Kategori: Tankespinn

Det er mye jeg ikke forstår. Jeg innrømmer det.

Børs, f.eks. Jeg forstår ikke når jeg leser på en fritt valgt net-side: Funcom-aksjen stuper fredag etter å ha meldt om nok en utsettelse av Age of Conan.
Jeg forstår hva det vil si at aksjen stuper. Litt intelektuell er man jo. Det jeg ikke forstår og det jeg heller ikke vet er
1. hva Funcom-aksjer er
2. hva Age of Conan er
Og er dette i det hele tatt noe jeg burde og skulle visst? Voksen dame som jeg er. Og hva er det som gjør at børsen stuper? Hva er det som ligger bak? Og hvorfor akkurat en Funfcom-aksje? Hva har nå den gjort for noe galt i verden?

Også er det golf, da!
26-åringen startet dagen med en bogey og måtte tåle en til før det endelig kom en birdie på hull nummer ni. Andre halvdel av runden begynte dessverre med en ny bogey, og med enda en nærmet Tutta seg bunnen på resultatlisten.
Heldigvis reddet hun seg noe inn med en birdie på det siste, men hun er i sterk fare for å misse cut’en i morgen.
Han jeg bor med fnyser av meg. Hvor mange ganger har ikke han prøvd å innprente i mitt lille, noe enkle hode hva sport gjelder, hva birdie, bogey og cut er. Å, jeg skulle så gjerne ha forklart hva det er for noe. Men faktisk så er det sånn at ordene har gått inn gjennom det ene øret og ut gjennom det andre. Og absolutt ingenting har festet seg til hjernebarken.
Har det med latskap å gjøre?
Har det med dumhet å gjøre?
Er dette allmennkunnskap?

Så må vi ikke glemme offside-regelen! Offside! ropes det. Sikkert, sier jeg.

Der ser dere. Hun er jaggu enkel som ikke har forstått offsideregelen. Men jeg innrømmer det gladelig. Jeg forstår ikke hva det er og når den gjør seg gjeldende. Ikke sjans i havet. Vet bare at den finnes jeg. Regelen, altså. Hva den brukes til? Ja, si det.

Sånne ting som jeg ikke forstår. Er det meningen at jeg skal forstå alt?

Dessverre.

Det var en gang jeg hadde satt meg fore å rydde et berg. Det var fredag kveld og endelig litt opphold i det der som kommer ned fra skyene. Jeg startet friskt og freidig med å dra mosedotter og torv. Men det ville ikke knotten ha noe av. De føk rundt øyne og ører på meg så jeg ble ganske tullerusk. Neivel, sa jeg, men nå har jeg altså tenkt å være ute, og jeg har tenkt å rydde dette berget for rusk og rask, det skal bli ganske glattbarbert, skal det, og det er jeg som er sjefen. Det sa jeg til dem, svartknotten, som liker seg så sabla godt der i torven. Ikke i kveld, nei, sa de og surret verre enn verst, inn i ørene for de, og under t-skjorta. Ok, ok – dere får være i fred, men bare vent til det kommer en solskinnsdag, og det er litt vind, da skal jeg fjerne dere for evig og alltid fra dette berg. Deretter gikk jeg og hentet saga. Her skulle det vises armstyrke, og den ene furua etter den andre falt i bakken. Det må bemerkes at største furu var sånn omtrent en meter og førti og ikke særlig tykk rundt livet. Det er sånne furutrær som finner det for godt å vokse hvor det skulle være. En bergsprekk, og de er såre fornøyd. Her for ei furu i bakken, og jammen stod det ikke en liten skokk småfuru rundt, og de ble tatt opp med rota. Til slutt lå det en ganske stor haug der med furu, brake, rogn og selje. Og jeg så med glede fram til helga, for i følge værmeldinga så skulle det ikke komme sånn der vått ekkelt fra himmelen, det skulle visst være både sol og vind og ikke så aller verst varmt. Og jeg så for meg et rent og glatt berg. Det var den gang da. Berget står der slik jeg forlot det fredag kveld. Knotten har fremdeles gode dager der nede i mosen sin. Haugen med trær ligger der fortsatt. Og om det er noe moral i denne visa? Ikke det jeg vet.

Vi drøser over kaffen, guttene og jeg. Vi jobber i det offentlige og åpner dørene for den menige mann presis kl 08.45. Men før dette må vi drøse litt. Over nyheter og sånt. Foreksempel om Märtha og englene hennes. Og sykmeldingen hennes. Diskuterer litt over årsaken til sykmeldingen, diagnosen foreksempel. Er det en P02 diagnose tro? Diagnoser benevnes med koder innenfor vårt felt. Og englene? Kunne ikke de ha hjulpet henne slik at hun slapp sykmelding? Guttene og jeg har ingen tro på engler, men vi liker engler, de som dukker opp til jul og sånt, og jeg har faktisk fem engler hjemme til pynt fordi de var så søte at jeg bare måtte kjøpe dem, og av og til er jeg selv en engel, det har jeg jo fått høre, titt og ofte, både på hjemmebane og i jobbsammenheng. Så drøser vi litt til, og når vi først har kommet inn på diagnoser, så står det litt om åreforkalkning i avisa, og det er visst ingen spøk, flere dør av den sykdommen enn foreksempel brystkreft og tarmkreft. Men så er det det der med statistikken da, hvor mange dør av brystkreft og hvor mange dør av åreforkalkning. Og så sies det fra gutten P at mange kan ha åreforkalkning uten å vite om det. Og gutten B, han misforstår og tror at åreforkalkning og åreknuter er det samme, og forteller at så visst har han vært operert for åreforkalkning, og han er neigu ikke død. Men stakkars B, når det kommer til stykket, han blander jo så lett. Sterilisering og kastrering. Det er i hans vokabular og tankegang akkurat det samme. Men P kan fortelle forskjellen, og vi er skjønt enig om at eiere av katter, de burde i det minste kastrere kattene, så ble det ikke så mange av dem. For det dukker jo opp enda en nyhet om damen med 30 katter som har tatt overhånd og hun bor der i huset langt avsides, og dyrevern og sosialkontor og mattilsyn har vært på døra, og der bor hun i skitt og lort. Da er det forsåvidt mer enn en P02 damen lider av. Og vi lurer på om det samme hadde skjedd om hun var eier av 30 akvariefisk. Eller 30 sauer. Ja, slik drøser vi, guttene og jeg, inntil dørene åpnes.

«How do you feel?» Spørsmålet kommer fra terapeuten. Skjønnhetsterapeuten. Vet ikke helt hva jeg skal kalle henne. Selv sa hun «My name is Ines. I’m your physioterapeut». Men aldri har fysioterapeuter utført dette på meg. Her ligger jeg totalt passiv. Ikledd en liten lekker sak. G-streng. I papir. Ines gnir meg inn med havsalt. Det svir. Hun har tatt for seg hele kroppen. Unntatt akkurat på puppene. «Ok» – sier jeg. Hva annet kan jeg si da. Dette skal jo være godt. SPA og greier. Det er det vi damene unner oss når vi tar storbyferie med venninnene. Nå ligger jeg her på min benk iført den lekre lille. Det samme gjør venninnene. Vi har fnist mye i forkant av denne seansen. Det blir vel ikke mindre fnising etterpå. «Now you go to the bath»- sier Ines. Ines er fra Riga. Hun er høy og lys og ganske kraftig. Hun følger meg til badet. «Relax»- sier hun. Javel, jeg skal prøve. Vannet føles godt. Det er varmt og boblene får hele meg til å relakse noe så til de grader at jeg er nær ved å sovne. Etter hvert kjenner jeg at havsaltet er borte. Kroppen kjennes myk og deilig. Og deiligere skal den bli. Iført ny, tørr g-streng ligger jeg atter på benken. Nå skal det masseres. Fra den ytterse nakne lilletå opp til stresskulene i nakken. Ines bruker alle sine krefter. Denne massasjen er det tak i. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, men selvfølgelig gjør det akkurat det. Bare litt til der på den kulen. Du fant den vonde kulen du Ines, den jeg aller helst vil ta vekk med en isskje. «Now you will have a mask made of seamud»- sier Ines. Hun gnir inn mage, rumpe og lår med denne leiren. Etterpå ligger jeg der, inntyllet i leire, plast og teppe. «Relax»- sier Ines. Ok, jeg relakser atter en gang, lytter til sånn der Enya-musikk og er nær ved å sovne. Men – hvor lenge var man i paradis? Leiren skal av, dusje må jeg også. Iført min tredje lekre lille g-streng denne dagen avsluttes min to timer lange SPA med body-lotion over hele kroppen. Ines har gitt meg en Rest by the ocean. Huden min er tilbake til baby-stadiet. Kropp og sinn er løftet en smule. Veldig relaxed.