Kaillen med de varme hendene

Min far hadde ikke noe ønske om å dø. Hvem har vel det, i en alder av 56? Han ville ikke snakke om døden. Han visste selv at den ville komme, og vi visste det, men de siste ni månedene av livet hans, lot vi det være opp til ham å bestemme hva han ville si, hva han ville gjøre og ikke minst hvilken behandlingsform han ville velge. Han hadde kreft i bukspyttkjertelen. Dette er en kreftform det har vist seg svært vanskelig å gjøre noe med, og for de aller fleste er utsiktene til å bli bra svært begrenset. I pappas tilfelle kunne man ikke ta kirurgisk inngrep fordi svulsten var for stor, det eneste man kunne gjøre de siste månedene var å gi lindrende medisin.
Pappa var aldri noen snakkende mann. Jeg vet ikke en gang om han var troende. Men han elsket fjellet, han elsket naturen, han elsket å vandre i fjellheimen med hundene, med eller uten jaktbørsa. På sine turer opp til hytta i Nord-Trøndelag fikk han nyss om en mann som hadde helbredende evner. Jeg tror nok ikke det var fordi han trodde han ville bli helbredet at pappa tok kontakt med mannen. Jeg tror bare han ville prøve en alternativ form for smertelindring. For jeg tror det er ganske nedverdigende å gå til grunne – fysisk og psykisk – i en alder av 56, der helsevesenet med sin enorme vitenskap ikke kan klare å gjøre noe med en sykdom, annet enn å lindre med sterke smertestillende midler.
Flere turer ble det til mannen i Nord-Trøndelag. Pappa hang over en stol mens kaillen holdt rundt ham, og man kunne se hvordan dette lindret og skapte litt liv i den tynne, nesten gule kroppen. Med denne behandlingen kunne pappan min komme seg gjennom et helvete av smerte de siste månedene av sitt liv. Kaillen sa klart i fra at han ikke kunne helbrede, men han kunne roe smertene. Jeg tror det var nok for pappa. Jeg tror han fikk et mer fullverdig liv der på slutten. For redselen for døden var stor, men det kan være den ble mindre med beroligende ord fra en mann med varme hender.
Man stiller seg skeptisk til at slikt kan skje. Det er helt i orden for meg, men den skråsikkerheten enkelte legger for dagen fordi dette ikke er vitenskap og fordi dette kan undergrave det norske helsvesenet, det er jeg ikke med på. Jeg har en liten leveregel det for mange kunne vært godt å leve etter

I kraft av
et lydhørt
mottakelig sinn
kan man
bli klokere
trinn for trinn
av høyere toner
beveget
og ikke så fylt
av sitt eget…

16 kommentarer til «Kaillen med de varme hendene»

  1. Den leveregelen burde flere tatt til seg 🙂 Ellers synes jeg det er godt å høre at din far fikk det litt bedre på sine siste dager, og det er da jeg tenker at om det er slik at det ikke «finnes» healende egenskaper, så spiller ikke det noen rolle så lenge mennesker finner en slags ro og lindring ved å gå til memmesker som Kaillen med de varme hendene! Hvis det hjelper, så har det ingen betydning hva vitenskapen har å si om akkurat den saken. Skråsikkerhet fra tvilerne betyr bare at de som har en effekt på mennesker, healende eller ikke, ikke tør å være åpen rundt sin egen person. Og da spør jeg herved skeptikerne: er det bedre om alt foregår i det skjulte og at dere slipper å høre om det?

    Vivi’s last blog post..Det herligste med å ha barn!

  2. En vakkertrist historie som forteller oss at vi skal ikke være for bastante hverken ene eller andre veien.
    Jeg synes denne diskusjonen er kommet helt ut av dimensjoner, at en må velge side liksom, det nekter jeg å gjøre.
    Den leverregelen skal jeg notere meg… fine ord.

  3. Endelig et innlegg som sier noe fornuftig om saken. Jeg har veldig vanskelig å forstå at de som til vanlig gjør seg til talspersoner for toleranse og åpenhet viser en slik frembusende arroganse mot det Snåsamannen representerer.

    Personlig tror jeg det er langt større skade i folks arroganse, faglig, sosial eller åndelig, enn i at noen mennesker gir andre håp om mulig forbedring eller lindring. Arroganse er å frata «den andre» retten til selv å tenke, og strider med alt det jeg har lært av ytringsfrihet og retten til å leve sine egne liv. Da er det trist å se at det nå er de som ellers er ivrigst til å forsvare mangfoldet som plutselig svikter.

    Det er til å grine av, og får det til å vrenge seg i min «common sense»-sjel.

    P.S. Jeg må bare presisere at jeg ser stor forskjell på Snåsamannen og en beregnende predikant fra Salem, Utah.

    Geir’s last blog post..Mens dere venter

  4. Verk og blod kan stanses og lindres uten medisiner. Kunnskap om dette har vandret gjennom generasjonene i alle tider. Bestemora mi kunne dette og brukte det ved flere anledninger. Men, min mor turte ikke ta mot lærdommen og har sagt at hun nå angrer litt på det.

    Av en eller annen grunn ble det bråk om dette pga. at en av de som er blitt betrodd denne viten, skrev bok om livet sitt…

    Dnort’s last blog post..Husdikter

  5. Victoria: Jeg prøver den leveregelen stort sett hver dag. Noen ganger går det, andre ganger går det ikke. Sånn er livet 🙂

    Geir: Takk skal du ha. Og jeg liker sjela di.

    Ståle: Jeg følte det var på sin plass å si noe om dette på denne måten, selv om det for mitt vedkommende blir ganske privat.

    grøftekanten: Og av og til kan man lure på om kanskje det ikke er det beste – å bare falle om. Den som dør, slipper smertene på forhånd, men det er kanskje vondere og vanskeligere for de som sitter igjen?
    Leveregelen kan du bare låne 🙂

    Dnort: Kloke koner kunne man ikke klart seg uten!
    Jeg synes det er trist at dette bråket kom opp rundt en slik fin gammel mann som Gjerstad.

  6. En meget klok leveregel Vibeke.
    Sannelig tror jeg på at du lever etter den også. For du har et meget åpent sinn som mottar inntrykk fra de utroligste kanter, og du formidler dem videre til oss andre på en unik måte. (Jeg tillater meg å skrive på vegne av flere her.) Slik at vi kan nyte, bli triste, glede oss, undres, bli litt misunnelig på denne dama som er så flink, imponeres, irriteres, tenke flere ganger over en sak. Denne lista kan bli lang Vibeke.
    Takk for at du deler så mye med meg. Jeg håper å komme på banen sjøl etter hvert, men dessverre har vinteren blitt ei vanskelig tid for meg de siste årene:-)

  7. grethe: Jo, jeg stopper opp og tenker på de ordene når jeg leser eller ser eller opplever noe som går «på tvers av» det jeg tenker om en sak. En sak har alltid mer enn en side, ofte mer enn to også.
    Du er veldig snill som gir meg disse godorda 🙂 Nå er det vår, ganske snart, så kommer sola og varmer deg. Da blir det nok lettere, og du kan glede oss med din kunnskap som du har masse av. Det har jeg sett at du har.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *