Sannheten om Utkant-Norge i disse valgtider

Etter å ha lagt igjen en kommentar borte hos Egoisten kom tonita med følgende bemerkning: Jeg har kumulert og strøket uten personlig kjennskap til kandidatene. Tror du jeg bør flytte?
Det er jo helt umulig å svare på. Istedet skal jeg i dag komme med «sannheten» om Utkant-Norge sett fra en innflytters ståsted.
Gjennom min kommune skjærer det en fjord. Fjorden deler kommunen i tre – fra nå av kalt Sør, Nord og Indre. Før veiene kom, var fjorden viktigste samferdselsåre. I riktig gamle dager fantes det en kirke. Fram til 1970-tallet fantes det en uendelig mengde grendaskoler. Fram til midten på 1980-tallet fantes det en ungdomsskole. Fram til 1990-tallet fantes det tre legekontor. Kommunehuset ligger i Sør, tannlegen har kontoret i Sør, og det samme har presten. I dag er legen stasjonert i Nord, og kun der. Det samme er fysioterapeuten. NAV-kontoret er i Nord, lensmannen er i Nord, banken er i Nord, og ligningskontorets utsendte finnes i Nord. Og i Nord finner man også sjukeheimen. I Indre har de ingen slike statlige og kommunale funksjoner, der har de det store kraftverket og en stor forskningsstasjon. De utallige grendaskolene er nedlagt og erstattet av tre 1-10 skoler, det vil altså si at elevene i skolen ikke treffer på nye ansikter før de må bevege seg ut av kommunen når de starter i videregående skole. Den ene kirken har fått selskap av to til.
De i Sør er sur på Nord fordi Nord har fått sjukeheimen som før lå i Sør, men som måtte erstattes grunnet elde. De i Sør er sur på Nord fordi det er Nord som har fått det ene legekontoret etter at de to andre ble nedlagt av økonomiske årsaker. De i Sør er sur på Nord fordi ledelsen i banken bestemte at banken skulle flytte fra Sør til Nord. De i Sør er sur på Nord fordi fylkesskattekontoret fant ut at kommunen ikke trengte eget kontor lenger, men at det kunne utplasseres en og at denne ene kunne ha tilholdssted i Nord. Det store spørsmålet i flere år har vært om skolestruktruen skal endres slik at det igjen blir en ungdomsskole, men da er de i Sør sur på Nord fordi de mener at Nord kommer til å trekke det lengste strået når det gjelder plassering av skolen. Og er det noe som er viktig i småsamfunnet, så er det skolen. Det er liksom den som holder samfunnet sammen.
På bygda kjenner alle alle. Det kan være både positivt og negativt. Positivt i den forstand at bygda preges av sosial nærhet og stabilitet, gode sosiale nettverk og en grunnleggende og nesten urokkelig idé om likhet. Negativt i den forstand at du «skal ikke komme her og komme her», det er VI som vet for VI har gjort dette før, og tilhører du en slekt som har et litt dårlig rykte, så henger det ryktet ved deg flere generasjoner etterpå.
Alt sånn kommer til overflaten ved kommunevalg. Ved kommunevalget stilles det seks lister, alle partipolitiske sånn i utgangspunktet. Årets lister har følgende fordeling mellom bygdelagene Sør (S), Nord (N) og Indre (I):
Krf 8 S, 4 N, 6 I
Frp 4 S, 5 N, 1 I
H 10 S, 9 N, 4 I
V 10 S, 2 N, 3 I
A 0 S, 13 N, 9 I
Sp 2 S, 11 N, 5 I
Vi vet alle hva som kommer til å skje. I Sør vil listene til Krf, Høyre og Venstre bli brukt og i Nord er det Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet som blir brukt. Sør vil kumulere alle søringer og slenge på fem søringer hver fra andre parti, i Nord vil det samme skje med nordingene. Her er det ikke snakk om hva partiene står for. Her er det kun snakk om kjennskap til personene, og det at de kommer fra Sør eller Nord. De i Indre gjør sine egne saker, og dette har liten innvirkning på sluttresultatet.
Den gangen det var lov til å stryke kandidater, da var det fart i sakene. Enkeltpersoner i Sør gikk i bresjen for stryking av kandidater fra Nord, og folk som egentlig hadde en sikker plass og så for seg en posisjon blant maktmenneskene på kommunehuset, måtte slukøret finne seg i å ikke nå opp. Dette skjedde valg etter valg. Den store saken for en del år siden var plassering av ny sjukeheim. Da gikk Arbeiderpartiet kraftig ut med at sjukeheimen skulle plasseres i Nord. Dette førte til at de ikke fikk en eneste kandidat fra Sør med på lista si, men det førte også til at Nord og Indre gikk sammen om en kampanje om å bruke Arbeiderpartilista slik at de fikk flest representanter inn og at sjukeheimen dermed fikk den plasseringa den skulle ha.
Hva partiene står for rent politisk, er helt ukjent. Det er to uker til valget, og ingen partiprogram har havnet i postkassa mi. Ingen tør ta opp skolesaken, enda de alle sammen egentlig mener noe om den. De mener visst alle noe om at det bør komme ei bru over den fjorden som skjærer gjennom kommunen. Om brua kan føre til mindre splittelse mellom Sør, Nord og tildels Indre, det gjenstår å se.
Huff, nå har jeg utlevert kommunen min! Mulig det er taktløst av meg å blottlegge kommunen på denne måten, men det er sånn det er. Jeg ser den slik og må visst bare finne meg i det. Jeg har vært partipolitisk aktiv, men jeg ga meg da jeg som andrekandidat ble strøket ut av de i Sør. Jeg skal likevel benytte meg av stemmeretten min. Så om du skal flytte tonita? Det får du finne ut selv.

Splasj – en rød vannsymfoni

Alt er så mye lettere når man er altetende. Jeg er nesten altetende innenfor det meste. Jeg går til verket med et åpent sinn, så får jeg se om jeg liker det, ikke liker det, liker det sånn passe, misliker det så til de grader, liker det til en viss grad eller liker det sånn at det er ok, men har smakt det bedre
Hvor vil jeg hen? Jo, jeg vil inn på musikkområdet. Jeg er så og si nesten altetende når det gjelder musikk. Å overvære en konsert spiller på alle sansene. Sist søndag var jeg så heldig å få oppleve urframføringa av «Splasj – en rød vannsymfoni», komponert at 80 unger i alderen 12 til 14 år. Et verk på sytten minutter, laget med en slik kreativitet og en slik humor, og framført med en slik sjarme at det nok nuven av en hver annen konsertopplevelse. Under ledelse av tre komponister av nyere musikk og et par andre instruktører, hadde ungene i løpet av fem dager improvisert seg fram til dette musikkstykket. Ved å tenke vann og vær i alle tenkelige og utenkelige varianter, ved å tenke lyder av de mest vare til de mest bråkete og ved å være kreative og løsningsorienterte. Her var det en kakafoni av lyder og ulyder, elfantblåsing på klarinettmunnstykket, bobling i vann, bjeffing i hornet, tuting i trombonene, klakkelyder på ventilene, sang og så plutselig en nydelig liten melodiøs solo.
Noen vil kanskje spørre seg om det går an å like noe sånt. Jo, det går an. Først og fremst fordi dette er stor kunst, for det andre fordi kunstverket viser hva unger er i stand til å gjøre, og for det tredje fordi man sitter i en konsertsal og ser og opplever forventningene til de som har laget og skal framføre verket. For meg ble det en konsertopplevelse av de riktig sjeldne, en gåsehud- og ståpelslignende opplevelse, ja, en nesten ute av kroppen-opplevelse.

Utenforskapet

Jeg kan ikke si jeg er heftig begeistret for Erna. Nå er det jo vanskelig for meg å si om jeg liker henne eller ikke liker henne som person. Jeg kjenner henne jo ikke. Men kan jo likevel gjøre meg opp en mening ut fra det jeg ser, hører og leser. Meningen kan jo være så til de grader feil. Det kommer jo an på øyet som ser. Og den der intusisjonen og følelsen man har. Jeg tror ikke jeg er på bølgelengde med Erna. Det fine er at jeg trenger ikke å være det heller, jeg trenger ikke å bli heftig begeistret for henne, eller kjent med henne. Og hun kan leve lykkelig uvitende om at jeg har det sånn.

Erna er en firkant. Jeg modererer meg litt: Høyre er en firkant. Enda mer moderert: Høyres politikk er en firkant. Og enda litt mere moderert (dette blir flisespikkeri, men la gå): Høyres politikk på velferdsområdet er en firkant.

Utenforskapet er en firkant. Erna har laget et skap utenfor det skapet hun og jeg visstnok er innenfor. I det skapet utenfor vårt skap har hun plassert alle som da står utenfor og som i hennes terminologi er de trygdede. Det er de som er uføretrygdet, de som er kronisk syke, de som er arbeidsledig, de som er funksjonshemmet og de som er sosialklienter. De oppholder seg der inne i skapet. Erna har satt et lokk på det skapet, og så har hun utstyrt alle der inne med de sammen egenskapene. Erna er jo litt snill da. Hun vil jo at mange av disse skal komme seg inn i det skapet hun er i, og da må hun sette i verk noen tiltak, fordi de tiltakene som velferds-Norge har i dag visstnok ikke er gode nok. Utviklingen av velferdssamfunnet har gått i gal retning, sier Erna. Det skal hun gjøre noe med. Erna har laget en rapport om utenforskapet. Huff og huff. Det er dyster lesing. 723 500 personer bor i Utenforskapet. 723 500 helt like mennesker. Med moralisme og mange fine ord skal alle disse menneskene over i det som virkelig gjelder i samfunnet. Lønnet arbeid.

Erna skulle vært litt rundere i kantene, synes jeg. Hva om det virkelig er sånn at de der 723 500 menneskene er 723 500 ulike individer. Hva om deres skavanker faktisk ikke kan sees under ett? Er det slik at Erna tror at sykdom bare kan defineres objektivt og entydig? Er sykdom bare en objektiv og avgrenset enhet som kun gir seg utslag i en diagnosekode? En litt «rundere» Erna ville forstått at vi finner sykdom i et hvert samfunn, og at ingen er fritatt for sykdom. Min egen oppfattelse av min egen sykdom – hvis jeg hadde en, vel og merke – står i direkte forhold til hvordan jeg er, hvilket miljø jeg har vært i og er i, hvilket forhold jeg har til andre mennesker, samt min egen idéverden – altså hva jeg tror på og forestiller meg. Vi har behov for å forstå vår situasjon og se sammenhenger i tid og rom, og på den måten definerer vi oss selv i forhold til andre.

Erna har stor tro på den naturvitenskaplige definisjonen av sykdom, og jeg tror hun har fått følgende definisjon av sykdom på hjernen: «Ved sykdom forstås etter denne lov en sådan forstyrrelse av den legemlige og åndelige sunnhetstilstand at legehjelp anses påkrevet». Definisjonen er hentet fra sykeforsikringskomiteen av 1907. Passe firkanta for Erna den definisjonen.

Erna vil altså ikke ha noe Utenforskap. Det er en stor og god tanke. Men hvis nå alle skal kunne delta i arbeidslivet, så forutsetter det tilgjengelighet. Arbeidslivet må planlegges og utformes slik at det finnes en plass for alle. Vi har ulike behov i ulike faser av livet, og ulikhetene må verdsettes dersom arbeidslivet skal gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Det hadde kanskje vært greit om Erna drysset noen slike moment over de 723 500 helt ulike individene i skapet sitt.

Mariposa Mimosa

Jeg ble anbefalt en bok. Ja, flere bøker. Jeg valgte meg Mengele Zoo.
Jeg har fulgt Mino på hans veg fra barn til voksen, hans vandring gjennom jungelen, hans vandring gjennom verden, hans vandring gjennom livet. Jeg har sett farger, dyr, planter, sommerfugler. Jeg har kjent de gode luktene. Jeg har kjent de vonde luktene. Jeg har ledd. Jeg har grått. Gert Nygårdshaug har laget et praktverk. Takk til forteller som fikk meg til å lese akkurat denne boka.

Hjelp – jeg vet ikke hva jeg skal lese!

Jeg har et problem. For meg er det et stort problem. Jeg vet ikke hva jeg skal lese. Altså – hvilken roman jeg skal lese da. Føler meg helt tom når jeg ikke har en bok liggende. En pocket i veska. Eller noe tykkere i lesekroken. Jeg følte meg så forferdelig ensom da siste linje i Luftslottet som sprängdes var lest. Nå er det ikke mer. Nå må jeg begynne helt på nytt igjen. For å bøte på abstinensen fikk jeg jo lest Snømannen. Og så tok jeg fram Presidentens valg, selv om jeg ikke akkurat er fan av Anne Holt. Men nå? Har jeg lest alt som er å lese? Tok fram Henry Miller her en kveld. Har hatt Krepsens vendekrets stående i bokhylla noen år. Fant ut at nå måtte den leses, kan jo ikke bare stå der. Den ble raskt satt tilbake. Ikke pga slibrig språkbruk. Sånt noe går greit i dag. Det var nok sikkert verre på tredvetallet da boka kom ut og ble bannlyst. Nei, den ble satt tilbake i hylla fordi det hendte da ingenting!! Var liksom ikke noe driv over den. Totalt og rett og slett kjedelig. Så tok jeg fram Line. Tenkte som så at jeg skal holde meg til den gamle litteraturen. Bøker som på en eller annen måte har havnet i bokhylla den gang jeg var hektet på Bokklubben. Line ble også raskt satt tilbake. Det var liksom ikke helt meg, den boka heller. Jeg har ellers en hel drøss med bøker stående, leste og uleste, norske, svenske, engelske, slitte og mindre slitte. Så har jeg en bokhandel noen hundre meter bortenfor der jeg sitter akkurat nå. Og så er det jo veldig lett å ta en tur innpå nettet og bestille seg noe. Så kan jeg lese forfatterbloggen. Og så kan jeg selvfølgelig gjøre som alle andre – løpe og kjøpe fru Ragdes siste om grisebønder, homofile og begravelsesagenter der oppe i Trøndelag. Men det har jeg ikke lyst til. Av en eller annen grunn. Har noen der ute gode råd til godt lesestoff for en som er avhengig?

Hagen

Eføyen slynger seg over bergknauser og oppover bjørkestammen. Den har hagens beste vekstvilkår der ved kompostbingen i skyggen. Det er noe beroligende over eføyen. Den trenger meg ikke. Den slynger seg rundt og rundt. Overlever vinter etter vinter. Ikke et ugress å se i mils omkrets der den brer seg utover.
Valmuene blomstrer i juni. Høye og røde. Frodige og fjonge. De er hagens stolte soldater så lenge været holder seg stabilt og det ikke blir for mye regn og vind. Det er en glede å se på valmuene. Fargen og væremåten deres smitter over på meg. Jeg blir også stolt og glad.
Påskeliljer, pinseliljer og tulipaner. De kommer år etter år, uten min fortjeneste. Står der så lubne og gule. Hei, hei – nå er våren her. Noen solstråler som varmer. Gule hoder som nikker. Du skal se det blir en god og varm sommer i år.
Valmuens røde blomst er borte. Tilbake står lange stive stammer med frøhode på toppen. Frøhodet er vått etter julis regn. Påskeliljer, pinseliljer og tulipaner fikk også blomstre ferdig. Tilbake lå kun et seigt bladverk som ble sleipere og mer råttent ettersom regnet falt.
En kan selv føle seg litt avblomstret til tider. Den røde stoltheten blir borte, lik valmuens blomst. Bladverket henger og er ikke like fagert etter som tiden går.
Eføyen, derimot. Den får boltre seg fritt. Den er rolig og trygg. Den har funnet fred der i nordskyggen. Jeg beundrer dens vandring over fjellknaus og oppover stamme. Helt hemningsløst. Jeg vil være stolt og rød som valmuen, lik en solstråle som påskeliljen, men mest vil jeg være fri og hemningsløs som eføyen.

Juli

– ullsokker, pledd, en kopp te og en god bok –
Første dag på jobb etter ferien. Fryser på beina.
Frister å pakke sammen.
– ullsokker, pledd, en kopp te og en god bok –