Sannheten om Utkant-Norge i disse valgtider

Etter å ha lagt igjen en kommentar borte hos Egoisten kom tonita med følgende bemerkning: Jeg har kumulert og strøket uten personlig kjennskap til kandidatene. Tror du jeg bør flytte?
Det er jo helt umulig å svare på. Istedet skal jeg i dag komme med «sannheten» om Utkant-Norge sett fra en innflytters ståsted.
Gjennom min kommune skjærer det en fjord. Fjorden deler kommunen i tre – fra nå av kalt Sør, Nord og Indre. Før veiene kom, var fjorden viktigste samferdselsåre. I riktig gamle dager fantes det en kirke. Fram til 1970-tallet fantes det en uendelig mengde grendaskoler. Fram til midten på 1980-tallet fantes det en ungdomsskole. Fram til 1990-tallet fantes det tre legekontor. Kommunehuset ligger i Sør, tannlegen har kontoret i Sør, og det samme har presten. I dag er legen stasjonert i Nord, og kun der. Det samme er fysioterapeuten. NAV-kontoret er i Nord, lensmannen er i Nord, banken er i Nord, og ligningskontorets utsendte finnes i Nord. Og i Nord finner man også sjukeheimen. I Indre har de ingen slike statlige og kommunale funksjoner, der har de det store kraftverket og en stor forskningsstasjon. De utallige grendaskolene er nedlagt og erstattet av tre 1-10 skoler, det vil altså si at elevene i skolen ikke treffer på nye ansikter før de må bevege seg ut av kommunen når de starter i videregående skole. Den ene kirken har fått selskap av to til.
De i Sør er sur på Nord fordi Nord har fått sjukeheimen som før lå i Sør, men som måtte erstattes grunnet elde. De i Sør er sur på Nord fordi det er Nord som har fått det ene legekontoret etter at de to andre ble nedlagt av økonomiske årsaker. De i Sør er sur på Nord fordi ledelsen i banken bestemte at banken skulle flytte fra Sør til Nord. De i Sør er sur på Nord fordi fylkesskattekontoret fant ut at kommunen ikke trengte eget kontor lenger, men at det kunne utplasseres en og at denne ene kunne ha tilholdssted i Nord. Det store spørsmålet i flere år har vært om skolestruktruen skal endres slik at det igjen blir en ungdomsskole, men da er de i Sør sur på Nord fordi de mener at Nord kommer til å trekke det lengste strået når det gjelder plassering av skolen. Og er det noe som er viktig i småsamfunnet, så er det skolen. Det er liksom den som holder samfunnet sammen.
På bygda kjenner alle alle. Det kan være både positivt og negativt. Positivt i den forstand at bygda preges av sosial nærhet og stabilitet, gode sosiale nettverk og en grunnleggende og nesten urokkelig idé om likhet. Negativt i den forstand at du «skal ikke komme her og komme her», det er VI som vet for VI har gjort dette før, og tilhører du en slekt som har et litt dårlig rykte, så henger det ryktet ved deg flere generasjoner etterpå.
Alt sånn kommer til overflaten ved kommunevalg. Ved kommunevalget stilles det seks lister, alle partipolitiske sånn i utgangspunktet. Årets lister har følgende fordeling mellom bygdelagene Sør (S), Nord (N) og Indre (I):
Krf 8 S, 4 N, 6 I
Frp 4 S, 5 N, 1 I
H 10 S, 9 N, 4 I
V 10 S, 2 N, 3 I
A 0 S, 13 N, 9 I
Sp 2 S, 11 N, 5 I
Vi vet alle hva som kommer til å skje. I Sør vil listene til Krf, Høyre og Venstre bli brukt og i Nord er det Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet som blir brukt. Sør vil kumulere alle søringer og slenge på fem søringer hver fra andre parti, i Nord vil det samme skje med nordingene. Her er det ikke snakk om hva partiene står for. Her er det kun snakk om kjennskap til personene, og det at de kommer fra Sør eller Nord. De i Indre gjør sine egne saker, og dette har liten innvirkning på sluttresultatet.
Den gangen det var lov til å stryke kandidater, da var det fart i sakene. Enkeltpersoner i Sør gikk i bresjen for stryking av kandidater fra Nord, og folk som egentlig hadde en sikker plass og så for seg en posisjon blant maktmenneskene på kommunehuset, måtte slukøret finne seg i å ikke nå opp. Dette skjedde valg etter valg. Den store saken for en del år siden var plassering av ny sjukeheim. Da gikk Arbeiderpartiet kraftig ut med at sjukeheimen skulle plasseres i Nord. Dette førte til at de ikke fikk en eneste kandidat fra Sør med på lista si, men det førte også til at Nord og Indre gikk sammen om en kampanje om å bruke Arbeiderpartilista slik at de fikk flest representanter inn og at sjukeheimen dermed fikk den plasseringa den skulle ha.
Hva partiene står for rent politisk, er helt ukjent. Det er to uker til valget, og ingen partiprogram har havnet i postkassa mi. Ingen tør ta opp skolesaken, enda de alle sammen egentlig mener noe om den. De mener visst alle noe om at det bør komme ei bru over den fjorden som skjærer gjennom kommunen. Om brua kan føre til mindre splittelse mellom Sør, Nord og tildels Indre, det gjenstår å se.
Huff, nå har jeg utlevert kommunen min! Mulig det er taktløst av meg å blottlegge kommunen på denne måten, men det er sånn det er. Jeg ser den slik og må visst bare finne meg i det. Jeg har vært partipolitisk aktiv, men jeg ga meg da jeg som andrekandidat ble strøket ut av de i Sør. Jeg skal likevel benytte meg av stemmeretten min. Så om du skal flytte tonita? Det får du finne ut selv.

Splasj – en rød vannsymfoni

Alt er så mye lettere når man er altetende. Jeg er nesten altetende innenfor det meste. Jeg går til verket med et åpent sinn, så får jeg se om jeg liker det, ikke liker det, liker det sånn passe, misliker det så til de grader, liker det til en viss grad eller liker det sånn at det er ok, men har smakt det bedre
Hvor vil jeg hen? Jo, jeg vil inn på musikkområdet. Jeg er så og si nesten altetende når det gjelder musikk. Å overvære en konsert spiller på alle sansene. Sist søndag var jeg så heldig å få oppleve urframføringa av «Splasj – en rød vannsymfoni», komponert at 80 unger i alderen 12 til 14 år. Et verk på sytten minutter, laget med en slik kreativitet og en slik humor, og framført med en slik sjarme at det nok nuven av en hver annen konsertopplevelse. Under ledelse av tre komponister av nyere musikk og et par andre instruktører, hadde ungene i løpet av fem dager improvisert seg fram til dette musikkstykket. Ved å tenke vann og vær i alle tenkelige og utenkelige varianter, ved å tenke lyder av de mest vare til de mest bråkete og ved å være kreative og løsningsorienterte. Her var det en kakafoni av lyder og ulyder, elfantblåsing på klarinettmunnstykket, bobling i vann, bjeffing i hornet, tuting i trombonene, klakkelyder på ventilene, sang og så plutselig en nydelig liten melodiøs solo.
Noen vil kanskje spørre seg om det går an å like noe sånt. Jo, det går an. Først og fremst fordi dette er stor kunst, for det andre fordi kunstverket viser hva unger er i stand til å gjøre, og for det tredje fordi man sitter i en konsertsal og ser og opplever forventningene til de som har laget og skal framføre verket. For meg ble det en konsertopplevelse av de riktig sjeldne, en gåsehud- og ståpelslignende opplevelse, ja, en nesten ute av kroppen-opplevelse.

Utenforskapet

Jeg kan ikke si jeg er heftig begeistret for Erna. Nå er det jo vanskelig for meg å si om jeg liker henne eller ikke liker henne som person. Jeg kjenner henne jo ikke. Men kan jo likevel gjøre meg opp en mening ut fra det jeg ser, hører og leser. Meningen kan jo være så til de grader feil. Det kommer jo an på øyet som ser. Og den der intusisjonen og følelsen man har. Jeg tror ikke jeg er på bølgelengde med Erna. Det fine er at jeg trenger ikke å være det heller, jeg trenger ikke å bli heftig begeistret for henne, eller kjent med henne. Og hun kan leve lykkelig uvitende om at jeg har det sånn.

Erna er en firkant. Jeg modererer meg litt: Høyre er en firkant. Enda mer moderert: Høyres politikk er en firkant. Og enda litt mere moderert (dette blir flisespikkeri, men la gå): Høyres politikk på velferdsområdet er en firkant.

Utenforskapet er en firkant. Erna har laget et skap utenfor det skapet hun og jeg visstnok er innenfor. I det skapet utenfor vårt skap har hun plassert alle som da står utenfor og som i hennes terminologi er de trygdede. Det er de som er uføretrygdet, de som er kronisk syke, de som er arbeidsledig, de som er funksjonshemmet og de som er sosialklienter. De oppholder seg der inne i skapet. Erna har satt et lokk på det skapet, og så har hun utstyrt alle der inne med de sammen egenskapene. Erna er jo litt snill da. Hun vil jo at mange av disse skal komme seg inn i det skapet hun er i, og da må hun sette i verk noen tiltak, fordi de tiltakene som velferds-Norge har i dag visstnok ikke er gode nok. Utviklingen av velferdssamfunnet har gått i gal retning, sier Erna. Det skal hun gjøre noe med. Erna har laget en rapport om utenforskapet. Huff og huff. Det er dyster lesing. 723 500 personer bor i Utenforskapet. 723 500 helt like mennesker. Med moralisme og mange fine ord skal alle disse menneskene over i det som virkelig gjelder i samfunnet. Lønnet arbeid.

Erna skulle vært litt rundere i kantene, synes jeg. Hva om det virkelig er sånn at de der 723 500 menneskene er 723 500 ulike individer. Hva om deres skavanker faktisk ikke kan sees under ett? Er det slik at Erna tror at sykdom bare kan defineres objektivt og entydig? Er sykdom bare en objektiv og avgrenset enhet som kun gir seg utslag i en diagnosekode? En litt «rundere» Erna ville forstått at vi finner sykdom i et hvert samfunn, og at ingen er fritatt for sykdom. Min egen oppfattelse av min egen sykdom – hvis jeg hadde en, vel og merke – står i direkte forhold til hvordan jeg er, hvilket miljø jeg har vært i og er i, hvilket forhold jeg har til andre mennesker, samt min egen idéverden – altså hva jeg tror på og forestiller meg. Vi har behov for å forstå vår situasjon og se sammenhenger i tid og rom, og på den måten definerer vi oss selv i forhold til andre.

Erna har stor tro på den naturvitenskaplige definisjonen av sykdom, og jeg tror hun har fått følgende definisjon av sykdom på hjernen: «Ved sykdom forstås etter denne lov en sådan forstyrrelse av den legemlige og åndelige sunnhetstilstand at legehjelp anses påkrevet». Definisjonen er hentet fra sykeforsikringskomiteen av 1907. Passe firkanta for Erna den definisjonen.

Erna vil altså ikke ha noe Utenforskap. Det er en stor og god tanke. Men hvis nå alle skal kunne delta i arbeidslivet, så forutsetter det tilgjengelighet. Arbeidslivet må planlegges og utformes slik at det finnes en plass for alle. Vi har ulike behov i ulike faser av livet, og ulikhetene må verdsettes dersom arbeidslivet skal gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Det hadde kanskje vært greit om Erna drysset noen slike moment over de 723 500 helt ulike individene i skapet sitt.

Mariposa Mimosa

Jeg ble anbefalt en bok. Ja, flere bøker. Jeg valgte meg Mengele Zoo.
Jeg har fulgt Mino på hans veg fra barn til voksen, hans vandring gjennom jungelen, hans vandring gjennom verden, hans vandring gjennom livet. Jeg har sett farger, dyr, planter, sommerfugler. Jeg har kjent de gode luktene. Jeg har kjent de vonde luktene. Jeg har ledd. Jeg har grått. Gert Nygårdshaug har laget et praktverk. Takk til forteller som fikk meg til å lese akkurat denne boka.

Sånne ting som jeg ikke forstår

Det er mye jeg ikke forstår. Jeg innrømmer det.

Børs, f.eks. Jeg forstår ikke når jeg leser på en fritt valgt net-side: Funcom-aksjen stuper fredag etter å ha meldt om nok en utsettelse av Age of Conan.
Jeg forstår hva det vil si at aksjen stuper. Litt intelektuell er man jo. Det jeg ikke forstår og det jeg heller ikke vet er
1. hva Funcom-aksjer er
2. hva Age of Conan er
Og er dette i det hele tatt noe jeg burde og skulle visst? Voksen dame som jeg er. Og hva er det som gjør at børsen stuper? Hva er det som ligger bak? Og hvorfor akkurat en Funfcom-aksje? Hva har nå den gjort for noe galt i verden?

Også er det golf, da!
26-åringen startet dagen med en bogey og måtte tåle en til før det endelig kom en birdie på hull nummer ni. Andre halvdel av runden begynte dessverre med en ny bogey, og med enda en nærmet Tutta seg bunnen på resultatlisten.
Heldigvis reddet hun seg noe inn med en birdie på det siste, men hun er i sterk fare for å misse cut’en i morgen.

Han jeg bor med fnyser av meg. Hvor mange ganger har ikke han prøvd å innprente i mitt lille, noe enkle hode hva sport gjelder, hva birdie, bogey og cut er. Å, jeg skulle så gjerne ha forklart hva det er for noe. Men faktisk så er det sånn at ordene har gått inn gjennom det ene øret og ut gjennom det andre. Og absolutt ingenting har festet seg til hjernebarken.
Har det med latskap å gjøre?
Har det med dumhet å gjøre?
Er dette allmennkunnskap?

Så må vi ikke glemme offside-regelen! Offside! ropes det. Sikkert, sier jeg.

Der ser dere. Hun er jaggu enkel som ikke har forstått offsideregelen. Men jeg innrømmer det gladelig. Jeg forstår ikke hva det er og når den gjør seg gjeldende. Ikke sjans i havet. Vet bare at den finnes jeg. Regelen, altså. Hva den brukes til? Ja, si det.

Sånne ting som jeg ikke forstår. Er det meningen at jeg skal forstå alt?

Hjelp – jeg vet ikke hva jeg skal lese!

Jeg har et problem. For meg er det et stort problem. Jeg vet ikke hva jeg skal lese. Altså – hvilken roman jeg skal lese da. Føler meg helt tom når jeg ikke har en bok liggende. En pocket i veska. Eller noe tykkere i lesekroken. Jeg følte meg så forferdelig ensom da siste linje i Luftslottet som sprängdes var lest. Nå er det ikke mer. Nå må jeg begynne helt på nytt igjen. For å bøte på abstinensen fikk jeg jo lest Snømannen. Og så tok jeg fram Presidentens valg, selv om jeg ikke akkurat er fan av Anne Holt. Men nå? Har jeg lest alt som er å lese? Tok fram Henry Miller her en kveld. Har hatt Krepsens vendekrets stående i bokhylla noen år. Fant ut at nå måtte den leses, kan jo ikke bare stå der. Den ble raskt satt tilbake. Ikke pga slibrig språkbruk. Sånt noe går greit i dag. Det var nok sikkert verre på tredvetallet da boka kom ut og ble bannlyst. Nei, den ble satt tilbake i hylla fordi det hendte da ingenting!! Var liksom ikke noe driv over den. Totalt og rett og slett kjedelig. Så tok jeg fram Line. Tenkte som så at jeg skal holde meg til den gamle litteraturen. Bøker som på en eller annen måte har havnet i bokhylla den gang jeg var hektet på Bokklubben. Line ble også raskt satt tilbake. Det var liksom ikke helt meg, den boka heller. Jeg har ellers en hel drøss med bøker stående, leste og uleste, norske, svenske, engelske, slitte og mindre slitte. Så har jeg en bokhandel noen hundre meter bortenfor der jeg sitter akkurat nå. Og så er det jo veldig lett å ta en tur innpå nettet og bestille seg noe. Så kan jeg lese forfatterbloggen. Og så kan jeg selvfølgelig gjøre som alle andre – løpe og kjøpe fru Ragdes siste om grisebønder, homofile og begravelsesagenter der oppe i Trøndelag. Men det har jeg ikke lyst til. Av en eller annen grunn. Har noen der ute gode råd til godt lesestoff for en som er avhengig?

Bolla Pinnsvin

Når sola stiger rund og gul og farver åsens topp, vet alle dyr i skogen at nå skal de snart stå opp. Og fuglene de starter med sitt vekkerklokkekor, da rasler det i grøfta der hvor bregneløvet gror. For nå skal Bolla Pinnsvin gå på skolen…………………. I dag har jeg tenkt å skrive litt om pinnsvin, denne lille sålegjengeren av et pattedyr med om lag 7000 pigger. Pinnsvinet lever et farlig liv der i bregneløvet sitt. For når Bolla Pinnsvin skal på skolen, så er det jaggu ikke sikkert at hun kommer fram. I dag var det 10 stykker som ikke hadde kommet fram. De lå der ganske så stille og døde der på riksveien, totalt skviset ned av en bilist eller to eller tre. La gå – det er lettere å se hjorten når du er ute å kjører på veien. Pinnsvinet er ikke store kreket. Og spørsmålet er jo: Hva skulle du over veien for? Er skolen på andre siden av veien? Eller var det noe voldsomst spennende som foregikk på andre siden av veien så du bare måtte over? Se det får vi aldri vite. Og resten av pinnsvinfamilien – de kommer ikke labbende for å plukke opp sine døde kjære. Og da er det jo så som så med informasjonsstrømmen. Ingen små-pinnsvin får vite av mamman sin at det er farlig å bevege seg opp på veien. Så det var nok ikke det siste Bolla Pinnsvin jeg så liggende der på veien. Det vil nok til stadighet dukke opp flere.

Dessverre.

Å rydde et berg

Det var en gang jeg hadde satt meg fore å rydde et berg. Det var fredag kveld og endelig litt opphold i det der som kommer ned fra skyene. Jeg startet friskt og freidig med å dra mosedotter og torv. Men det ville ikke knotten ha noe av. De føk rundt øyne og ører på meg så jeg ble ganske tullerusk. Neivel, sa jeg, men nå har jeg altså tenkt å være ute, og jeg har tenkt å rydde dette berget for rusk og rask, det skal bli ganske glattbarbert, skal det, og det er jeg som er sjefen. Det sa jeg til dem, svartknotten, som liker seg så sabla godt der i torven. Ikke i kveld, nei, sa de og surret verre enn verst, inn i ørene for de, og under t-skjorta. Ok, ok – dere får være i fred, men bare vent til det kommer en solskinnsdag, og det er litt vind, da skal jeg fjerne dere for evig og alltid fra dette berg. Deretter gikk jeg og hentet saga. Her skulle det vises armstyrke, og den ene furua etter den andre falt i bakken. Det må bemerkes at største furu var sånn omtrent en meter og førti og ikke særlig tykk rundt livet. Det er sånne furutrær som finner det for godt å vokse hvor det skulle være. En bergsprekk, og de er såre fornøyd. Her for ei furu i bakken, og jammen stod det ikke en liten skokk småfuru rundt, og de ble tatt opp med rota. Til slutt lå det en ganske stor haug der med furu, brake, rogn og selje. Og jeg så med glede fram til helga, for i følge værmeldinga så skulle det ikke komme sånn der vått ekkelt fra himmelen, det skulle visst være både sol og vind og ikke så aller verst varmt. Og jeg så for meg et rent og glatt berg. Det var den gang da. Berget står der slik jeg forlot det fredag kveld. Knotten har fremdeles gode dager der nede i mosen sin. Haugen med trær ligger der fortsatt. Og om det er noe moral i denne visa? Ikke det jeg vet.

Filmen jeg har ventet på?

MSN Her og Nå kan i dag melde at nå kommer filmen ALLE har ventet på. En naken Angelina Jolie! HAR jeg ventet på denne filmen? Eller: Har JEG ventet på denne filmen? Sitter her og lurer på det. Angelinas skuespillerkunster har jeg enda til gode å se. Kroppen hennes har jeg derimot sett. Så lenge jeg ikke vet noe om hennes prestasjoner som skuespiller, så vet jeg ikke helt om prestasjonene blir bedre med eller uten klær. Og dessuten: MSN Her og Nå kan melde at det bare er feiking og manipulasjon hele greia. Til syvende og sist er det ikke Angelinas nakne kropp vi får se likevel. Og jeg vet ikke helt – bør jeg være skuffet?

Ekte lidenskap

Lenes hjerte står i Brann. Lene er 18 år og bruker stort sett all sin fritid og alle sine penger på Brann. Lidenskap, heter det visst. «Ekte lidenskap har et navn», heter det i Bergen. Lidenskap har du når du virkelig føler noe veldig sterkt for noe. Ergo kan lidenskap være en form for forelskelse, og forelskelse er – ja, en definisjon på det er som følger:

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, som oftest en av motsatt kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen. Alle aldersgrupper kan bli forelsket, men følelsen kan være særlig intens i puberteten.
Forelskelsen uttrykker gjerne mer eller mindre overveldende følelser, enten det dreier seg om hemmelige,
romantiske kjærlighetsdrømmer, seksuell tiltrekning eller blind lidenskap og forvirrende affekt. Følelsen likner derfor mer på (forbigående) galskap enn på fornuftsbasert eller selvoppofrende kjærlighet og vennskap med hengivende omsorg, medfølelse og trofasthet.
(fritt etter Wikipedia)
Altså – Lene har en voldsom lidenskap for Brann, hun er forelsket rett og slett. Er da hennes forelskelse i Brann et supplement for tiltrekking mot en annen person? Har hun personifisert Brann? Jeg vet ikke. Men så mye forstår jeg at det ikke er så rent lite galskap og ufornuft til stede når du er villig til å avsette 50 000 kroner årlig på Brann. Dette leser jeg nemlig i BT, der Lene er brettet ut på forsida i all sin prakt. Lene er da, som skrevet står, 18 år. Og så er hun ringevikar i barnehage. Når du er 18 år og ringevikar i barnehage, så har du ikke så alt for mye å rutte med sånn til dagen, men 50 000 kan du liksom med god samvittighet betale for å få bukt med lidenskapen din. La oss nå se hva hun bruker pengene på:
Partourkort er lurt. For dem som følger hver kamp, vel og merke. Kommer billig fra det. Lene følger også bortekampene. Altså – er du lidenskapelig opptatt av kjæresten din, så er du det. Også må hun ha klær. Fotballtrøyer er ikke særlig sexy, men la gå. Hjemme- og bortetrøye må du liksom ha. Og så må vi bo litt godt. Og spise litt. Og så er det jo klart, at når det er bortekamp, så må du jo sånn av og til ha fri fra jobb. Det taper du på, men pytt, pytt. Man er jo bare 18 år, og gjør som man vil. Men så, mine damer og herrer! Damen må ha ØL. Masse øl, ser det ut til. 500 kroner pr. kamp, faktisk. Ganger vi det med 26 kamper kommer vi opp i den nette sum av 13 000 kroner. Sier vi at disse ølene er halvlitere og at hver halvliter koster 50 kroner på fotballpubber rundt omkring, så drikker denne søte lille forelska damen 10 halvlitere i forbindelse med kamper. Hallooooo???? Hvordan kan den lille kroppen der konsumere så mye? Ok, jeg liker øl jeg også. Men ikke 10 stykker sånn etter hverandre. To halvlitere, og jeg må finne doen, tre halvlitere, og jeg begynner å kjenne det, fire halvlitere, jeg er stapp mett, fem halvlitere, jeg sjangler ikke så rent lite og ser dobbelt. Kan hun i det hele tatt ha noe glede av forelskelsen sin når hun konsumerer 10 øl når de er sammen?
Vil du lese mer om Lene og hennes store forelskelse, se