Å, jeg vet en seter II

Kom, mai, du skjønne, milde, gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn.
Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå!

Det er mai, og måneden har vist seg fra sin aller beste side i år. Lyse kvelder gjør at vi kommer oss ut på tur, både treningsturer uten kamera og rolige turer til fjells med kamera og kaffe i sekken. En ny seter står for tur i kveld; den ligger mer bortgjemt og for seg selv inne i skogen. Som alltid blir jeg i undring over at seterhuset er bygd her, på ei myr, omkranset av lauvskog, men skjønner jo etter hvert at svaret er så enkelt som at skogbeltet er høyere enn for over 100 år siden. Kulturlandskapet gror til der det tidligere var både hogst og beiting. Det er synd, men et vanlig fenomen i tiden vi lever i. Det er ikke lønnsomt å drive skogen, det er ikke lønnsomt å drive med dyrehold, særlig ikke på små vestlandsgårder.

For meg er natur og kultur sterkt knyttet sammen. Jeg har stor respekt for de menneskene som slo seg ned i karrig natur og klarte å drive et gårdsbruk, og jeg føler en nærhet til disse menneskene når jeg beveger meg både ute i naturen, og inne i seterhuset. Mye penger å rutte med, hadde de nok ikke, de som satte opp denne stua, men gården de eide der nede i vika, har opp gjennom tidene vært en av de mest veldrevne her inne i fjordene. I dag benytter jeg sjansen til en tur inn i stua, og se hva mitt øye skuer! Et strykejern – ikke noe å prøve på hvit lin, en kaffekvern – sikkert en stund siden kaffen kvernet der, en seng – den innbyr ikke til den dype søvnen, bestikk – jaha, ikke særlig apetittelig, en ukjent tregjenstand på en krok. Hva kan dette være?

Kveldens tur når sin ende oppe ved en varde, og fra denne varden kan vi skue ut over fjorden. En god avslutning på turen før nedstigningen.


Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.
(En Vaar-Nat, Johan Sebastian Welhaven)

Kamp om damene

Sevja stig, og selv paddene vet å nyte våren. I et salig sammensurium kvekker de av vellyst. Paddetjønna oser. De har seg i mølje, i trekant, og to og to. Det er flest hanner, og de slåss om paddedamenes gunst. På den grumsete bunnen ser vi Frøken Padde med lille Hr Padde på ryggen. Snart vil de legge eggene sine, og små paddebarn vil se dagens lys. Et kort og hektisk sex-liv for en padde.

Vårkvelden

Gå ut og møt våren!

Inntrykkene fra denne vårkvelden fikk jeg fra en topp med utsyn langt ut mot havet. Med en appelsin, en kaffekopp og ro i sjel og sinn.

Solen gjør at landskapet rundt får en merkelig farge.

Helt der ute ligger Fedje. Og utenfor der – havet. Og enda lenger der ute – plattformer. Og helt til slutt – England. Man føler seg litt liten i denne store verden av hav og himmel.

Alveskog

Det lille stykket med granskog forundrer meg. Den er plantet, men jeg vet ikke når den er plantet, og hvorfor. Jeg kan jo tenke meg litt om og komme på at svaret på «hvorfor» er tømmerhogst, men det finnes ikke spor etter slikt, i alle fall ikke de seinere åra. Dette er en alveskog, sier niåringen, og legger ut om at hun til sommeren kan ta på seg Tingelingkostyme, og så kan jeg ta bilde av henne mens hun sitter der i mosen som en alv, og så kan dette bildet brukes på bursdagsinvitasjonene.

 grana.jpg

Skogbunnen er ved bekken dekket av tykk grønn mose. Grana vokser seg lang og tynn og strekker seg mot himmelen for å få lys. Dette gjør at den resterende skogbunnen er brun, og lite lys på bunnen gir dårlig vekstvilkår for andre planter. Grana får skjegg, og den ser ikke særlig frisk ut.

lite-lys.jpg trollgran.jpg

Dette er en skog helt ulik den «vanlige» skogen på våre kanter, og en ganske uvanlig søndagstur for mitt vedkommende. Vi pleier som regel å komme oss opp i høyden for så å skue utover. Man blir på en måte litt lysere til sinns av det. Denne skogen derimot, er noe dyster. Allikevel, den er spennende. Det er alver her, sier niåringen. Hvis du ser riktig godt etter.

trollskog.jpg

525 moh.

img_0211.jpg

I 525 meters høyde kan jeg skue over sju kyrkjesokn. Kirkene på hvert et nes er små hvite trekirker, bygd av bygdefolket langt tilbake i tid. Lengst ute kan jeg i det klareste klarvær så vidt skimte kirka på Fedje, og helt ute der fjord er i ferd med å gå over til hav, skimtes Eivindvik. Ingen av disse kirkene kan i målestokk og utseende måle seg med naturens egen katedral. Fra denne toppen, Austrefjellet, kan jeg se inn i Stølsheimen, katedralen skapt av naturen selv. Det er topp på topp, stein på stein. Det er milvis av urørt landskap. Turen opp til Austrefjellet går i ulendt terreng, skogen består av furu i alle former, og brake (einer), dessuten lyng og noe lauvskog. Stien er opptråkket og merket med turlagets røde pinner. Før var dette et geitetråkk. Når bøndene finner ut at det ikke er lønnsomt med geit lenger, blir også kulturlandskapet seendes ut deretter. Bonden på nærmeste bruket har derfor skaffet seg geit igjen, og selv om dette kun er geitehold på hobbybasis, så vil geitene etterhvert holde stien i hevd og plukke med seg litt lauv på sin vei til fjells. Så får det bare være at vi fjellvandrere får følge av ei geit på turen oppover.

img_0204.jpg

Natur og kultur er to vikige ingredienser i mitt liv. Det er en sterk opplevelse å få lov til å stå der i høyden å skue utover. Man føler seg så uendelig fri, og jeg vet ikke – kan jeg si at jeg er takknemlig? Kan jeg si at jeg er takknemlig over at jeg klarer å komme meg til topps; at det ikke koster meg noe rent formmessig. Når jeg står der vet jeg at jeg kan møte 2008 i relativt god form. Men det er jo ikke derfor jeg er takknemlig, liksom. Jeg er vel mer takknemlig over at jeg bor i et land som kan skilte med slik natur, og at det faktisk bor mennesker i disse utkantene. Det er ikke alle som flytter til urbane strøk. Vi har denne flotte naturen rett utenfor stuedøra, men skulle likevel likt å dele den med flere. Vi skulle likt at flere fant gleden ved å bosette seg noen timer fra byen og at vi var flere som holdt liv i bygde-Norge.

img_0208.jpg

Natur og kultur. Naturens katedral og de små trekirkene. Takknemlighet. Jo, jeg har det utmerket der jeg står i høyden og skuer utover. Den nærmeste lille trekirke er bygd i 1845. Her var jeg på konsert lørdag kveld. Hva de har tenkt, bøndene som bygde kirka, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om de visste hva akustikk var, men at de har bygd en kirke med den mest fantastiske akustikk, det skal være sikkert. Denne lørdagskvelden får vi oppleve musikk på høyt nivå utøvd av de reneste amatører. Storslagen brass-musikk, rolig jazz, svensk folkemusikk og varsom korsang. Diktlesing. En kveld der du kommer i den rette «tenke-tilbake-på-året-som-gikk»-stemninga. Og igjen dette med takknemlighet. Det at vårt lille bygdesamfunn ennå kan dette med dugnadsånd. At vi får til denne romjulskonserten år etter år.

Jo – natur og kultur. Det gir et liv med innhold og mening.