Stikkordarkiv: reise

Københavnerminner

Høyt på setet, god oversikt, kanskje pratende med sidemann, eller i mobil, kanskje en matbit, eller en røyk. Det er Københavnere på vei til og fra jobb, eller de er ute et ærend. En sykkel. En sykkel på hvert hjørne. Egne sykkelveier. Ingen kondombekledde egoer liggende over sykkelstyret. Nesten ikke en hjelm å se. Avslappet. Danmark, et deilig land.

Tre dager i København passer meg bra. Et slitt hotell på hjørnet mellom Nansensgade og Vendersgade, knirkende teppebelagte gulv, morgenmad med rugbrød og et wienerbrød til dessert, kaffe, juice. Flere kilometer vandring tre dager til ende, gnagsår, men du verden – København ligger der med sine avenyer og sine stræder. Og sine konger til hest. Christian, eller Frederik, eller Christian Frederik.

En is-te hos Paludan Bogcafé, eller nyte et glass med hvitt under en baldakin mens man ser på livet på Rådhusplassen. Smørrebrød på Tivoli. Man vil ikke knekke nakken, og er derfor villig pakkesel og ventende på en benk mens datter prøver alskens fartsvidundere. Selv holder man seg til pariserhjul og spøkelsestog.

Man burde shoppet mer. Man burde beveget seg over et enda større område. Man burde prøvd noen flere restauranter. Man burde kjent på nattelivet. Men av og til strekker ikke tiden til. Av og til vil man bare sitte ned og nyte. Av og til vil man heller sove i en seng og være uthvilt til dagen etter. Av og til kan vindusshopping være greit nok.

Men neste gang. Neste gang, når det blir vet man jo ikke, det er så mange byer man skulle besøkt. Men altså, neste gang, da tar man med seg en sykkel hjem.

Vente på toget

railroad

En trailer klarer å rive med seg en av NSBs kjøreledninger på strekningen Hamar-Moelv og får stoppet all togtrafikk mellom Lillehammer og Oslo fredag ettermiddag, bare en liten hendelse, knapt nok verd en notis, men den skaper kaos, og det burde han tenkt, trailersjåføren, før han hekter seg fast.

Man sitter på en jernbanestasjon på Lillehammer, ute høljer det ned, og man er glad man har funnet en sitteplass blant skitne sykler og småtøffe Lillehammerungdommer med adresse Lillehammer Stasjon. Småtøffe Lillehammerungdommer med adresse Lillehammer Stasjon, er det en hel liten gjeng av. Stolene blir ledige når de bare må ut å røyke, småkåte fjortenårige jenter og noe eldre gutter, riktig så trivelig.

Man har altså funnet seg den plassen, det er en stund til toget skal gå, og man kunne tatt en tur i Storgata, men ute høljer det altså ned, og det frister ikke, så man venter, og leser pensumlitteratur, og får beskjed om kjøreledningen.

Denne lille hendelsen fører til at Narvesendamene får testet både engelskkunnskaper og sine diplomatiske evner. Engelskkunnskapene kan ikke sies å være av de beste, men de diplomatiske evnene får derimot ståkarakter. Når passasjerer får sine reiseplaner drastisk endret, hender det at en del av dem glemmer det de har lært om alminnelig høflighet. Da er det godt det finnes diplomater, også i en liten kiosk; stakkars Narvesendamer kan vel ikke noe for NSBs forsinkelser, ikke er det de som setter opp togene heller. Eller bussene som kommer en etter en for å ta med passasjerer mot Oslo.

Passasjerer ut og inn og noen hygger seg mer enn andre der i en liten ring på gulvet med rødvin i Narvesens kaffekrus. Det var intet dumt påfunn, tenker jeg, å åpne pappvinen før man når fjellet, for det er dit de skal, klesdrakten tatt i betraktning. Selv vandrer jeg ut til det ventende tog til Trondheim som skulle gått 18.13, nå nærmer det seg 20.30, og der ute står de, alle som skulle med tog kl 18.13 og 16.13 eller deromkring. En hel bataljon med kofferter og sekker, sykler og vogner, skrikende barn og småsure kjerringer. Mange av dem har vært lenge på reisefot, og har vært på og av både tog og buss. Det er en studie i det norske folks IQ å stå på Lillehammer stasjon fredag ettermiddag.

Ikke gå på toget før dere har fått beskjed, sier Narvesendamen over høytaleren. To tog kommer, de skal hektes fast. En strøm av mennesker beveger seg mot dørene. Narvesendamens budskap gjelder nok ikke denne gjengen her. Dette er fascinerende, sier ei ung jente på bakken ved siden av meg. Hun skal til Hjerkinn, hun har god tid, like god tid som meg. Jo, det er fascinerende å se på når alle skal inn samtidig.

Jeg går ut fra at toget ikke går før jeg har kommet meg på, og sammen med noen andre etternølere, dilter jeg inn og finner meg en plass i restaurantvogna. Der sitter det allerde noen spanjoler som har spandert på ei eldre norsk dame en pils, og det er interessant å se hvordan en hendelse med kjøreledningen gjør at folk plutselig blir mer snakksalig og tør opp, på en måte. Selv sitter jeg blant noen som skal til Sjoa på rafting, store sekker har de, stablet opp akkurat der kafeteriaens pølsegarnityr har sin faste plass. Dette skaper kaos for stakkars NSBdamer i kiosken, men vi skal være så snille så, sier den ene jenta og gliser, vi skal flytte på oss når folk skal ha løk på pølsa, og hun gliser enda mer og mener vel, slik som jeg, at en liten ommøblering på disken hadde vært på sin plass. Lettere på en måte.

Etter hvert som toget går mot nord, blir det ledige plasser,og jeg finner en stol. Ta toget ta toget, jeg tar helst fly, men skal heldigvis ikke lenger enn til Trondheim. Noen skal videre humpende på en buss til Bodø. Hvis de ikke velger overnatting på Gildevangen.

(Illustrasjon: gcompris)

Sommer i Reiseradioland

lek 4 - red

Vi har vært på tur gjennom Reiseradioland. Tønsberg, Larvik, Stavern, Sandefjord, Åsgårdstrand, Tjøme, Nøtterøy, Horten, Verdens Ende, Ferder Fyr, Nevlunghavn. Og Mølen. Vakre Mølen. Har noen et sommerhus til meg der, reiser jeg tilbake neste år eller der omkring. Kanskje for et helt halvår. Kanskje jeg kunne jobbet der og skrevet masteroppgave samtidig. Gått tur på disse rullesteinene. Hørt havet. Kjent saltet.

Mølen 4 - red

Vi skulle «gjøre Vestfold» en uke. En uke med Sørlandsgalopp i vestfoldske skoger. Man kunne ikke «gjøre Vestfold» sa min svigerinne, Oslodamen. Vi burde heller ta ferja over til Danmark, eller til nød Strømstad. Hun har nok ikke gått tur på Mølen og kjent havlufta.

Dramatikk i Sandefjord - red

solbriller i stavern - red

Kunst i Tønsberg  - red

Vestfoldske skoger skal jeg ikke si så mye om. Annet enn at terrenget ikke stemmer med kartet. I alle fall ikke til første post. Jeg tror det er slik at grunneierlaget er ute natten før et løp og endrer stiene. Hogger ned skau, lager nye traktorslep og tar vekk store steiner. Det er psykologisk det der med å finne første post. Finner du den, er resten av piece of cake. Men bruker du en halvtime på å finne den første posten (og nei – det er ikke fordi kartet er holdt opp-ned!), er det fryktelig kjedelig å måtte finne de andre for så å vite at du kommer aller, aller sist i din klasse. Og særlig når o-skoa har krympet i løpet av vinteren og du får noen digre sår der nede på anklene som setter deg helt ut av spill. Slik at hovedsponsoren – som du heldigvis er gift med – må punge ut for nye sko, i større størrelse og til en atskilligere større pengesum enn feriepengene tilsier at man kan, der og da.

Mølen 3 - red

Jeg skal ikke si så mye mer om det. Jeg skal heller ikke si så mye om at Reiseradioland ikke akkurat vartet opp med de aller beste temperaturer. Så vidt opp mot 20 grader og grått skylag er ikke mye å rope hurra for, særlig ikke når du vet at Vestlandet, akkurat den uka, bader i sol og varmegrader. Man har jo hørt så mye bra om disse østlandske sydentemperaturene, og om Tjøme og Stavern og sommer i Tønsberg og Per Appelsin. Og hun hadde fått en lue, og han bar på spade og spann, og da solen og stranden og sjøen gikk sammen, skiltes en hun og han.

Men jeg drar gjerne tilbake. Og helst til et sommerhus på Mølen.

Fotosafari – Puerto de la Cruz

vinner-fotosafarilogo Noe av det fineste med blogger er mangfoldigheten. I noen dager har jeg surfet rundt, funnet mye gøy, og har bitt meg merke i hvem som følger hvilke blogger, hva slags blogger dette er og hvilken «bloggleverandør» som står høyest i kurs, og blogspot.com ser ut til å være en «damegreie» (altså, det siste der er bare en observasjon og sikkert en sannhet med modifikasjoner). Leverandøren er ikke så viktig; det viktige er hva disse damene får ut av bloggene sine; det er denne overfloden av kreativitet, og særlig denne lysten til å gi av seg selv innenfor bilder, mat, «krims-krams», interiør osv som er spennende. Ja, mange av bloggene er rene overflødighetshorn.

Min surfing har ført til to nye tema på bloggen. Det ene er ABC i ord og bilder som vil gå i mange uker framover. Like mange som det er bokstaver i alfabetet, for å være nøyaktig. Det andre temaet er Fotosafari. Jeg har fra tidligere av en del poster på bloggen som viser et bildet og litt tekst; et bilde tatt på min vei og som etter nøye vurdering har fått en mere framtredende tilværelse enn i serverens bakrom. Dette er på en måte Fotosafaribilder. Fra i dag av blir alle slike poster merket med Fotosafari. Merket har jeg funnet i mange blogger, men det er vel Petunias fortjeneste at det finnes. Går jeg ut i fra da.

Dagens bilder er hentet fra Puerto de la Cruz på Tenerifes nordvestkyst. Dette er ingen «playa»-by, men likevel et gammelt feriested. Vi var der bare en tur for å besøke dyrehagen, men nå i ettertid kunne jeg gjerne tenkt meg en tur rundt i byen. Dyrehagen var på en måte for å tekkes 10-åringen. Byvandring hadde vært for å tekkes mor, og mor var ikke den viktigste denne dagen. Men jeg fikk lov til å ta noen bilder. Egentlig litt dumt, for det er disse bildene som gjør at jeg angrer litt på at jeg ikke parkerte far og barn i dyrehagen og tok meg en tur i byen på egen hånd. Nå har jeg det for så vidt ikke med å angre på noen ting, derfor får jeg bare ta dette til etteretning. Kanskje det blir vandring ved en senere anledning.

puerto-1

Puerto de la Cruz har 30 000 innbyggere og turistene er stort sett kun et lite innslag i bylivet, selv om det faktisk var her turisteventyret startet på Tenerife. Det var engelsk overklasse som kom hit fra slutten av 1800-tallet. De ville ha fred og ro og et litt mildere klima. Klimaet er det vel så som så med; det er ikke her du drar for å sole deg, særlig ikke i vinterhalvåret. Engelske turister på 1800-tallet tok jo ikke av seg klærne. De tok vel heller på seg, kanskje. Damene i hvite lange kjoler og store hatter, de måtte for all del ta vare på sin bleke hudfarge. Akkurat nå ser jeg for meg slike damer og herrer vandrende rundt i byens gater, kanskje har det foregått et mord på hotellet, og Monsiour Poirot var der, helt tilfeldig, og kan ordne opp.

puerto2

Jeg vet ikke helt hvor arkitektene og byplanleggerne har vært i forbindelse med disse husene. Et sammensurium av konstruksjoner og farger, men så alldeles utrolig sjarmerende. Jo, jeg skulle nok ha gått en tur der inne i byen.

Den ytterste nøgne ø

fedje-i
Fedje. Uttales Feie. Dere kjenner til Fedje, vel? Ubåt og oljesøl fra MS Server. Denne ytterste nøgne ø med omlag 600 innbyggere, og det kan være at noen av dem er gråsprengte også, og underlige kanskje.  Man ønskes i alle fall velkommen til Fedje kommune, landsbyen i havet. Eller som en tidligere kollega der ute, Fruen fra Havet, sier: Ei helsing frå Fidjiøyane.

Jeg tok turen til Fedje her i uka som var. Ferja går noen ganger per døgn. Etter kl 21.20 sånn omtrent er det portforbud, noe det ofte er her ute i distriktet der Tides ferjeruter bestemmer. «Kom deg hjem i tide», tror jeg nok slagordet til Tide er, eller burde være. Du har ikke sjans til å komme deg hverken fram eller tilbake, med mindre du tar din egen båt. Det bør ikke være en liten robåt. Turen over til Fedje kan gå i oppover og nedoverbakke selv om det er vindstille. Nordsjøens storm fra den ene dagen kan komme til dette farvannet dagen etter og gi seg uttrykk i monsterbølger.

Turen til Fedje tar ca 25 minutt. Dersom du skal ha deg en kaffe, må du ha penger klar. Stakkars ambulansepersonellet – de fikk seg ikke kaffe de, enda de hadde kjørt helt fra Bergen og var sikkert kaffetørst. De hadde bare kort, og MS Fedjefjord tar ikke kort. Jeg skrapte sammen 54 kroner og fikk meg kaffe, lefse og hotdog. Jeg kunne like godt latt være. Jeg var på bøljan blå, og hot-dogen hadde mer lyst til å komme ut igjen.

fedje-ii
Fedje kyrkje er av mur. Det er ikke så rart, all den tid øya ikke er så veldig bevokst. Her er det så treløst at de må importere ved, og i tidligere tider har de brukt torv til brensel. Kyrkja er pen, synes jeg. Den er ikke ruvende, men da det ikke er så mange andre høye bygninger på Fedje, er det denne som vises.  Helt fra Masfjorden øst for Fedje kan man på klarværsdager få øye på Fedje kyrkje dersom man har klatret opp på et utkikkspunkt.  Vinduene i kirka har et nydelig grønnskjær, og gråsteinsmuren rundt er vakker. Den ble vigsla i 1941, men det har vært kirke på Fedje siden 1600-tallet.
fedje-iii

Her i januar leste jeg at siste fiskebåten var forsvunnet fra Fedje. Men dette er da vitterlig en fiskebåt, er det ikke? Det skal vel forstås dit hen at det ikke blir drevet kommersiell fiske og fangst fra Fedje lenger. Det er vel ganske synd, og ganske rart også. Holmene ligger jo der ute i sjøen, og fisk er det vel flust av. Fra nå av drives det kun hobbyfiske.  Hm… Jeg er ikke sikker på at jeg liker den tanken så godt.  Ikke at jeg har tenkt meg inn i noe fiske- eller fangstyrke, men jeg synes det er synd at tidligere hovednæringer i et samfunn forsvinner.  Det gjør noe med samfunnet når primærnæringene bygges ned.

fedje-iv

Fedje er nok ikke stedet du vil slå deg ned dersom du er av den urbane typen.  Det er vel heller ikke stedet du vil slå deg ned dersom du er ute etter sol og bad.  Og dersom du er et vintermenneske som liker deg i skibakkene, kan du vel også si farvel til ei framtid på Fedje.  Men de har flerbrukshall der med kinosal og badebasseng.  Og jammen har de ikke spinning og volleyball.  Og kor og korps.  Butikk og post og bank er det også.  Eget NAV-kontor, og det kontoret er meget bra.  Folk som føler de trenger noe bedre saksbehandling kan ringe de gode menneskene på Fedje og hilse fra meg.

fedje-vi

Ferja på vei mot land, og der på ferjekaien står en hel delegasjon med rådmann og ordfører i spissen.  Å, nei, det var nok ikke meg de skulle møte.  De skulle nok ta ferja over til fastlandet, til Austrheim, og så skulle de kanskje videre på et eller annet møte.  Jeg er her også i embeds medfør og håper på å bli møtt på kaien, og der kommer han som skal møte meg.  På sykkel, av alle ting.  Nå er det ikke lange strekningen til dit vi skal, og det er godt med en spasertur etter humpete ferjeoverfart.  Og det blir jo rene trafikkaoset på veien fra ferja når ambulanse, postbil, varetransport og privatbiler skal av, og der kommer sannerlig snøplogen også.  Det var dagens rushtrafikk.

Fedje.  Egentlig kunne man ha plassert hele befolkningen i ei høyblokk der på kaien.  Med butikker og slikt i første etasje, sjukeheim i andre, offentlige kontor i tredje og så resten av folket pent plassert i husvære oppover i blokka.  Praktisk, men akk så kjedelig.  Nei, jeg vil ikke bo på Fedje, men jeg anbefaler en tur.  Både i storm og stille.