Stikkordarkiv: kultur

Le Paysan des Fjords de Norvege

Paris, 1906. Sosiologen Paul Bureau har vært på Norgestur og skriver bok om sine inntrykk fra begivenhetsrike dager i Norge, våren 1904. Det Internasjonale Selskapet for Samfunnsvitenskapet har gitt Bureau oppdraget med å besøke bønder i Norge, og på sin 45 dagers tur besøker han gårder på Jæren, på Voss, i Nordfjord og i Trøndelag. Dessuten – den franske sosiologen besøker den kommunen jeg bosatte meg i for en del år siden. Helt nord i Hordaland, på grensa til Sogn. I boka Le Paysan des Fjords de Norvege forteller Bureau om dette stedet han har kommet fram til, etter en lang båttur.

Masfjorden er ein fjord av dei mindre, han ligg litt nord for Bergen, men trass i den korte avstanden treng ein sju timar for å koma fram, fordi den vesle dampbåten som trafikerer strekninga, må fyrst gjera tallause krokar om øyar og bukter som særmerkjer kysten.

Denne fjorden er ukjend av turistar. Den tyske reisehandboka Baedeker nemner ikkje Masfjorden, og jamvel ei stor mengd av folket i Bergen veit ikkje av han. Det er i høgda slik at dei som har høyrt namnet, knyter til det heller negative idear om ureinske og elende og eit folk som står attende i utvikling.

Likevel er det heilt naudsynt å vitja denne fjorden, slik som Abbed Wang (ved den katolske kyrkja i Oslo) seier, min reisefører og tolk på denne ferda. Det er her ein kan lære å kjenna dei sosiale tilstandar i det gamle Noreg best, fordi dei eldre levemåtane her enno er mest i hevd.

Masfjordnatur

Masfjordnatur

Dette er en del av fjorden Bureau besøkte. Bildene er tatt på ulike tidspunkt – tidlig vår og vinter – og viser fjorden innover mot Solheim og Matre, tatt fra mitt yndlingsfjell, Austefjellet. Fra Austefjellet har man 360 graders utsikt. På riktige godværsdager kan man se Fedje helt i vest, og ellers heter det seg at man ser sju kirkesogn herfra.  Austefjellet er 528 meter høyt, og jeg har det i syninga fra kjøkkenvinduet mitt.  Det ligger der og frister til bestigning, og selv om man vet at turen er hard, er utsikten fra toppen verdt strevet.  Har du lyst til å prøve, kan jeg godt være guiden din.

Vi må tilbake til Bureau.  Han og tolken hans har kommet fram til Sandnes med denne dampbåten, som på langt nær er noe luksusfartøy.  På kaien på Sandnes, som kun består av noen steinblokker, skal vi tro den franske sosiologen, blir de møtt av en bonde og datteren hans.  De skal ro dem inn til gården Bergsvik inne i fjorden.

Faren og dottera, ei sterk, blond, vakker og tekkeleg gjente, ror med kraft og dugleik, og i sju kvarter sit me og ser dei høge granittkollane til Masfjorden gli framom. Dei er ikkje så svært høge, men likevel er ein freista til å kalla dei fjell, fordi dei stupbratte fjellveggane og den tronge fjorden forsterkar inntrykket av høgd som dei gjev.

Fjellsidene er fullstendig nakne; av og til prydar nokre magre furutre det aude og nakne berget litegrann, men overalt elles er fjellet så hardt og snaudt at ikkje noko slags tre kan finna næring og leva i det….

For ei streng einsemd, for ei still natur og for ein isolasjon!

gunnarbuc3b8yra-og-sleire

Når ein går i land, merkar ein ikkje noko anna frå kaien enn bratte fjellveggar og hytta til husmannen som står på ein liten flate oppe på eit høgt nes. Ein kjenner ein byrgskap som går heilt til hjarta, når ein veit at trass i eit lende som ser såleis ut, har ein familie her funne leveveg ved sine henders arbeid midt i dette kaos.

150 meter over stranda stengjer granittfjellet for alt med sine bratte steinvegger, berre geita kan kliva oppetter her…. På toppen av fjellet er dei glatte overflatene endå naknare: dette er viddene, granittøydemarka, der ikkje anna gror enn lav og nokre urter her og der

seterhuset1

Stølen (sætra) er ikkje noko anna enn fjellheimen med sine veldige aude strekningar som er oppskorne av vatn og elvar med reint vatn. Elvane er av ulik storleik og strøymer som perleband i alle leiar. Lav, mose, lyng finn vokstergrunnlag til å leva på fjellgrunnen. Det er på eine sida råmen av regnet og på den andre den milde varmen som den høge solgangen som sumaren alltid vil gje. Fordi beiteviddene er utan grenser, og ein let kyr og sauer gå heilt fritt, finn dei rikeleg næring, mog stølen er eit uunnverleg hjelpemiddel på ein norsk gard.

Det er fjellene og naturen som for meg gjør denne plassen til et sted å slå seg ned. Det, og de gode oppvekstvilkårene som finnes for ungene. Men det kan bli for innestengt. Det kan bli for trangt. Både psykisk og fysisk.
Masfjordnatur

Solnedgang i Masfjorden, juni 2008.  Bildet er tatt fra kabelferja som trafikkerer strekninga Masfjordnes – Duesund.  Den tar 5 minutter, og egentlig skulle det vært ei bro over fjorden.  Ferje gjør at man på en måte har portforbud enkelte deler av døgnet.

Masfjordnatur

Tidlig morgenstund, parti fra Sandnes over mot Arekletten på nordsida av fjorden.

Dette var mitt bidrag til ukas ABC i Ord og bilder.  Ukas bokstav er M, og hva passet vel bedre enn et lite glimt inni denne trange fjorden, Masfjorden.  Den er jo faktisk ikke så trang da.  Det tar ca 1 1/2 time til Bergen, men det rare er jo at det er lengre til Masfjorden fra Bergen enn fra Masfjorden til Bergen, hva nå det kan komme av.  Jeg skulle likt å lese hele boka til Bureau.  Det jeg har tatt med her, er en liten del fra hans besøk på gården Bergsvik i Masfjorden, et av de mest velholdte brukene.  Riktig vakkert er det der.  Reisebeskrivelsen er oversatt av Johannes Gjerdåker og er å finne i årboka Fjon frå fjell til fjord, gamalt og nytt frå Masfjorden, nr. 4, hausten 1994.

Besøk Petunias ABC-blogg og finn flere M.

Kill your darlings

Overskrifta er ikke så grusom som den kanskje ser ut som. Det er mine darlinger i en 48 siders kladd som nå har blitt til et essay på 15 sider. Med hard hånd har jeg knust ord etter ord, setning etter setning, til det nå framstår som noe som kanskje kan leses, og som kanskje kan være noe jeg står for når det mandag sendes til høgskolen for godkjenning og karakter. Å huff og huff. Det med karakteren er verre, men jeg har bestemt meg for å ikke bli skuffa om sensor ikke liker det jeg har fått ned på papiret. Liker han det ikke, er det jaggu hans feil. Jeg har gjort så godt jeg kan. Sensor har doktorgrad på området. Jeg går for skarve 15 studiepoeng. Det er en viss forskjell på oss da, ikke sant?

picnik-collage

Dette er noen av bøkene jeg har lest. De gjør seg bedre på bilde enn som sengelektyre, synes jeg. Særlig Bernhard Bass. Bass har holdt meg med selskap i lang tid. Han er litt tung og litt langdryg, og snakker i blant et noe ufårstålig språk. Ikke noe særlig å gå til sengs med. Men han har gitt meg noen tanker om lederskap. Det samme har Strand. Han er ikke like langdryg. Han er faktisk litt fin, og så har jeg samme interesse som han, ser det ut til. Han er også en jeg sovner av dersom han er med i senga, men han er fin ellers. Strand er god å ty til når man vil se ledelse i lys av kultur. Og det er det jeg har gjort. Sett ledelse i NAV i lys av kultur. Hvordan man kan lede gjennom kulturbygging. Noe mer hadde jeg ikke tenkt å si om det, for tenk om sensor finner fram til bloggen min og kan se at jeg har publisert oppgaveteksten før han har lest soga? Det vil vi ikke ha noe av.

Akkurat nå føler jeg meg bare så flink som har blitt ferdig (nesten ferdig) tre dager før fristen. Da kan jeg innvilge meg noe hyggelig i helga og gjøre helt andre ting enn å sitte foran en skjerm. Jeg kan dra på OiOi-festival i Bergen, kanskje. Eller ta en tur oppi de fjellene jeg har tenkt å skrive om i ABC i ord og bilder i neste uke. Og når vi er inne på ABC. Vi har jo kommet fram til bokstaven L i dag. Og hva passet da bedre enn å publisere min L. L for Ledelse. L for Lederplattformen i NAV. Skikkelig kjedelige greier for enkelte. Like kjedelig som byråkratiet. Andre har skrevet mye morsommere og tatt mye finere bilder av L enn hva jeg har gjort. De finner du her.

Det sku bo folk i Husan

11

Det sku bo folk i Husan, Husan e som folk. Folk træng Hus, og Hus træng folk. I aill si tid. Jeg tror den er slik, sangen jeg prøver å lete etter. Jeg tror det er Kari Bremnes som synger den. Eller sang den. Av en eller annen grunn tenkte jeg først på Nordnorsk Visegruppe, men jeg tror det må være feil.

Husker dere Bjurra? Jeg har boka stående en eller annen plass i hyllene, eller kanskje den ligger i en kasse. Bjurra er en barnebok skrevet av Odd Hjort-Sørensen, og i 1970 ble det laget en film basert på denne boka. Filmen har vært vist i fjernsynet en del ganger. Her finner vi Henki Kolstad sammen med sin kjære filmhustru Inger Marie Andersen sammen med en hel haug unger fra en internatskole i Oslo. De reiser til et nedlagt fiskevær i Lofoten og får det (nesten) på fote igjen, med grunnlov og kommunestyre og president.

Jeg trenger ikke dra til Lofoten for å finne noe nedlagt. Jeg kan dra til gård nr 17 Holsnøen og bruk nr 1. Slik det står nå, har det stått siden siste bruker døde i 1980. Her står det et gårdshus, en flor og det som på lokal dialekt kalles for ei skykkje. Jeg tror gårdshuset skriver seg fra 1800-tallet, og det er nok opprinnelig bygd som en enkeltbredd lemstove med midtgang. Ei stue på hver ende, et kjøkken og en gang i midten. Loftslemmen er muligens delt i tre, med to sovelemmer og en ganglem. Trappa går opp fra kjøkkenet, eller fra gangen. Det er høy grunnmur, og det ble ganske vanlig fra slutten av 1800-tallet. Da får man full høyde i kjelleren uten å grave ut for mye, og man kunne sette inn vindu og få lys inn.

Bygningsmiljøet rundt et gårdsbruk bestod tidligere av flere ulike bygninger:

Til ein bondeheim høyrde mange serskilde bygningar: Heimehusi, flor og løda, smalhus, geithus, hestestall, vedskytja, eldhus, smidja, kvernhus, naust, garnhus, sjøbud, vårflor, sæter, kalvhus (til sumarbruk), og endeleg potetkjellar, ein murd kjellar med jord ikring og berre ei liti dør, og eit hol i taket, som vart stengd når kulden kom.

Matrikeltakst 1723:

Holsøen. Landsk. 1/2 L. S. 1/2 Td. Malt. Opsidderen eier og bruker alt med Bøxel. Intet Sætter. Lit Furuskoug til Stour og ringe Brendefang. 1 flomqvern. Ligger ved Søen 6 3/4 Mil fra Bergen. ringe kornart dog schels letvunden. Saar Havre 3 Td., afler 9 Td. Føder 9 Kiør, 5 Ungnød, 18 Faar. Matrikeltaksten 2 pd. 6 Mk. Smør. Lever alene af Qvegets afling.

Dette er mitt bidrag i ukens ABC. Det sku bo folk i Husan. Ja, jeg mener det bør bo folk i Husene. Slike bruk som dette bør man kunne ta vare på, om det så er bare som et landsted. Det er veldig idyllisk på denne plassen, akkurat i dag, med strålende solskinn og en eng dekket av hvitveis. Det har nok likevel ikke vært særlig idyllisk å drive gårdsbruk på Vestlandet. Dette bruket er ikke drevet siden 1980, men det er store planer om et natursenter her. Jeg håper noe slikt kan gå i orden. Det er spennende framtidsvyer.

Flere bidrag i kategori H finnes hos Petunia.

Kilder:  Masfjordboka 1995 og Sefrak registreringsrapport nr 7 fra Fylkeskonservatoren i Hordaland.

Gammelt og moseGrodd i Grønt og Grått

mosegrodd-3

Saar 6 Td., høster 20 Td. Føder 22 Nød, 24 Faar. Korskirkens Prestebol, Bergen, allernådigst beneficeret. Ligger ved Søen, maadelig jordart, men tungvunden, ligger lenge indefrossen om vinteren, som saaledes forbyder baade ind- og udfart. ei nogen herlighed, men lidt Bierke- og Furuskov til Brende og husfornødenhed samt en liden flomqvern hvermed Gaarden ikke mer end selfhjulpen er. Udgifter 10 Rdl., 4 Mk. 8 4/5 Sk.

Dette er utdrag fra en  prøvematrikel fra 1721.  Gården, som den gang bestod av to bruk, er en typisk vestlandsgård, et småbruk.  Litt skog, litt fiske og noen smaler (sau).  Ut på 1800 tallet ble det utskilt flere bruk, og her, på et av brukene, strevde Henrikka fra morgen til kveld.  En forsommerdag i 1896 døde hun i en alder av 28 år.  En relativt ung dame får man si, men hun hadde rukket fire barnefødsler, hun hadde sett to av barna dø,  hun hadde blitt enke og hun hadde giftet seg igjen.  Som så mange ekteskap inne i fjordarmene, var vel dette andre ekteskapet et fornuftsekteskap kanskje, ettersom det ble inngått vel et halvt år etter den første mannens død.  En gård måtte ha en bonde og ei kjerring måtte ha en mann til å forsørge seg.  Etter Henrikkas død satt en 25 år gammel bonde igjen med to små barn.  Også han giftet seg på nytt, vel et år etter den første konas død.  Sikkert av fornuft det også, ettersom barn måtte ha ei mor, en mann måtte ha ei kone, og en gård måtte ha ei gardkjerring.

Gårdsbruket ligger der den dag i dag.  Det er til salgs, men eier får visstnok ikke selge. Det har kommunen bestemt, forstår jeg.  Bygningsmessig er ikke bruket særlig pent. Det er lenge siden det har bodd folk her, og du skal være svært nevenyttig for å kunne sette i stand gårdshusene.  Men det går nok for dem som ikke har så alt for mange tommeltotter.

Helt nede ved vannet vokser det noen svære grantrær. De kaster store skygger og ødelegger på en måte vegetasjonen og skogbunnen. Dette fører til lite vekst av andre arter i området; mosen får vokse, og den legger seg som et lag over steiner og røtter. Dette skaper en litt trolsk stemning. Her ligger det også et naust, et forfallent stykke trekonstruksjon. Naustet inneholder derimot ingen båt, kun noe gammelt sjøbruksmateriale og flere lag saueekskrementer. Det er vel dette som kalles til nedfalls og søkk i saman, kanskje, slik som i skigardsvisa, men der er skigarden mosegrodd og grå. Her er naustet til nedfalls og søkk i saman.  Gammelt og moseGrodd,  Grønt og Grått. Men som et minnesmerke der det står. Naustet har fått selskap av ei bu som også er i ferd med å falle ned. Oppe ved gården er det gravd ut en jordkjeller, og ved den falleferdige floren står en slipestein. Det er stille her, og man kan la tankene gå tilbake til en tid som var en gang.

Så du Henrikka her?  Du kan tenke at hun er her.  Inne i jordkjelleren, eller en tur ned til naustet.  Hun måtte slenge fra seg sinkbøtta.  Bonden har sjøl slipt en ljå der på slipesteinen.  Du ser det nok, hvis du bare tenker deg om.

Hvis du vil fortsette å være i Gammel stemning, kan du jo lese en historie om båtbygging jeg har skrevet ned, og som er å finne på Båtportalen. Der finner du også flere historier om båtbyggertradisjoner og livet i litt eldre tid.

Dette var bidraget mitt i ABC-serien der vi denne uka har kommet til bokstav G.  Mitt bidrag har jeg kalt Gammelt og moseGrodd i Grønt og Grått.  Flere G-bidrag finner du her.

Kilde:  Masfjordboka 1995

Påskeskyss

buss

Treng du skyss? Eg har hatt min siste tur, seier du? Kor har du det frå? Eg står her enno. Det er ei stund sidan nokon kjøyrde med meg. Når sant skal seiast har eg vel stått her ei stund. Det brann, skjønar du. Eg veit ikkje heilt korleis det gjekk til. Før kjøyrde eg ungane til og frå skulen der inne på Dalsøyra, men så, for nokre år sidan, blei eg buss for slike vaksne ungdomar som skulle på køntrifestival. Mykje fest, men eg kjøyrde dei så fint fram og attende.

buss-2
Eg har hatt mange turar. Den siste gjekk til Dale. Men som du ser, har eg farta andre stader enn i Sogn. Eg har vore på Hardangervidda. Og i utlandet, til og med. Heilt til Ålborg. Skal tru det var korpsungar eg kjøyrde på da.

Bilkyrkjegard, seier dei dette er. Eg står no her. Det er mogeleg eg framleis kan gje frå meg eit tut.

vinner-fotosafarilogo Jeg har vært på Fotosafari. Du finner flere som er på Fotosafari hos Petunia.

Edvards Erotikk

Øvelse gjør mester, det vet jeg jo, men for en autodidakt i pianokunsten tar det sin tid å få til de rette tonene, den rette takten og den rette fingersettingen. Fingrene mine har ikke det spennet som skal til for å få til akkorden F-C-A i venstrehånden på en og samme ansats. Edvard har skrevet ned at det skal være slik, men jeg må ta lillefingeren først nede på F, bruke pedal, og så sette an C og A. Det blir feil, men feilen er det bare jeg som hører, for jeg har ikke tenkt å holde konsert, og jeg er bare på øvestadiet.

img_4495

På øvestadiet har jeg vært i svært mange år. Jeg hadde aldri den tålmodigheten som skulle til for å bli en skikkelig pianist. Ikke hadde jeg talentet heller. Men jeg liker å leke meg, og jeg tar meg tid og stund til det. Jeg kan noter, og jeg har gehør, og Edvards vakre akkorder kryper inn i sjelen min.

img_4490

Jeg liker pianoet mitt. Eller klaveret. Det er et pent stykke arvegods, og ethvert møblert hjem har et klaver. Her kan jeg spille Edvards Erotikk, eller hans Elegi, eller Ensomme vandrer. Og Efterklang. Edvards lyriske stykker.

img_4486

Edvard Griegs lyriske stykker består av 66 småstykker for piano fordelt på ti hefter som ble utgitt i tidsrommet 1867 – 1901. Det er i hefte III opus 43 vi finner Erotikk. Det sies at han med dette heftet nådde nye høyder som komponist av lyriske musikalske miniatyrer. Jeg spiller min Erotikk og er ikke så nøye med takten og fingersettingen. Ikke bryr jeg meg så mye om dette heftet var en høydare i Edvards karriere heller. Jeg er bare fantastisk glad for at Norge fostret denne komponisten og at det finnes pianister som spiller hans stykker til stor glede for meg og mange andre.

img_4438

Dette var mitt lille bidrag til ABC i ord og bilder der vi denne uken har kommet til bokstaven E. Edvard Griegs hjem kan du besøke hvis du er i Bergensområdet. Du finner det på Hop, mellom Paradis og Nesttun. Edvards musikk kan du lytte til når du vil, eller under Festspillene.

Cirrocumulus

abc_iordogbilderJeg har tenkt på det en stund, å kaste meg inn i ABC i ord og bilder. Av og til svipper jeg innom noen vanvittig kreative blogger. Stort sett er de laget av damer, de bloggene. Kreative damer. Noen av dem er mestere på interiør, noen på mat, atter andre på håndarbeid av alle slag, noen er enorme på scrapping. Og noen bruker fotoapparatet flittig. Petunia er en slik kreativ dame med sans for foto. Dessuten ser det ut til at hun er et oppkomme av idèer til hva man kan blogge om på fotofronten. Nå har hun startet ABC i ord og bilder og legger ut en bokstav hver uke. A og B er gjennomført, og nå står C for døra. Hvorfor ikke slenge seg med, tenker jeg. Og gjør det.

Bokstaven C. Ikke verdens enkleste bokstav i alfabetet, men dette er en test for min egen kreativitet. Dessuten får jeg ryddet i bildearkivet. Og hva finner en ikke når man leter litt? Bildene av Cirrocumulusskyene ligger der så fint. Helt fra april 2008 har de ligget der i arkivet og har ikke gjort særlig stort nummer av sin noe tilbakeholdne tilværelse. De deler samme skjebne som veldig mange andre bilder.

img_0485

Cirrocumulusskyer, også kalt makrellskyer, er såkalte horisontale skyer som er dannet høyt, høyt oppe i atmosfæren. De oppstår så langt oppe som mellom 6000 og 12000 m. Skyene er tynne og hvite, og ganske lette, ser det ut til. Jeg har en idè om at dette er bilder av Cirrocumulusskyer. I alle fall er det Clouds. Ut fra andre bilder jeg finner ved å gugle litt, kan jeg ikke se annet enn at jeg har fanget en mengde Cirrocumulusskyer der gjennom flyvinduet.

Vi er høyt over Nord-Sverige et sted, på vei fra Alta. Det er i begynnelsen av april 2008, og det er godt å fly gjennom et skydekke ikke fullt så tungt som det vi har vært vitne til i Alta. Alta i seg selv var totalt skyfritt, men der inne i landsmøtesalen, der lå skylaget tungt, og flere av landsmøtedeltakerne hadde skylapper tunge og svære som breiflabber. Vi Hordalandsdeltakere fikk så hatten passet, for selvfølgelig visste alle de andre representantene best, særlig i saker som gjaldt Hordaland.

Hadde skylaget bestått av slike lette Cirrocumulusskyer, hadde kanskje vårt forslag gått gjennom. Hordaland har derimot alltid vært nåke for seg sjøl i dette gamet her, og det skal vi visst fortsette å være.

Var det noen som ville vite hvilket landsmøte? Jo, vi snakker Norges Musikkorps Forbund, og saken gjelder regionalisering. Fortsatt er skylappene tungt plassert hos store deler av de tillitsvalgte. Synd. De burde løse seg litt opp nå, de skyene. Bli slike lette, hvite og dansende Cirrocumulusskyer. Det er mye mer trivelig.

Neste års grandprix-deltaker?

Farytales går videre til Moskva, Alexander er stilig og trakterer fela som en kjæreste skal trakteres, men gutten er for ung for meg. Danserne er vanvittig herlige. I det hele tatt en utmerket grandprix-låt. Neste år er det min tur. Jeg har gitt ut plate, skjønner dere, med mitt nye band.

Dere andre kan også starte band og gi ut plate. Oppskrifta har jeg stjålet fra Vivi, og den er som følger:

1. Tittelen på den første tilfeldige wikipedia-artikkelen du får, er navnet på bandet ditt. http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random

2. De siste fire eller fem ordene i det aller siste sitatet på “Random quotations” er tittelen på bandets første album. http://www.quotationspage.com/random.php3

3. Det tredje bildet på flickr’s “explore last seven days” er albumcoveret deres, uansett hva det forestiller. http://www.flickr.com/explore/interesting/7days

4. Bruk Photoshop eller lignende for å sette det sammen. Jeg har brukt paint.net

Er dere klar for plata mi? Her er den:

3290531966_8504768d6c

Den ytterste nøgne ø

fedje-i
Fedje. Uttales Feie. Dere kjenner til Fedje, vel? Ubåt og oljesøl fra MS Server. Denne ytterste nøgne ø med omlag 600 innbyggere, og det kan være at noen av dem er gråsprengte også, og underlige kanskje.  Man ønskes i alle fall velkommen til Fedje kommune, landsbyen i havet. Eller som en tidligere kollega der ute, Fruen fra Havet, sier: Ei helsing frå Fidjiøyane.

Jeg tok turen til Fedje her i uka som var. Ferja går noen ganger per døgn. Etter kl 21.20 sånn omtrent er det portforbud, noe det ofte er her ute i distriktet der Tides ferjeruter bestemmer. «Kom deg hjem i tide», tror jeg nok slagordet til Tide er, eller burde være. Du har ikke sjans til å komme deg hverken fram eller tilbake, med mindre du tar din egen båt. Det bør ikke være en liten robåt. Turen over til Fedje kan gå i oppover og nedoverbakke selv om det er vindstille. Nordsjøens storm fra den ene dagen kan komme til dette farvannet dagen etter og gi seg uttrykk i monsterbølger.

Turen til Fedje tar ca 25 minutt. Dersom du skal ha deg en kaffe, må du ha penger klar. Stakkars ambulansepersonellet – de fikk seg ikke kaffe de, enda de hadde kjørt helt fra Bergen og var sikkert kaffetørst. De hadde bare kort, og MS Fedjefjord tar ikke kort. Jeg skrapte sammen 54 kroner og fikk meg kaffe, lefse og hotdog. Jeg kunne like godt latt være. Jeg var på bøljan blå, og hot-dogen hadde mer lyst til å komme ut igjen.

fedje-ii
Fedje kyrkje er av mur. Det er ikke så rart, all den tid øya ikke er så veldig bevokst. Her er det så treløst at de må importere ved, og i tidligere tider har de brukt torv til brensel. Kyrkja er pen, synes jeg. Den er ikke ruvende, men da det ikke er så mange andre høye bygninger på Fedje, er det denne som vises.  Helt fra Masfjorden øst for Fedje kan man på klarværsdager få øye på Fedje kyrkje dersom man har klatret opp på et utkikkspunkt.  Vinduene i kirka har et nydelig grønnskjær, og gråsteinsmuren rundt er vakker. Den ble vigsla i 1941, men det har vært kirke på Fedje siden 1600-tallet.
fedje-iii

Her i januar leste jeg at siste fiskebåten var forsvunnet fra Fedje. Men dette er da vitterlig en fiskebåt, er det ikke? Det skal vel forstås dit hen at det ikke blir drevet kommersiell fiske og fangst fra Fedje lenger. Det er vel ganske synd, og ganske rart også. Holmene ligger jo der ute i sjøen, og fisk er det vel flust av. Fra nå av drives det kun hobbyfiske.  Hm… Jeg er ikke sikker på at jeg liker den tanken så godt.  Ikke at jeg har tenkt meg inn i noe fiske- eller fangstyrke, men jeg synes det er synd at tidligere hovednæringer i et samfunn forsvinner.  Det gjør noe med samfunnet når primærnæringene bygges ned.

fedje-iv

Fedje er nok ikke stedet du vil slå deg ned dersom du er av den urbane typen.  Det er vel heller ikke stedet du vil slå deg ned dersom du er ute etter sol og bad.  Og dersom du er et vintermenneske som liker deg i skibakkene, kan du vel også si farvel til ei framtid på Fedje.  Men de har flerbrukshall der med kinosal og badebasseng.  Og jammen har de ikke spinning og volleyball.  Og kor og korps.  Butikk og post og bank er det også.  Eget NAV-kontor, og det kontoret er meget bra.  Folk som føler de trenger noe bedre saksbehandling kan ringe de gode menneskene på Fedje og hilse fra meg.

fedje-vi

Ferja på vei mot land, og der på ferjekaien står en hel delegasjon med rådmann og ordfører i spissen.  Å, nei, det var nok ikke meg de skulle møte.  De skulle nok ta ferja over til fastlandet, til Austrheim, og så skulle de kanskje videre på et eller annet møte.  Jeg er her også i embeds medfør og håper på å bli møtt på kaien, og der kommer han som skal møte meg.  På sykkel, av alle ting.  Nå er det ikke lange strekningen til dit vi skal, og det er godt med en spasertur etter humpete ferjeoverfart.  Og det blir jo rene trafikkaoset på veien fra ferja når ambulanse, postbil, varetransport og privatbiler skal av, og der kommer sannerlig snøplogen også.  Det var dagens rushtrafikk.

Fedje.  Egentlig kunne man ha plassert hele befolkningen i ei høyblokk der på kaien.  Med butikker og slikt i første etasje, sjukeheim i andre, offentlige kontor i tredje og så resten av folket pent plassert i husvære oppover i blokka.  Praktisk, men akk så kjedelig.  Nei, jeg vil ikke bo på Fedje, men jeg anbefaler en tur.  Både i storm og stille.

Korpstanker med feministbriller på

paul-helm-the-conductorMå man vise muskler for å skrive musikk for brassband? Må man være full av testosteron og slikt? Altså – for å si det rett ut: Må man være mann?

Må man vise muskler for å kunne dirigere brassband fra fjerde divisjonsnivå og opp på høyere nivå? Må man være full av testosteron og slikt? Altså – for å si det rett ut: Må man være mann da også?

Jenter – dette er tanker jeg mener dere bør tenke. Korpstanker med feministbriller på? Tja, hvorfor ikke? Dere bekler korpsenes rekker rundt omkring. Ser man på skolekorps i dag, ser man flest jenter. Jenter dirigerer skolekorps. Om noen år vil det kanskje være et fåtall gutter igjen i amatørkorpsene. Skal jentene da finne seg i til stadighet å bli dirigert av menn? Og at verkene som spilles er laget av mannlige komponister?

Jeg hører dere. Dere sier at det kommer ikke an på kjønn. Dere sier at det er kunnskap som teller. Enig i det. Kunnskap om direksjon selvfølgelig. Flinkisene er jo menn: Alan Withington, kjempeelegant, Peter Szilway, mektig «inkluderende», Dr. Nicholas Childs, fabelaktig, og vi har vestlandets egen Reid Gilje og up and coming Frode Amundsen. Men er det virkelig ikke mulig for en dame å bli en akkurat like flink dirigent?

Også har vi notearkivene da. Er det virkelig slik at disse arkivene ikke kan bli supplert med verker av komponister uten høyt testosteronnivå? Slår ikke tanken dere?

Egentlig er jeg veldig i mot å sette ordet «kvinnelig» foran ulike uttrykk. Kvinnelig prest, kvinnelig lege, kvinnelig pilot. Min enkle form for feminisme er å kutte ut slike vedheng. For meg er en prest en prest, en lege er en lege og en pilot er en pilot.

Jeg kunne likevel ikke dy meg her forrige dagen. Jeg satt der i Grieghallen under NM for Brass Band, jeg gikk rundt i gangene. Jeg så mange jenter. Jenter som kan blåse livsskiten ut av enhver mann, jenter med en teknikk en kan ta av seg hatten for. Jenter som stråler der de sitter i korpsenes rekker, både på de lyseste kornetter og de mørkeste tubaer. Dessuten er de slagkraftig der bak i slagverket. De kvir seg ikke for solopartier. De er regelrett vidunderlige, og Manger Musikklags trombonerekke er den mest vidunderlige. Så fikk jeg sagt det også.

Men – jeg kunne altså ikke dy meg. Hvor blir det av jentenes bidrag til brassbandmusikken? Hvorfor finner vi ikke en eneste komponist av hunkjønn blant alle de verkene som blir spilt under en slik konkurranse som NM er? Og hvorfor finner vi ikke en enste kvinnelig dirigent? Der sa jeg det. Kvinnelig. Jeg, som pleier å sky feministdebatter fordi jeg synes de er så meningsløse.

Jeg føler korpsbevegelsen som erkekonservativ. Det ble ikke noe bedre av at organisasjonens generalsekretær kom med disse bevingende ord under premieutdelingen: «Ingen har slike blomsterpiker som NMF.» Jeg har en full Grieghall som vitne på at han sa det. Skal vi finne oss i slikt i 2009? Jeg synes virkelig ikke det. Organisasjonen har en dame i visepresidentvervet. Hun bør ta denne, om ikke problematikken, så i alle fall dette spørsmålet alvorlig. Hvordan kan vi få flere jenter til å stå foran et brassband på høyt nivå? Og musikksjefen kan ta tak i følgende spørsmål: Kan vi få noen korps til å spille verker av kvinnelige komponister under neste NM? Kan vi få flere kvinner til å komponere for korps?

Jeg kjenner ikke janisjarmiljøet så godt, men jeg har en viss følelse av at man finner samme symptom der. Gjør noe med det. Jeg tror vi vil vinne på å endre noen oppfatninger innenfor korpsmiljøet. Vi må se på oss selv med et skråblikk, tenke litt framover, bli en smule mindre konservativ i tankegangen. Det blir et problem for oss dersom jenter skal reduseres til blomsterpiker.