Stikkordarkiv: mammablogging

Den yndige yngste

(ABC, bokstav Y)

Kath

Det er en mors privilegium, ikke sant? Ens egne barn er de vakreste, yndigste, flinkeste, beste, klokeste i absolutt hele verden. Her er min yndige yngste, som i min bloggeperiode har vært niåringen, tiåringen og nå ellveåringen. Hun er en racer i engelsk, er musikalsk, dansende og syngende, kulturell sterk, og meget oppdatert på verden omkring. Blant annet mener hun at politikk bare er smisking, og at hun politikeren med det lyse håret ikke holdt det hun lovet da hun sa at de skulle få varm mat på skolene. Så det så.

Min yndige yngste har fått det for seg at shopping er noe som må bedrives i hennes alder. Shopping er ikke mors aller største interesse, så det er mulig hun har falt et stykke fra stammen akkurat der. Og det er også mulig at Disney har en viss påvirkningskraft. Egentlig er det akkurat det samme hva som shoppes. Det kan godt være en penn til 19,90. Hovedsaken er at det blir lagt inn litt shopping når vi er på våre utflukter. En tur til York, foreksempel. Så her er den Yndige Yngste etter en shoppingrunde i York.

shopping

Og da fikk vi lagt inn en Y til. York er en by som bør besøkes. Jeg har vært der flere ganger, sist på skolekorpstur for ett år siden. Her er det mye å se og oppleve, særlig for den som er historisk interessert. York Cathedral er i alle fall verdt et besøk, her i redigert form, gjort av den Yndige Yngste.

York

Dette er 25. runde i ABC-leken hos Petunia. Flere Y-bidrag er å finne her.

Mammas eggelikør – et påskeminne

Mamma sverget til eggelikøren på påskefjellet. Dette gule, litt tyktflytende stoffet. Søtt og illeluktende. Hun mente det var godt. Det mente venninnen hennes også. Det var ikke slik at de hyllet det i seg og ble høyrøsta. De drakk det i små slurker og ble litt fnisete.

Slik sofistikert drikke som rødvin hadde vi ikke med oss på påskefjellet. Jeg tror vinen var dyr på 70-tallet. Hadde du vært i Sverige og litt større utland, sånn som Danmark, kunne det jo være du hadde hamstret litt, og du kunne ta med deg en flaske opp i fjelleheimen. Naboen gjorde sikkert det. Naboen var en slik en som reiste med campingvogna si over til Storlien. Og så hadde han bar i kjelleren. Naboen mente rødvin var sunt. Det er det sikkert, men hadde han nå bare holdt seg til rødvinen, hadde han kanskje ikke stupt i døden i en helt annen ruset tilstand.

Nok om det. Jeg ville bare si noen ord om eggelikøren. Og litt om min mor. Kanskje dette er en hyllest til moren min? Damene satt der rødkinnet i sofaen, håret var flatt etter mange dager under lua, og de hadde boblebuksa på, den de stort sett gikk i hele påsken. Hva de snakket om, husker jeg ikke. Det var dameprat og vi andre deltok ikke i tiskingen deres. Vi spilte kort. Der ved den varme ovnen gikk det i Gris og Amerikaner, og kanskje Bridge for dem som greide det. Eller vi la kabal. Eller leste gamle ukeblader vi fant i hyllene.

Vi kunne ha gått oss bort, men likevel overlevd, der vi bar tunge sekker fra bilen og den ene kilometeren inn til hytta. Pappa gikk der med pulken, vi andre bar hver vår sekk, og jeg kunne kanskje ha sjokolade og fiskekaker og melk i sekken min. Mamma og lillesøster ble igjen på hytta for å varme opp og lage kveldsmat mens vi andre tok et par turer til. Vi hadde pakket og proviantert for ti dager. Alltid var det fiskekaker på brødskive første kvelden. Hytta var strøm- og vannløs. Det lille bislaget passet utmerket som kjøleskap, og i snøen utenfor ble det laget små huler til annen mat som skulle holde seg frossen.

Eggelikøren hørte til i kjøkkenskapet. Hun var ingen stordranker, moren min. Hun er det ikke nå heller. Det er likevel denne eggelikøren jeg forbinder med påskene. Eggelikøren først og fremst, men også den grønne boblebuksa hennes, de røde kinnene, den ikke helt gode stilen på ski, det flate håret under lua, damelatteren fra sofakroken. Det at hun hadde brukt sin husmortid hjemme til å ordne med mat for ti dager. Det at hun i de ti dagene ikke hadde samme utstyr som hjemme, men likevel kunne diske opp med mat til oss alle.

Mamma, hvor har du eggelikøren din i dag? I dag feirer du påske som pensjonist på en liten gård i en fjordarm. Dere spiser kanskje en hjortegryte du har tryllet fram, og dere drikker god vin. Ikke som dere har hamstret, men som dere har samlet etter mange turer rundt om i verden. Eggelikøren, mamma, når drakk du det sist? Neste gang jeg kommer, skal jeg spørre deg. Spørre om du har og ta et glass sammen med deg.

Schnuller, Nuckel, Duddu oder Diddi

11192_cute_baby_monkey_in_a_diaper_sucking_on_a_pacifier_and_carrying_a_teddy_bear_while_swinging_on_vines_in_a_rainforestDet er bare en filleting, jeg vet det. Men av og til legger man merke til filleting, og da kan filletingen vokse seg ut av sine proposjoner inne i hodet mitt. Filletingen er noe så enkelt som en smokk, eller som overskriften sier så vakkert på tysk:  Schnuller, Nuckel, Duddu oder Diddi.  En liten fargerik dings med gummihode. Laget for at små barn med suttebehov skal suge på noe annet enn mammas pupp. Smokk er greit det. Noen år er smokk faktisk veldig greit. Men når man er 3 år, eller 3 1/2, ja sågar snart 4, ja, da er det jaggu meg på tide å slutte med suttinga.

Jeg så en slik rosa dings i munnen på en 3 åring her om dagen.  Ja, 3 1/2 er hun, og jammen snart 4.  En liten pike i det offentlige rom, sammen med kongen og dronninga og halve kongeriket, i sin søsters dåp.  Hun kan sikkert snakke, tenker jeg, og når man snakker med smokk i munnen, låter det en smule grumsete.  Ja, ganske ullent til tider.  Men de forstår henne sikkert, de som har med henne til daglig.

Neida, jeg skal ikke rakke ned på smokkbruken til jentungen, jeg, og foreldrene vet vel hva de gjør.  Har bare tenkt å komme med noen gode råd. 

Det har seg nemlig sånn at jeg har erfaring på området smokkavvenning.  Smokkavvenningen kan starte i toårsalderen.  Sakte, men sikkert kan man gå fra full smokkbruk til smokk kun ved leggetid.  Til slutt, når man er 2 1/2 eller snart 3, da kan man starte den skjulte manipuleringen.  Kanskje er det slik at andungene trenger smokken mye mer enn ungen?  Har barnet tenkt på det tro?  Vips, en dag har han tenkt ganske mye på det, og på dagens tur til den lille dammen, så kastes smokken langt ut på vannet.  Det er selvfølgelig dumt for naturens del, den blir forsøplet og alt sånn, men det kan vi ta en prat om siden.  Nå, derimot, er det om og gjøre å få resten av dagen til å gå, uten smokk, og natten til å komme, uten smokk.

Eller så kan man grave ned smokken.  For det er jo slik at det som graves ned i jorda blir til jord.  Og om dette er en plastdings, gjør ikke det så mye, så lenge 3-åringen vil prøve.  Og når kvelden kommer, hun vil ha smokken, og prøver å grave den opp, så er den borte.  Så fort går det nemlig,  å få en smokk omdannet til jord.

Eller man kan ha en samtale med barnet rundt alder og smokkbruk.  Nå nærmer du deg 3 år, kan vi si, og da har du vel ikke bruk for smokk, vel?  Da er du jo stor jente.  Og jenta nikker og sier at jo, når hun har bursdag og blir 3 år, da skal hun kaste smokken i søpla.  Og når 3 års dagen opprinner, da skjer akkurat da.  Smokken i søpla.  Og er den dagen på akkurat samme dag som søppeltømminga, da har du virkelig skutt gullfuglen.

Det var vel fine råd, vel?  Brukt med stort hell på i alt tre, en gang 3 år gamle barn.  Lykke til.

Forventning

img_3589Kula henger på treet, og den er rød. Vel, jeg vet ikke at den er rød, jeg ser bare at den er der, og jeg har lyst på den. Kanskje jeg tror at jeg bare kan ta den? Når jeg først har fått tak i den, hva skjer da? River jeg den av? Fikk jeg holde den, eller fikk jeg bare ta på den? Stoppet hun meg før jeg kom så langt? Se, det sier ikke historien noe om. For pappa tok bildet akkurat der og da, akkurat da jeg hadde fått fingrene på kula. Akkurat da jeg kjente mykheten i stoffet som omkranset den.

Jeg hadde kanskje en forventing om å holde den og leke med den, kanskje prøve å putte den i munnen. Alle leker må jo smakes på, så også denne leken. Men det var ingen leke, det var pynten, pynten på vårt juletre. Det er min første jul, og jeg tar på juletrekula, slik mange barn har gjort både før og etter meg. Mine foreldre hadde pyntet til jul for første gang med eget barn i huset.

Advent er forventning. Forventning om noe som skal skje i den mørkeste tida på året, og at det skal skje en forandring i den daglige tralten. Vi har forventinger til at det samme skal skje, i år, som i fjor, og som i vår barndoms jul. Mon tro hva min mor hadde av forventninger. Kanskje hun skulle feire jul hos sine svigerforeldre, kanskje det var første gang, kanskje lurte hun på hvordan det ville bli. Eller kanskje hun skulle hjem til sine foreldre og brødre, og den ene broren skulle være julenisse ikledd burgunderrød slåbrok.

Mine første juler har jeg ingen minner om, men jeg er sikker på at jeg i barndommen hadde forventing til det som skulle skje. Jeg kan ikke huske annet enn at forventningen utkrystalliserte seg i noe vidunderlig, men det er sikkert fordi vi bare vil huske det gode og tyller julene inn i et stjernefilter. Kanskje var det slik, av og til, at vi landet med et mageplask der på julaften, at jorden ikke var så deilig som Sølvguttene ville ha det til. Kanskje det ble gråt og tenners gnissel, krangling og mas.

«No sætt vi øss å kvile og puste på ei stund», sier Prøysen. Vi burde vel være flinkere til det. Alt det vi skulle ha gjort og det vi ikke rakk, alt det vi burde gjøre; det løper ikke fra oss. Og det er heller ikke så viktig. Kanskje vi burde komme i et «ha-lyst-til»-modus, istedet for dette burde-skulle-måtte-moduset. Kanskje vi ikke skulle ha så høye forventninger. Kanskje hvis man hvilte og pustet på en stund, så ville virkeligheten stemme med de forventningene man hadde.

Forventning og håp. Jeg håper på en hvit jul. Håpet og forventningen om at det skal skje, er en utopisk tanke. Man får heller ta det som en overraskelse om det skulle skje. Vi får drømme om White Christmas sammen med Bing Crosby.

Elegi

Klagesang fra en mor til den norske arbeids – og velferdsetaten:

Minst et av mine barn er atten,
det skjedde ikke sånn helt over natten.
Et brev jeg fra NAV har fått
som fortalte at årene var gått.

Ikke lenge siden han lå i min mage,
burde jeg kanskje sende en klage?
På disse år som har rast så fort,
det burde jeg vel faktisk ha gjort.

Kjære NAV, skal jeg skrive,
du har vel annet å bedrive,
enn å skrive slike brev
som gjør at mor får slikt et strev

med å tenke på årene som går.
Ja, det gir henne grå hår.
Hun som følte seg så ung
nå ble hun rent sorgtung.

Takket være Toro

Buljongterning og Bergens Fiskesuppe, pannekaker, vafler og Vestlandslefse. Alltid greit å ha i huset.

Når fine lillesøster fyller 10, er det ekstra godt å ha en pakke sjokolademuffins på lur. Bland sammen med vann og olje, og så fiks ferdig.

Så får det bare være at mamma er opptatt med viktigere saker i dag (fysjom! Ingenting er viktigere enn lillesøsters 10 års dag!), men altså, hun ER opptatt, og pappa er opptatt, og storesøsken er opptatt.

Men lillefrøken får sjokolademuffins til frokost og har i vente bursdagsselskap en annen dag, og dessuten er hun blitt lovet en kanin. Det er bare det at mamma er så treig når det gjelder det der buret. Og mamma vil ha en utekanin, og derfor må hun få ordnet med et utebur.

Lillefrøken viser tålmodighet av det sjeldne. Mamma har lovet. Og takket være Toro blir det litt kakekos på dagen.

Elske

«Mamma, jeg elsker deg», sier niåringen, og jeg, mammaen, blir stum av beundring over hennes emosjonelle kvaliteter.  Jeg sitter bøyd over tastaturet, noe jeg har gjort store deler av dagen.  Nå er det blitt natt, og alle sover rundt meg.  Jeg tenker på ordene hennes, de hun sa før hun la seg, og jeg tenker at jeg akkurat nå, for tida, i disse dagene, ikke er stort å elske.  Jeg er rett og slett full av stress, og stress gjør meg amper, og en amper mamma er ikke noe å elske.  Jeg tåler ikke at noen henger over meg, jeg utstår ikke mas, jeg vil ikke ha rot rundt meg, og jeg gidder ikke være omgjengelig.

Jeg leser til øyet blir stort og vått, og jeg skriver til jeg får krampe både i kropp og sjel. Jeg raserer oppgaven min og bygger den opp igjen, det er helt grusomt, men jeg velger det selv. Det er ikke rart det verker. Jeg har mer lyst på kos. Derfor varmer niåringens ord, og kjærestens omsorg, og noen gode ord jeg fikk i en e-post i dag, og en telefonsamtale.

Nå, i dette øyeblikk, vet jeg at oppgaven ikke løper fra meg. Han får bare vente litt, han der veilederen som sitter borte i New York. Han skal få lese skribleriene mine når jeg er klar med dem, når jeg er fornøyd med produktet. Det er krevende å være student samtidig som man skal ta seg av andre oppgaver her i livet. Noen oppgaver er dessuten viktigere enn andre. En av de viktige oppgavene i livet er å være en mamma som er verdt å elske.

Sørgelig brudemarsj, del to

Når man er ni år og ti måneder så skal det vel godt gjøres å ha full oversikt over Norges fylker.  Hun vet at det er nitten fylker, men hun kan ikke helt plotte dem inn på kartet.  Så at Telemark blir til Finnmark, får vi ta på kontoen for ikke helt utlært i geografien.  Skjønt hun har oversikt over de fleste europeiske hovedsteder, og er godt i gang med de asiatiske.  Hun venter bare på at storebror skal fortsette undervisningen.

Sørgelig brudemarsj komponert av en mann fra Finnmark med rusproblem for sikkert hundre år siden.  Det ble en liten nøtt for mamma det, men hjelpen fant vi via e-post til læreren.  Det var Telemark vi skulle til, og da ble alt så mye mindre komplisert med en gang.  Hvor hun har rusproblemet fra, det vet jeg ikke helt, men «Fatig livde han og fatigsleg døydde han; fatigt og faament var fylgje som førde Noregs beste spelemann til jordi». Hvem det er snakk om? Det finner du her.

Selv hadde vi spesialarrangement av to brudemarsjer til bryllupet vårt. Jeg hadde satt meg fore å utelukke den dårlige organisten helt og fikk derfor en venn til å arrangere marsjene og tre salmer for brassband og orgel. Så tok vi inn 12 eminente unge brassmusikere og en meget ung og lovende organist, og vips hadde vi tidenes beste vielse, ifølge min onkel da, som fortsatt feller tårer av glede når han tenker på musikken. De marsjene er ikke sørgelige:
Brudemarsj fra Øre
Mendelssohn

Jeg skulle gjerne hatt et opptak med musikken, men ingen tenkte på det den store dagen.

Den sørgelige brudemarsjen har jeg ikke pianonoter på, og ikke hadde jeg fått til å spilt den heller. Det kreves mer pianokunnskap enn jeg besitter for å få til det. Trykk på linken over her så får du litt av feleutgaven. Grieg har gjort seg noen friheter når han arrangerte stykket.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=SuOGsBJr1jg]

Sørgelig brudemarsj i skogen

Niåringen forteller fra skolehverdagen der vi vandrer langs grusveien opp dalen. Niåringen liker å snakke, og mamma lytter og lærer.

– Rune fortalte en historie om en mann i Finnmark som hadde rusproblem.  Du, hva er rusproblem?

– Det er når noen kanskje drikker så mye at det utgjør store deler av livet.  Eller bruker narkotika.  Han hadde altså et rusproblem?

– Ja.  Han bodde i Finnmark og var så forelsket i Kari som eide en gård.  Men moren og faren til Kari ville ikke at hun skulle gifte seg med mannen fordi han hadde sånn rusproblem.

– Nei, det kan være noe i det.  Er det lenge siden dette her?

– Ja, det var kanskje da Edvard Grieg levde.  Kanskje før det.  100 år siden kanskje.  Og vet du at den gangen var det sånn at de rodde til kirka, og da kunne de ikke ha kirkeklærne sine på i båten.  Når de kom fram til kirka, måtte mennene gå til den ene sida og damene til den andre sida og skifte der.

– Javel, men hva har det med Kari og mannen med rusproblemet å gjøre da?

– Jo, du skjønner det at han mannen kunne spille fele.  Og så var han så veldig lei seg for at Kari ikke kunne gifte seg med han.  Derfor komponerte han en brudemarsj.  En sørgelig brudemarsj.  Og en søndag når Kari skiftet klær før hun skulle i kirka, så stod han bak og gjemte seg og spilte den sørgelige brudemarsjen.

– En sørgelig brudemarsj.  Det har jeg aldri hørt om.  Brudemarsjer skal vel være glade?

– Joda, men denne var sørgelig.  Og Rune spilte den på piano til oss.  Det var så fint.  Du skjønner Edvard Grieg hadde fått tak i marsjen og gjort den om til pianonoter.  Du skulle ha hørt den.  Den gikk sånn lalalalalalala…….

– Hvordan gikk det med mannen med rusproblemet da.  Og med Kari?

Nei, se det kan ikke niåringen svare på.  Men at mannen laget en fin, men sørgelig brudemarsj, det vil hun veldig gjerne formidle.

– Har vi pianonoten på den, mamma?

Det er ikke mamma sikker på.  Men sørgelige brudemarsjer komponert av finnmarking med rusproblem, må vi finne ut mer om.