Feedback og viddevandring

Kommunikasjon er grunnlaget for enhver samhandling mellom personer. Dette er en blogg og dermed er vår kommunikasjon interaktiv. Jeg aner ingenting om deg, og du aner ingenting om meg, utenom det som kommer fram av akkurat meg i min blogg. Har du en blogg selv, kan jeg lese den og få en forestilling av deg. Noen av mine lesere har fulgt meg gjennom hele min bloggperiode (nesten da), andre igjen er forholdsvis nye. Noen av bloggleserne har jeg også kommunisert med pr. mail, men det er jo også på virtuelt vis, så egentlig kjenner jeg dere bare gjennom det skrevne ord.

Å kommunisere kan være vanskelig. Vi kommuniserer gjennom det å legge igjen en kommentar hos hverandre. Jeg er glad i få kommentarer i bloggen min, og du kan egentlig skrive akkurat hva du vil når du kommenterer hos meg.  Er du dønn uenig med meg, så vær gjerne det, men ta ballen og ikke mannen. Du kan godt rote deg langt ut på viddene også. Skrive dine egne historier. Spinne videre på mine. Kanskje du ser sammenhenger jeg ikke ser. Gjør meg gjerne oppmerksom på det. Da får jeg også et inntrykk av deg som leser meg.

Så lenge vi ikke er tankelesere, må vår forståelse av andre basere seg på fortolkning av det vi kan observere. Her observerer du min blogg og det jeg skriver. Mine oppfatninger om meg selv og verden kan være helt annerledes enn dine oppfatninger av meg og verden. Du fortolker meg og det jeg skriver, men i din fortolkning av meg har du med deg din egen historie.

Nå skal vi være litt filosofiske her og rett og slett bringe hermeneutikken inn i bildet. Hermeneutikk er læren om fortolkning av meningsfullt materiale, dvs objekter som både har et meningsinnhold og et uttrykk for innholdet.

La oss så bringe filosofen Gadamer inn i dette bildet. Han snakker om forståelseshorisonter. Vi kan aldri frigjøre oss fra vår egen forståelseshorisont når vi fortolker andre, sier han. Det som vi fortolker må alltid forstås i lys av noe og man kan ikke fortolke uten å anvende en forståelse på det man fortolker. Konsekvensen av Gadamer sitt syn er at målet med forståelse må forandres. Det er ikke om å gjøre å oppnå en forståelse av en annen som ikke er preget av ens egen forståelseshorisont, men målet blir å tilpasse sin egen forståelseshorisont til den vi forsøker å fortolke. Relatert til en bloggpost kan dette se slik ut:

Du leser bloggen / bloggposten min og bringer med deg din forståelseshorisont inn i det du leser. Dine oppfatninger er dine for-dommer eller førforståelse. (Og for-dommer er altså ikke fordommer. Skjønner?)

Du observerer, leser og danner deg en oppfatning av det du leser. (Bloggeren har skrevet dette, ja, og det bloggeren mener å fortelle meg er……)

På bakgrunn av din oppfatning og i lys av din forståelseshorisont fortolker du og kommer fram til din fortolkning (Hm, bloggeren mener å fortelle meg at….)

Din fortolkning av meg og mine skriverier påvirker din forståelseshorisont slik at den forandrer seg (Kanskje?)

Og så fortolker du meg og bloggen min ut fra din nye forståelseshorisont og så starter vi på an igjen.

Sånn kan sirkelen fortsette i det uendelige. Fortolkningen handler om at en forståelseshorisont tilpasser seg en annen, og den som blir fortolket blir også påvirket av den som fortolker. Ideellt sett er målet, ifølge denne Gadamer, at horisontene smelter sammen, dvs at fortolker og den som blir fortolket blir enige. Ideelt sett.

Men det blir man jo ikke alltid.

En annen filosof, ellers kanskje han var sosiolog, Habermas, sier en del fornuftig om kommunikasjon.  Han snakker om diskurs, og han snakker om herredømmefri kommunikasjon.  Så please – her hos meg – vær åpen, ærlig, kommuniser på like fot, uten maktbruk, manipulering og skjult agenda.  Vi trenger likevel ikke være enige.

Jeg sa et stykke overfor her: Ta ballen – ikke mannen. Her vil jeg bare sitere fra en post av radiohode, en av mine yndlingsbloggere, som rett og slett kaller dette Roy Keane-metoden:

Det man gjør ved å bruke Keane-metoden er to ting:
a) Man ser direkte eller indirekte bort fra argumentene ved å ikke svare på dem/forholde seg til dem
b) Man prøver å i stedet diskreditere den som fremsetter argumentene, for derved å gjøre argumentene illegitime Dette kan skje bevisst og villet, eller det kan skje uten at man tenker over det.

Det er fristende å tenke seg mulige årsaker til at Keane-metoden praktiseres. Det vil dog bare være spekulasjoner, og definitivt ingen fasit på noen som helst måte. Men følgende muligheter kan tenkes:

a) Man har ikke noe motargument, men vil absolutt ikke «tape» diskusjonen. Det kan med andre ord dreie seg om å unngå prestisjetap
b) Man har en eller annen forutgående antipati mot den som fremsetter argumentet. Dette kan være alt fra trynefaktor, rykter, tidligere opplevelser etc etc
c) Man opplever argumenter som personlige angrep, altså at Keane-metoden allerede er tatt i bruk
d) Man har investert tid og krefter i å utvikle et standpunkt og ser helst at dette ikke rokkes ved, fordi man da må gå den tunge veien tilbake til start Dette er bare noen eksempler på mulige forklaringer. Siden mennesker er forskjellige vil dette variere fra person til person og fra blogger til blogger.

Nå legger forsåvidt ikke jeg opp til de største diskusjonene på denne bloggen.  Så slike bloggvettregler som overfor er vel ganske malplassert hos meg.  Men ha dem i mente du også, når du frekventerer en blogg som legger opp til større diskusjoner enn her.  Jeg er bare en hummer og kanariblogg, og på kommentarsida legger jeg mer opp til viddevandring.  Du er hermed invitert til å vandre sammen med meg.  Og på veien får du med et sitat fra Ståle, en annen yndlingsblogger:

Vidder er fine greier, skal jeg si deg. Kan en bloggpost bidra til viddevandring, er jeg tilfreds 😉

5 kommentarer om “Feedback og viddevandring

  1. Heia Vibeke,

    har fulgt etter deg fra kommentarene du har skrevet hos Bridgehill. For en fin blogg du har her, eller flere blogger!

    Så fint du gjenforteller essensen av Gadamer. Det er egentlig ganske enkelt når alt kommer til alt. Kan du skjønne hvorfor de fleste tunge teoribøker og artikler, gjerne på et annet språk, handler om helt grunnleggende ting. Viktige, men like fullt enkle.

    Når jeg har blitt så glad i studier, og å lese seg klok, handler det ikke bare om lærdommen, men det å ha knekt kodene som fagspråket er. Og da synes jeg at jeg er så flink som dekonstruerer. Og den nye meningen har jeg copyright på. For jeg setter jo sammen delene på nytt, og så er det noen deler som blir til overs, som de skruene som følger med IKEA-møblene og som man ikke forstår hvor hører hjemme. Så kan jeg undre meg litt over det, men ikke så lenge, for jeg ser etter hvert at det nye møblet fungerer fint, det, uten disse for meg overflødige skruene.

    Nå er det noen år siden jeg leste Gadamer, og det var hyggelig å møte ham her hos deg. Det får meg til å mimre litt om Derrida og hva de nå het alle sammen som jeg kunne på rams (nesten i alle fall) til eksamen. Nå mimrer jeg bare, og husker det som jeg vil. Men veldig mye har jeg nok dessverre glemt.

  2. Takk for at du kommer på besøk, Linger, og takk for hyggelig kommentar. At du kommer via Bridgehill setter en ekstra spiss på besøket. Bridgehill er mitt gode hvilested når jeg er på nettet. Det er mulig jeg liker meg der fordi jeg finner den noe «Gadamersk». Jeg får i alle fall utvidet horisont når jeg er der.

    Artig det du sier om copyright på nye meninger. Jeg har lest kommentaren din her flere ganger, samt kommentaren du har hos Bridgehill. Både det du sier der og her har fått meg til å finne den røde tråden i det essayet jeg sitter med. Jeg fant plutselig en åpning. Og den måten jeg tolker og drøfter på, den er bare min. Og så får professoren bare finne seg i det. Slik jeg må finne meg i at han kanskje ikke liker det. Når oppgaven er ferdig, skal jeg legge ut en liten bolk i en bloggpost.

  3. Takk for takken! Det oppmuntrer meg. Jeg får tilbake i mangfold. Jeg skriver på et manus for tida, og jeg strutter ikke akkurat av selvtilliten som skal til for å komme videre.

    Kanskje jeg skal definere manuset mitt innenfor for essay-sjangeren? Essay betyr jo forsøk. Og om jeg tenker at teksten er et forsøk, så blir ikke fallhøyden for stor til å hive seg uti det. Rart at det skal være så «farlig» med ord. På den ene siden er de bare ord, på den andre siden så dyrebare. Kjenner du Askildsen, forresten? Han er kjent for sitt minimalistiske uttrykk. Jeg har det nok litt som ham. Det er vel og bra, så lenge man ikke knebler seg selv helt.

    Lykke til med essayet ditt! Godt å høre at du fant en åpning!

    Det at mine ord kunne få dytte dine ord inn gjennom en åpning,
    jeg kunne være til litt skrivehjelp for deg

  4. Og jeg gleder meg til det er skrevet ferdig, det essayet mitt. At det betyr forsøk var nytt for meg. Et forsøk på å skrive noe. Det var interessant.
    Jeg er desverre ikke så minimalistisk i uttrykket. Jeg må nok «kill som darlings» før jeg får det ned på den lengden som er tillatt. Og så må jeg la ting forbli uskrevet.

    Jeg undrer meg på hva slags manus du skriver på. Interessant!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *