Stikkordarkiv: blogg-greier

Blogg- og twitterbursdag

I begynnelsen var ordene, og ordene ledet meg fram til setninger jeg leste til øyet ble stort og vått. Det er sommeren for tre år siden, og noe sier meg at jeg må blogge, men jeg vet ennå ikke hvordan og om hva. Jeg vet bare at jeg føler for å skrive, men skal jeg bare skrive for meg selv, eller vil det jeg skriver bli plukket opp av andre?

Jeg googler, jeg finner blogger, og noe og noen bergtar meg. Ja, noe og noen bergtar meg mer enn noe annet og noen andre jeg finner. Jeg vil aldri komme til å kunne skrive like bra som det og den/de som bergtar meg mest gjør, men jeg har holdt ut, og i dag feirer bloggen sin treårsdag.

Det tok tre bloggposter før jeg fikk en kommentar, noen fler før jeg fikk den neste kommentaren, men etter hvert ble bloggen min en del av bloggene i bloggsfæren. En blogg som ble besøkt og kommentert. Jeg har skrevet post på post. Jeg har pludret og kommet med uvesentligheter, jeg har nå og da puttet inn noen småpolitiske innspill. Jeg har vært glad. Jeg har vært lei meg. Fra å være en blogspot-blogg gikk jeg vegen om wordpress.com før jeg plutselig ble min «egen herre», og her er jeg nå, i et format og et design som passer meg bra.

Bloggfrekvensen har gått betraktelig ned den siste tiden. Det kan skyldes så mangt. Det kan skyldes at jeg har skrevet om alt jeg kan skrive om? Eller det skyldes kanskje at jeg ikke lenger er anonym på nettet? Eller det skyldes kanskje «trenden» i tiden; det at det blogges mindre? Eller jeg har ikke tid til å blogge? Eller det skyldes kanskje at twitter har tatt over?

Jeg skulle ikke twitre, men i disse dager har jeg også feiret ett år på twitter. Jeg skulle ikke bli hekta, sa jeg i fjor. Jeg vet ikke om jeg har; jeg sier i alle fall til meg selv at jeg ikke har blitt det.

Før i tida – ja, tidsdimensjonen er en annen på nettet en irl – men altså, før i tida anbefalte vi blogger. Vi kommenterte på blogger. Vi linket. Og kunne vente oss en anbefaling, en kommentar og en link tilbake. Dersom vi på en måte «fant» hverandre. Nå anbefaler vi hverandre på twitter med ffnor (follow Friday Norway) hver fredag, vi retweeter, og det jabbes over en lav sko. Jeg er ikke flink til å jabbe, ikke er jeg flink til å retweete heller, og jeg er en sinke når det kommer til ffnor. Hvis jeg skal anbefale noen framfor andre, må det være noe eller noen som har gitt meg noe, og dette noe må være litt mer underfundig enn det «vanlig» dagligdagse. Jeg er kresen. Det er kanskje stygt av meg, men jeg vil ha det slik. Slik jeg også vil ha det når det gjelder følging og avfølging. Som Ziarah sa det så lurt for en stund siden:

Avfølging og følging er verktøy for å forme sitt eget innhold på Twitter, ikke en fornærmelse mot de man ikke følger eller avfølger.

Ordene. Jeg tror jeg har til gode å lese tweets som har gjort øyet stort og vått. Derfor vil twitter aldri – for meg – oppnå den _status_ blogging har. Allikevel har jeg blitt dårligere til å blogge, dårligere til å lese blogger og dårligere til å kommentere i blogger. Jeg har lovt meg selv flere ganger å bli bedre på det området, men det blir ofte bare med tanken.

Men noe som både blogging og twitring har gitt meg, er nye vennskap, nye bekjentskap og nye utfordringer. En av høstens store utfordringer er fagredaktøransvar i Masterbloggen. Jeg gru-gleder meg.

(Illustrasjon: Inscribing Meaning)

namba sita

Namba sita. Ditt sjette bilde i din sjette mappe, sa han til meg, Daxeé. En utfordring altså. Nå var det vel hans matfar som la ordene i munnen på denne unge mann, et menneskeår i mars, men hele sju hundeår. Namba sita, sier jeg, for denne hund slår til med italiensk, og da kan jeg like gjerne slå til med swahili, tenker jeg, sånn for likevekten. Og her sitter jeg og leter i mappene mine, lytter til The Smiths, som bare er noe av det fineste som finnes, og ser ut på et snødekt landskap, i dag 18 april i dette herrens år 2010, to dager før jeg selv fyller år, for nte gang.

Men det var dette bildet da. Min sjette mappe er fra april 2009, og mitt sjette bilde viser også et snødekt landskap. Dette landskapet er i fjellheimen, i de nordre fjordarmer av Hordaland. Det var en slik speilblank dag, og vi hadde en firetimers tur i deler av et vakkert fjellområde, mitt nærområde. Det var i slutten av april, det lå ennå snø i nordhellingene, småbjørka ventet fortsatt på sine grønne musører, men sola varmet, og det var vel like før de spratt ut. Bildene mine ligger der i mappa si, og er i det hele tatt ikke publisert på blogg. Jeg hadde vel på det tidspunktet også en del annet å gjøre, tenker jeg, for siden har aktiviteten på denne blogg gått nedover og nedover. Jeg vet derimot at aktiviteten i fjellet var stor, så om jeg ikke blogget, ble det en del turer der i høyden. Og det blir det i år også.

(Jeg skulle kanskje utfordre noen også, men gjør det ei, fordi jeg selv har hatt vansker med å følge opp de utfordringer jeg har fått. Huff!)

Løpetid

sample_4e7a4a09adcdf78b00d39370c5fd386e31fbb810

Som kvinnepolitisk talsmann i denne familien har du helt rett, sier mannen min. Jeg har uttrykt min misnøye over innbydelsen til et orienteringsløp, og mannen min prøver ikke en gang å ta mannen bak innbydelsen i forsvar. Han kunne sagt at fyren vet ikke bedre. Han kunne sagt at det sikkert er gjort med humor. Han kunne også sagt at innbydelsen er helt ok. Men han gjør ikke det, han støtter meg, og på selve løpsdagen er han ikke snauere enn at han konfronterer løpsansvarlig med hans fadese på innbydelsesfronten.

Fadese og fadese, fru Blom. Jeg kan gjerne la slikt passere, men det er noe med den der tonen i innbydelsen. Dette med å undervurdere. Hva som gjorde meg misfornøyd? En filleting, egentlig. Bare en liten småting i den store og hele verden, men nok til å sette sinnet litt i kok og tenke litt over hva som skjer.

Orienteringsløpet går i Ytrebygda i Fana en vinterkald dag i februar. Orienteringsklubben frister med to løyper fordelt på fem klasser:

7 km : Herrer Lang
5 km : Damer alle. Unge gutter. Gamle gubber. Svake herrer.

Her skal alle løpe i et terreng med 30 cm snø, det er både vei og sti, men også en del tungt terreng. Også poster fordelt rundt omkring, slik det pleier å være. Likt for alle, egentlig. Rent bortsett fra at damer må løpe i samme klasse som de gamle gubbene og de svake herrene. De har ikke anledning til å løpe sammen med herrene i den lengste klassen.

Dette er jo et forsøk på å være morsom, jeg ser jo den, for løpsleder følger opp med følgende ord:

Fellesstarten går samtidig for alle. Alle løper samme trasè, men kortløypen har 2 innersvinger. Førstemann til mål vinner, uansett klasse. Egen samvittighet bestemmer løype- og klasse-valg, men arrangøren er helt suveren og kan overprøve svake sjelers løypevalg

Morsomt, ikke sant? Men skal det være sånn? Hvorfor denne forskjellsbehandlingen i idretten?

I dag kunne vi høre lege i Olympiatroppen, Lars Engebretsen, si at det på åtti og nittitallet var et av argumentene fra østblokklandene at kvinnene kunne få brystkreft av å delta i kvinnefotball. Og nedslaget i hopp kunne være skadelig for de reproduktive organene. Det er såkalte medisinske begrunnelser som ligger til grunn, det at kvinnekroppen ikke tåler det og at kvinner er for svake.

”Gutteklubben” Tjalve hegnet om Holmenkollstafetten som mannsbastion fra 1923 til 1975. Kvinner hadde ønske om å være med, men møtte stor motstand. Midt på 1960 tallet fikk de lov til å være pausefyll og løpe en liten stafett inne på Bislett, men ble seinere erstattet med turnjenter, som hadde større underholdningsverdi. Dette var det enkelte som ikke ville finne seg i, og det med god grunn. Gerd von der Lippe, for enkelte av oss kjent som professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, løp med en blomsterkvast som stafettpinne under Holmenkollstafetten i 1972 og fikk deretter startforbud i friidrett for denne akk så gedigne forseelsen. I 1973 ble Idrettsaksjonen dannet, og i 1974 kunne man i 8-mars toget gå under parolen Nei til kvinnediskriminering i idretten. I 1975 fikk kvinnene lov til å stille egne lag i Holmenkollstafetten, men alle hersketeknikker Berit Ås er en talsmann for ble tatt i bruk for å hindre at dette ble en realitet: Kvinnene ble usynliggjorte, de ble gjort til latter, informasjon ble tilbakeholdt, de ble fordømt og påført skyld og skam. Fordi de ville løpe. Like langt som gutta. Men gutta boys definerte hvorvidt kvinner kunne løpe langt, ja hvorvidt de egentlig kunne løpe i det hele tatt.

For det var denne knallharde etappen opp til Besserud som virkelig var bøygen. Det er jo virkelig skummelt for damer å løpe hele 2 kilometer. Det har jo alltid vært kjempeskummelt å la kvinner få lov til å delta i noe som fører til svetting og sikling. Friidrett for kvinner stod ikke på programmet i Olympiske Leker før i 1928, men de fikk ikke lov til å løpe mer enn 400 meter, altså en runde rundt banen. IOC hadde problemer med å se utmattede kvinner, så noe lengre distanse kom ikke på tale før i 1960. Enten har kvinner blitt bedre til å løpe med åra, eller så har IOC kommet på bedre tanker helt av seg selv, for i 1972 fikk de endelig lov til å løpe 1500 meter, og jaggu var det noen som skjønte at kvinner også kunne løpe maraton og lot dem gjøre det fra 1984.

Men allikevel settes det opp hinder for hvor langt kvinner kan løpe eller gå på ski eller skøyter i forhold til menn. Hvorfor går ikke damene 50 km på ski? Jeg er ganske sikker på at sterke og trente kvinnekropper kunne klart det. Slik jeg også er sikker på at mang en mann jeg kjenner ikke kan klare å komme seg gjennom en 7 km orienteringsløype.

En kropp som tåler en fødsel, tåler lengre distanser. Banna bein.

(Kilder: Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975)

Illustrasjon: Gelbooru

To tweet or not to tweet #9

The End.
Jeg prøvde å kvitre i 5 måneder. Jeg ble fulgt av 411 stykker til slutt. Selv avfulgte jeg den ene etter den andre og lot være å følge de som ville følge meg.

Hvem er vi på twitter? Er vi oss selv? Hvordan kan vi samtale med 140 tegn?

Jeg vet ikke. Jeg bare kjente at det var nok. Plutselig var det bare nok.
twitter-caido
Jeg vet bare at jeg er meg selv i mitt liv og noe av det livet vil jeg dele her på bloggen min.

Noen av de jeg fulgte har også en blogg. Jeg kommer til å besøke de bloggene av og til og legge dem til i en oppdatert bloggrull her. Noen av twitrerne vil jeg nok også savne av og til, kanskje først og fremst @vidunderfull, @DagfinnNordbo og @fimreite. Og @radiohode2, min #twitterschærlihet.

Jeg ble ikke glad i Twitter. Og når jeg ikke blir glad i noe eller noen, så kommer det ikke til å bli noe savn heller. Blir det et savn, gjenoppstår jeg kanskje på nytt, da under eget navn.

Jeg har vært til stede. Jeg har prøvd. Jeg kan uttale meg om fenomenet. Twitter engasjerer, og det er vel ikke uten grunn at bloggposten min fra 30 januar 2009 Voksne damer kvitrer i vei, er en av de mest besøkte postene på denne bloggen.

Jeg forlater reiret og ønsker dere alle lykke til videre.

Musikalsk lagånd

(Petunias ABC, runde 2, bokstav L og M)

To ganger i året kan du være sikker på å komme over et korps. 17 mai er bankers, og i dagene før jul vil du som regel alltid høre noen toner fra Jingle Bell, Rudolf og Vi tenner våre lykter når det mørkner. Sure, iskalde toner dersom korpset blir forvist til inngangsdøra, litt varmere toner dersom de får seg en plass innomhus. Kalde fingre som klamrer seg fast i instrumentet, lepper som stivner. Det er julemusikken som er på tur.

IMG_5849_edited-1

Er du 11 år og spiller tuba, kan det være du ser slik ut.

IMG_5852_edited-2

Er du 11 år og spiller tuba, blir du kanskje som eneste musikant tilbudt en stol også. Den eneste denne gangen fordi den andre tubasisten ikke var til stede.

Korpsene stiller opp med sin musikalske lagånd. Kanskje de tilbyr deg gløgg også, og da kan du ikke gå derfra før du har kjøpt et lodd eller ti for to kroner stykket, og kanskje er du faktisk så heldig at du vinner den broderte juleduken, eller kanskje en frosset kalkun som kan stå på nyttårsbordet ditt. Og korpset får litt publikum, og alle hjerter gleder seg.

IMG_5864_edited-2

Og etterpå. Etterpå kan korpset gå innomhus, aspirantene får klapp og heder, dirigent og instruktører får en julblomst, den avgåtte lederen får en litt større blomst, musikanter og søsken og foreldre sitter benket rundt bord. Og grøten kommer på bordet. Med hele tre mandler.

Så kan de gå hver til sitt, vel vitende om at det blir jul. Også i år.

—————————
(Dette var mitt bidrag i Petunias ABC-lek, og både bokstav L og M ble med denne gangen i Musikalsk Lagånd)

Luke 1 – Adventstanker

Det lå et tynt lag melis på bilvinduet i morges, såpass mye at jeg måtte finne kosten. Snø, årets første i lavlandet her i Nordhordland. Godt og herlig, fullmåne og kuldegrader. Jeg tok litt av det hvite i munnen, uten tanke på formaninger man fikk som liten om ikke å spise snø. Tenk om du får mark i trusa? Det var advarsler man fikk, men likevel ikke nok til å la være å smake. Og jeg så aldri den marken i trusa, ergo var vel snøen fri for slikt.

Desemberettermiddag 047x

Jeg burde vel, som den gode mor jeg visstnok håper å være, begynne å tenke på disse juleforberedelsene. Men dette blir nok en desember der meg og mine behov står i første rekke. Behovene mine for nok tid til skriving. Slik at jeg får levert fra meg en eksamensoppgave jeg kan være noenlunde stolt av. Voksne damer tar studiene sine så alvorlig, sier min bedre halvdel, men støtter opp om meg som best han kan. Han kan ikke hjelpe så mye med det faglige, men han gir sitt bidrag som venn og elsker, og det er da noe.

Desemberettermiddag 033

Jula er kanskje oppskrytt? Jeg vet ikke. Jul blir det åkke som, om det er jeg eller mannen min som henger opp adventskalenderen, om gavene blir pakket inn i siste liten, om vi ikke får sendt de julekortene i år heller. Jula kommer. Og adventskalenderen er hengt opp, med 25 gaver. Fem til hver, og jeg gleder med til i overmorgen, for da får jeg kalendergave, pent pakket inn av 11-åringen. Jeg skal være snill mamma og lese Jostein Gaarders Julemysteriet for henne. Det er juletradisjon. Vi vet så godt hva som skjer, men det er like spennende hver gang.

Desemberettermiddag 030

Selv om jeg sitter midt oppi en eksamensoppgave har jeg bestemt meg for å gjennopplive denne bloggen. En gang skrev jeg hver dag. En gang hadde jeg ikke prestasjonsangst og kunne skrive om hver minste lille filleting. Nå merker jeg at det går lang tid mellom hvert innlegg, men prøver å få til et hver uke. Ikke leser jeg blogger lenger heller. Mitt lille adventsønske til meg selv blir derfor å skrive et lite stykke her i bloggen hver dag, og å lese en annen blogg hver dag. Jeg kan gjenoppdage de gode gamle, eller jeg kan finne noen nye. En ny blogg å lese hver dag og et nytt lite innlegg fra meg på denne bloggen blir min adventskalender til meg selv.

Elleve år

(Petunias ABC-tema, bokstav E, runde 2)

IMG Født som hun er den gang fjernsynet var nytt og man fremdeles sa De til hverandre, var hun elleve år på det herlige 70-tall, med tapeter i brunt og stresslesser som okkuperte plassen i stuene.
Postmodernisme, kaller de det visst, de som har peiling på det. Stiler og materialer ble blanda helt fritt, og ganske vilt, og midt oppi dette står hun, elleveåringen, i en av sine lekre kreasjoner, sydd av mammaen. Patchworken gjorde visst sitt inntog på 70-tallet, og her har stoffprodusenten imitert lappeteknikken, i disse herlige fargekombinasjonene.
Genseren har puffermer, og hun husker godt den genseren. Den ble brukt mye, særlig sammen med et gult, ganske kort skjørt, hun hadde. Men rart med det, bilder av det gule skjørtet og den grønne genseren finnes ikke i den kombinasjonen, derfor denne buksedrakten. Hjemmesydd, lekker, og veldig 70-tallsstil. I sin mormors stue, står hun.
Kankskje det er i jula? Jo, det er appelsiner i skåla, og det er nok et juleselskap i en full stue på Valentinlyst. Mormor spiller nok gitar med damene i Gitarringen, og stua er røykfull, og de har spist skiver med oksetunge og kanskje har de alle tatt en bit av en tung Delfiakake, og rundt dem surrer lyder av store og små, og når de har satt seg i Renaulten for å kjøre hjem, lukter det tung parfyme, sigaretter og pipetobakk av dem alle, og alt tøyet må lufttørkes når de kommer hjem. Denne lukten kan hun fremdeles av og til fornemme.

Da Ingvild var halvfemte år gammel, flyttet de til Lyder Sagens gate. Barna ble avlevert om morgenen i Sofiesgate, hos tante Dahl – farens tante. Det var morsomt å være der, for der var sånn masse værelser, Ingvild hadde på følelsen at nårsomhelst kunde hun slumpe til å komme inn i et rum hvor hun aldri hadde været før. I nogen av værelsene luktet det tobakksrøyk og der var bokhyller med bøker, og skrivesaker og papirer fløt utover bordene, men i andre værelser luktet det av fremmede damer og luktesepe og eau-de-cologne, og der var forheng med fine damekjoler bak, og heklede antimakasser på stolene, og broderte håndklær ved vaskevannsstolen, og fotografier i nikkelrammer, og porselensfigurer på bordene. Tante Dahl hadde seks barn og nogen losjerende som bodde hos henne, men det var ikke alltid de samme – det var deres værelser som det var så spennende å få komme inn i, fordi de bestandig blev annerledes.
Utdrag fra boken «Elleve år» av Sigrid Undset

Danserinnen

(ABC-tema, bokstav D, runde 2)

IMG_3579

Jeg danset ballet ved Hjørdis Ellefsens Ballettskole i min barndoms by Trondheim. Første posisjon og andre posisjon og tredje posisjon. Chassé! Den høyverdige dansekunst gikk ikke glipp av et stort dansetalent da jeg i en alder av ni bestemte meg for å legge opp. Plié! Men så lenge det varte, var det sikkert en fin tid, selv om Ellefsen var en gammel dame, ja, jeg kan huske henne som eldgammel med lang hals, og vi småpiker skulle strekke på hals og på tå. Arabesque! Vi skulle være små svaner med lange halser og grasiøse armbevegelser. Assemblé!

Ballettskolen lå i Kongens Gate så vidt jeg husker. Opp en trapp og en trapp til, og gulvet var stort og blankt og ved klaveret satt en gammel herre ved navn Oskar. Vi trippet og øvde og hadde oppvisning i Frimurerlosjen. Som blåveis, eller som nisser. Eller her, som svane eller noe. Vakker, ikke sant. Struttekjole som mamma sydde. Se forresten det vakre 70-talls møblementet der i Block Watne-huset fra 1969. Men det var altså denne ballettskolen der borte i Kongens gate. Jeg husker ikke så mye av det, egentlig. Kongens gate husker jeg fordi mormor og morfar hadde parfymeri i ei lita veit like bortenfor, og oldemor bodde i trygdeleilighet like ved. Vi besøkte henne alltid etter balletten og kjøpte med oss vafler fra melkebutikken på gateplan. Ah – minner….

Denne danserinnen kom seg aldri opp på tåspissen, noe hun heller aldri har savnet. Hun har ikke særlig spisse albuer en gang. Hun er forøvrig særdeles myk i kroppen og går fremdeles ned i spagaten, så noe godt førte disse årene i dansens verden med seg.

Dance me to your beauty with a burning violin
Dance me through the panic ’til I’m gathered safely in
Lift me like an olive branch and be my homeward dove
Dance me to the end of love
Dance me to the end of love
Oh let me see your beauty when the witnesses are gone
Let me feel you moving like they do in Babylon
Show me slowly what I only know the limits of
Dance me to the end of love
Dance me to the end of love
Dance me to the wedding now, dance me on and on
Dance me very tenderly and dance me very long
We’re both of us beneath our love, we’re both of us above
Dance me to the end of love
Dance me to the end of love
Dance me to the children who are asking to be born
Dance me through the curtains that our kisses have outworn
Raise a tent of shelter now, though every thread is torn
Dance me to the end of love
Dance me to your beauty with a burning violin
Dance me through the panic till I’m gathered safely in
Touch me with your naked hand or touch me with your glove
Dance me to the end of love
Dance me to the end of love
Dance me to the end of love

Leonard Cohen

Piroutte!

Bussblues

(ABC-tema, bokstav B, runde 2)

Buss

Hos noen bare vises det at de har sunget sin siste blues. Gulenruta er nedbrent og søkk i saman, og står der på bondens oppsamlingsplass for rustne utgåtte kjøretøy. Bonden er ikke av den ryddige sorten og samler mye skrot. Jeg tror jammensanten han mener at dette skrotet forsvinner av seg selv uten store innsatsen fra hans side. Denne bussen endte sine dager som festbuss og har kjørt den unge bonde og hans kumpaner til slike gedigne evenementer i Bygde-Norge, dere vet. Der menn er menn. Cowboyhatter, øl og røyk. Countryfestival på Breim, here we come.

Min triste blues jeg synger her
på siste buss til Galgeberg.
Nattens tur blir ikke lang
her finnes ingen overgang.
På siste reis blant mørke hus
synger jeg min triste blues.

Av Svarte Svingende, #Ruter

Her finner du flere B-saker