9/52: Sansetap

Hun forteller om turer til fjells, om skikjøring ned brattheng. Hun har vandret sine daglige kilometer gjennom et langt liv. Nå svekkes hørsel og syn, og for å holde balansen må hun ty til hjelpemiddel. Det er lenge siden hun har forsert andre hinder enn dørstokker og lukkede dører. Svekking av balansen gjør at bevegelsene hennes ikke faller like naturlige som før. Det er et strev å reise seg opp, et strev å sette seg ned. Alt går mye tregere enn før. Samspillet mellom sansene, tilbakemeldingen til hjernen om at nå settes kroppen i gang, informasjonen mellom kropp og hjerne. Likevektsansen i det indre øret, den som registrerer forandringer i bevegelsenes hastighet eller retning. Den er der, men det er lite lurt å utfordre den med å balansere på gjerdet.

Alderdom og sansetap. Det er ikke stort å gjøre med det.

Men hun går ingen steder uten neglelakk.

Sanseinntrykk er tema for X/52 denne uka. Selv har jeg prøvd å fange sansetapet. Hvordan det er å sanse verden gjennom ører som er tunghørte, et øye som nesten er blindt og en balansenerve som svekker bevegelsene i en eldre kropp. Egentlig vil jeg se bildet gjennom den eldres svaksynte blikk, men jeg er redd for at bildet da blir svært ufokusert.

Andre deltagere har løst oppgaven på sin måte:
Jelrik Nylund-van Berkel: Waterdrops
Anne: Midt i en natt
Sonja E. Middelhuis: Sansegodt
Ståle Ertzgaard: Uskyldshvit smak av grønt
Stein-Evert Pettersen: As time goes by

27 kommentarer om “9/52: Sansetap

  1. Jeg beveges, jeg sanser og kjenner innlegget gir sterkt inntrykk.
    Sansetap er aldri kjekt uansett hvilen sans som rammes, og det underlige er vel at en nesten ikke setter stor nok pris på den før den fforsvinner, vi tar ting som store selvfølger, som så mye annet desverre.

    Men en genial måte å løse denne oppgaven på, hærlig, og bildene, da særlig det største her gikk rett i hjerte. Takk kjære du.

    Varm klem til deg Vibeke.

    1. Anne: Det er fint å kunne bevege noen med ord og bilder. Du har rett – vi tar ofte ting som en selvfølge. Vi bør kanskje sette mer pris på det vi har, mens vi har det.

  2. Vibeke, du har klart å fange et dypt menneskelig bilde her. Bildet viser så godt hvordan det er å bli gammel med alle «små» problemer det innebærer. Bildet rører virkelig. Fantastisk flotte detaljer også med alle rynkene på de gamle hender. Kjempeløsning!

    1. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding, Jelrik! Har du noen mening om etterbehandlingen? Noe jeg burde ha gjort annerledes?

  3. Dette var en overrasskende og utrolig rørende løsning av uketema. Jeg må si som Anne, jeg beveges, og i stor grad. Kjenner klump i magen over hvor trist og tungt det må være å tenke tilbake på alt det man engang kunne utføre med den største selvfølgelghet. Man blir ydmyk av å se disse bildene og jeg kjenner at jeg vil lære meg i mye større grad å nyte , bruke sansene mens de enda er på sitt sterkeste. Denne løsningen er til ettertanke, til omtanke og til vemodige følelser over hun som ikke lengre har de sansen hun en gang hadde. Jeg er dypt imponert og «tar av meg hatten» for din kreative og dype løsning. eg må også si takk, takk for et flott bidrag og takk for en tankeveker og for følelser d evner å få meg til å kjenne.

    Beveget god klem;O)))

    1. Line: Jeg blir ydmyk selv jeg, av å lese en slik kommentar. Nesten slik at man får prestasjonsangst 🙂 Tusen takk for fine ord, både om bilde og tekst.

  4. Vibeke, dette er noe av det vakreste jeg har lest på aldri så lenge. FANTASTISK fin post!!! Jeg er helt bergtatt, harlest det flere ganger. Takk for det du ser og det du deler 🙂

    1. Takk skal du ha, Elisabeth! Teksten kom til meg mens jeg tok bildene. Hun sier jo ikke at det er slik hun har det, men det vises, jeg kan sense det på en måte. Jeg vet hun heller ville hatt en ung kropp og fly i fjellet med.

  5. Hei Vibeke,

    Her har du virkelig løst temaet på en fantastisk måte, og så knallbra samspill med teksten til bildene. Det største likte jeg best, motivet, utsnittet og etterbehandlingen, er supert gjennomført. Kjempebra løsning av temaet.
    Ha en flott søndag.

    Hilsen Anne

    1. Anne Ueland: Jeg liker også det største bildet best, men for teksten sin del, som jeg laget inni meg mens jeg tok bildene, passet best til de små bildene. Interessant det du sier om etterbehandlingen. Jeg er selv litt i tvil. Og Yngve har en annen mening.

  6. Nydelig helhet mellom ord og bilder, Vibeke. Empati, evnen til å forstå andre. Det har du i bøtter og lass. Enten det gjelder godt voksne tobeinte eller bittesmå firbeinte. Lett å bli glad i mennesker med den egenskapen. God og «Vibekesk» løsning på en spennende utfordring.

  7. Synes bildeserien er ganske sterk, og du understreker inntrykkene bildene gir meg med teksten du legger til.
    Livets gang, på godt og vondt, jeg ble litt vemodig. Så du vekket nok noen sanser hos meg. 🙂

    1. Stein-Evert: Det er det man prøver på; vekke noen sanser. Men jeg har fortsatt noe å lære rent fototeknisk.

  8. Dette var vakkert, Vibeke!Selv om den gamle damen har begynt å miste sansene sine, så fikk jeg mange reksjoner på den fine skildringen din. Jeg sanset matthet, tomhet, stillhet, sorg og glede (neglelakken). Jeg sanser også et langt levd liv. Hun er gammel og sliten, så jeg sanser også sorg i det at hun går mot livets slutt. Her var det mye å sanse! =) Du er kjempeflink, Vibeke, og jeg må si jeg blir veldig fasinert i måten du bruker ord på. Veldig hyggelig å lese det du skriver. Takk skal du ha! =)

    1. Takk, Sonja, det var en hyggelig tilbakemelding. Du har helt rett i det du sanser. Det er slik hun har det. Og jeg prøver å få fram det både i ord og bilde.

    1. Yngve: Kunne du prøve å fortelle hva som «støyer» med vignetten og hvordan jeg heller burde gjort det? Hadde det vært andre måter å redigere på som ville vært bedre? Eller burde jeg ikke gjort noe med bildet? Jeg er usikker når jeg sitter der med selve bildet. Hva passer best, på en måte. Vanskelig.

    2. Dette blir jo selvsagt bare min egne meninger, men det virker som om bildet har en vignettering bestående av kunstig støy? Altså ikke vanlig vignett hvor det blir mørkere mot hjørnene, men hvor det mørke er erstattet av støy tilsvarende bruk av høy ISO. Det syntes ikke jeg passet så bra til dette bildet av flere grunner. Jeg synes det virker veldig unaturlig, fordi det kun er i hjørnene. Ikke minst fordi støyen er av den digitale typen og ikke av typen som synes ved bruk av film, som ville passet bedre med bildet. Alt annet ved bildet synes jeg er veldig sterkt og godt!

      Understreker igjen at dette er min personlige mening og synsing.

      1. Synes det er interessant med spørsmål/diskusjon rundt dette, og personlig synsing og mening ønskes velkommen. Noe handler jo om smak og behag. Annet handler om hvor mye fiksfakserier som skal gjøres med et bilde. Og om hva som er «riktig» vs «galt» å gjøre. Jeg kunne vist bildet akkurat som det var, men da hadde jeg vist for mye av personen, og det var ikke hensikten. Ville ha det i sepia el svart/hvitt, det synes jeg passet best. Og så er det resten. Bør kanskje prøve meg fram med flere måter å gjøre det på? Selv prøver jeg å se det du ser, men man ser jo seg ofte blind på eget verk 🙂

  9. Bilde på en generasjon som virkelig har «levd»…syns du formidler sanseinntrykk veldig godt…kan nesten kjenne smerten hun har når kroppen er i bevegelse…takk for at du delte et så sterkt bilde:-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *