Uten makt og agenda

Jeg har ingen makt. Jeg setter så absolutt ikke agenda for samfunnsdebatten. Jeg er bare meg, i en halvprivat, halvpersonlig sfære, mitt virtuelle hjem.

Jeg skriver når jeg vil, om hva jeg vil. Jeg leser hva jeg vil, om hva jeg vil. Mine tanker er mine, og mine meninger er mine. Subjektive til tusen.

Bloggingen min viser meg i et bittelite nøtteskall. Du får bare vite litt. Jeg har en gang vært helt anonym. Så ble jeg halvanonym. Nå er jeg egentlig bare et psevdonym. Og det har blitt vanskeligere å skrive.

En gang var jeg blant Sonitus sine utvalgte. Flere ganger. I år har jeg gjort så lite ut av bloggingen min, at jeg ikke er Sonitus verdig. Det føles en smule rart, faktisk.

Blogging er muligens sååå 2008. Mars 2008, i alle fall noe før april 2008. Allikevel. Folk blogger. Det finnes en uendelig mengde blogger der ute, og flesteparten er som meg. Liten, anonym, der i bakgrunnen. Stiller ikke de store spørsmålene. Diskuterer ikke de viktige sakene. Har intet politisk å komme med. Har liten interesse for sosiale medier og den slags.

Vi tar bildene våre. Skriver tekstene våre. Noen har interesse av det, noen har ikke interesse av det. Sånn er det bare, og sånn bør det være. Jøje meg, så kjedelig livet var, hadde vi de samme interessene.

Stemmen. Min stemme, andres stemme. Eller mine ulike stemmer. Nå. I telegramstil. Andre ganger kan setningene bli lange, de kan bli innfløkte, innholdet kan plutselig dreie seg om alvorlige saker, mastertanker, det er komma i hytt, og i pine, som her. Eller. Jeg skriver pent og ordentlig, saklig og lesbart.

Noen blogger om å være mamma. Hele tiden. Noen blogger om blomster. Hele tiden. Eller om politikk. Absolutt hele tiden. Om nerdegreier. Om å trene. Om å ha ME. Om å være psyikisk syk. Om å quilte, strikke, fotografere. Noen blogger om å blogge.

Noen tjener penger på bloggingen sin. La de gjøre det. La de blogge om neglelakk, onepiecer, hudkremer og siste tur til det afrikanske kontinent betalt av en hjelpeorganisasjon.

Og noen søker Fritt Ord om penger til sine bloggprosjekt. Og får det. Eller får det ikke. Det blir det diskusjoner ut av. Meningene er mange.

Selv har jeg så absolutt ikke søkt penger for å blogge. Min blogg er vel slik det sies hos Virrvarr: En personlig, privat blogg, med karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn.

Greit nok. Dog synes jeg det er interessant at så mange ennå ikke etablerte blogger får støtte, kanskje ikke det at de får støtte i seg selv, men så pass mye penger. Man vet jo enda ikke hvor store disse bloggene blir, om de blir lest. Om måten de presenteres på når det store bloggpublikum.

Jeg ønsker dem likevel lykke til med et lønnlig håp om at de får til den bloggen de ønsker ut fra de kriteriene de har fått pengestøtte. At de ikke bare blir et blaff. At pengene kommer godt med. Det håper jeg også de gjør for Masterbloggen og for mine medsøstreredaktører der. Den bloggen er allerede godt etablert og så absolutt ikke et blaff. Agenda har den også. Makt kan den få.

Selv skal jeg fortsette å blogge uten mål og mening, uten makt og agenda.

Her.

(illustrasjon: Coding Horror)

13 kommentarer om “Uten makt og agenda

    1. Jarle: Men av og til mister jeg motivasjonen. Det liker jeg ikke. For jeg vil egentlig at bloggen min skal leve. Selv om den ikke er med på å sette dagsorden. Rart egentlig, så mer aktiv jeg var før. Kunne skrive om alt mulig. Vet ikke helt hva som skjedde og når det skjedde. Det bare skjedde. Aktiviteten ble mindre.

  1. Så har du omsider satt ord på hvorfor jeg blogger. Godt noen gjør det, for selv gjør jeg det ikke. Og gode ord er det også. Velskrevet. Slik Spindellett så ofte gjør det.
    Nå kan jeg fortsette å pludre med mitt i trygg forvissning om at Spindellett vet hvorfor jeg gjør det 🙂

  2. Jeg er mer bekymret for de bloggene som nå får støtte. Deres motivasjon ligger (delvis) i pengene de får tildelt. Hva skjer når pengene er brukt opp og/eller responsen på det de skriver uteblir?

    Vi andre ville uansett skrevet. Og om det en gang blir sånn at jeg ikke gidder mer blogg, vil nok mitt kreativitetsoverskudd få andre utløp.

    1. Dnort: Jeg tror ikke pengene er den største motivasjonsfaktoren for de bloggene som allerede er etablert. Mer redd er jeg vel for at det kan være en større motivasjonsfaktor for de uetablerte bloggene, de som kun har en prosjektbeskrivelse. Vi andre startet blogg sånn egentlig på måfå. De mottar penger, og må på en måte bevise at de er verdt det. Og det kan faktisk være de også er døgnfluer.

  3. Var de nye bloggene jeg tenkte på, jeg også.
    Håper Fritt Ord har en klausul om tilbakebetaling om de ennå ikkeeksisterende bloggene, ikke produserer noe.

  4. Saken er vel at det er så enkelt å starte en blogg at man overstrømmes av blogger samtidig som folk får mindre og mindre tid. Det er ikke spennende å skrive uten interesse for det man skriver om..

    1. Jo, det opprettes blogger over en lav sko, og mange av dem forsvinner sikkert like fort. Jeg merker at blogguniverset ikke er slik nå som det var da jeg startet i 2007. Av og til er det et savn. Vi «fant» hverandre på en måte, startet diskusjoner som kunne vare i evigheter, fortsatte samme tema på egen blogg, fikk «fiender» og venner. Og hadde på en måte tid. Nå ser det ut som alt skal dreie seg om de 140 tegnene du får tastet ned i en twittermelding.
      Hadde jeg hatt en bloggspot eller wordpress.com-blogg, hadde jeg lagt ned for lenge siden. Det at denne er «min» på en annen måte, gjør at jeg opprettholder bloggen. Av og til er det en mare å ha den her, andre ganger er den en fin tumleplass. Det er stadig lesere som stikker innom, det er stadig noen kommentarer. Så får det bare være at de store diskusjonene mangler. Et kontroversielt tema vil muligens endre på det.
      Takk for besøket, foressten, Bj.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *