Tordenbloggvinneren?

Hm… Satt på sidelinja og fulgte diskusjonen om bloggeren Ida Wulff i Tordenbloggens skravleboks tidligere i dag. Blogge-liten som jeg er, har jeg aldri hørt om damen, og tok meg en tur bort til henne. Søt jente, 18 år, skriver om sine interesser – gutter og sminke og fashion, og sikkert litt om krig og fred og sånt også.  Innimellom.  Hva vet jeg?  Slikt som slike blonde ungjenter gjør, i alle fall. Og som sikkert mine egne jenter vil komme til å gjøre, rent bortsett fra at de ikke er blonde, bare unge, men forøvrig like pene, sett fra en utrolig objektiv mors synspunkt. Redselen i skravleboksen var at jenta med bloggen skulle få en mengde pollstemmer. Kanskje hun vinner hele konkurransen? Jaha, tenker jeg, er det ikke en konkurranse da? En UHØYTIDELIG konkurranse til og med. Den minst seriøse.  Det er det man har mast om hele veien. Dette er så uhøytidelig så!

Men plutselig ser det ut til at man blir skremt av en 18-åring og hennes eventuelle mobilisering. Klart en 18-åring klarer å mobilisere folk til å stemme i Tordenbloggpollen. Er jo bare å si fra til alle klassene på vgs det, så sitter alle klare med stemmefingeren. Klart man får mange stemmer når Camilla og Silje og Alexander og de der trykker på tasten når de egentlig skulle gjort noe helt annet akkurat da, men hva gjør vi ikke for våre egne?

Men se – hjertene havnet vel på rett plass igjen, tenker jeg, når den bokdamen hun ungdommen konkurrerte mot ikke hadde fått så verst med stemmer likevel. Noen hadde mobilisert der også. Huttemegtu – det var nesten så jeg ble litt redd sjøl der jeg satt.

Iallafullafall – ungjenta skal ut i kamp med en annen ungjente, og da kan det mobiliseres så det står etter på alle skoler der nede på Østlandet et sted.  Så får vi se hvilken ungjenteblogg som er best.  Det blir ikke særlig fart og fres over undervisninga i morgen.  Her sitter de ved pc’n alle mann, klare med fingeren, mens vi voksne ansvarlige borgere av dette land kan skjøtte jobbene våre, tjene penger og bidra til fellesskapet.  Jeg synes det er storartet at Hjorthen klarte å trekke en slik kamp.

Jeg er jo i utgangspunktet ambivalent i forhold til slike konkurranser, for jeg vet at det vil bli «feil» i alle tilfeller. Det blir «feil» vinner åkke som. Jeg hadde aldri hørt om fjorårets Tordenbloggvinner heller jeg. Det at bloggen vant har heller ikke ført til at jeg har blitt noen fast leser av den. Jeg har tatt en inspeksjon dann og vann, men jeg har funnet ut at den sikkert har intersesse for andre enn meg. Vinner Ida Wulff-bloggen, ja, så vinner den. Men jeg blir ingen fast leser av den grunn. Så – når Tordenbloggen har kåret vinneren neste torsdag – er det da den beste bloggen som har vunnet, eller den med flest lesere? Eller er det en sammenheng her? Slik burde det gjøres undersøkelser på, vet dere.

Det jeg vet skjer, er at jeg blir enda fastere i troen på at man aldri klarer å lage en skikkelig blogg-konkurranse uten at man endrer en del regler og finner ut hva man egentlig vil med konkurransene. Hjorthen har forøvrig gjort ein framifrå innsats der ute i havgapet sitt. Jeg har til og med fått hørt podcasten, og så var han østlending jo!

De fleste av mine favoritter er enten slått ut, eller er ikke med, enten fordi de har valgt det (slik som meg) eller fordi ingen fant på å nominere dem. Sjøl synes jeg jo at min egen blogg er mye bedre enn mange av de bloggene som har kommet langt i konkurransen, men jeg vet jo at jeg hadde røket ut ganske tidlig fordi min tilhengerskare selvfølgelig ikke er like stor som andres tilhengerskarer. Sikkert fordi jeg skriver i alt for positive vendinger om arbeids- og velferdsetaten. Huffamei, tenk å gjøre det da!

Så, mens mørket senker seg og desember går, engler daler ned i skjul, og pepperkakene får bein å gå på, tenker jeg vi får mobilisere for Bharfot. Det er nok den bloggen jeg vil ha øverst på seierspallen.  Og i premie kan Oda få dra på kulturrunde i det ganske land til sommeren og lage flotte og fargerike reportasjer.  Det hadde vært noe det.

Gårsdagens Outfit

Bloggen min er moden for moteblogging igjen, føler jeg.  Det er lenge siden september og sist jeg hadde mote på programmet, men jeg har heller ikke denne gangen tenkt å gå de virkelige motebloggerne i næringen.  Utstillingsvinduet der på hjørnet av Strandgaten og Jon Smørs gate i Bergen viser senhøstmote for den voksne dame, og jeg har lurt meg til noen bilder.  Jeg skjønner da virkelig ikke at noen stoppet og kikket undrende på meg der jeg fotograferte disse stive skapningene i vinduet.  Det burde være en vanlig foreteelse å gjøre slik, særlig når man har til hensikt å moteblogge.

Fuskeblusene henger der ennå.  198 kroner koster de.  Det finner jeg ut når jeg titter nærmere etter i en glipe inn mot disken mellom utstillingsdokkene.  Disken er i gammelmodig treverk.  I det hele tatt er dette en usedvanlig gammelmodig butikk.  Neste gang jeg skal på de kanter bare må jeg komme før stengetid slik at jeg får tatt en titt, både på dødt og levende inventar.

Den isoporhalsen med rosa genser irriterer meg.  Den står i veien for kjolen, den kjolen jeg med undring finner ut at jeg liker.  Jovisst liker jeg den kjolen.  Den passer ikke på meg; mine 160 cm er for kort til slik sid kjole, men den hadde vært lekker på en høy dame.  Kvaliteten må jo være fullkommen, før-prisen tatt i betraktning.  Og broderiene i sølv og grønt er forseggjorte.  Den ser rett og slett håndbrodert ut.  Og sjekk den salgsprisen!  Av en eller annen grunn føler jeg kjolen som malplassert blant fuskebluser og isoporhalser.

Med snirklete skrift på hjemmelagde salgsplakater frister Olaf Berge AS med nyheter.  Prisene er stive, og jeg undres nok en gang over hvem klientellet kan være.  Det finner jeg ikke ut slik på kvelden etter stengetid.  Klientellet er muligens tidlig ute, ja kanskje de allerede er på beina klokken ni og hjemme til middag klokken tolv.

Var det noen som sa gårsdagens outfit?  Dette er garantert gårsdagens outfit.  Men mulig den sorte kan bli morgendagens outfit for en lang slank dame.

Mente du kroppsbygging?

Google er i blant vanvittig dum.  Her søker jeg «korpsblogging», og så spør Google tilbake:  Mente du kroppsbygging?  Nei, jeg mente vitterlig korpsblogging, kjære Google.  10 treff kom du opp med.  Det var sørgelige greier.  Kroppsbygging, derimot, har en god del mer treff, 117 000 for å være nøyaktig.  Betyr det at kroppsbygging er mer populært enn korps?  Eller betyr det at korps ikke er verdt å blogge om?  Et Googlesøk på «korps» gir 2 820 000 treff, brassband gir 3 280 000 treff, windband 608 000 og janitsjar gir 586 000 treff.  Og slik kunne vi fortsette på skolekorps, amatørkorps, drill, militærkorps osb.  Av dette kan jeg da gjøre følgende observasjon:  Kroppsbygging er definitivt ikke mer populært enn korps.  Korpsblogging derimot, hvor blir det av den?  Jeg fant bare denne her jeg.
Ettersom jeg vitterlig ikke mente kroppsbygging, men korpsblogging, og ettersom jeg bare traff senikk.com, så har jeg tenkt å gjøre noe med det. Litt voksenopplæring om Korpsnasjonen Norge. Folk blogger jo om så mye rart, så hvorfor ikke. Derfor blir det litt korpsblogging framover. Du kan jo bare la være å følge med.

Bildeblogger – et hjertesukk bare

Jeg kjører til og fra jobb gjennom et nydelig landskap.  Fargene er strålende, og de overgår seg selv når været viser seg fra sin beste side.  Når sola er på vei opp, eller når den er på vei ned i havet i vest.  Dette skulle jeg tatt bilde av, tenker jeg, og ser utover en lysrosa fjord med Mongstad Skyline i det fjerne.  Eller bøen med sølvaktig frost der en Islandshest beiter, eller vintereika som med sine gyldne blad speiler seg i et blankt og stille vann, eller fossen i fritt fall, eller geitene langs veien, de med de krumme horna, eller den enslige båten på fjorden, eller det gamle naustet.  Det er så mye jeg gjerne skulle ha vist fram.  Så mye fra denne utkanten jeg bor i.  Hadde jeg hatt kamera med meg når jeg kjører mine daglige turer.  Og ikke minst hvis dette kameraet f.eks var en Nikon D200.

Nåja, jeg kan klare meg med Nikon D40 også jeg.  Vitsen er at jeg kan bruke det, og at jeg kan ta de bildene jeg har lyst til å ta.  Det får jeg ikke til med den lille kompaktdigitale greia jeg har.  Joda – forsåvidt greit å ta bilder med det, men det har sine begrensninger.

Dette skal forøvrig ikke handle om de bildene jeg har tatt eller de jeg skulle ha tatt.  Jeg ville egentlig skrive en bloggpost om hvordan man bør vise fram bildene sine, men jeg er jo ingen mester på det området.  Jeg vet bare hvordan jeg selv ville hatt det, og andre vil vel ha det på sin måte.

Selv har jeg en haug med album i heimen.  Det var før det digitale kameras tid, og jeg knipset i vei på mitt speilrefleks, en øst-tysk tung sak jeg arvet av min far.  Bildene ble framkalt og de ble sirlig limt inn i album.  Flink var jeg til å skrive og pynte litt rundt også.  Nå har jeg ikke gjort slike albumstunt siden 2005.  Bildene mine ligger i mapper inne i datamaskina mi.  Der ligger de forøvrig godt, men det blir ikke det samme som et hjemmelaget album.

Det å vise fram bildene sine i bloggen er jo et godt alternativ.  Et bedre alternativ kan kanskje være en egen bildeblogg.  Noen hengir seg til scrapping – slike overflødighetshorn av pynt og stasj.  Jeg er mer tilhenger av en litt neddempet stil når det gjelder bilder.  Gjerne litt ord og litt pynt, men med måte. 

Bilder – og kunst forøvrig – bør vises fram i lyse og åpne omgivelser.  Å gå inn på en bildeblogg med svart bakgrunn blir for meg helt håpløst.  Det blir som å gå i et galleri ingen har tatt seg bryet med å vaske før de hengte opp bildene.  Samme hvor flotte bildene er – jeg får så og si intet utbytte av dem når bakgrunnen blir svart.  Jeg blir lettere irritert når jeg oppdager slike blogger, for bildene kunne ha tatt seg så mye bedre ut hadde man bare gjort noe med omgivelsene.  Hadde man ryddet galleriet, for å si det slik.  Hadde rengjøringspersonalet vært på plass før kunstneren selv kom inn. 

Som man kan vaske og innrede et galleri før vernisagen, kan man også innrede bloggens bakgrunn før bildene sendes på lufta.  Det er en uendelig herskare av design å velge i.  Slik fotografen er kreativ når han/hun tar bilder, like kreativ burde fotografen være når bloggens utseende blir vurdert.

Et lite hjertesukk bare.  Og det er mulig jeg får som fortjent – «ha, ha, hva er det hun tror hun er for noe, forteller hvordan bloggen min skal se ut, lissom.»  Nei- men jeg hadde bare lyst til å nevne det, sånn i forbifarten.

And the winner is…

Forkjemperen for et Konkurransefritt Bloggsamfunn kjemper forgjeves med seg selv og har etter nøye overveielse revurdert noen av sine standpunkt. Men bare en smule. Forkjemperen vil stå på sin egen lille barikade, men hun har en svak stemme, og flagget vaier ikke slik det burde. Barrikaden er også en smule lav. Det er så vidt den vises, egentlig. Den ligger så veldig i utkanten. Men hallo, hallo, hører dere meg?  Sånn littegrann bare?

Tordenbloggen endrer regler, i alle fall ser det slik ut. Eller man kan vel si at Tordenbloggens enehersker revurderer konkurransreglene og legger inn nye elementer. Det synes Forkjemperen for et Konkurransefritt Bloggsamfunn er fint.

Forkjemperen velger selv å stå utenfor konkurransen, men hun vil gjerne fremme sine egne favoritter. Derfor vil hun at alle skal løpe bort til Tordenbloggen å stemme på Ståle.  Ståle, globetrotteren, fotografen, lillebroren, seniorrådgiveren.  Ståles Safaris.  Det er veldig dumt å ikke ha oppdaget den bloggen ennå.  Og når dere først er der, kan dere ta en titt på litteratursiden hans.  Og kanskje hilse litt på hunden hans også.

Telleleken

Jeg lurte på om jeg skulle være opptatt av tall og statistikk og sånn.  Hvis jeg var det, kunne jeg kanskje funnet gleden i de ulike tellerne vi kan ha på bloggen.  Statcounter og Ratix og Sitemeter, og sikkert enda fler.  Da kunne jeg kanskje gjort en komparativ analyse av bloggen med en tredimensjonal krysstabell eller en multippel regresjonsanalyse.  Hvis jeg var veldig interessert, altså.

Nå når jeg har fått meg nytt nettsted håper jeg jo på besøk.  Jeg har lyst til å ta med meg mine en-to-tre faste lesere over hit, og så har jeg alltid lyst på nye lesere.  Ikke bare googlere som skal finne ut noe om Buss-Hugo eller om erotiske dikt.  De er på besøk et halvt sekund eller så.  Veldig lite erotikk å finne, egentlig.

Selv kan jeg sjekke sitemeter for å finne ut om besøkene mine.  Og så kan jeg visst, når jeg har funnet ut av det, finne ut mye om de besøkende på WassUp-innstikket mitt.  Jeg tror det.  Og jeg skal finne ut av det.

Men det som gjorde meg interessert i det der med telling, akkurat nå, i dag, var den nye bloggportalen Bloggurat.  Det er diskusjon gående hos Frøken Makeløs og Hjorthen om hva Bloggurat teller; gå dit hvis dere er interessert.  Selv er jeg mest interessert i å få vite hva et unikt besøk er.  Eller en unik besøkende.  Er det ulike unike individer?

Foreløpig har jeg så vidt sjekket Bloggurat.  Jeg finner at jeg ikke er på topplisten av Norges mest besøkte blogger; det er nok fordi jeg bare er en blogge-liten.  Men pytt sann, det gjøkke no.  Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten, de fleste gikk det ille som større være ville, sa hun, og satte bloggen sin på kartet.  Og den hører hjemme nord for Bergen og sør for Sognefjorden, og til jul kan dere alle lage et nytt vers i Jeg gikk meg over sjø og land der møtte jeg en gammel mann.  Jeg hører hjemme akkurat herbloggportalen Bloggurat.  På hoste – land.  Husk det verset til jul.  Og host i vei.

Teknisk dyslektiker på eget domene

frank-paul-computer-as-envisaged-in-1927-illustration-to-the-thought-machine-by-ammianus-marcellinusFTP står for file transfer protocol.  Det visste jeg ikke for noen dager siden.  Egentlig vet jeg ikke hva det betyr i dag heller.  Jeg ser ordene; jeg vet hva file og transfer og protocol betyr, men jeg skjønner ikke sammenhengen.  Jeg skjønner ikke hvorfor man må laste ned et sånn system for å kunne laste ned ulike program på serveren, eller hva det nå heter.  En må i alle fall ha det når man skal laste ned et tema og sånne merkelige innstikk.  Comment luv, foreksempel.  Og ikke minst advanced category excluder.  Ikke at jeg har fått inn det enda da, men det er sikkert et viktig innstikk.  For noen.  For de som vet hva sånt skal brukes til.

Jeg vet ikke sånt.  Jeg er en teknisk dyslektiker på eget domene.  Ja, ser dere?  Jeg har eget domene! Men har jeg gjort all ting selv?  Det skulle vel tatt seg ut!  Da hadde jeg nok blitt sittende i hundre år, tenker jeg, og ikke smakt matbiten eller noen ting.  Skuldrene hadde vokst helt opp til ørene, og humøret hadde gått på helsa løs. Alt dette tekniske er så forferdelig ulogisk. Jeg tror det er matematikere som sitter og lager slike innstikk og har funnet ut det der med filer som må åpnes med glidelås så alt bare flyter utover, for deretter å laste det ned en plass, for så å kunne laste det opp en annen plass. De kan tall, disse mattefolka og geekene og nerdene rundt omkring, men de er elendige til å forklare. Kunne de nå bare forklart den menige mann og kvinne helt enkelt hva dette innstikket var for noe, hva det var godt for, brukt ord i stedet for koder. Det er vel meningen at oss ammatøra også skal greie slikt?

Så da min gode hjelper sa:

Jeg forstår at det andre er ulogisk, og det med hjelp er jo vrient så lenge jeg ikke kan sitte ved siden av deg og vise deg. Men kanskje det beste er at du senker skuldrene og lar det tekniske være og i stedet konsentrerer deg om innholdet. Så kan jeg fikse resten

Da letta det ei bør. Jeg har bare valgt designet, jeg.  Og valgt meg ut noen innstikk som jeg forstod bittelittegrann. Det var vanskelig nok det.  Egentlig var det som å gå i en sjokoladedisk på tax-frien.  Man føler seg helt bortkommen og velger det enkleste.  Melkesjokoladen for min del.  Men det enkleste er ofte det beste….

Jeg kan ikke utstå vanskelige valg, og de frie temaene som florerer der inne på internetten gjør det jo ikke særlig lett for en stakkar da.  Derfor måtte det en utvelgelse til, og ettersom jeg ikke er designer og dermed ikke noen mester på webdesign, så vet ikke jeg at mesterne på dette foretrekker to-kolonne-systemet.  Jeg vil ha tre kolonner.  Dermed var det å finne det, og det letta jo arbeidet, om ikke betraktelig, så i alle fall noe.  Og så var det å sjalte ut alt som var for mørkt og alt som lukter svidd dill-dall. Slike overdimensjonerte greier jeg får helt hetta av.  Nå tror jeg at jeg og min gode hjelper har funnet fram til et design som passer for en bestemt dame med forholdsvis myke kanter.  Og har vi ikke det, så er det bare å bytte det ut.

Min gode hjelper!  Du har fjærnstyrt meg, eller kanskje det er jeg som har fjærnstyrt deg?  Kjære Geir – jeg hadde ikke greid dette uten din hjelp.

(Bildet har jeg stjålet fra art.com: Computer as Envisaged in 1927, Illustration to the Thought Machine by Ammianus Marcellinus, Frank Paul)

PAUSE…..

Plikter kaller.

Arbeid jeg må gjøre.

Utdanning er bra.

Studier krever sitt.

Esseyinnlevering og eksamen i desember.

…..på ubestemt tid, men stikker innom med en kommentar her og der.

Er plutselig tilbake.

Geek?

Created by OnePlusY9% Geek

Ståle har tagget meg, og jeg aner ikke hva dette er for noe. I alle fall har jeg tatt en test, og mitt geek-nivå når meg ikke til anklene en gang. Jeg vet ikke om jeg skal være glad eller lei meg for det?

Mulig det er min manglende geek-faktor som gjør at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal få inn den der geek-linken i innlegget heller.

Ståle og hans bror har funnet ut av det der med Geek, ser jeg. Og jeg har funnet ut at 9% Geek er nok for meg.

Populære damer

Kan søkeordene på bloggen min den siste tiden ha noe med nyhetsbildet å gjøre? Eller er det bare et sammentreff av ulike omstendigheter? Folk søker og leter, og hva leter de etter? Jo, etter to damemennesker ved navn Vibeke, den ene med etternavn Mæhle og den andre med etternavn Klemetsen. Noen vil dessuten ha Vibeke Klemetsen naken. Jeg har vel nevnt disse to damemenneskene i en eller annen sammenheng. Men de får ikke Klemetsen naken. Ikke Vibeke Skofterud heller. Og i alle fall ikke meg.