Kvinner på dirigentpodiet

Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne, sa Susanne Sundfør, og trakk seg fra Spelemannsprisnominasjonen for årets kvinnelige artist. Observante folk fikk vel også med seg at hun sa akkurat det samme under sin takketale som årets kvinnelige artist i 2008. Verden har stått på stedet hvil, muligens. Det skilles fremdeles mellom kvinner og menn, også i musikklivet.

«Om jeg skulle bli husket for noe, vil jeg heller at det skal være som en god dirigent enn som den første kvinnelige dirigent.» Det sier den kanadiske dirigenten Kerri-Lynn Wilson. Marin Aslop er også dirigent, meget markant, i disse dager i Norge som gjestedirigent for Oslo-Filharmonien. Kvinnelig dirigent, eller bare dirigent? Aslop vil helst bare være dirigent, og jeg kan jo forstå henne. Hvorfor sette dette kvinnelige foran?  Også har vi norske Irene Anda, som når hun blir spurt om sin rolle som kvinnelig dirigent, besvarer spørsmålet med at kjønn ikke er noen forutsetning for om man kan dirigere eller ei.

Denne posten skal handle om kjønn og om kjønnsubalanse i kulturlivet med spesielt fokus på å få kvinnene opp på dirigentpodiet. Det er politisk, og en debatt NMF som organisasjon bør ta. Fordi NMF er en politisk organisasjon, og fordi norske dirigenter ikke vokser på trær, og som jeg så betimelig fant på dette store internettet: Norske dirigenter vokser ikke på trær, det dreier seg ikke en gang om en lavthengende busk når vi snakker om kvinnelige dirigenter.

Unaturlig ubalanse

Vi har en unaturlig ubalanse mellom mannlige og kvinnelige dirigenter. Dette er uttrykt av musikksjefen selv, Geir Ulseth.  I en ideell verden burde man så klart ikke kategorisere ut fra kjønn, men vi lever fortsatt ikke i den ideelle verden. Ved at jeg nå problematiserer kjønnsubalansen, står jeg også i fare for å generalisere. Jeg kan stå i fare for å forsterke og opprettholde kjønnsmessige stereotyper ved å sette fokus på dette ordet «kvinnelig» foran ordet «dirigent». Men hvordan kommer vi oss egentlig videre dersom vi ikke setter fokus på et problem, eller la oss heller si utfordring? Det er for få kvinner som tar på seg rollen som dirigent. Vi kan rett og slett ikke benekte dette.

Har kjønn noe å si?

Det kommer ikke an på kjønn om jeg kan dirigere eller ikke, sier Irene Anda. Selv synes jeg Anda her benekter sin kvinnelighet, slik Susanne Sundfør gjør. De benekter det ved å hevde at kjønn er uvesentlig. Sundfør er først og fremst musiker, Anda er først og fremst dirigent. Selv vil jeg helst ikke sette kvinnelig foran ordet dirigent, jeg vil egentlig ikke overfokusere på kjønn fordi det er kunnskapen om faget som er det viktigste, men jeg mener vi må få fram at det er en kjønnsmessig skjevhet. Det er noe unaturlig i dette, tatt i betrakting utviklingen i andre deler av samfunnet.

Jeg la ut en utfordring på facebook forleden dag. Hypotese: Kvinner dirigerer skolekorps og kor, menn dirigerer amatørkorps. Hvorfor? Jeg har fått ord å tygge på: prestisje, maskulinitet, femininet, vegring, kvotering. Selv legger jeg til ord som prestasjonskrav, omsorg, rollemodell, mannsyrke, egoisme. Bloggformatet krever at jeg begrenser meg i innhold, derfor tar jeg tak i ordet rollemodell samt et spørsmål en tidligere regionsstyrekollega kom med angående kvinnelige dirigenter.

Rollemodeller

Hvorfor er det så få kvinner som dirigerer amatørkorps generelt og elitekorps spesielt? Dette spør en tidligere styrekollega. Et svært essensielt spørsmål, særlig med tanke på at vi nå går inn i NM-sesongen. Jeg har gått rundt i gangene i Grieghallen noen år (NM Brass), jeg har sett og hørt og observert. En hel bråte med jenter ser jeg der, «kvinnekonger» på sine instrument, men jeg ser ikke en eneste dirigent av arten hunkjønn. Er det ingen andre som reagerer på dette? Reagerer ikke guttene, eller er det ikke et interessant spørsmål? Er det ikke så farlig at de ikke har kvinnelige kollegaer? Er de så egoistiske at de bryr seg kun om seg selv og sin egen prestasjon?

Jeg tar på meg mine feministbriller og roper på kvinnene. Jeg ønsker meg rollemodeller. Skal NMF rekruttere dirigenter fra egne rekker, må de snart begynne å tenke på å få fram rollemodellene. Hvem er det som bekler rekkene i korps? Jo, det er jenter. Stadig flere jenter. Jeg ønsker at blant annet Irene Anda og hennes kvinnelige kollegaer viser seg fram for disse jentene, ikke kun som dirigenter, men som kvinnelige dirigenter. Jeg har ingen tro på kvotering, men jeg har tro på rollemodeller. Jeg vil at de kvinnelige dirigentene skal være mer rollemodell enn de er i dag, både de profesjonelle og de på ”lavere” nivå. De vises knapt, og det er både NMF og kvinnenes egen feil. Skal man vise at man kan noe, er det liten vits å gå stille i dørene. Det blir gått for stille i dørene når en kvinnelig dirigent ikke fronter at hun er en kvinnelig dirigent.  NMF kan heller ikke bare ønske at kvinner skal melde seg på en dirigentkonkurranse, de må gå hardere til verks, huke tak i damene. Da kreves det kvinnelige rollemodeller.

Jeg ønsker også at kvinner som dirigerer skolekorps sikter enda litt høyere, men uten at dette går på bekostning av skolekorpsene selvfølgelig. Ønsket mitt er at de tar med seg kunnskapene om direksjon over i de høyere amatørkorpsdivisjoner, om mulig helt opp i elitedivisjonen, og at de viser at det går an.

Noen må gå foran å bane vei. Hvem tar utfordringen?

(Illustrasjon: Music Conductor hands, deposit photos)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *