27/52: Den ble aldri særlig vakker

Jeg innrømmer det gladelig: Jeg er ingen tilhenger av å fotografere mat. Visst har jeg vært inne på matblogger, og visst ser det delikat og tiltrekkende ut det som er laget og fotografert, som oftest veldig nært og med dus bakgrunn, fine farger, bevares. Men der stopper det. Det er sjelden jeg leter etter oppskrifter på nettet. Jeg har mine kokebøker og er fornøyd med det. Maten min blir god, den ser også pen ut, som oftest, men jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å fotografere et matfat. Så dere får ha meg tilgitt, dere matbloggere. Kjedeligere enn å fotografere matfat må muligens være å fotografere rekved som er pyntet på. Eller prikkete kopper.

Reker. Jeg kunne ha laget en rekecoctail, et rekesmørbrød. Jeg kunne ha pyntet, lagt dem i glassbolle. Men jeg ville fotografere rekene i seg selv. De jeg kjøpte på Spar, fra frysedisken. Ikke ferske, ikke vakre. Men hvilke reker er vakre? Jo, de rekene jeg spiste en sommerkveld i Furneset, store og saftige, de var vakre. Og de jeg spiste på en bryggekant i Bodø i min ungdom. Ellers har reker en tendens til å være ganske like. Rosa, visstnok. Hjemme serverte vi dem alltid på grønt glassfat. Vi hadde grønne glassboller med vann og sitron ved hver kuvert for å skylle hendene etter nærkontakt med de små rosa. At en reke havnet på avveie en maidag i 1985 og forpestet huset noen dager til vi fant synderen, skal jeg ikke si så mye om. Ikke annet enn at hunder heller ikke er til å stole på når det gjelder å finne slike små syndere. Så det er nok noe i historien om den forsmådde fruen som tredde rekeskall inn i gardinstengene før hun flyttet fra sin mann og hans elskerinne flyttet inn. Siden flyttet både han og elskerinnen. Reker lukter ille når de ikke lenger er mat for folk.

«Gladmat» er ukas tema på X/52 – Et bilde i uka. Selv har jeg latt meg inspirere av ukas oppgavemaker Geir og hans bilde av What do monks eat? Jeg liker det bildet, og det sier meg mye mer enn alskens lekkerbiskener som matbloggene tyter over med. Det er vederstyggelig uapetittelig. Selv har jeg bare rekene, ikke fatet de ligger på. Jeg har også fiksa litt på kuløren, lyset og brukt waterpencil. Jeg har rett og slett juksa. Uten å oppnå annet enn at reker aldri kan bli særlig vakre.

Men måltidet smakte.

De andre deltagerne i X/52-prosjektet løser oppgaven slik:
Geir Ertzgaard: First among equals – one happy pork chop
Yngve Thoresen: Reconnaissance
Line Aakre: Grillkos
Jelrik Nylund-van Berkel: Summertemptations
Line Storlid: gladmat på Sørlandet

15 kommentarer om “27/52: Den ble aldri særlig vakker

  1. Fantastisk tekst, Vibeke, og takk for at du lot deg inspirere. Mat er (nesten) alltid best i kjeften, og ikke på et bilde, og rekene ser litt stakkarslige ut der de ligger der og speiler seg i sin egen (u)glans. Men gode er de, uansett hvor stakkarslige eller stinkende de er. Jeg som har forberedt pizza til i kveld….

    1. Det fine med X/52 er at tekstene ofte kommer rekende (!) på ei fjøl i forbindelse med bildene jeg tar. Derfor er X/52 også et skriveprosjekt. Det er godt 🙂

  2. Tilbaketråkk: 27/52 Gladmat
  3. Hehe, reker som er så godt, men neimen er de ikke pene, nei! Men som en kystboer må jeg si at jeg hadde aldri spist frosne reker! Skulle vært reker på bordet her i kveld også, men det var ikke ferske å oppdrive, så da ble det grilling isteden. Det var ikke vondt det heller =) Jeg liker at bildet ditt speiler teksten skikkelig godt! 🙂

    1. Jeg vil også helst ha ferske reker, men det var ikke dagen for rekebil her ute på bondelandet 🙂 Om disse rekene hadde vært eksemplarisk vakre, hadde teksten kanskje blitt en annen. Hvem vet 🙂

  4. Reker er kjempegodt, og smaker best ute i naturen syns jeg. Sitte på ett svaberg, og nyte solnedgangen, og kanskje aller helst sammen med som er meg kjær. Ohhh, romantiske minner dukker opp i hodet mitt her nå.. hehe Rekebildet ditt vekker som sagt gode minner, får meg til å drømmer om ny kjærest og alle steder jeg kan ta han med å spise reker… *ler* Takk for ut du valgte dette som temabildet, og for fin fin lesning til her 🙂

    1. Det er nok bedre å spise reker med sin kjære ute i naturen enn å være forsmådd hustru og legge rekeskall i gardinstengene 😉

          1. Damen som ble forsmådd. Mannen fikk seg elskerinne, og da damen skulle flytte fra hjemmet, puttet hun rekeskall i gardinstengene. Mannen og hans nye dame fant liksom aldri ut at den grusomme lukta i huset, og flyttet. Den forsmådde hustru flyttet visstnok tilbake, kvittet seg med rekeskallene og bodde deretter lykkelig i sitt gamle hus. Eller noe. Vandrehistorie, visstnok 🙂

  5. Smiler her:-) Herlig historie, bildet vekker herlige sommerminner, som også MÅ sitte ute, i båten eller på et berg o.l og spise de…mmmm. Historien har jeg aldri hørt før, gullfin:-) flott løst 🙂 hilsen Line ( Storlid)))

  6. Tilbaketråkk: PhotoArtist Anne Ueland

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *