Stikkordarkiv: Musikk

Vitae Lux

kyrkjesandnes2En liten hvit kirke ligger der i en bakkeskråning med utsikt mot fjorden. Ovenfor ligger en gammel gård, helt innunder fjellskrenten. Nedenfor er ferjeleiet, en parkeringsplass, en gammel slupp og en butikk. Bortenfor et gammelt fargeri, nå museum, et kommunehus, en barnehage og tannlegekontor. Det er ikke så mye. Det er sentrum i en kommune som i utstrekning er på 556,5 km2, med 1646 innbyggere, med full barnehagedekning, med en andel av kvinner med høyere utdanning på skarve 15 %, der KrF fikk 14 % av stemmene ved sist valg og der 0,2 % er bosatt i blokk.

Musikklaget har trommet sammen til konsert denne kvelden, og kirka, denne landsens lille unnselige, er arena for musikken som skal klinge ut i romjulsnatta. Musikklaget er ikke så stort. Det blir gjerne ikke det når ungdommen flytter ut, og kanskje mange av dem er så flinke på instrumentene sine at de blir plukket opp av andre musikklag der de får større utfordringer. Ja, for det hender det, her ute, nord for Bergen, Brasslandet. Det hender at musikklagene her ute er så gode at de blir både Norgesmestere og det som større er. Og ungdommene, som tildels har blitt voksen etter hvert, de får seg jobber i store symfoniorkestre rundt omkring og gjør det godt på sitt vis, men musikklaget der hjemme, det glemmer de ikke, og i alle fall ikke nyttårskonserten i romjula, når kirka fylles, og amatører og profesjonelle slår sine pjalter sammen og folk kan gå ut i kvelden med fred i sinnet.

Vitae Lux klinger ut i kirkerommet og på kornettenes bakrekke kan jeg i år skimte arrangøren av dette stykket for brassband. Selv har jeg tatt plass i kirkebenken i stedet for kornettrekka. Høsten ble litt for travel til å skjøtte instrumentet, og med min amasjør skal det litt til å komme opp på de høye tonene og være i toppform gjennom en hel konsert. Jeg har fortsatt munnsår etter spillinga med skolekorpset på julaften, og da spilte jeg andrekornett. For den som skjønner stammespråket, sier dette litt om dårlig ambis.

Jeg sitter der i en fullsatt kirke. Jeg har to lag ull på overkroppen. Likevel kryper det en salig nuppete følelse av velvære gjennom meg når tonene fra tredve messingblåsere når meg. Jeg fryser fra hodebunnen, nedover ryggraden og like ut i tærne. Jeg leter etter det lommetørkleet jeg ikke har og sukker henført.

Softly, as I leave you. Den tjue år gamle studenten får være solist sammen med proffen på noen og tredve. De musiserer så flott sammen som skulle de aldri har gjort annet, og gleden over å gjøre dette kan leses av smil og fakter.

Messingblåserne er ikke alene denne kvelden. De har fått besøk av et par sangere, et par pianister, en toraderspiller, en gitarist, en fiolinist og en marimbaspiller. Alle unge mennesker med en fot i distriktet. Unge mennesker som viser at man kan komme seg fram på sin egen måte, selv om man på mange måter bor litt utenfor allfarvei. Gabriellas song får lov til å fylle kirkerommet med brassband og sangsolist, og vi, publikum, kan gå ut i svarteste natten. Vi snubler ikke, for over oss lyser stjernene, og om vi følte oss tom og forlatt før konserten, skal det mye til at noen har denne følelsen nå. Himmel på jord en glede så stor, jeg er’ke alene her jeg bor.

(Musikkinnslagene skulle jeg gjerne ha vist dere slik de framstod fra vårt brassband og våre solister, men det er en umulighet. Derfor må man ty til You Tube. En oppfordring til korps: Bli flinkere med opptak. Og legg ut innspillinger som er bedre enn de man kan finne her på nettet)

Sørgelig brudemarsj, del to

Når man er ni år og ti måneder så skal det vel godt gjøres å ha full oversikt over Norges fylker.  Hun vet at det er nitten fylker, men hun kan ikke helt plotte dem inn på kartet.  Så at Telemark blir til Finnmark, får vi ta på kontoen for ikke helt utlært i geografien.  Skjønt hun har oversikt over de fleste europeiske hovedsteder, og er godt i gang med de asiatiske.  Hun venter bare på at storebror skal fortsette undervisningen.

Sørgelig brudemarsj komponert av en mann fra Finnmark med rusproblem for sikkert hundre år siden.  Det ble en liten nøtt for mamma det, men hjelpen fant vi via e-post til læreren.  Det var Telemark vi skulle til, og da ble alt så mye mindre komplisert med en gang.  Hvor hun har rusproblemet fra, det vet jeg ikke helt, men «Fatig livde han og fatigsleg døydde han; fatigt og faament var fylgje som førde Noregs beste spelemann til jordi». Hvem det er snakk om? Det finner du her.

Selv hadde vi spesialarrangement av to brudemarsjer til bryllupet vårt. Jeg hadde satt meg fore å utelukke den dårlige organisten helt og fikk derfor en venn til å arrangere marsjene og tre salmer for brassband og orgel. Så tok vi inn 12 eminente unge brassmusikere og en meget ung og lovende organist, og vips hadde vi tidenes beste vielse, ifølge min onkel da, som fortsatt feller tårer av glede når han tenker på musikken. De marsjene er ikke sørgelige:
Brudemarsj fra Øre
Mendelssohn

Jeg skulle gjerne hatt et opptak med musikken, men ingen tenkte på det den store dagen.

Den sørgelige brudemarsjen har jeg ikke pianonoter på, og ikke hadde jeg fått til å spilt den heller. Det kreves mer pianokunnskap enn jeg besitter for å få til det. Trykk på linken over her så får du litt av feleutgaven. Grieg har gjort seg noen friheter når han arrangerte stykket.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=SuOGsBJr1jg]

Musikkminner: Les Miserables

I disse dager er det premiere på Les Miserables ved den Nasjonale Scene i Bergen. To premierekvelder, faktisk. En kveld skal småkjendisene – hvem nå det er – mingle i gangene og i baren. I kveld, 6 september, er det gallapremiere for de virkelige kjendisene i byen. Jeg er ikke blant Bergens kjendiser har jeg oppfattet, jeg må derfor skaffe meg min egen billett.

Nå har jeg sett Les Miserables før. Hvis jeg skal følge min svigermors logikk, trenger jeg strengt tatt ikke se stykket en gang til. Vi hadde en gang tenkt å ta henne med i Nidarosdomen, men der hadde hun vært i 1959, så da hadde hun vært der, og trengte derfor ikke bli med. Av og til er det en brist i logikken hennes, mener jeg. Det vil være for trasig om du ikke skulle gjort noe flere ganger. Lest samme boka to ganger, besøkt et land eller en by to ganger, spist en matrett mer enn en gang.

Men altså – Les Miserables. Jeg så stykket i London i 1987, og jeg så det opptil flere ganger. Man kunne det når man bodde der og fikk seg en billett langt oppe og bak i salen. Det var ikke så viktig hvor man satt hen. På den måten fikk man med seg mange musikaler og teateroppsetninger.

Teatersjefen vil trekke folk til teateret. Han hadde seg en nedtur her i vår da Farlige forbindelser ikke trakk den publikumsmengden han hadde håpet på. Les Miserables appelerer nok til den store massen. Samtidig skal det gå en del teaterstykker på de mindre scenene på huset. De trekker nok sitt faste publikum, og intet mer, vil jeg tro.

Jo, jeg må skaffe meg en billett til Les Miserables. Samtidig vet jeg at jeg har mer igjen av å se et annet teaterstykke. Musikalen ser jeg vel bare for musikken sin del, og jeg får ikke tankevirksomheten i gang slik jeg ville ha gjort dersom jeg så et _ordentlig_ stykke. Dette kunne jo blitt en bloggpost om kunst, kultur og klasse, om såkalt elitekultur og hva som appelerer til resten av folket, om det i det hele tatt finnes en elite, og hva denne eliten er og ikke minst hvem det er, og da kunne jeg vel ha funnet ut av hvem som er A eller B-kjendiser i Bergen også. Mens jeg finner ut om jeg skal skrive en slik bloggpost, kan vi koble av med musikk, og vi lar Éponine synge On my own.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=ci6kaJ8FNa4]

Hvor ung kan jeg bli?

«Snälla lilla krumelur, jag vill aldrig bliva stur». Pippi, Tommy og Annika sitter der i vedkassa med hver sin lille pille, unektelig lik en ert, synes Annika, men Pippi kan fortelle at dette er en krumelurpille, og at man bare kan ta den, og så vips kan man fortsette å leke resten av livet. Aldri noen voksentinger i vente.

Selve ungdomskilden i en og samme pille, tenker jeg. På Gardermoen går jeg rundt i taxfreebutikken på innenlandsavdelingen. Jeg går meg helt vill i kremer, farger og dufter. Kjenn denne duften, sier damen, et vakkert lite svensk vidunder. Alle på Gardermoen er svensk. Vi har tilbud på denne duften akkurat denne uken. 30 prosent avslag. Jeg synes duften er skrekkelig, prisen likeså, og takker høflig nei. Finnes det noen krem for meg her? En som passer akkurat for en dame som meg? En som kan gi spenst til huden, redusere smårynkene rundt øynene, og ikke er alt for dyr? Joda, de finnes nok. Men virker de? Holder de hva de lover? Garnier, Elizabeth Arden og Kanebo. Effekten er vitenskapelig dokumentert.

Kanskje jeg vil ha rynkene mine i fred? Det er jo ikke hvordan du ser ut utenpå som teller, er det vel? Og dessuten, man er så ung som man selv føler seg. Jeg trøster meg med det, og tenker på kremen min, min lille krukke, som jeg vet koster 700 kroner i Norge. Men virker den? Det vet jeg jo ikke. For jeg vet jo ikke hvordan huden hadde sett ut dersom jeg ikke hadde brukt kremen. Hvis jeg slutter med den og begynner med en annen, så kan jeg jo få testet det ut.

Niåringen og mamma ser TV sammen. Hvor ung kan jeg bli? Engelsk 41 år gammel enslig trebarnsmor tester ut hudkremer, botox og kirurgi. Vil hun komme til å se yngre ut? Ser jeg eldre eller yngre ut enn henne?, spør jeg den unge damen ved siden av meg. Du ser yngre ut, mamma, helt sikkert. Takk, takk sier jeg, og strammer magemusklene, glatter ut smårynker rundt øynene og drikker vann. Datteren til 41 åringen mener også at mamma er fin som hun er; det er innsiden som teller, sier hun. Det har pappa sagt.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=51V1VMkuyx0]

and we don’t care about the young folks
talkin’ bout the young style
and we don’t care about the old folks
talkin’ ’bout the old style too
and we don’t care about our own folks
talkin’ ’bout our own stuff
all we care about is talking
talking only me and you

……………….. synger Peter, John og Bjorn.

Musikkminner: The Carpenters

En helt egen sound, en helt særegen stemme. Bror og søster, på overflaten «the boy and girl next door», men med hver sine problemer. Opprinnelig var hun trommeslager. Akkurat det synes jeg er ganske fantastisk – for hvor mange kvinnelige trommeslagere finnes det innenfor populærmusikken? Hvor mange jenter er det som satser på trommer som hovedinstrument? Dette var forøvrig en digresjon. For meg er Karen Carpenter «stemmen», denne mørke lyden i den smale kroppen. Og soundet – man hører det med en gang – det er Carpenters soundet. 70-tallet blir ikke det samme uten denne pop-gruppa, skjønt noen vil vel kalle det sukkersøtt.

Carpenters – Rainy Days and Mondays (Australia 1971)

Perfekt musikksmak

Selvfølgelig har jeg perfekt musikksmak. Det skulle bare mangle. Alle har vel perfekt musikksmak, sånn i egne øyne. Nå er ikke jeg en person som bare liker en sort musikk, eller en artist. Det kan lett bli for kjedelig. Det blir jo akkurat som fetteren min som vokste opp på røde danske pølser og fiskepinner, det går til et visst punkt, men du blir ganske enspora. Han ble ganske lang og tynn, og i voksen alder har han undret seg over alt det han gikk glipp av i oppveksten. Derfor er jeg så og si altetende innen musikk.

Hva hører jeg på nå? Jo, akkurat nå hører jeg på Gabriel Faure og hans korverk Cantique de Jean Racine. Det har jeg vært med å synge selv, altstemmen, på fransk, uten å forstå noen verdens ting av teksten, uttalen var det derfor sikkert så som så med. Jeg hører stadig vekk på dette korverket som jeg har på en CD mottatt av en venn. «Du, Kor Fint», har han kalt denne hjemmebrente saken, spesielt laget til meg. Jeg hører på samme innspilling som den jeg fant på You Tube.

[youtube=http://youtube.com/watch?v=BwsReAKEI80]

For en stund siden fikk jeg en utfordring av Britt Åse: Lag en liste over sju sanger du hører på, som du liker akkurat nå. Reglene i memet er sånn:

«List seven songs you are into right now. No matter what the genre, whether they have words or not, or even if they’re not any good – but they must be songs you’re really enjoying now, shaping your summer. Post these instructions in your blog along with your 7 songs. Then tag 7 other people to see what they’re listening to.»

Det var dette sju-tallet da. Det skal visst ha både noe magisk og symbolsk over seg. Sju dager, og sju lange og sju brede, og sju magre og sju fete, og sju søstre, og sju dødssynder og sju dverger. Ja, jeg nevner i fleng. Og akkurat nå – sju sanger. Som sagt – jeg er altetende. Det har kanskje med allsidig musikkopplæring fra barnsben av; jeg har spilt og sunget mye forskjellig, og jeg vet å sette pris på mye rart. Jeg har jo den perfekte musikksmak 🙂

Pris og pris, fru Blom. Jeg vet ikke jeg, men Hannah Montana er vel ikke akkurat favoritten. Men ettersom huset består av 5 personer med mer eller mindre sammenfallende musikksmak, og niåringen mener hun har litt hun skulle sagt når det gjelder TV-kanaler og internettsurfing, så er Hannah Montana en gjenganger her. Bigger than us og lignende Montana-hits blir spilt opp og i mente. Som den gode mor jeg er lar jeg den unge dame få lov til å like frøken Montana, og hvis man lytter riktig godt, tar seg virkelig tid til å lytte, så kanskje finner man noe bra her. Kanskje? Kan vel ikke akkurat si at regelen om enjoying blir fulgt her, men «shaping my summer» gjør den så definitivt.

Vamp kommer jeg ikke utenom. Vamp er med meg stort sett hele tiden, men helst ikke i samspill med Kringkastingsorkesteret. Der går grensen, føler jeg. Skulle jeg gått på en konsert med Vamp, skulle det ha vært en liten intim en, helt unplugged, uten fioliner og store arrangementer. Og gjerne med Rita Eriksen. Og Tir na noir

«So, so you think you can tell Heaven from Hell, blue skies from pain. Can you tell a green field from a cold steel rail? A smile from a veil? Do you think you can tell?» Albumet er fra 1975, da var jeg bare ei lite jente, jeg hadde ennå ikke oppdaget Pink Floyd. Det har jeg nå, og denne er bare herlig.
Wish You Were Here

Så har vi denne favoritten da. Eva Cassidy, som etter sin død har oppnådd det hun skulle ha oppnådd tidligere. Snakk om å bli verdenskjent for sent. Platene inneholder kun låter skrevet av andre musikere og sangere, men Eva Cassidy har en nydelig måte å fortolke disse sangene på. Synes jeg.
Og Songbird er spesielt fin.

Jeg hadde bestemt meg for ikke å like den neste sangen på lista mi. Var sikker på at dette skulle bli en sånn Norsktoppensang, at teksten var for naiv, at det bare ble en sommerhit. Mulig jeg har rett i at det bare blir en sommerhit for Reiseradioen spiller den jo hver dag. Reiseradioen er en del av min sommer, og denne sangen har blitt en del av sommeren min hittil. Jeg har begynt å like Skur 55 med Asle Beck.

Til slutt: Denne nydelige damen med et oktavspenn over fem oktaver. Hun døde så alt for tidlig, men har etterlatt seg en del nydelige sanger. Denne har jeg også på en sånn hjemmebrent CD, også den fått i gave. Minnie Riperton – Loving you – sangen er helt skjønn.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=lX3K35jvY9A]

Dette var mine 7 sanger. Skulle gjerne gitt deg 7 til, Britt Åse. «Wasted» med Radka Toneff, «Sommernatt ved fjorden» av Ketil Bjørnstad, enda litt mer Eva Cassidy, kanskje noe Led Zeppelin, Jethro Tull, Chicago, Grieg, Frülingsrauchen av Sinding………………………………………………..

Jeg sender utfordringen videre til den som vil ta den. Lykke til!

Begeistring

Hvordan skaper man egentlig begeistring? Begeistring er jo et sånt moteord for tida, har jeg skjønt, særlig innenfor organisasjoner og bedrifter. Min organisasjon, som jeg er mer enn litt engasjert innenfor på fritida, har som et av sine største mål å skape begeistring blant medlemmene. Med kreativitet, begeistring og handlingskraft skal vi sørge for at medlemmenes møte med organisasjonen oppleves positivt, motiverende og nyttig.

Spørsmålet jeg stiller meg er hvordan vi måler begeistring. Vi kan jo måle det i forbindelse med applausens styrke eller applausens lengde, men det blir litt sært, og dessuten, de som applauderer inne i en sal er for det meste menigheten. Vi kan måle det ved å stille spørsmål til våre egne medlemmer, men hvis vårt andre mål er å øke medlemstallet, kan vi ikke bare henvende oss til dem.

Da har jeg mer tro på å gå ut å skape begeistring. Være der publikum er. Vise publikum hvem vi er. Vise at vi gjør noe annet enn å subbe oss gjennom gatene en kald 17. mai. Vise at korps er noe annet. Ja, for det er korps jeg snakker om, dersom du ikke har skjønt det ennå.

Har du vilje, har du lyst og har du tro, skaper du begeistring. Når den som begeistrer i tillegg oser glede og glød, ja, da er det vanskelig å ikke la seg begeistre. En gjeng Sør-Afrikanske ungdommer skapte begeistring i ei lita vestlandsbygd en lørdag i juni. 50 spillende, syngende, dansende, glade ungdommer har lagt ut på Norgesturné, som startet i denne lille vestlandskommunen og som ender i Stavanger denne helga.

Musikk sprenger grenser. Ungdommene spiller i ulike Field Bands i Sør Afrika, der musikk blir brukt til å gi barn og unge en positiv hverdag. I fattige bydeler med mye kriminalitet, har barn og unge lite fritidstilbud, men det å spille i Field Band har blitt veldig populært, og i dag finnes det over 30 slike band i Sør Afrika.

Bands Crossing Borders er et samarbeid mellom Norges Musikkorps Forbund, Fredskorpset og den sørafrikanske Field Band Foundation. Gjennom den norske og den sørafrikanske organisasjonen er det utveksling av lærekrefter, og mens nordmenn reiser til Sør-Afrika for å lære opp ungdommene, får en del ungdommer fra Sør Afrika sjansen til å reise til Norge å utdanne seg innen musikk her.


Vå egen korpsungdom fikk gleden av å tilbringe en hel dag med denne flotte gjengen. I felles musisering fant de fram til en god tone seg i mellom. Musikk sprenger grenser, og med sørafrikansk smittende entusiasme fikk norsk korpsungdom i gang dansefoten og hoftevrikken. Rett og slett en begeistrende avslutning på korpssesongen.

Oppfordring: Sørafrikanske barn vil gjerne spille i korps, men de mangler instrument. Bruk mobiltelefonen og send «band» til 2012 og du er med som støttespiller for å starte nye fritidstilbud for barn og ungdom i Sør-Afrika. Mer informasjon finner du her.

Og et lite tillegg som jeg fant på youtube

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=qB6fYSRY-yc&feature=related]

Musikkminner: Alone Again (Naturally)

Han er en blautfisk, sier mannen min. Gilbert, altså. Irske Gilbert O’Sullivan. Når jeg tenker på Gilbert, tenker jeg skoleuniform og sixpence i tweed. Samtidig tenker jeg Norsk Ukeblad og «hjemme-hos»-reportasje, og jeg kan ikke helt finne ut av hvorfor jeg gjør det. Mulig fordi han på den tiden, på 70-tallet, var gift med en lyshåret dame, og var ikke hun norsk tro? Ikke nok med deg. Jeg tenker Uri Geller og bøyde teskjeer, og kan det være fordi dette var vår underholdning den gangen, for 30 år siden, da Gilbert satt der ved pianoet sitt? Alone again er ikke så verst. Dessuten er jeg uenig med mannen min. Gilbert er vel ingen blautfisk?

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=D_P-v1BVQn8&feature=related]

Musikkminner: The sweetest thing

Natt til 26. november 1998. I et døgn har jeg ventet på de siste riene. Det har vært lange pauser, og det ser ikke ut til at hun vil komme ut. Jeg kikker ut over Bergen og hører på nattradio. Gang på gang den samme melodien. The sweetest thing. Det er den melodien jeg husker fra den natten. Gang på gang.

Jeg husker ikke smertene. Jeg husker ikke når fødselen er i gang. Jeg husker bare melodien. Det er den som er i ørene mine, som en slags bedøvelse, The sweetest thing. Jeg vet jeg er flink der jeg ligger, jeg trenger ingen annen bedøvelse. The sweetest thing bedøver ørene mine og hjernen min, jeg kobler av, jeg puster som en hvalross, og ut kommer hun.

Og i radioen spilles den på nytt. The sweetest thing.

Mitt tredje barn. Alle smerter forsvunnet. Eller – de har ikke vært der. Jeg tror det er slik med oss kvinner, i alle fall de fleste av oss. Fødselen er smertefull, men glemmes med en gang barnet ligger der. Som Jennifer Worth skriver i sin bok «Call the Midwife»:

    «…and reflect upon Muriel’s joy and happiness, her relaxed easy countenance. She looks tired, I think, but no sign of stress or strain. There never is! There must be an inbuilt system of total forgetfulness in a woman; some chemical or hormone that immediately enters the memory part of the brain after delivery, so that there is absolutely no recall of the agony that has gone before. If this were not so, no woman would ever have a second baby.»

«…so there is absolutely no recall of the agony that has gone before». Jo, det er slik det er. Og når jeg gjennom årene har hørt U2 med The sweetest thing, tenker jeg på denne natten, men ikke det som var vondt. Jeg tenker på dette fantastisk som skjer når et barn kommer til verden. The sweetest thing.

[youtube=http://youtube.com/watch?v=VO4i8LX4zAE]