Stikkordarkiv: Lokalhistorie

Å, jeg vet en seter II

Kom, mai, du skjønne, milde, gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn.
Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå!

Det er mai, og måneden har vist seg fra sin aller beste side i år. Lyse kvelder gjør at vi kommer oss ut på tur, både treningsturer uten kamera og rolige turer til fjells med kamera og kaffe i sekken. En ny seter står for tur i kveld; den ligger mer bortgjemt og for seg selv inne i skogen. Som alltid blir jeg i undring over at seterhuset er bygd her, på ei myr, omkranset av lauvskog, men skjønner jo etter hvert at svaret er så enkelt som at skogbeltet er høyere enn for over 100 år siden. Kulturlandskapet gror til der det tidligere var både hogst og beiting. Det er synd, men et vanlig fenomen i tiden vi lever i. Det er ikke lønnsomt å drive skogen, det er ikke lønnsomt å drive med dyrehold, særlig ikke på små vestlandsgårder.

For meg er natur og kultur sterkt knyttet sammen. Jeg har stor respekt for de menneskene som slo seg ned i karrig natur og klarte å drive et gårdsbruk, og jeg føler en nærhet til disse menneskene når jeg beveger meg både ute i naturen, og inne i seterhuset. Mye penger å rutte med, hadde de nok ikke, de som satte opp denne stua, men gården de eide der nede i vika, har opp gjennom tidene vært en av de mest veldrevne her inne i fjordene. I dag benytter jeg sjansen til en tur inn i stua, og se hva mitt øye skuer! Et strykejern – ikke noe å prøve på hvit lin, en kaffekvern – sikkert en stund siden kaffen kvernet der, en seng – den innbyr ikke til den dype søvnen, bestikk – jaha, ikke særlig apetittelig, en ukjent tregjenstand på en krok. Hva kan dette være?

Kveldens tur når sin ende oppe ved en varde, og fra denne varden kan vi skue ut over fjorden. En god avslutning på turen før nedstigningen.


Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.
(En Vaar-Nat, Johan Sebastian Welhaven)

Å, jeg vet en seter

Ikke med så veldig mange «gjeter». Ikke en «gjet» å se i mils omkrets, og det kan forsåvidt være helt greit, for geita har det med å følge etter i hælene på deg, og noen kan være ganske innpåslitne også. Men altså ikke en eneste geit, ingen sau, ikke en hoggorm en gang. Bare tørt føre, stålende sol, en helt vanlig torsdag ettermiddag, måneden er mai, og gradestokken viser nære innpå 20 grader. Det er da man sier adjø til jobben, får på seg fjellskoa, kjører et lite stykke, og fjellet er vårt. Bare vårt. Helt innerst i dalen, før man begynner klatringen til det fjellet jeg ikke var på i dag, finner vi stølene. En helt liten landsby med støler er det som ligger der på rekke og rad. Alle restaurert og alle i bruk, selv om man ikke støler lengre. Ut på sommeren vil det kry av sau her inne, og tar du turen en sommerdag, kan du bli invitert både på kaffe og vafler og en god prat. Etter mange regnværsdager på rad vil elva gå i store stryk nedover, men i dag er den stille. Og stille er det også her oppe. Stille og fredelig, tankene får lufte seg og kroppen får den mosjonen den trenger en torsdag ettermiddag i mai.

Stille uke

img_0401-1.jpg

Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gennem luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt
på de stemmer, som for højlydt taler.

img_0405.jpg

Der er ingenting i verden af en renhed som sne,
svanedun fra himlens hvide vinger.
På din hånd et fnug
er som tåredug.
Hvide tanker tyst i dans sig svinger.

img_0412.jpg

Der er ingenting i verden, der kan mildne som sne.
Tys, du lytter til det tavse klinger.
O, så fin en klang,
sølverklokkesang
inderst inde i dit hjærte ringer.

img_0385.jpg

Med denne teksten av Helge Rode kan påsken 2008 oppsummeres. Det ble plutselig det snøfallet vi har ventet på i flere måneder. Det ble plutselig den kulden som skulle vært her i januar. Svanene på Byrkjeland må plutselig finne seg åpent vann mellom isråkene. Mulig dette er samme svanepar jeg så i fjor, og i forfjor, og året før der.

Jeg prøvde å finne et dikt av Henrik Wergeland som sa noe pent om vinter og snø, men jeg tror den godeste Henrik var en sommermann. Hvorfor akkurat Wergeland? Jo, denne påsken har skiturene mine hatt utgangspunkt fra Verkland i Sogn, dette «passet» mellom Sogn og Hordaland. For en god del år siden hovedvegen mellom Sogn og Bergen, der man på bredeste parti av vegen såvidt kan passere motgående bil. Ikke akkurat verdens navle, men kort veg til fjell og vidde fra mitt hus. Og Wergeland og Verkland; har det noe med hverandre å gjøre? Jo, på den øverste Verklandgården står en minnestein. «Henrik Wergeland» står det på denne. Jeg tror nok ikke dikteren satte sin fot der, men hans forfedre gjorde. Derav navnet.

img_0372.jpg

Dette er krokusen min. Slik så de ut Palmesøndag. I dag er de skjult under snøen, men de kommer nok fram igjen. Sammen med påskeliljer, pinseliljer og tulipaner. Nå er påsken over. Jeg har feiret den på min måte, men i tankene har jeg vært både i Telemark og i det vakre nord.

Og snart er våren her. Og ettersom jeg er inne på Wergeland, og jeg tror han var en sommerens mann, kan vi hylle våren med hans ord.

O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
Naale ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark !
Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

525 moh.

img_0211.jpg

I 525 meters høyde kan jeg skue over sju kyrkjesokn. Kirkene på hvert et nes er små hvite trekirker, bygd av bygdefolket langt tilbake i tid. Lengst ute kan jeg i det klareste klarvær så vidt skimte kirka på Fedje, og helt ute der fjord er i ferd med å gå over til hav, skimtes Eivindvik. Ingen av disse kirkene kan i målestokk og utseende måle seg med naturens egen katedral. Fra denne toppen, Austrefjellet, kan jeg se inn i Stølsheimen, katedralen skapt av naturen selv. Det er topp på topp, stein på stein. Det er milvis av urørt landskap. Turen opp til Austrefjellet går i ulendt terreng, skogen består av furu i alle former, og brake (einer), dessuten lyng og noe lauvskog. Stien er opptråkket og merket med turlagets røde pinner. Før var dette et geitetråkk. Når bøndene finner ut at det ikke er lønnsomt med geit lenger, blir også kulturlandskapet seendes ut deretter. Bonden på nærmeste bruket har derfor skaffet seg geit igjen, og selv om dette kun er geitehold på hobbybasis, så vil geitene etterhvert holde stien i hevd og plukke med seg litt lauv på sin vei til fjells. Så får det bare være at vi fjellvandrere får følge av ei geit på turen oppover.

img_0204.jpg

Natur og kultur er to vikige ingredienser i mitt liv. Det er en sterk opplevelse å få lov til å stå der i høyden å skue utover. Man føler seg så uendelig fri, og jeg vet ikke – kan jeg si at jeg er takknemlig? Kan jeg si at jeg er takknemlig over at jeg klarer å komme meg til topps; at det ikke koster meg noe rent formmessig. Når jeg står der vet jeg at jeg kan møte 2008 i relativt god form. Men det er jo ikke derfor jeg er takknemlig, liksom. Jeg er vel mer takknemlig over at jeg bor i et land som kan skilte med slik natur, og at det faktisk bor mennesker i disse utkantene. Det er ikke alle som flytter til urbane strøk. Vi har denne flotte naturen rett utenfor stuedøra, men skulle likevel likt å dele den med flere. Vi skulle likt at flere fant gleden ved å bosette seg noen timer fra byen og at vi var flere som holdt liv i bygde-Norge.

img_0208.jpg

Natur og kultur. Naturens katedral og de små trekirkene. Takknemlighet. Jo, jeg har det utmerket der jeg står i høyden og skuer utover. Den nærmeste lille trekirke er bygd i 1845. Her var jeg på konsert lørdag kveld. Hva de har tenkt, bøndene som bygde kirka, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om de visste hva akustikk var, men at de har bygd en kirke med den mest fantastiske akustikk, det skal være sikkert. Denne lørdagskvelden får vi oppleve musikk på høyt nivå utøvd av de reneste amatører. Storslagen brass-musikk, rolig jazz, svensk folkemusikk og varsom korsang. Diktlesing. En kveld der du kommer i den rette «tenke-tilbake-på-året-som-gikk»-stemninga. Og igjen dette med takknemlighet. Det at vårt lille bygdesamfunn ennå kan dette med dugnadsånd. At vi får til denne romjulskonserten år etter år.

Jo – natur og kultur. Det gir et liv med innhold og mening.

En Jul i gamle Dage

Romanlesing blir det ikke mye av denne jula.  Jeg har nemlig funnet meg en historiebok.  Lokalhistorie.  Denne er ført i pennen av en egoistisk høy-på-pæra-prest fra mere urbane strøk.  Han slo seg ned som prest her inne mellom fjord og fjell på slutten av 1800-tallet.  Her ble han kjent med bondefolkets seder og skikker, og dette har han da skrevet ned i en tykk bok gitt ut på Mallingske Bogtrykkeri i Kristiania 1921.  Mellom linjene kan vi lese at denne kommunen ikke var fullkommen før denn presten inntok kirken og lot bygge prestegården, som etter hans formening var «kanske den i hele landet smukkeste og fuldstændigst bebyggede prestegaard».  Han var stor i ord, denne prest.  Sin egen tid som prest kaller han for kommunens «reisningstid». 

Jeg blar fram og tilbake i boka og finner små epistler vel verdt lesing.  Ettersom vi er midt i jula tenkte jeg å dele noen Juleskikke fra gamle Dage som er nedtegnet i denne boka.  Først tar vi for oss ølet.

«Blandt de vigtisgste  forberedelser var dog brygningen av øllet.  Det var en æressak at ha dette godt, hvilket i de fleste tilfælde vilde si, at det var sterkt berusende, saa det evnet at gaa til hodet.  At brygge godt øl var en kunst.  Som en hemmelighet gik det i arv fra far til søn.  En hovedbetingelse under brygningen for at øllet skulle blive godt var, at, naar maltet var kommet i «filsaaen» for at gjære, maate det være dørgende stilt i huset. Naar øllet skulde haves fra filsaaen og paa tønderne, kaldtes dette at «skoke op», og da maatte man bære «skokedryk» til alle sine naboer forat disse kunde prøve, om øllet var blit godt.  Men saa skulde den, som kom med skokedrykken trakteres, og var der nu flere naboer, som brygget paa samme tid, saa fik man skokedryk i kross, saa det hele blev et drikkelag».

Vi får si som Hans Rotmo i Vårre Jul:  Vi skjønt at brukbart maltøl va ei ære.

Forfedrene her inne i fjordene var også overtroiske, og for å holde seg unna Julereien og de underjordiske var det en hel del saker man måtte passe på.

«Juleaften maatte enhver Ting saavel udenfor som i Husene være paa sit rette Sted, Alt ordnes og Veiene ryddiggjøres, hvorsomhelst der laa Noget tvert over en Vei maatte det skaffes bort for at Juledrogen eller Julereien kunde drage uhindret frem sin Vei.  Juleaften, før eller da det begyndte at skumre maatte dog især iagttages følgende:  At et Kors blev sat paa enhver Dør saavel i alle Udhusene som i Vaaningshuset, enten med Tjære, eller skaaret med en Kniv.  Et Stykke Staal maatte bindes paa Hestens Hals.  En Sigd sættes i Kornstaalen.  En Ljaa i Høstaalet.  En Øxe i Fjøsen ved Florsdøren.  Et Gevær over Stuedøren.  En Øxe ved Sengen.  Alle disse Staalsager maatte blive i uforandret Stilling til Kyndelsmesse».

Tatt i betrakning at Kyndelsmesse var 2. februar, var det fryktelig lenge å ha øksa stående ved senga.  Vi får håpe de hadde ei øks til slik at de fikk hugd opp veden.  Jeg må medgi at jeg har glemt å henge opp geværet over stuedøra dette året.

Så var det tid for å vaske seg.

«Fremdeles blev der Juleaften, da Dagens Sysler vare forbi, heldet varmt Vand i et stort Kar, almindelig en Bryggesaa, i hvilket alle Husets Folk, efter at have klædt sig nøgne, skulde bade og laue sig; ofte vare flere Personer ad Gangen i Karret, dog naturligviis hvert Kjøn for sig, først Mand – saa Kvindekjøn, og tilslut maatte Hund og Kat luttres og renses i samme Skjersild.  Efter denne Affære iførte Enhver sig rene Klæder, fik sig en Skaal Øl og en Dram Brændeviin».

Det var vel Mand man skulle være i gamle dager.  Da fikk man i alle fall det reneste vannet å bade i.  Jeg vil egentlig ikke tenke på hvordan vannet så ut etter at den siste Kat hadde blitt renset.

Jeg sier ellers «skål» og ha ei riktig så fin romjul.  Jeg feirer jula med nyinnflytting i WordPress som mine faste lesere kanskje legger merke til etter hvert.

Tur i november

Knut, sønn av Gregorius, fra Grinde i Gulen, er legdslem når han bosetter seg i Eikebotten innerst inne i Tangedalen en gang på midten av 1800-tallet. Bruket Eikebotten er utskilt fra tre andre bruk, og der holder han seg med et par kyr, noe smale (sau), noen rader med poteter og det han kan klare å høste av korn. Eikebotten er husmannsplass, og Knut må vel arbeide hardt borte hos bonden i Tangedalen før han kan karre seg hjem til kone og kyr inne i Eikebotten der han i sin usle fritid bærer stein på stein for å lage grensegjerde rundt eiendommen sin. På sine eldre dager får Knut og kona kårebrev og får bo der til de ender sine dager mens plassen drives av andre husmenn. Mons er sistemann på bruket. Han flytter inn i 1890 med kona Erikka og de barna som ennå ikke er døde. I 1890 har Mons og Erikka allerede mistet to av barna, Guttorm og Gabriel. De rekker knapt å bli født før de må gravlegges. I 1912 dør Sigrid, og i 1918 dør Helga. De rekker begge to å bli over 20 år. Historien sier ingenting om disse to jentene noen sinne fant seg en mann. Sannsynligvis gjorde de ikke det ettersom de i ættesoga står oppført under mor og far i Eikebotten. Broren Ivar reiser til Amerika, og hvordan han klarer seg i Junaiten, det sier historien heller ikke noe om. I 1929 vet vi at Eikebotten er fraflyttet, og siden forsvinner både hus og historie, og tilbake står kun ruiner av det som en gang var en stuebygning med lem, sval og kjøkken. Kanskje et lite eldhus. Kanskje en flor til dyrene. Mulig floren var bygd sammen med stuebygningen. Ruinene finnes nå der borte i Eikebotten. Sommerstid et yndet sted for hoggormen. Og hele året et flott hjorteterreng. Her inne i Eikebotten har vi tatt søndagsturen vår i dag. Himmelen er blå og sola står november-lavt. Rundt oss er det hjortetråkk, men ettersom hjorten ikke viser seg på kommando en søndags formiddag, blir det med hjortetråkket og det de har lagt fra seg av etterlatenskaper. Noen små kvirrevitt fra overvintrede fugler og et hastig lite ekorn er det eneste vi hører og ser av liv. Ruinene ligger der. Hjemme har vi ættesoga. Vi kan levende forestille oss et hardt liv inne i Eikebotten.

Steinbygging

Mons Ivar Mjelde er stril fra Osterøy. På Osterøy har de, som mange andre plasser på Vestlandet, brukt stein når de har bygd husene sine. Grove grunnmurer holder husene oppe. Steingjerder er skille mellom jordteigene. De har lagt stein på stein. Dette har Monsen tatt med seg inn i trenerrollen. Hans filosofi er å leggja stein på stein.

 

Målet for ukas søndagstur var Klausstølen inne i Masfjordfjellene. Det var nok her Klaus stølte. Rent bortsett fra at han aldri fikk bygd seg opp noen skikkelig støl. Klaus har lagt stein på stein, og han gikk nok i graven før han fikk opp nok trevirke til å bygge resten av stølen. Klaus har med håndmakt kløyvd stein han har funnet der i fjellet. Store stein og små stein. Han har båret og slitt. Han har tenkt som så at her skal pipa være. Og her skal jeg ha en glugge.

Klaus har nok vært sliten, men også sikkert litt stolt. Klaus var nemlig plassmann. Han eide en plass og var verken inders eller husmann. Han bygde ei «timberbu» i Holen, og til Holen fulgte denne plassen oppe i fjellet.

Klaus var født i 1798. Han gifta seg i 1839, fikk fire barn hvorav to døde. Selv døde han i en alder av 58 år. Den stakkars enken satt da igjen med et barn på to år og inngikk like etter det vi kan kalle et fornuftsekteskap med en 20 år yngre mann. Det stakkars farløse barnet fikk aldri gleden av Klausstølen, for han flyttet med mor og stefar flere kilometer vekk fra Holen, og som voksen flyttet han til byd’n, og med avstandene den gangen, kom han seg nok aldri tilbake til Masfjorden. Han slo seg opp som storkar i Bergen og giftet seg inn i Martensfamilien og fikk unger som fikk navn som Carl Emil og Nicolay, og det var det få som het i Masfjorden på den tiden. Selv ble han sjef for vinlageret i firmaet Kroepelins enke. Slik gikk det med ham.

Moralen i denne historien? Ingen, egentlig. For historien om Klaus er kanskje oppdiktet. Rett nok kan man finne både navn og årstall i Masfjordboka, og så kan vi lage oss en historie rundt dette slik niåringen og jeg gjorde på vår søndagstur. Men ettersom jeg har flettet inn Mons Ivar og steinbygginga hans, og ettersom jeg fremdeles har en litt sånn der hånlig holdning ovenfor husets stakkars bergenser, så kan moralen være at du må aldri feire byggverket før det er ferdig, kanskje? La oss ta steinbygginga til Mons Ivar. Han har faktisk ikke lagt den siste steinen enda han. Bergensere flest later til å tro noe helt annet. De har jo ikke tålmod til å vente. Her skulle de feire på lørdag med fyrverkeri og Brann i gullbuss. Hvordan gikk det? Det endte så dramatisk, så dramatisk. Riktig en krise og helt tragisk. Ja nesten like tragisk som historien om Klaus som aldri fikk sett byggverket sitt ferdig.