Høsten

Høsten kommer tidlig i år, egentlig har det vel vært mer eller mindre høst siden juli, dette øsende pøsende som faller ned, og romling fra alle himmelretninger, storm og plask og tåkete dager. Så også på Lillehammer sist uke.

IMG_5515

Her ved Lystgård står kornåkrene klare for høsting. Jeg liker kornåkre, kornåkre er i mine deiligste sommerminner varme hete støvete sommerdager i Trøndelag, men man vet jo at varme hete støvete sommerdager i Trøndelag bare er et minne, kanskje det var en sommer, eller et par, for Trøndelag er heller ikke viden kjent for sommer slik sommer bør være. Men her går jeg langs åkrene ved Lystgård, bak Birkebeineren hotell, der jeg for sjette gang på et år tilbringer et par dager. Jeg vil så gjerne fotografere Lillehammer i godvær. Det var det jeg hadde tenkt, nå når jeg endelig hadde kamera med meg.

IMG_5518

Tåka henger, og Lystgårdsbakken er ikke å se. Ingen hoppere utfor kanten, heller ingen turister som våger seg opp, det er jo heller ingenting å se fra toppen av bakken. Her ligger anlegget og venter på et nytt OL, det er bare for kronprinsen å løpe opp trappa med flammen, og vi får atter en gang the best Olympic Winter Games ever.

IMG_5521

Lillehammer er studiebyen min noen år framover, og i høst skal 15 studiepoeng fra faget Velferdens organisering bli mine. Egentlig er det bare å sette igang skrivinga av første arbeidskrav, og så er det neste arbeidskrav, og deretter skal den store oppgaven bli ferdig. Det som egentlig er eksamensoppgaven min. Denne høsten skal jeg skrive noe NAVsk noe. Jeg skal studere organisasjonens organisering og dissekrere den; nåja, der tar jeg vel litt hardt i. Jeg tror jeg holder meg til NAV og kultur, slik jeg har gjort i de andre emnene jeg har tatt, fortsetter i det sporet, så får jeg se hva det ender med i selve masteroppgaven. Det er også dette jeg tenker på, der jeg går rundløypa Birkebeineren-Lystgård-Kristinshall, og ser syklister som trener til Birkebeinerrittet.

IMG_5522

Og det er slik løypa ser ut, der ved målgang, før uværet setter inn fredag og lørdag og tusenvis av syklister leiker i gjørma. Og det er høst, og vi vet at været kan vi ikke gjøre noe med, må bare gjøre det beste ut av det, og høsten kan være fin den, inne, med en bok og penn og papir. Det er slik høsten min blir.

Gossip og avslørende ministerbilder

Vi kan like gjerne innrømme det med en gang. Det er litt spenning i det å menge seg med kjendiser, og så kan vi skryte litt av det etterpå, sant? Kanskje vi har klart å tatt et bilde med mobilen, og kanskje noen av disse bildene er temmelig avslørende. Mulig akkurat jeg er den første og kanskje eneste som har tatt akkurat det bilde, og så kan jeg selge det til Se og Hør og Her og Nå og VG.

Jeg har hatt noen bilder liggende en stund. Svært avslørende. Riktignok begynner de å dra på åra, så kvaliteten er ikke av den beste. Paparazzifotografier, vet dere…. Tatt på mange meters avstand, med busker og biler og folk og hus innimellom. Det skal jeg få dere til å tro. De er i alle fall tatt lenge før mobilens og digitalkameraets inntog i denne verden.

IMG_5498

Dette er et celebert selskap, ikke sant? Partyminsister Trond i full mundur. Der Giske er, er det damer, det kan vi jo alle se. Er ikke noe avisene og folk flest finner opp det. Det er rett og slett reelle fakta. Trond + damer er sant. Jeg kan med dette avsløre at ministerens dametekke ikke er av ny dato. Han var tidlig ute på den fronten, som dere ser. En meget ung minister og hans lille harem av trønderpia på Oslotur i det herrens år 1984.

IMG_5502

Motebildet både på hår, brille og klesfronten er betraktelig endret siden den gang, og Giske himself har, om ikke vokst seg høyere, så har han vokst seg penere. Her er han en smule valpete, men damene ser opp til ham. Ja, det gjør de. Og ikke fordi han var den lengste, nei – han var flink, skjønner dere. Tok både naturfaglinja og musikklinja ved Schola Cathedralis Nidarosiensis, uten å anstrenge seg nevneverdig, og det mens vi andre (ja, VI andre) hadde nok med å analysere fugene av Bach.

(Nå avsløres det andre ting her, ser jeg. At jeg faktisk ikke har vært paprazzifotograf, og at Giske og damene er klar over at bildene ble tatt, og at jeg er på alder med Giske, og at vi begynner å dra på åra alle mann)

Det var altså i de glade 80-åra, da musikklassene på Katta var på Oslotur for å menge seg med den dannede elite, gå i operaen og i konserthuset. Det var før vi fikk slikt noe i Trondheim. Det var kanskje i de dager Trond bestemte seg for å bli kulturminister og få operaen til Bjørvika? Vi satt, så vidt jeg husker, langt der oppe på ballkongen i den gamle operaen, det var varmt, og Salome, tror jeg det var, danset dansen med slørene og fikk Johannes’ hode servert på et fat. Eller noe i den dur.
Etterpå gikk vi med lærer Sivertsen og fruen Tvete-Vik på Peppes Pizza, og så tok vi toget hjem. Og for å være helt ærlig, så ønsker jeg meg fire nye år med Giske i kulturministerstolen

IMG_5504

Førstegangsvelger

gfon442l

Sønnen er førstegangsvelger. Slikt er litt skummelt. Han sitter ved kjøkkenbordet i sin røde t-skjorte påtrykt CCCP, hammer og sigd. Han er jo helt åpenbart en raddis. Han var i alle fall det, tidligere. Da han var langhåra og Marxlesende og ukonfirmert. Ukonfirmert er han forsåvidt fortsatt, men ikke langhåra, og Marx er erstatta med både annen rød, men også blå litteratur. Og grønn. Men heldigvis ikke brun.

Men selv med denne røde CCCP t-skjorta, så kan man jo aldri vite. Det er det som gjør det litt skummelt, ikke sant? Det man ser med det blotte øye, er kanskje ikke det man egentlig skal se? Og jeg husker tilbake, ja tilbake til i vinter og hans velformulerte ytringer om John McCain og denne Palin. Han snakket om disse i slike rosende vendinger at mor ble helt perpleks, før hun ble sint. Og det var akkurat der han ville ha meg. Som sint mor. Han ville ha diskusjon, gutten. Hadde du hatt stemmerett i USA, gutten min, hadde du da brukt stemmeretten din på disse to?

Og det er det jeg fortsatt ikke vet.

Ta valgtestene, vennen min, sier jeg. Han blåser det bare vekk. Valgtester er for pingler, mener han. Men det er da du får den helhetlige politikken, sier den gamle mor, ja, hun føler seg plutselig gammel, enda det ikke er så mange årene mellom henne og sønnen, hvis man ser stort på det. Man går ikke til valg på helhetlig politikk, sier han, påståelig. Skråsikker er han på akkurat det. Folk orker nemlig ikke for mange ord, mener han. Mulig han har rett i det, men jeg hører ikke til akkurat den kategorien, og sier at til og med jeg har tatt valgtester, og finner ut at jeg står der ganske trygt i mitt politiske terreng.

Vet du hva du skal stemme da, sier jeg, hvis du bare ser på noen få saker? Er det slik at den t-skjorta bare er noe du har på deg uten at det er noen tanke bak, og så mener du helt oppriktig det du sa om McCain her i vinter?

Jeg gruer for de neste seks ukene, plutselig.

Mamma, da, sier han. Det blir ingen diskusjon hvis vi alle er enige, sant?

Men Torstein Dahle, sier han etter en stund, Torstein Dahle bør vi få inn på Tinget.

Så kanskje det ikke er så ille likevel.

Grønt er håpets farge

(Fargeutfordring fra Moseplassen)

with love

Et bilde fra et vann i nærheten av der jeg bor. Vi padlet kano i blankt, stille vann, og disse grønne bladene lå der og duvet. Grønne hjerteblader. Og så disse gule knoppene. Grønn er håpets farge, heter det, men jeg har hørt at det også skal stå for ro, trygghet og stabilitet. Angst og sjalusi er derimot det negative som knyttes til grønt. Det hopper vi galant over, ikke sant? Grønt er ro og trygghet og stabilitet. Og dessuten håp.

Sommer i Reiseradioland

lek 4 - red

Vi har vært på tur gjennom Reiseradioland. Tønsberg, Larvik, Stavern, Sandefjord, Åsgårdstrand, Tjøme, Nøtterøy, Horten, Verdens Ende, Ferder Fyr, Nevlunghavn. Og Mølen. Vakre Mølen. Har noen et sommerhus til meg der, reiser jeg tilbake neste år eller der omkring. Kanskje for et helt halvår. Kanskje jeg kunne jobbet der og skrevet masteroppgave samtidig. Gått tur på disse rullesteinene. Hørt havet. Kjent saltet.

Mølen 4 - red

Vi skulle «gjøre Vestfold» en uke. En uke med Sørlandsgalopp i vestfoldske skoger. Man kunne ikke «gjøre Vestfold» sa min svigerinne, Oslodamen. Vi burde heller ta ferja over til Danmark, eller til nød Strømstad. Hun har nok ikke gått tur på Mølen og kjent havlufta.

Dramatikk i Sandefjord - red

solbriller i stavern - red

Kunst i Tønsberg  - red

Vestfoldske skoger skal jeg ikke si så mye om. Annet enn at terrenget ikke stemmer med kartet. I alle fall ikke til første post. Jeg tror det er slik at grunneierlaget er ute natten før et løp og endrer stiene. Hogger ned skau, lager nye traktorslep og tar vekk store steiner. Det er psykologisk det der med å finne første post. Finner du den, er resten av piece of cake. Men bruker du en halvtime på å finne den første posten (og nei – det er ikke fordi kartet er holdt opp-ned!), er det fryktelig kjedelig å måtte finne de andre for så å vite at du kommer aller, aller sist i din klasse. Og særlig når o-skoa har krympet i løpet av vinteren og du får noen digre sår der nede på anklene som setter deg helt ut av spill. Slik at hovedsponsoren – som du heldigvis er gift med – må punge ut for nye sko, i større størrelse og til en atskilligere større pengesum enn feriepengene tilsier at man kan, der og da.

Mølen 3 - red

Jeg skal ikke si så mye mer om det. Jeg skal heller ikke si så mye om at Reiseradioland ikke akkurat vartet opp med de aller beste temperaturer. Så vidt opp mot 20 grader og grått skylag er ikke mye å rope hurra for, særlig ikke når du vet at Vestlandet, akkurat den uka, bader i sol og varmegrader. Man har jo hørt så mye bra om disse østlandske sydentemperaturene, og om Tjøme og Stavern og sommer i Tønsberg og Per Appelsin. Og hun hadde fått en lue, og han bar på spade og spann, og da solen og stranden og sjøen gikk sammen, skiltes en hun og han.

Men jeg drar gjerne tilbake. Og helst til et sommerhus på Mølen.

Møter setter spor

– Men hvorfor Dachs? spurte jeg.
– Fordi det er en stor hund i en liten kropp, svarte Ståle.

Jeg har møtt en liten bloggevenn i Stavanger. En stor hund i en liten kropp. En hund som har det usedvanlig godt hos sin daxepappa. En firbeint liten herremann som skuer utover verden fra balkongen der på daxepappas DBS.

Jeg har fått suss og sleik, og blitt vist stor tillit. Fanget mitt er blitt brukt som hvileplass for en dachsemann i vekst.

1

Ett eneste bilde ble det tatt, fordi daxepappaen og jeg prata mer enn vi brukte tid på å finne fotomotiv. Så dette bildet, der daxepappa viser hvor stor hund han har, yter ikke full rettferdighet for den godeste Daxeé. Bjergstedparkens flaggstenger står så forferdelig i veien, synes jeg. Akkurat den flaggstanga skulle stått en annen plass, ikke sant?

566554268_b2f9e-m Jeg hadde ikke fått møte Daxeé og daxepappa Ståle hadde det ikke vært fordi det finnes blogger. Og når man blogger, prøver man å treffe noen, i overført betydning, om dere skjønner. Ståle har truffet meg, og kanskje jeg har truffet Ståle også. Han er i alle fall den av mine lesere som har lagt igjen flest spor etter seg. 103 kommentarer har han skrevet det siste året. Det betyr at han troner øverst av de øverste i min bloggeverden. Ståle har gitt meg en pris, og den har jeg fått fordi jeg er av dem som har vist omtanke i en vond tid etter at Daxán døde. Det skulle bare mangle at man ikke viser omsorg og omtanke for sine medmennesker, selv om det er for en person man fram til lørdag 20. juni aldri hadde møtt. Prisen heter “You don’t say?”, og i omtalen av den heter det:

We give and get awards for having a great blog and being a good friend. What I want to award is those people whose comments have meant THE WORLD to me. It takes time to visit a blog and leave a comment … I wanted to recognize some special bloggers whose comments have made such an impact on me. The “You Don’t Say?” Award is awarded to these special bloggers in hopes that they will pass the award along to 5-10 of their best commenters!

Takk for prisen, Ståle. Og takk for at jeg fikk møte deg og Daxeé. Håper vi treffes igjen.

Møter setter spor, derfor gir jeg gjerne prisen videre. Til noen jeg bare har møtt skriftlig, og til noen jeg har møtt, men som alle gir gode tilbakemeldinger. Til Grethe og Tante Grønn, for deres gjennomtenkte og hyggelige kommentarer og ikke minst lesevennlige blogger, til Geir, som jeg gjerne skulle hatt lange diskusjoner med face to face, til Bridgehill, som gir meg mye i sin måte å være på, både i sine kommentarer og i bloggen sin, og ikke minst fordi jeg savner oppdateringer innimellom, og så vil jeg gi en til den for lengst nedlagte bloggen radiohode og radiohode himself, som lenge tronte øverst på kommentatorlista. Tidligere bare bloggevenn, nå venn. Han må nok nå se seg forbigått av flere.

My own Study

100004Bestefar hadde stikkelsbærbusker i hagen. Tykke  tette tornekratt.  Gulgrønne lubne stikkelsbær.  Hendene ble såre av plukkinga, og i magen skjedde det saker som ikke burde skje.  Man kunne forspise seg på stikkelsbær hvis man ikke stoppet i tide.  Man burde stoppe i tide, særlig fordi et mageonde som følge av stikkelsbær kunne oppstå dagen etter.  Når du satt på skolen foreksempel, og det var et stykke til do, og noe skjedde før du kom så langt, og du ble så flau at du sneik deg ut av syne og oppover bakkene og hjem, og der måtte du skifte og ville ikke gå på skolen mer den dagen, og mamma måtte ringe ned til rektor og venninnen måtte ha med ranselen hjem.  Etterpå da kunne det ta mange år før man tok et stikkelsbær i munnen.  Det kunne gå så mange år at det passerte flere tiår før man gjorde det.  Og da var det et stikkelsbær og kanskje et til, men helst i form av en liten skje syltetøy sammen med vaflene.

Søte bløte stikkelsbær
Du som er så rund og pen
Hvorfor må du alle år
Gro på slike sinte trær
Kan du ikke neste vår
Flytte til en eplegren
Og bli gul og moden der
Så jeg kan få plukket deg
Uten å få stukket meg.

Jeg har funnet meg en stikkelsbærpute.  Det er Anne Knutsen som har designet denne puta, og jeg har falt pladask.  Det er noe som forteller meg at den en gang i løpet av sommeren skal bli en del av mitt nye lille studiekammer.  I juli eller august en gang.  Når jeg har fått det rommet Virginia Woolf mener en kvinne skal ha for å kunne skrive.  A room of one’s own.   A woman must have money and a room of her own if she is to write fiction.  Pengene florerer ikke for tiden.  De gjør ikke det når man frivillig går fra en relativt godt lønnet statlig stilling i 100 prosent og ned omtrent ti lønnstinn og til 60 prosent stilling samt studenttilværelse.  Men selv uten flust med penger trenger jeg mitt eget lille studiekammer, og det har jeg tenkt å innrede i løpet av sommeren.  Blant annet med denne puta.  Fordi jeg falt for den.  Den skal få ligge i en benk, eller en sofa eller en stol.  Vi får se.  Når rommet er ferdig kan vi jo se om jeg klarer å interiørblogge litt.  Jeg burde kanskje nilese andres interiørblogger nå, men slik puta sier at den skal til meg, er det noe ved interiørbloggene som sier meg at sånn kommer ikke jeg til å få det i mitt studiekammer.  Rart med det.  Stil og sånn.  Slike hvite greier, og lys og blomster og polkadotter, det er liksom ikke meg.  Jeg vil ha stikkelsbærputa.  Den ga meg slike minner om varme sommerdager i bestefars hage.  Og slik skal my own study bli.

Sjekk Anne K