Stikkordarkiv: Sport meg her og sport meg der

21/52: Kyklos

Miljøvennlig og helsebringende. Birkebeineren, Trondheim-Oslo eller Bergen-Voss. Trendy utstyr. Eller den gamle med ballongdekk. Vi behersker plutselig syklingens kunst, klarer å holde oss i balanse der på de to hjulene. Noen klarer seg med ett hjul; det er et kunststykke i seg selv. Med eller uten hjelm. For de fleste av oss noe vi gjør for å komme oss fram, kanskje som en slags alternativ trengingsform, vi kommer oss lenger, kan klyve opp noen bakker fordi vi har 21 gear, kan deretter trille utfor bakketoppen. Ikke har vi siste skrik i racersykkel, ikke har vi det siste på motefronten hva sykkelklær angår. Vi har kanskje den hybriden vi kjøpte ganske billig for noen år siden. Og om vi har ullsokker i joggeskoa, så kommer vi oss likevel framover. Hjulene triller. Og vi har plutselig tilbakelagt 3 mil på asfalten, fått luft i lungene og haglebygene har slått mot hjelmen.

Fysisk fostring var tema for uke 21 i X/52 – Et bilde i uka. Mitt bilde viser hjulet som får sykkelen til å trille. Kyklos. Etter å ha glemt fotoapparat i forbindelse med O-løp og etter å ha vandret Fjellveien, tatt bilder av joggende personer og blitt passert av kappagangeren med håret hele fire ganger, ja – så havnet jeg på kyklos. Fordi dagens treningstur ble tilbakelagt på sykkelsetet. Og man kunne med god samvittighet spise sjokoladekake etterpå.

Andre løsninger denne uka:
Jelrik Nylund-van Berkel: Maraton and stretching
Ståle Ertzgaard: Fartsglede

Løpetid

sample_4e7a4a09adcdf78b00d39370c5fd386e31fbb810

Som kvinnepolitisk talsmann i denne familien har du helt rett, sier mannen min. Jeg har uttrykt min misnøye over innbydelsen til et orienteringsløp, og mannen min prøver ikke en gang å ta mannen bak innbydelsen i forsvar. Han kunne sagt at fyren vet ikke bedre. Han kunne sagt at det sikkert er gjort med humor. Han kunne også sagt at innbydelsen er helt ok. Men han gjør ikke det, han støtter meg, og på selve løpsdagen er han ikke snauere enn at han konfronterer løpsansvarlig med hans fadese på innbydelsesfronten.

Fadese og fadese, fru Blom. Jeg kan gjerne la slikt passere, men det er noe med den der tonen i innbydelsen. Dette med å undervurdere. Hva som gjorde meg misfornøyd? En filleting, egentlig. Bare en liten småting i den store og hele verden, men nok til å sette sinnet litt i kok og tenke litt over hva som skjer.

Orienteringsløpet går i Ytrebygda i Fana en vinterkald dag i februar. Orienteringsklubben frister med to løyper fordelt på fem klasser:

7 km : Herrer Lang
5 km : Damer alle. Unge gutter. Gamle gubber. Svake herrer.

Her skal alle løpe i et terreng med 30 cm snø, det er både vei og sti, men også en del tungt terreng. Også poster fordelt rundt omkring, slik det pleier å være. Likt for alle, egentlig. Rent bortsett fra at damer må løpe i samme klasse som de gamle gubbene og de svake herrene. De har ikke anledning til å løpe sammen med herrene i den lengste klassen.

Dette er jo et forsøk på å være morsom, jeg ser jo den, for løpsleder følger opp med følgende ord:

Fellesstarten går samtidig for alle. Alle løper samme trasè, men kortløypen har 2 innersvinger. Førstemann til mål vinner, uansett klasse. Egen samvittighet bestemmer løype- og klasse-valg, men arrangøren er helt suveren og kan overprøve svake sjelers løypevalg

Morsomt, ikke sant? Men skal det være sånn? Hvorfor denne forskjellsbehandlingen i idretten?

I dag kunne vi høre lege i Olympiatroppen, Lars Engebretsen, si at det på åtti og nittitallet var et av argumentene fra østblokklandene at kvinnene kunne få brystkreft av å delta i kvinnefotball. Og nedslaget i hopp kunne være skadelig for de reproduktive organene. Det er såkalte medisinske begrunnelser som ligger til grunn, det at kvinnekroppen ikke tåler det og at kvinner er for svake.

”Gutteklubben” Tjalve hegnet om Holmenkollstafetten som mannsbastion fra 1923 til 1975. Kvinner hadde ønske om å være med, men møtte stor motstand. Midt på 1960 tallet fikk de lov til å være pausefyll og løpe en liten stafett inne på Bislett, men ble seinere erstattet med turnjenter, som hadde større underholdningsverdi. Dette var det enkelte som ikke ville finne seg i, og det med god grunn. Gerd von der Lippe, for enkelte av oss kjent som professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, løp med en blomsterkvast som stafettpinne under Holmenkollstafetten i 1972 og fikk deretter startforbud i friidrett for denne akk så gedigne forseelsen. I 1973 ble Idrettsaksjonen dannet, og i 1974 kunne man i 8-mars toget gå under parolen Nei til kvinnediskriminering i idretten. I 1975 fikk kvinnene lov til å stille egne lag i Holmenkollstafetten, men alle hersketeknikker Berit Ås er en talsmann for ble tatt i bruk for å hindre at dette ble en realitet: Kvinnene ble usynliggjorte, de ble gjort til latter, informasjon ble tilbakeholdt, de ble fordømt og påført skyld og skam. Fordi de ville løpe. Like langt som gutta. Men gutta boys definerte hvorvidt kvinner kunne løpe langt, ja hvorvidt de egentlig kunne løpe i det hele tatt.

For det var denne knallharde etappen opp til Besserud som virkelig var bøygen. Det er jo virkelig skummelt for damer å løpe hele 2 kilometer. Det har jo alltid vært kjempeskummelt å la kvinner få lov til å delta i noe som fører til svetting og sikling. Friidrett for kvinner stod ikke på programmet i Olympiske Leker før i 1928, men de fikk ikke lov til å løpe mer enn 400 meter, altså en runde rundt banen. IOC hadde problemer med å se utmattede kvinner, så noe lengre distanse kom ikke på tale før i 1960. Enten har kvinner blitt bedre til å løpe med åra, eller så har IOC kommet på bedre tanker helt av seg selv, for i 1972 fikk de endelig lov til å løpe 1500 meter, og jaggu var det noen som skjønte at kvinner også kunne løpe maraton og lot dem gjøre det fra 1984.

Men allikevel settes det opp hinder for hvor langt kvinner kan løpe eller gå på ski eller skøyter i forhold til menn. Hvorfor går ikke damene 50 km på ski? Jeg er ganske sikker på at sterke og trente kvinnekropper kunne klart det. Slik jeg også er sikker på at mang en mann jeg kjenner ikke kan klare å komme seg gjennom en 7 km orienteringsløype.

En kropp som tåler en fødsel, tåler lengre distanser. Banna bein.

(Kilder: Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975)

Illustrasjon: Gelbooru

Den gang da – dypdykk i OL arkivet

David Jenkins – det var gutten sin det. Ikke at jeg noen sinne hadde hørt om mannen før sportsidioten en kveld inviterte meg på høydepunkter fra Squaw Valley på en av de mange tv-kanalene. Ingen høytidelig invitasjon riktignok, vi var på vei til å innta liggestilling, men OL-filmen fra 1960 ble plutselig interessant, og vi ble sittende.

David Jenkins, medisinstudent, og vinner av mennenes figure skating dette året. Da hadde han allerede vært ledende på dette feltet i fire år.

Kunstløp er så absolutt ikke yndlingssporten til sportsidioten, men han er lett å begeistre. Og jeg, kvinnen i hans liv, har alltid satt pris på sportsmenn med eleganse, om de danser på skøyter eller svinger seg gjennom portene i alpinløypa. Til og med jeg kan se elegansen i en pen scoring i fotball.

Det er så fint med OL. Man kan se på, eller man kan la være. Selv ser jeg så lite på TV ellers, at det bryr meg ikke om NRK har hele sendeflaten full av unyttige begivenheter fra Canada. Jeg vet bare at sportsidioten tilfører hjernen enda mer kunnskap, idiotikunnskap for det meste, men en vakker dag kan noe av det komme til nytte. Det at han ble sendt til nærbutikken på Hop i 1976 for å kjøpe kake da de trodde at Sten Stensen hadde vunnet 10 000 meteren i Innsbruck, men da han kom tilbake med kaken hadde Piet Kleine gått forbi, det sitter klistret. 14.50.59 er det eksakte tallet.

David Jenkins danser over isen i 1960 i smoking. Han ligner Fred Astair, elegant og lett på foten, spektakulære sprang og nydelige bevegelser. Skulle gjerne likt at sportsidioten av og til viste slike takter på dansegulvet.

Pling!

Er det noe jeg vet, så er det at Wolverhamton spilte i den første NRK-overførte tippekampen noensinne. Man kan ikke unngå å vite det når man er gift med en sportsidiot. Siden den legendariske datoen 29 november 1969 har disse ulvene vært sportsidiotens store favoritter, i opptur som i nedtur. Nest etter Brann, selvfølgelig. Han var forøvrig ikke store gutten den gang da, men hva gjør vel det? Han heiet på The Wolves, bestekameraten på Sunderland, og siden har det blitt slik. To sportsidioter som alltid har noe å snakke om.

Til ære for mannen min, bestisen og alle andre som har forhold til Tippekampen. Her er The Wolves:

Det ER ingen skam å snu

(SundayChallenge, Monicas Fotomorro, uke 33)

På toppen var det omtrent 20 meter sikt og rundt oss pisket regndråper harde som haggel. Kanskje det var haggel? Jeg vet ikke. Jeg hadde tatt på meg jakke og lue og la inn det siste giret for å nå mål. Ikke noe tid å snakke om. Rett og slett ingen personlig rekord. Det var bare om og gjøre å komme seg ned igjen de 3,4 km man hadde stavret seg opp.

IMG_5497

Motbakkeløp er visstnok den nye farsotten. Det er ett eller annet som trekker når man velger å legge i vei det forteste man er god for oppgjennom fjellheimen for å nå en topp. Og av en eller annen grunn trosser man vær og føre. Egentlig er det helt sykt, og man burde heller tatt til vettet, særlig når dagen inneholder regn, regn og atter regn. Samt tåke. Og nesten 0 grader på toppen.

Dette var en dag der man brøt fjellvettreglene. I alle fall fire av dem. Vi som la ut på denne turen, var heldigvis ganske godt trent, vi hadde også meldt fra hvor vi var på vei, vi gikk ikke alene og vi trengte ikke kart og kompass da løypa var merka. Grave oss ned gjorde vi heller ikke. Da var det bedre å komme seg ned til mat og varm drikke på grendahuset.

Men – viste vi respekt for været og værmeldingen? Det tror jeg nok ikke. Hva gjorde vi egentlig der opp i tåkeheimen?

Lyttet vi til erfarne fjellfolk? Jeg prøvde å fortelle meg selv at dette var helt på tryne, men jeg ville ikke høre på det øret. Hadde det ikke vært for startnummeret, hadde jeg nok lyttet bedre og blitt hjemme.

Var vi rustet mot uvær og kulde selv på denne relativt korte turen? Skal vi ikke alltid ta med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever? Ja, på en dag som denne burde vi alle hatt en ryggsekk med utstyr, men for mange var det om å gjøre å ha det lettest mulig.

Vend i tide. Det er ingen skam å snu. Akkurat. Det var det jeg tenkte der opp. Snu. Bare snu. Men det gjorde jeg ikke, og det kan være like greit, for jeg fikk tredjeplass i min klasse.

———-

Dette var mitt ukebilde, og et bevis på at fjellet kan være lunefullt. Flere SundayChallenge finner dere her.

Det var frispark. Det kan jeg se med et blått øye.

soccer_cartoon_penalty

En gang for lenge siden heiet halvparten av guttene i klassen på Liverpool og den andre halvparten heiet på Arsenal. En av guttene var ikke interessert i det hele tatt, og jeg vet vel fortsatt ikke om han overhode var interessert i noe som helst. Læreren oppmuntret guttene, leste gårsdagens VG i timene og kunne disse engelske fotballspillerne på rams. Kevin Keagen var det en som het, husker jeg, og jammen ble ikke lilleboren til Kåre hetende det. Kevin, altså. Vi jentene spilte håndball, og det var i lærerens øyne noe annenrangs noe.

Fotball var aldri greia for meg, selv ikke etter at jeg traff en sportsidiot og hadde den første skikkelige daten på cupfinalekampen mellom Brann og Bryne i 1987. Man var jo med, men husker ikke resultatet, bare bjellene til Bryne, korte fotballshortser, mannbein, deilig vær og hånd i hånd ned fra Ullevåll og middag på kinarestaurant før vi returnerte til Bø. Og jammen hadde vi ikke følge av Sissel Kyrkjebø. Det var høy kjendisfaktor der på Ullevåll.

Fotball er så alvorlig, forstår jeg. Molde slo Rosenborg i går, og jeg vet ikke helt hva som skjedde, annet enn at keeperen slapp inn fem mål. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig for Rosenborg, men jeg kan tenke meg man ikke var særlig høy i hatten der i garderoben. Den tiden er visst forbi da Nils Arne kom fram med tunga og snakket om Go Fot-teorien sin og sa at hvis du ikke klarte å leve med å tape fotballkamper, kunne du ikke holde på med det.

Fotball er nok veldig viktig. Sannsynligvis den mest viktigte sport i hele verden. Særlig på TV2 er det viktig, der en gjeng dresskledde mannfolk sitter rundt det runde bord og diskuterer. Diskuterer og analyserer. Det er kjempeviktig. Jeg vil tro det er derfor de har på seg dress. Mørk dress, må vite, slik at vi ser viktigheten i det hele. Ingen må komme i lys dress å stille seg opp her hos viktigheten selv, slik han gjorde Jørgen Kosmo da han ble avbildet i sin beige dress på Natos toppmøte. Det ser ikke like viktig ut med lys dress. Derfor sitter Mini der i sin mørke, og han kan le så mye han vil. Fotball er og blir viktig. Der på TV.

Det er mange som nesten dør der ute på banen, og så er det så voldsomt mye å ergre seg over. Motstanderen, foreksempel. Og dommeren. Hvis det ikke hadde vært for motstanderen og dommeren, så hadde vi jaggu tatt tre-poengeren i dag. Og Brann, de har vunnet. Etter første seriekamp har de vunnet. År etter år. Og Stabæk? Ja, ikke vet jeg hva jeg skal si om Stabæk. Det klarer Nannskog helt fint selv. Putt en mikrofon i hans retning, og ut kommer de, ordremsene.

Og ellers vet jeg ærlig talt ikke så mye om fotball, jeg, annet enn 22 mann på banen, en ball og to mål. Og at det var frispark. Det kan jeg se med et blått øye! For å sitere Terje Dalby, som har levert svært mange udødelige fotballsitat, selv om han sannsynligvis ikke slår Ivar Hoff: Har du en fotball, så har du alt.

Jeg lar fotball på TV gå sin gang og setter meg godt til rette med en bok om lek og idrett fra det herrens år 1910. I 1910 var det en helt annen stil over fotballen. Ikke noe alvor, bare lek, og noe av det viktigste i 1910, i følge denne enestående boka Friluftslek av Hans Hegna, var følgende

Leken består deri at hvert lag forsøker at sparke fotballen gjennem motstandernes maal, og forsvarer sitt eget.

Noen har det med å glemme akkurat det, særlig det første om å sparke fotballen gjennom motstanderens mål. 90 minutter med springing fram og tilbake på en bane med en ball er liksom ikke særlig interessant dersom ballen ikke av og til kommer mellom beina på keeperen.

Leken, ja. I 1910 var det visst slik at man var i ferd med å glemme leken, og det ville Hans Hegna gjøre noe med. Derfor denne lille hendige håndboken på 114 sider med utvalgte leker og idrætsformer for skoler og ungdomslag.

Vor ungdom er kommet bort fra leken, bl.a. fordi forældre og foresatte i lang tid har pekt paa skolearbeidet, den intelektuelle træning som ungdommens fornemste syssel. Det er blit tat mere hensyn til kundskaper end til karakter og helse. I byene er det gaat fortest med tilbakegangen, fordi der er det mer som fører bort fra et sundt ungdomsliv, likesom leiligheten til et saadant er blit mer og mer indskrænket. Men da bygdene gjerne henter sine forbilleder fra byene, har det ogsaa gaat tilbake der.

Skulle nesten tro dette var et sitat fra dagens lokalavis. Det lokale fjerdedivisjonslaget må trekke seg fra serien pga mannefall. Kanskje noen av følgende balleker er et alternativ mens de venter på ertstatninger, eller hvis det viser seg at det blir en tung vei å gå for dem:

Langball, slagball, ringball, stikkeball, stokball, is-stokball, ballonball, slængeball, kurvball, taarnball, netball, skiveball, keiserball, grindball, munk, jagtball, Per i gropen og ball i hat.

Faktisk er både ringball, stokball, ballonball, kurvball, netball, skiveball, keiserball, jagtball og Per i gropen ballspill som også jenter kan bedrive. For som Hegna så fint sier det:

Nogen av de sterkeste kampspil er ikke egnet til at øves av jenter. For dem vil sang og danseleker faa en mere utstrakt anvendelse.

Så vet jeg også det. Og skjønner med det samme hvorfor de dresskledde rundt det runde bord er menn. Det er jo klart man må ha tyngde bak ordene når man skal diskutere og analysere fotball. Når du ikke er god nok som fotballtrener lenger, får du jobb som ekspert på TV. Var det visst Tom Nordlie som sa.

O-enker finnes ei

Hadde det vært penger i orienteringsidretten, hadde det vært mer å hente for gullgravende jenter, og idretten ville straks oppnå høyere status, glamouren ville innhente samlingsplass, og o-enker ville vært en naturlig følge. Med solbriller, vesker og klær fra Dior, Chanel, Gucci, Prada, Diesel, Armani, D&G and you name it samt syltynne stiletter, ville samlingsplass gå fra å være gjørmehøl til VIP-tribuner, paparazzi ville lurt i buskene, og enhver muskelmann iført siste skrik i o-kolleksjonen ville vært førstesidestoff, sammen med sin dame som holdt styr på hjemmebane.

o-11

Men O-enker finnes ei. Er du så dum at du finner deg en orienteringsløpende mann på det studiestedet du frekventerte i ungdommen og du ønsker å følge den mannen, selv om øst og vest og nord og sør har vært mer eller mindre ukjent og kart i målestokk 1:5000, koter, ekvidistanse og høydekurver har vært enda mer ukjent, og kompasset – ja, for ikke å snakke om kompasset, dette huset med pil som går i alle retninger, har vært så ukjet at det gjør rent vondt, ja, så er du dømt til å ikle deg dette tynne stoffet av en o-drakt og komme deg ut i myra. Sånn er det bare. Og så kan det være at du blir frelst.

o-21

o-41

Så kan du i mange år dra på løp etter løp. I inn- og utland, til grisgrendte strøk og der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Du får bryne deg på flateste lavlandet i tette granskauer der du ikke ser skogen for bare trær og alt ser likt ut. Og du får klyve i berg og så vidt unngå stup, gi helt opp etter tidenes bom, fryse på deg blærekatarr og det som verre er, bli våt innerst i sjelen, rope drit og dra og helvetes dritterreng. Gråte og banne, få tung hodepine, møte hoggorm og elg, trekke ut flått, bade ufrivillig i overfylte vestlandselver, gå med unger i småtrolløypa, ha unger i barneparkering, få brystet fullt av melk for det var nå du skulle ammet den babyen du satte fra deg for to timer siden. Spise vafler og sjokoladekake. Møte folk. Sammenligne veivalg. Lukte svette og skit, ikke ha tilgang på vaskmaskin. Kanskje få en god plassering. Eller helt sikkert ikke få en god plassering. Tenke at nå skal du konkurrere bare med deg selv, men det blir bare med tanken. Du får et startnummer på, og du er atter i gang.

o-31

img_45811

Helt til en dag du har tatt en ryggoperasjon og må ta det med ro. Så finner du ut at du ikke orker å dra rundt på disse løpene. Det kan mannen gjøre, og han eldste sønnen som er bitt av samme løpebasill som faren sin. Men så er ikke sommeren den samme uten noen løp, og du føler at nå var du kommet deg etter operasjonen, og trening gjennom vinter og vår hadde leget såret, og du hadde likevel lyst, og da blir du med, selvfølgelig for å konkurrere med kart og kompass, for på samlingsplass er det fortsatt lite glamour. Det er i skogen det skjer. Og så var det på’an igjen. For O-enker finnes ei.

kasper_s1

Og så kan du være stolt mor til sønner som løper så det suser og som innimellom faktisk får en ganske god plassering og som reiser land og strand rundt. Noen må føre tradisjonen videre. Og kanskje du en dag blir svigermor til ei som heller ikke er O-enke.

(Dette var mitt bidrag i ukas ABC. Mer om bokstaven O finner du på Petunias ABC-blogg)

Fra playaens sol til snø i bakken

En uke ved stranden og i langsomt sydentempo er ok. Men vintermennesket i meg, hun vil fortsatt ha snø. Selv om våren snart tar tak her nede i lavlandet, ligger det snø i fjellet, og den har jeg tenkt å benytte meg av. Det gjorde jeg i går kveld, og hadde min første alpintur på mange år i bakken, med egen skitrener og greier. For skal jeg først ned bakken i alpinutstyr, skal det gjøres ordentlig, og ikke kjerringaktig. Svingteknikken er der på en måte, noe sitter igjen fra fordums dager i Trondhjem Skiklub, med en b, men den bør perfeksjoneres. Hurtigheten ligger vel også noe tilbake. Og fallhøyden er blitt større, særlig med årene. Men jeg var altså i den bakken her, og dit drar jeg gjerne igjen. Kanskje blir det carvingski på meg til neste vinter, istedet for nye fjellski.
stas_nysnc3b8_start

Citius altius fortius

Folk flest bor i Kina, heter det. At landet med sine 1,3 milliarder innbyggere også står for den største andelen av medaljer i årets olympiske leker, er vel derfor ikke så merkelig. Dette har de jobbet for, funnet fram til talenter og fått dem opp. De representerer Staten. For selv om Kina nå ønsker å framstå som en moderne og rik nasjon, skal man ikke glemme at det fremdeles er Partiet som regjerer. Nå sies det jo at vi ikke skal blande idrett og politikk, men det er en kjensgjerning at kommunistiske stater gjerne framhever sine idrettsstjerner, og bruker idretten og vinnermentaliteten for det den er verdt. Jeg ser vel egentlig ikke noe galt i det, så lenge det foregår innenfor lovlige rammer. Vi trenger ikke gå lenger enn til gamle Øst-Tyskland for å se doping satt i system for å få fram vinnertyper som skulle representere Staten og vise fram landet som et prakteksemplar på gode idrettsprestasjoner. Heidi Krieger ble over tid til mann, og flere av de kvinnelige idrettsutøverne fra den gang har i dag store problemer grunnet dopingbruken. Dette er idrett og politikk satt i system på ulovlig og umenneskelig vis.

India er et land med neste like mange innbyggere som Kina. Hvordan kan det ha seg at India til dags dato kun har en individuell gullmedalje i OL? Gjennom sommerlekenes historie har India kun 18 medaljer å vise til, de fleste i cricket. «Kastesystemet er skyld i Indias elendige idrettsprestasjoner», sier Paul Divakar til BT. Divakar er talsmann for organisasjonen National Campaign on Dalit Human Rights (NCDHR). Organisasjonen jobber for rettighetene til lavkastene i India og ble i fjor tildelt Raftoprisen. Kastesystemet har lammende effekt på idrettsprestasjonene, sier han, og mener med det at det ikke er noe annet hinder som skal ligge til grunn for at India kunne fått fram idrettstalenter. Verken fattigdom, feilernæring, korrupsjon, anleggsmangel eller organisasjonsmessig kaos er forklaringen på Indias idrettsfiasko. Dette er interessante betraktninger, synes jeg, fordi dette er idrett og politikk på den helt andre siden av skalaen. Folket er der, men gammel «ukultur» er med på å legge hindringer i veien for talentene. På den annen side kan man jo spørre seg hvorfor de «høyerestående» kastene ikke får fram sine talenter. Eller er de talentene som er å oppdrive kun å finne innenfor cricket? Latmannssporten, som Divikar kaller det.

Citius, altius, fortius. Raskere, høyere, sterkere. Religion er opium for folket, sa Marx. Idrett er opium for folket, tenker jeg. Mye av det vi ser er av stor nytelsesverdi. Vi ser på feltet med 100-meterløpere, og jubler for ny verdensrekord. I svømmehallen og i svingstanga vises det fram muskler. Lange slanke muskler svinger seg over høydestanga.

Det er OL-tid i heimen, og ettersom det er 4 mot 1, er det de 4 som trekker det lengste strået hva TV angår. Selv har jeg sett 5 stup i synkronstuping, en halv håndballkamp og noen repriser på norske prestasjoner. Jeg har hørt at VI har fått en gull, et par sølv og bronsjer, jeg har fått med meg reportere som roper over seg av begeistring, jeg har forstått at fotballjentene dummet seg ut, jeg har observert ustanselige klemmer på sandvolleyballbanen, jeg har sett tårer i øynene til idrettsutøvere som ikke fikk det til, som rett og slett sviktet der og da. Sviktet seg selv, trenerne, publikum og nasjonen.

Jeg klarer ikke å oppvise den helt store entusiasmen. Jeg undres over det, undres over at jeg ikke lar meg begeistre og fascinere slik de andre gjør. Jeg kjenner på en måte at jeg er i mindretall, samtidig som jeg vet at idretten er en samfunnsmessig institusjon av stor betydning. Jeg liker idrett, men jeg kjeder meg foran fjernsynsapparatet. Det er jobben deres, tenker jeg. Noen har en god dag på jobb, mens de fleste bare har hatt det sånn bob-bob. Han der fra Søfteland som går og går, han gikk seg helt vekk, og det var jo dumt. For ham, mener jeg. For min del kan han bare gå seg bort. Om damer i bikini taper en volleyballkamp, so what? Ikke annet enn at jeg tenker at denne leken passer best blant venner på stranda. Idrett er idrett, sier mannen min, og er plutselig vilt begeistret for sprangridning. Når ble han interessert i sprangridning? Ganske nøyaktig i går ettermiddag. Atter en gang har han festet idiotikunnskap til hjernebarken, og kan nå også reglene i sprangridning. Enhver norsk medalje er gull verdt, sier han. Selv tenker jeg med ett på vår foreleser i sosiologi på høyskolen som ga oss sin definisjon av idrett: Idrett må forstås som menneskets tilbøyelighet til kroppslig å vise fram og sammenlikne dyktighet med å konkurrere. Med kroppen som medium forsøker aktørene å få svar på spørsmålet «jeg er dyktig – kanskje dyktigere enn deg?» (Jan Ove Tangen).

Så enkelt er det. For å vise fram sin dyktigehet, må aktørene konkurrere, og når de konkurrerer, representerer de nasjonen, og nasjonen får dermed vist seg fram. En aktør må fremvise en handling på en scene ved bruk av sin kropp der målet er medalje på nasjonens vegne. Idrett blir dermed brukt politisk for å sammenlikne nasjoners dyktighet, eller kanskje også for å legitimere en styreform. Ikke vet jeg – jeg spinner kun mine tanker rundt samfunnsviternes definisjoner, samtidig som jeg gjør meg mine tanker. Idrett som sosialt og kulturelt fenomen dannes i relasjon til sosiale, ideologiske, politiske og økonomiske samfunnsinteresser. Der Kina har fått til en samlende nasjon ved sin form for politisk ledelse, der har ikke India maktet dette fordi man ennå ikke har tatt tak i det foreldede kastesystemet. Og så lenge man er i en politisk og kulturell bakevje, oppnår man heller ikke de største prestasjonen på idrettsbanen. Citius, altius, fortius vil kanskje være en uoppnåelig drøm for India.

Klatring

Klatrevegger er utfordrende, ja mer utfordrende enn jeg ante. Rett opp, men jeg er sikret med tau. Allikevel – det er skummelt. Det ser lettere ut enn det er. Det er ikke lett, ikke for voksne damer som ikke har klatret på veldig, veldig lenge. For ungene går det så greit som bare det. De vet hvor de skal sette føttene og hvor det er best å plassere hendene. Dessuten ler de bare når de mister taket og blir hengende i tauet. Da er det på’an igjen til man når toppen.
Jeg har to ønsker som jeg har tenkt å realisere. Det ene er å lære å klatre. Det andre er å være med en tur i en paraglider.
Jeg har tilbrakt formiddagen i en klatrevegg. Jeg skal koordinere hender og føtter, jeg skal vite hvor jeg skal plassere kroppen, jeg skal være sikker på at han som holder meg i tauet holder meg godt nok, og jeg skal være sikker på at tauet sitter som det skal på meg. Jeg ser for meg at jeg en dag skal klare dette ute i det fri. At jeg skal ta klatreruten opp en fjellvegg istedet for å gå den letteste stien.
Jeg nådde ikke toppen i dag, enda treneren sa at der oppe var det både snop og brus. Han får si det er en flaske vin der neste gang. Etter min aller første gang i en klatrevegg vet jeg at det er langt fram til turen i den ekte fjellveggen.