Stikkordarkiv: SundayChallenge

Ambassadører

(SundayChallenge, Monicas Fotomorro uke 34)

IMG_4989 - Kopi

Spilleglede og fellesskap. Stolt, sterk og synlig.

Denne gjengen unger og ungdommer i alderen 9 til 19 år har spillegleden, fellesskapet, stoltheten, styrken og synligheten felles. De spiller messinginstrumenter fra den lyseste Eb-kornett til den dypeste tuba, og noen av dem dundrer i vei på ulike slagverkinstrumenter. Her er en del av dem samlet etter en flott innsats i NM for skolekorps i Stavanger i juni. De har blitt en pokal rikere og en opplevelse rikere, ikke minst. Gleden som utvises er glede over en vel gjennomført sesong og at hardt arbeid kan føre til at man kommer i tetskjiktet og får med seg premie og gode dommerkommentarer.

Jeg velger å vise dette korpsbildet av noen flotte ambassadører for korpsbevegelsen i denne ukas SundayChallenge. Sommerferien er over, og i morgen starter en ny sesong som ligger der ganske så blank.

Flere SundayChallenge-bidrag finnes her.

Det ER ingen skam å snu

(SundayChallenge, Monicas Fotomorro, uke 33)

På toppen var det omtrent 20 meter sikt og rundt oss pisket regndråper harde som haggel. Kanskje det var haggel? Jeg vet ikke. Jeg hadde tatt på meg jakke og lue og la inn det siste giret for å nå mål. Ikke noe tid å snakke om. Rett og slett ingen personlig rekord. Det var bare om og gjøre å komme seg ned igjen de 3,4 km man hadde stavret seg opp.

IMG_5497

Motbakkeløp er visstnok den nye farsotten. Det er ett eller annet som trekker når man velger å legge i vei det forteste man er god for oppgjennom fjellheimen for å nå en topp. Og av en eller annen grunn trosser man vær og føre. Egentlig er det helt sykt, og man burde heller tatt til vettet, særlig når dagen inneholder regn, regn og atter regn. Samt tåke. Og nesten 0 grader på toppen.

Dette var en dag der man brøt fjellvettreglene. I alle fall fire av dem. Vi som la ut på denne turen, var heldigvis ganske godt trent, vi hadde også meldt fra hvor vi var på vei, vi gikk ikke alene og vi trengte ikke kart og kompass da løypa var merka. Grave oss ned gjorde vi heller ikke. Da var det bedre å komme seg ned til mat og varm drikke på grendahuset.

Men – viste vi respekt for været og værmeldingen? Det tror jeg nok ikke. Hva gjorde vi egentlig der opp i tåkeheimen?

Lyttet vi til erfarne fjellfolk? Jeg prøvde å fortelle meg selv at dette var helt på tryne, men jeg ville ikke høre på det øret. Hadde det ikke vært for startnummeret, hadde jeg nok lyttet bedre og blitt hjemme.

Var vi rustet mot uvær og kulde selv på denne relativt korte turen? Skal vi ikke alltid ta med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever? Ja, på en dag som denne burde vi alle hatt en ryggsekk med utstyr, men for mange var det om å gjøre å ha det lettest mulig.

Vend i tide. Det er ingen skam å snu. Akkurat. Det var det jeg tenkte der opp. Snu. Bare snu. Men det gjorde jeg ikke, og det kan være like greit, for jeg fikk tredjeplass i min klasse.

———-

Dette var mitt ukebilde, og et bevis på at fjellet kan være lunefullt. Flere SundayChallenge finner dere her.

Spilleglede og fellesskap

(SundayChallenge, Fotomorro uke 32)

IMG_5480 (2)

Dette er såvisst intet vakkert bilde, tatt som det er med et enkelt kamera i temmelig totalt mørke, kun med dette spøkelsesaktige lyset mot musikantene. Men dette bildet viser akkurat hva dette er – en spøkelseskonsert, framført av 70 unger i alderen 10 til 12 år samt en gjeng entusiastiske instruktører. En halvtimes program med musikk, dans og skumle hendelser, og dette fikk vi foreldre, søsken, tanter og onkler ta del i lørdag ettermiddag. Dette var avslutningskonserten for de som hadde deltatt på musikkurs for de yngste i regi av Norges Musikkorps Forbund her i Hordaland. Så dette er altså et korps. For det er slik det er å spille i korps når støtteapparatet rundt vet å legge til rette for det. Et høyt aktivitetsnivå i fire dager kan da utkrystallisere seg i en konsert der du som publikum sitter med en god følelse. Ikke fordi at de spiller så vakkert, eller at musikken er så himla god, men fordi dette er spilleglede og fellesskap. Og det er det som er det viktige. Samt vennskapet og nettverkene som skapes, og som ungene kan ta med seg videre i livet. Etter hvert vil det bli mer alvor i musikkopplæringen, men tar de med seg leken og spillegleden, vil det alvorlige bli lettere å takle. Selv var jeg til stede både som representant for arrangøren og som mor. Jeg kan derfor skryte av at kurset så ut til å forløpe utmerket og jeg kan skryte av at ellveåringen var en del av dette evenementet. Og gjennom henne vet jeg at alle hadde det sååååå gøy.

4 kilometer bøker

(Monicas SundayChallenge, Fotomorro, uke 31)

For en del år tilbake tok jeg mot til meg, utstyrte meg med hansker og våt fille og gikk til verks i min svigermors bokhyller. Støvet flakset av bokryggene, og enda verre var det på toppen av boksidene. Jeg så fort at støvsugeren ville bli det beste arbeidsredskapet. Etter flere timers arbeid, kunne jeg igjen ta ut et bind av leksika fra 1914 uten at jeg nøys av den grunn.
bokby 2
Det lukter noe spesielt av gamle bøker. En blanding av støv og skitt, kjeller og loft. Jeg var i Bokbyen Fjærland sist uke, og jeg vet jeg ikke har vært der for siste gang. Bøker fra gulv til tak i flere bygninger, og selvbetjening ved postkassestativet. Betal kr 10,- i kassen. Ukens bilde i SundayChallenge viser bokutsalget Fjøsen med sine tusenvis av bøker. Jeg trår til med nok et bilde. Et bilde av et bilde. Teksten er ganske beskrivende for en del, kanskje.

bokby 1
Det sies at det er fire kilometer bøker i Fjærland. Jeg har tenkt å tro på akkurat det utsagnet. En kilometer av bøkene befant seg helt sikkert på Tusund og ei natt, og flere hundre meter var å finne i Fjøsen. Der kunne en finne bøker i gamle trau, i grisehuset, i hønsehuset og i stallen. Noe for enhver smak, fra reisebøker til krigshistorie, fra lyrikk og til krim. Hva med å kjøpe «Jeg har drept en mann» av Bernt Dilling?

Den spesielle boka jeg var på jakt etter, var der dessverre ikke nå. Men vi kom hjem med flere bæreposer og noen hundrelapper, og vel så det, fattigere.

Deja vu

Jeg vasket messinginstrument og hadde lagt Sunlightsåpa på et lite tefat. Eller te-fat. Heter det te-fat, forresten? Det fatet, eller skåla som skal være under kaffekoppen? I alle fall, Sunlightsåpa lå der på dette lille tefatet (la oss si det heter det), og jeg fikk et aldri så lite deja vu.

Jeg har aldri lagt Sunlightsåper på slike tefat før, men plutselig var jeg tilbake i min farmors vaskekjeller, eller størhuset, som hun også kalte det. Et størhus var fra gammelt av fylt med vaskekummer og stamper for klesvask, og klesvask var et helt dagsarbeid det, for husmora før i tida. Nå kalte farmor det for størhuset selv om bestefar tidlig hadde gått til anskaffelse av vaskemaskin. Hun hadde fortsatt kummer og stamper der nede, og disse stod på krakker som bestefar hadde snekra. Også hadde hun Sunlightsepe.

IMG_4940

Farmor var tro mot sin Sunlightsepe, og hun uttalte det akkurat slik det skrives. Farmors Sunlightsepe lå på et slikt lite tefat, og dette tefatet er blant det jeg fant av etterlatenskaper i farmors hus etter at en gribb hadde tømt det. Egentlig var verken mine søstre eller jeg verdig å arve våre besteforeldre, for det var noen som hadde laget seg sin egen lille arvelov som sa at arven skulle deles på to søstre, altså min fars søstre, og ikke på barna til den avdøde storebroren, som da var min far. Gjennomslag for denne tolkningen av arveloven fikk de jo heldigvis ikke når det gjaldt salg av huset med størhuset i kjelleren, men gribben hadde tømt huset for det meste av materielle verdier. Jeg fikk med meg noen småting, blant annet noen tefat med skår og bestefars krakker. Sunlightsåpa på tefatet minner meg om et par gode besteforeldre som heldigvis ikke fikk oppleve gribben.

Interessant forøvrig er at dette tefatet er laget i Utlandet. Det var nok fryktelig langt vekke, kan jeg tenke meg.

IMG_4946

overskrift Dette er mitt bidrag i Sunday Challenge, fotomorro uke 30). Det er Monica som står bak denne, og jeg har lurt i kulissene til Monica en stund uten å gjøre noe ut av meg, men hei – hei her er jeg med mitt bidrag og vil prøve å følge denne utfordringen hver uke.