Drøs

Vi drøser over kaffen, guttene og jeg. Vi jobber i det offentlige og åpner dørene for den menige mann presis kl 08.45. Men før dette må vi drøse litt. Over nyheter og sånt. Foreksempel om Märtha og englene hennes. Og sykmeldingen hennes. Diskuterer litt over årsaken til sykmeldingen, diagnosen foreksempel. Er det en P02 diagnose tro? Diagnoser benevnes med koder innenfor vårt felt. Og englene? Kunne ikke de ha hjulpet henne slik at hun slapp sykmelding? Guttene og jeg har ingen tro på engler, men vi liker engler, de som dukker opp til jul og sånt, og jeg har faktisk fem engler hjemme til pynt fordi de var så søte at jeg bare måtte kjøpe dem, og av og til er jeg selv en engel, det har jeg jo fått høre, titt og ofte, både på hjemmebane og i jobbsammenheng. Så drøser vi litt til, og når vi først har kommet inn på diagnoser, så står det litt om åreforkalkning i avisa, og det er visst ingen spøk, flere dør av den sykdommen enn foreksempel brystkreft og tarmkreft. Men så er det det der med statistikken da, hvor mange dør av brystkreft og hvor mange dør av åreforkalkning. Og så sies det fra gutten P at mange kan ha åreforkalkning uten å vite om det. Og gutten B, han misforstår og tror at åreforkalkning og åreknuter er det samme, og forteller at så visst har han vært operert for åreforkalkning, og han er neigu ikke død. Men stakkars B, når det kommer til stykket, han blander jo så lett. Sterilisering og kastrering. Det er i hans vokabular og tankegang akkurat det samme. Men P kan fortelle forskjellen, og vi er skjønt enig om at eiere av katter, de burde i det minste kastrere kattene, så ble det ikke så mange av dem. For det dukker jo opp enda en nyhet om damen med 30 katter som har tatt overhånd og hun bor der i huset langt avsides, og dyrevern og sosialkontor og mattilsyn har vært på døra, og der bor hun i skitt og lort. Da er det forsåvidt mer enn en P02 damen lider av. Og vi lurer på om det samme hadde skjedd om hun var eier av 30 akvariefisk. Eller 30 sauer. Ja, slik drøser vi, guttene og jeg, inntil dørene åpnes.

Rest by the ocean

«How do you feel?» Spørsmålet kommer fra terapeuten. Skjønnhetsterapeuten. Vet ikke helt hva jeg skal kalle henne. Selv sa hun «My name is Ines. I’m your physioterapeut». Men aldri har fysioterapeuter utført dette på meg. Her ligger jeg totalt passiv. Ikledd en liten lekker sak. G-streng. I papir. Ines gnir meg inn med havsalt. Det svir. Hun har tatt for seg hele kroppen. Unntatt akkurat på puppene. «Ok» – sier jeg. Hva annet kan jeg si da. Dette skal jo være godt. SPA og greier. Det er det vi damene unner oss når vi tar storbyferie med venninnene. Nå ligger jeg her på min benk iført den lekre lille. Det samme gjør venninnene. Vi har fnist mye i forkant av denne seansen. Det blir vel ikke mindre fnising etterpå. «Now you go to the bath»- sier Ines. Ines er fra Riga. Hun er høy og lys og ganske kraftig. Hun følger meg til badet. «Relax»- sier hun. Javel, jeg skal prøve. Vannet føles godt. Det er varmt og boblene får hele meg til å relakse noe så til de grader at jeg er nær ved å sovne. Etter hvert kjenner jeg at havsaltet er borte. Kroppen kjennes myk og deilig. Og deiligere skal den bli. Iført ny, tørr g-streng ligger jeg atter på benken. Nå skal det masseres. Fra den ytterse nakne lilletå opp til stresskulene i nakken. Ines bruker alle sine krefter. Denne massasjen er det tak i. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, men selvfølgelig gjør det akkurat det. Bare litt til der på den kulen. Du fant den vonde kulen du Ines, den jeg aller helst vil ta vekk med en isskje. «Now you will have a mask made of seamud»- sier Ines. Hun gnir inn mage, rumpe og lår med denne leiren. Etterpå ligger jeg der, inntyllet i leire, plast og teppe. «Relax»- sier Ines. Ok, jeg relakser atter en gang, lytter til sånn der Enya-musikk og er nær ved å sovne. Men – hvor lenge var man i paradis? Leiren skal av, dusje må jeg også. Iført min tredje lekre lille g-streng denne dagen avsluttes min to timer lange SPA med body-lotion over hele kroppen. Ines har gitt meg en Rest by the ocean. Huden min er tilbake til baby-stadiet. Kropp og sinn er løftet en smule. Veldig relaxed.

Hagen

Eføyen slynger seg over bergknauser og oppover bjørkestammen. Den har hagens beste vekstvilkår der ved kompostbingen i skyggen. Det er noe beroligende over eføyen. Den trenger meg ikke. Den slynger seg rundt og rundt. Overlever vinter etter vinter. Ikke et ugress å se i mils omkrets der den brer seg utover.
Valmuene blomstrer i juni. Høye og røde. Frodige og fjonge. De er hagens stolte soldater så lenge været holder seg stabilt og det ikke blir for mye regn og vind. Det er en glede å se på valmuene. Fargen og væremåten deres smitter over på meg. Jeg blir også stolt og glad.
Påskeliljer, pinseliljer og tulipaner. De kommer år etter år, uten min fortjeneste. Står der så lubne og gule. Hei, hei – nå er våren her. Noen solstråler som varmer. Gule hoder som nikker. Du skal se det blir en god og varm sommer i år.
Valmuens røde blomst er borte. Tilbake står lange stive stammer med frøhode på toppen. Frøhodet er vått etter julis regn. Påskeliljer, pinseliljer og tulipaner fikk også blomstre ferdig. Tilbake lå kun et seigt bladverk som ble sleipere og mer råttent ettersom regnet falt.
En kan selv føle seg litt avblomstret til tider. Den røde stoltheten blir borte, lik valmuens blomst. Bladverket henger og er ikke like fagert etter som tiden går.
Eføyen, derimot. Den får boltre seg fritt. Den er rolig og trygg. Den har funnet fred der i nordskyggen. Jeg beundrer dens vandring over fjellknaus og oppover stamme. Helt hemningsløst. Jeg vil være stolt og rød som valmuen, lik en solstråle som påskeliljen, men mest vil jeg være fri og hemningsløs som eføyen.

Juli

– ullsokker, pledd, en kopp te og en god bok –
Første dag på jobb etter ferien. Fryser på beina.
Frister å pakke sammen.
– ullsokker, pledd, en kopp te og en god bok –