Kategoriarkiv: Skriveprosjekt

Hva Nav-direktøren egentlig sier

Det er et enormt gap mellom det Nav-direktør Joakim Lystad egentlig sier og den reportasjen Dagsrevyen 31.05.2011 klarer å få ut av hans uttalelser. Her er det virkelig snakk om tabloidisering. Det har visst blitt en vane dette, å trekke liksominteressante ting ut fra en ellers interessant diskusjon og lage et innslag på dette. Det beste er om vi da finner en som har slitt med Nav i lang tid og lar han fortelle sin historie. Helt uimotsagt får han mene at Lystad er frekk.

Selvsagt er det uholdbart at folk må slite med systemet, men var det virkelig så interessant å se enda en sak om Navs servicenivå? Hadde det ikke vært mer interessant å gripe fatt i det Nav-direktøren egentlig sa?

En del brukere ønsker nok at Nav skal overta ansvaret for livet deres.

Hva mener Nav-direktøren egentlig med dette? Jo, det sier han i et ti-minutters intervju som ikke ble sendt i Dagsrevyen. Der forteller han om folks forventninger til velferds-Norge, forventninger Nav ikke kan innfri. Dette fordi velferden bestemmes av politikerne. Han sier at noen brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret, men nå er det slik at folk faktisk også må gjøre noe selv for å komme seg ut av situasjoner som kan være uholdbare. Nav har to oppgaver, sier han. Det ene er å hjelpe folk å komme i arbeid og aktivitet. Det andre er å yte stønad når arbeid og aktivitet ikke er mulig.

Det hadde vært så mye mer interessant om Dagsrevyen sluttet å tabloidisere Nav. I denne saken kunne de tatt tak i det Lystad egentlig sa, spinne videre på utsagnet hans om at en del brukere ønsker at Nav skal overta ansvaret for livet deres. Det kunne gitt oss en reportasje som fikk oss til å tenke, som fikk oss til å se på våre egne velferdsordninger satt opp mot ordninger andre steder i verden, fått oss til å se oss selv, hvordan vi selv kan være med på stake ut egen kurs, hvordan vi selv kan ta tak i livene våre, hvordan bruker og veileder kan jobbe for at i alle fall noen forventninger kan innfris.

I stedet sendes nok en reportasje om bruker som er misfornøyd med servicenivå. Vi er sikkert alle enige om at Navs servicenivå må bli bedre, men det blir ikke bedre med slike reportasjer.

Mer om dette i MEMU nr.2 2011

Kvinner på dirigentpodiet

Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne, sa Susanne Sundfør, og trakk seg fra Spelemannsprisnominasjonen for årets kvinnelige artist. Observante folk fikk vel også med seg at hun sa akkurat det samme under sin takketale som årets kvinnelige artist i 2008. Verden har stått på stedet hvil, muligens. Det skilles fremdeles mellom kvinner og menn, også i musikklivet.

«Om jeg skulle bli husket for noe, vil jeg heller at det skal være som en god dirigent enn som den første kvinnelige dirigent.» Det sier den kanadiske dirigenten Kerri-Lynn Wilson. Marin Aslop er også dirigent, meget markant, i disse dager i Norge som gjestedirigent for Oslo-Filharmonien. Kvinnelig dirigent, eller bare dirigent? Aslop vil helst bare være dirigent, og jeg kan jo forstå henne. Hvorfor sette dette kvinnelige foran?  Også har vi norske Irene Anda, som når hun blir spurt om sin rolle som kvinnelig dirigent, besvarer spørsmålet med at kjønn ikke er noen forutsetning for om man kan dirigere eller ei.

Denne posten skal handle om kjønn og om kjønnsubalanse i kulturlivet med spesielt fokus på å få kvinnene opp på dirigentpodiet. Det er politisk, og en debatt NMF som organisasjon bør ta. Fordi NMF er en politisk organisasjon, og fordi norske dirigenter ikke vokser på trær, og som jeg så betimelig fant på dette store internettet: Norske dirigenter vokser ikke på trær, det dreier seg ikke en gang om en lavthengende busk når vi snakker om kvinnelige dirigenter.

Unaturlig ubalanse

Vi har en unaturlig ubalanse mellom mannlige og kvinnelige dirigenter. Dette er uttrykt av musikksjefen selv, Geir Ulseth.  I en ideell verden burde man så klart ikke kategorisere ut fra kjønn, men vi lever fortsatt ikke i den ideelle verden. Ved at jeg nå problematiserer kjønnsubalansen, står jeg også i fare for å generalisere. Jeg kan stå i fare for å forsterke og opprettholde kjønnsmessige stereotyper ved å sette fokus på dette ordet «kvinnelig» foran ordet «dirigent». Men hvordan kommer vi oss egentlig videre dersom vi ikke setter fokus på et problem, eller la oss heller si utfordring? Det er for få kvinner som tar på seg rollen som dirigent. Vi kan rett og slett ikke benekte dette.

Har kjønn noe å si?

Det kommer ikke an på kjønn om jeg kan dirigere eller ikke, sier Irene Anda. Selv synes jeg Anda her benekter sin kvinnelighet, slik Susanne Sundfør gjør. De benekter det ved å hevde at kjønn er uvesentlig. Sundfør er først og fremst musiker, Anda er først og fremst dirigent. Selv vil jeg helst ikke sette kvinnelig foran ordet dirigent, jeg vil egentlig ikke overfokusere på kjønn fordi det er kunnskapen om faget som er det viktigste, men jeg mener vi må få fram at det er en kjønnsmessig skjevhet. Det er noe unaturlig i dette, tatt i betrakting utviklingen i andre deler av samfunnet.

Jeg la ut en utfordring på facebook forleden dag. Hypotese: Kvinner dirigerer skolekorps og kor, menn dirigerer amatørkorps. Hvorfor? Jeg har fått ord å tygge på: prestisje, maskulinitet, femininet, vegring, kvotering. Selv legger jeg til ord som prestasjonskrav, omsorg, rollemodell, mannsyrke, egoisme. Bloggformatet krever at jeg begrenser meg i innhold, derfor tar jeg tak i ordet rollemodell samt et spørsmål en tidligere regionsstyrekollega kom med angående kvinnelige dirigenter.

Rollemodeller

Hvorfor er det så få kvinner som dirigerer amatørkorps generelt og elitekorps spesielt? Dette spør en tidligere styrekollega. Et svært essensielt spørsmål, særlig med tanke på at vi nå går inn i NM-sesongen. Jeg har gått rundt i gangene i Grieghallen noen år (NM Brass), jeg har sett og hørt og observert. En hel bråte med jenter ser jeg der, «kvinnekonger» på sine instrument, men jeg ser ikke en eneste dirigent av arten hunkjønn. Er det ingen andre som reagerer på dette? Reagerer ikke guttene, eller er det ikke et interessant spørsmål? Er det ikke så farlig at de ikke har kvinnelige kollegaer? Er de så egoistiske at de bryr seg kun om seg selv og sin egen prestasjon?

Jeg tar på meg mine feministbriller og roper på kvinnene. Jeg ønsker meg rollemodeller. Skal NMF rekruttere dirigenter fra egne rekker, må de snart begynne å tenke på å få fram rollemodellene. Hvem er det som bekler rekkene i korps? Jo, det er jenter. Stadig flere jenter. Jeg ønsker at blant annet Irene Anda og hennes kvinnelige kollegaer viser seg fram for disse jentene, ikke kun som dirigenter, men som kvinnelige dirigenter. Jeg har ingen tro på kvotering, men jeg har tro på rollemodeller. Jeg vil at de kvinnelige dirigentene skal være mer rollemodell enn de er i dag, både de profesjonelle og de på ”lavere” nivå. De vises knapt, og det er både NMF og kvinnenes egen feil. Skal man vise at man kan noe, er det liten vits å gå stille i dørene. Det blir gått for stille i dørene når en kvinnelig dirigent ikke fronter at hun er en kvinnelig dirigent.  NMF kan heller ikke bare ønske at kvinner skal melde seg på en dirigentkonkurranse, de må gå hardere til verks, huke tak i damene. Da kreves det kvinnelige rollemodeller.

Jeg ønsker også at kvinner som dirigerer skolekorps sikter enda litt høyere, men uten at dette går på bekostning av skolekorpsene selvfølgelig. Ønsket mitt er at de tar med seg kunnskapene om direksjon over i de høyere amatørkorpsdivisjoner, om mulig helt opp i elitedivisjonen, og at de viser at det går an.

Noen må gå foran å bane vei. Hvem tar utfordringen?

(Illustrasjon: Music Conductor hands, deposit photos)

Det var en gang et partnerskap

Staten kutter i Nav, sier Herøy-rådmannen Rune Sjurgård og anbefaler alle rådmenn til en samlet aksjon mot den store autoritære og til dels tunghørte staten. Det er et voksende Nav-opprør i kommunene skal vi tro Kommunal Rapport, og det skal vi jo, det er jo et seriøst tidsskrift sånn sett. Sjurgårds kritikk ramses opp punktvis, og får på sett og vis stå uimotsagt. Han kommer til orde, helt sikkert med påstander det er hold i, sett fra hans ståsted, og jeg skal så absolutt ikke betvile hans uttalelser tatt i betraktning hans posisjon som øverste leder av bedriften Herøy kommune. Til det har jeg alt for liten kunnskap.

Det jeg imidlertid kan ha en antagelse om, er at disse uttalelsene kommer som en reaksjon på det partnerskapet bedriften hans har inngått med storbedriften Nav Stat. Jeg antar rådmannen har gjort seg opp sine tanker om det som er sagt å være den største velferdsreformen i nyere tid, og at dette kanskje ikke står til troende, slik han ser det. Han er kommunens representant. Kommunen er lillebroren i partnerskapet Nav stat og Nav kommune, det partnerskapet, som ut fra gjeldende prinsipp, skal være et likeverdig partnerskap.

Partnerskap

Skal en lykkes med et partnerskap, er det en del forhold som må tilfredsstilles. Så også for partnerskap som styrings- og samarbeidsform. Innenfor partnerskapet må det finnes et institusjonelt handlingsrom med mulighet for å manøvrere og improvisere, partene må legge nok ressurser inn i partnerskapet, det må være et minimum av felles forståelse og identitet til oppgavene som skal løses og det må være en definert ledelse som fører prosessene framover. Intensjonen som ligger til grunn for et partnerskap er å bygge koalisjoner der man sammen har ressurser til å løse kollektive problemer.

Kan Nav-partnerskapet sies å tilfredsstille dette? Det kommer vel an på hvem man spør, noe litteratur på området viser. Jeg skal ikke trøtte noen med vitenskapelige undersøkelser på området, men det er ikke til å stikke under en stol at kommunene og KS vil ha en annen oppfattelse av partnerskapet enn staten.

Gjør hva dere vil, men få kommunene med dere, sa Dagfinn Høybråten i sin tid, og embedsverket fikk i oppdrag å komme til enighet med KS om en ny modell for velferdsstaten. Partnerskapet som oppstod kan forstås som en slags likevektsløsning: Stortinget fikk en nasjonal standardisert velferdsorganisasjon med en dør, samtidig fikk kommunesektoren og det kommunale selvstyret en nøkkelrolle i utformingen av hvilke kommunale oppgaver som skulle legges til lokalkontorene. Ambisjonen til Stortinget var å gi Navreformen en lokal dimensjon, og primært kommer dette til uttrykk i hvilke kommunale tjenester som legges inn i kontorene. En kommuneundersøkelse gjort av Perduco (2006), avdekket at kommunene hadde forventninger om at det lokale Navkontoret skulle bidra til snarlige resultat når det gjaldt å få til et samarbeid mellom stat og kommune på arbeids- og velferdsområdet. Dette samarbeidet skulle være bedre enn før, og mye mer målrettet.

Slik jeg leser Herøyrådmannen, har ikke kommune og stat oppnådd det som lå til grunn for reformen og partnerskapet. Kommunene hadde høye ambisjoner, men det kan se ut til at den kommunale delen av partnerskapet opplever statlig dominans og overkjøring og en opplevelse av liten innflytelse. Spørsmålet jeg stiller er hvorvidt partene har gått inn i partnerskapet med det formål å oppnå gjensidig forståelse og konsensus. Det vet man jo ikke, med mindre det er gjort undersøkelser på området, og så langt har ikke jeg sett noe som går direkte på dette. Jeg kan anta og stille spørsmål, og spekulere.  Ikke minst kan jeg spekulere. Jeg kan for eksempel spekulere om Herøyrådmannen har fått en «felles forståelse og identitet» til oppgaver som skal løses i Nav? Det er et av kravene som må til for at partnerskapet skal fungere. Ut fra rådmannens kritikk kan det for meg se ut som han ikke har fått med seg at han er i et partnerskap.  Selv aner jeg ikke hvor velvillig øverste myndighet er til lytte og gjøre noe med det som ikke fungerer, men jeg kan ikke tro at den statlige delen ikke er seg partnerskapet bevisst.  Så lenge rådmannens uttalelser står der uimotsagt, kun i følge med noen til dels tåpelige kommentarer fra de alltid saklige tilstedeværende nettkommentatorer, vil folk, og folk flest, tro at det er slik rådmannen beskriver.  Til dels kan det sikkert være slik, til dels kan kritikken helt sikkert modereres.

For det generelle omdømmet sin del har Nav mye å vinne på større åpenhet, i denne forbindelse å fortelle at at et opprør ikke er nødvendig.

———————————————————–

Litteratur:
Fimreite, Anne Lise og Kåre Hagen (2009): Partnerskapet mellom stat og kommune: Velferdspolitikkens territorielle dimensjon revisted? I: Tidsskrift for Velferdsforskning, Vol. 12, No. 3, 2009, side 155-167, Fagbokforlaget
Sandersen, Håkan T. og Ingrid Bay-Larsen (2008): Partnerskap mot alle odds. I: Ole Johan Andersen og Asbjørn Røiseland (red.) (2008): Partnerskap. Problemløsning og politikk. Bergen: Fagbokforlaget

Jeg vet at jeg ingenting vet

#reverb10 December 4 – Wonder.
How did you cultivate a sense of wonder in your life this year?
(Author: Jeffrey Davis)

Undring er en av mine beste egenskaper. Jeg ser på undring som en døråpner til å få større innsikt i et spørsmål og mer erfaring. Alt nytt jeg møter på min vei, stiller meg overfor undring og spørsmål. Dette gjør verden og situasjonen jeg er i, der og da, mer begripelig. Det er på en måte det barnet som bor i meg, helt innerst, som kommer frem. Og fordi jeg har undringen i meg, prøver jeg å la være å kategorisere verden i svart og hvitt. Eller være alt for påståelig. Jeg holder undringsevnen min ved like, og jeg tror dette hjelper meg både i arbeids- og i studiesituasjon.

Jeg kan vel ikke peke på noe som viser at jeg dette året har kultivert undringen min, og jeg vet vel egentlig ikke helt hva Jeffrey Davis mener med det heller. Om jeg har utviklet undringen, eller foredlet den? Dyrket den? Bearbeidet den, forfinet den, eller dannet den? Jeg vet bare at undringen min får min verden til å bli mer levelig enn om jeg hadde hatt et svar på alt. Litt sånn Sokrates, på en måte, «Jeg vet at jeg ingenting vet», sa han, litt undrende og spørrende. Å ikke gi seg ut for å være ekspert på alle områder tror jeg er det beste for mitt vedkommende. Være undrende. Filosofisk. Prøve å forstå hva andre mener, prøve å forstå en arbeidsmåte, en tekst, et utsagn. Det er vel slik jeg kultiverer undringen min.

Jeg kan blant annet undre meg over hvordan vannliljer kan vokse, og hvordan og hvorfor de kommer opp like og på samme plass år etter år….

Flyt

#Reverb10 December 3 – Moment.
Pick one moment during which you felt most alive this year. Describe it in vivid detail (texture, smells, voices, noises, colors).
(Author: Ali Edwards)

Flyt. Denne deilige tilstanden der vi fokuserer på det vi arbeider med, der og da, en konsentrasjon så ulik annen konsentrasjon. Å glemme tid og sted. En slags autopilot, tiden flyr, ingen bekymringer, intet som forstyrrer.

Det er ikke ofte jeg får denne flyten, den oppstår sjelden, eller aldri, i jobben min. Det er for mye som forstyrrer. Den kan derimot oppstå i studiesituasjonen. Når jeg sitter for meg selv, og er godt i gang med et arbeid, noe jeg skriver på.

Det er akkurat da, i den stunden, når jeg er tilbake til meg selv, at jeg føler meg mest i live. Det er mulig oppvåkning av en trance føles slik. Jeg vet ikke.

Jeg vet i alle fall at sist jeg var i slik flyt, var det ikke i forbindelse med studier, ikke i forbindelse med arbeid. Jeg kjørte. Bil. En strekning på tre-fire mil er som hvisket vekk fra hukommelsen min. Jeg vet jeg har satt meg i bilen, og jeg vet jeg har kommet fram til bestemmelsesstedet. Jeg vet jeg har gjort arbeidsoppgavene mine riktig der i bilen, styrt ratt, blinket rett. Hva jeg har tenkt på, denne stunden i bilen, vet jeg ikke. Det jeg husker, er at dagen hadde vært full av opplevelser. En del ukjente opplevelser, og det var muligens det som kvernet i tankene mens jeg kjørte. Men jeg har ikke kjent sansene mine denne stunden.

Ikke før jeg parkerer. Og åpner døren. Ser at jeg er hjemme. Da ser jeg himmel, hører fuglekvitter, aner at det er en verden rundt meg. Og jeg vet, nå i ettertid, at det var da jeg følte meg levende. Men en time i bil er som hvisket ut av minnet mitt.

(Illustrasjon: Zemotion)

Working 9 to 5

#reverb10 December 2 Writing.
What do you do each day that doesn’t contribute to your writing — and can you eliminate it?
(Author: Leo Babauta)

I gang som jeg er med et større skriveprosjekt, ser jeg det som nødvendig å skrive litt hver dag. Skrivinga må inn i fingrene.

Å skrive hver dag, særlig på en masteroppgave, er vanskelig å få til. Det er ikke hver dag en får til å være så veldig akademisk. Av og til er det andre tekster man vil skrive, slik som dette, en post på bloggen.

For tida sitter jeg midt i en eksamen. Jeg sliter med drøftinga. Jeg vet at egentlig er det kun fordi jeg setter for høye krav til meg selv. Jeg burde ikke gjøre det, bør skrive det som faller meg inn og sette min lit til at det er rett.

Målet er å lære bedre skrivevaner, lære å disponere tida bedre, være mer effektiv. Bruke tankekart på en mer hensiktsmessig måte.

Hva hindrer meg i dette? Hva er det jeg gjør hver dag som hindrer meg og ikke bidrar til skriving? Og kan jeg eliminere vekk noe av det?

Working 9 to 5, eller 8 til 4, er ingen god kombinasjon med større skriveprosjekt. Det å pendle 10 mil pr. dag er heller ingen god kombinasjon. Det å ha verv, det å ha famile, være mor, ektefelle, kjæreste. Det er ting som hører med i livet, det er noe jeg er og gjør hver dag. Intet av dette kan jeg kutte ut. Kan ikke kutte ut jobb, kan ikke kutte ut familie. Vil ikke.

Mulig skrivingen min ikke har godt av det, skjønt jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk at dette bidrar til bedre skriving.

Illustrasjon: Writing Trees

Life is a lively process of becoming

Denne stadige prosessen jeg er i. Leting og lesing, finne de riktige perspektivene, drøfte, skrive. Denne prosessen fram til produktet leveres, likevel er det ikke produktet i seg selv som er det viktigste, det er å finne fram, undre seg, lure på. Er jeg på riktig spor? Vil teoriene henge sammen med problemstillingen jeg tar opp? Denne prosessen fram mot å starte på enda en prosess, fordi det jeg holdt på med, ble ferdig med i forbindelse med en eksamensoppgave, den fører meg bare videre framover. Stadig i prosessen. I masterprosessen.

Slik kan 2010 oppsummeres. Som en prosess. Med dette ene ordet. Og slik ønsker jeg også at 2011 skal oppsummeres. At jeg stadig vekk er i denne prosessen, en prosess som drives framover, der det skal undres, forskes, stilles spørsmål, der man kan finne svar. Man skal gå på tryne, reise seg igjen, forhåpentlig. Framover, framover. Skriveprosessen.

Livet er også en prosess, intet er ferdig før man ikke er lenger. Å være til i denne livlige prosessen som kalles livet.

(Illustrasjon: carmelscribe)

Inspirert av ziarah og med ønske om å skrive noen ord hver dag, henger jeg meg på prosjektet #reverb10 , et bloggprosjekt der man skal refletere over året som gikk og året som kommer. Det legges ut en oppgave hver dag i desember, og dagens oppgave lyder:

December 1 One Word.
Encapsulate the year 2010 in one word. Explain why you’re choosing that word. Now, imagine it’s one year from today, what would you like the word to be that captures 2011 for you?
(Author: Gwen Bell)