktes at graata.» … (Over de høje fjælde, Bjørnstjerne Bjørnson) «No livnar det i Lundar, no lauvast det i Lid, den heile Skapning stundar no fram til sumars tid.

Kattaruss i gamle dager

På gamle og ærverdige Trondheim Katedralskole hadde jeg tråkket rundt i tre år, og så var den der. … Jeg og venninnen gikk oss varme fra Lade til Byåsen, sov noen timer, og rett på frokost på festningen, så tror jeg vi duppet av på Sentrum Kino, før vi fortsatte festen på Lerkendal, hvem som spilte er meg ukjent, hva resultatet ble er vel enda mer ukjent, jeg har ikke vært der verken før eller siden. … Vi satt på lasteplanet, og vi pådro oss mer eller mindre grad av whiplasj hele gjengen, men vi var vel såpass bedøvd at vi kjente lite til det. … Etterpå tok jeg fram trompeten og spilte i toget på hjemplassen før vi gikk det berømmelige russetoget, som selvfølgelig var tidenes beste. Etterpå sovna jeg, men ble dratt opp i stående stilling og transportert til Leangen, for der var det visstnok en russefest, men jeg ga opp ganske fort og kom meg hjem til senga.

DrrDrrDrrDrrTamtakkaTamtakkaTamtakkaTam

Skal vi tro media, og det skal vi jo, er 17. mai den store dagen for korpsene våre. … Og der de ikke har korps, trommer de sammen noen som en gang i tiden har spilt et horn og en tuba, så ble det Norge i rødt hvitt og blått i år også, og bonden der oppe på gården med de fem sauene sine trakterer voksenkorpset med konjakk etter avspilling av Alt far min kunne gjera, og en tåre tørkes, og flagget blåser i vinden, som denne dagen har en litt kald, men frisk bris. … Hun skal passe på å skifte til rett marsj, hun skal passe på at noteklypa ikke faller av, hun skal passe på å gå med venstre fot på hvert ener-slag, hun skal holde rekken sin, hun skal ikke subbe, hun skal se glad ut og rope hurra. Femtenåringen fant ut at tubaen var for stor og tung å gå med; den er gjerne det for ei jente på knapt 1,60. Derfor var det ned i korpsrommet, og jammen fant vi en tuba – en riktig god og gammel østeuropeisk sak – som etter en vask og litt puss, skal få komme seg ut i nasjonaldagen.

Å, jeg vet en seter

Ikke en «gjet» å se i mils omkrets, og det kan forsåvidt være helt greit, for geita har det med å følge etter i hælene på deg, og noen kan være ganske innpåslitne også. … Det er da man sier adjø til jobben, får på seg fjellskoa, kjører et lite stykke, og fjellet er vårt. … Helt innerst i dalen, før man begynner klatringen til det fjellet jeg ikke var på i dag, finner vi stølene. … Ut på sommeren vil det kry av sau her inne, og tar du turen en sommerdag, kan du bli invitert både på kaffe og vafler og en god prat. Etter mange regnværsdager på rad vil elva gå i store stryk nedover, men i dag er den stille.

Elskov på scenekanten

Langs hele Bryggerekken satt det folk denne ettermiddagen. Sola varmet fremdeles, det var høy solbrillefaktor og ølglassene gikk i skytteltrafikk mellom bardisk og bord. Det var den dagen det var mye driks i omløp. Den dagen Brann gikk på stortap på Nadderud. Det var en lørdag i april, en vårdag […]

Sammenbruddets endelikt

Alta er ingen stor by, men det er en by, og den ligger i en del av landet vårt jeg til da ikke hadde besøkt. … Eller for å si det med avgåtte president: «Og når de blåser i larmhornet med lange toner, og I hører basunklangen, skal hele folket sette i et stort skrik; da skal byens mur falle ned der hvor den står». … For det er jo klart; selv om man taper i lys av basunklangen, og murene er nær ved å falle, så holder man seg jo til flertallsvedtaket. … Noe annet som helt klart går i stykker og som vil møte sitt endelikt om en stund, fikk vi gleden av å besøke under vårt Altaopphold.

…Slikt svirret rundt i mitt hode der jeg humpet meg fire mil over snø og vidde, og her jeg nå sitter, et par uker etter med vond rygg.

Forgjengelighetens kunst

«Bak steinrekken ligger en tankerekke jeg aldri vil kunne forstå». Jeg leser om en voksen autist i dagens avis (Bergens Tidende). Han kalles Steinmannen, og journalist Tora Benestad Ulstein gir meg et varsomt møte med denne mannen. Han legger småstein på rekke, og vokter daglig sine steinrekker. Samtidig som han […]