Kuruketul

metodeRougeJeg sitter ved dette tastaturet morgen, middag, kveld. Jeg vet akkurat hvor de forskjellige tegnene befinner seg på tastaturet uten å måtte kikke ned. Jeg kan skrive i blinde. For jeg kan toutch-metoden, nemlig. Den har jeg kunnet hele livet, nesten, i alle fall store deler av livet. Størstedelen, faktisk. På vitnemålet fra salige Dillner og Støens handelsskole i Trondheim står det 6. Også noe å skryte av, liksom. Men i alle fall, toutch-metoden gjør meg litt for nonchelant, faktisk. Jeg tror jeg holder fingrene riktig, så kan de plutselig være et trinn lenger inn slik at jeg kanskje kom til å skrive «krh ytpt krh jpøfrt gomhtrmr tolyoh». Det blir jo fryktelig innviklet, særlig når det ikke oppdages før etter en stund fordi jeg sitter med nesa nedi notatene ved siden av meg. Jeg prøver å unngå det. Likevel blir det skriveleifer. Ordet «kultur» for eksempel. Her er det veldig lett å skrive kutlur. «Organisasjonskutlur» går igjen i dokumentet jeg er i ferd med å skrive, og det får meg til å tenke på Jan Erik Volds dikt Kulturuke. Jeg må for all del unngå kutluren, men det er søren meg ikke lett når det har satt seg fast i fingrene. Mens jeg tenker på hvordan jeg skal forbedre min skrivefeil på området, kan diktet til Vold være en trøst. Man kan få mye kuruketul ut av en kulturuke.

Kulturuke
Jan Erik Vold
Kykelipi
1969

ulturkuke
tulkuruke
ultkuruke
ukturulke
tlukuruke
ukturkule
urtukulke
turlukuke
kulrukute
ultrukuke
kuleturuk
rulekukur
tulekukur
luretukuk
kukutelur
ruktukule
lurekuktu
luekuktur
kuktulure
rukletuku
tuklekuru
urukekult
kuruketul

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *