Vente på toget

railroad

En trailer klarer å rive med seg en av NSBs kjøreledninger på strekningen Hamar-Moelv og får stoppet all togtrafikk mellom Lillehammer og Oslo fredag ettermiddag, bare en liten hendelse, knapt nok verd en notis, men den skaper kaos, og det burde han tenkt, trailersjåføren, før han hekter seg fast.

Man sitter på en jernbanestasjon på Lillehammer, ute høljer det ned, og man er glad man har funnet en sitteplass blant skitne sykler og småtøffe Lillehammerungdommer med adresse Lillehammer Stasjon. Småtøffe Lillehammerungdommer med adresse Lillehammer Stasjon, er det en hel liten gjeng av. Stolene blir ledige når de bare må ut å røyke, småkåte fjortenårige jenter og noe eldre gutter, riktig så trivelig.

Man har altså funnet seg den plassen, det er en stund til toget skal gå, og man kunne tatt en tur i Storgata, men ute høljer det altså ned, og det frister ikke, så man venter, og leser pensumlitteratur, og får beskjed om kjøreledningen.

Denne lille hendelsen fører til at Narvesendamene får testet både engelskkunnskaper og sine diplomatiske evner. Engelskkunnskapene kan ikke sies å være av de beste, men de diplomatiske evnene får derimot ståkarakter. Når passasjerer får sine reiseplaner drastisk endret, hender det at en del av dem glemmer det de har lært om alminnelig høflighet. Da er det godt det finnes diplomater, også i en liten kiosk; stakkars Narvesendamer kan vel ikke noe for NSBs forsinkelser, ikke er det de som setter opp togene heller. Eller bussene som kommer en etter en for å ta med passasjerer mot Oslo.

Passasjerer ut og inn og noen hygger seg mer enn andre der i en liten ring på gulvet med rødvin i Narvesens kaffekrus. Det var intet dumt påfunn, tenker jeg, å åpne pappvinen før man når fjellet, for det er dit de skal, klesdrakten tatt i betraktning. Selv vandrer jeg ut til det ventende tog til Trondheim som skulle gått 18.13, nå nærmer det seg 20.30, og der ute står de, alle som skulle med tog kl 18.13 og 16.13 eller deromkring. En hel bataljon med kofferter og sekker, sykler og vogner, skrikende barn og småsure kjerringer. Mange av dem har vært lenge på reisefot, og har vært på og av både tog og buss. Det er en studie i det norske folks IQ å stå på Lillehammer stasjon fredag ettermiddag.

Ikke gå på toget før dere har fått beskjed, sier Narvesendamen over høytaleren. To tog kommer, de skal hektes fast. En strøm av mennesker beveger seg mot dørene. Narvesendamens budskap gjelder nok ikke denne gjengen her. Dette er fascinerende, sier ei ung jente på bakken ved siden av meg. Hun skal til Hjerkinn, hun har god tid, like god tid som meg. Jo, det er fascinerende å se på når alle skal inn samtidig.

Jeg går ut fra at toget ikke går før jeg har kommet meg på, og sammen med noen andre etternølere, dilter jeg inn og finner meg en plass i restaurantvogna. Der sitter det allerde noen spanjoler som har spandert på ei eldre norsk dame en pils, og det er interessant å se hvordan en hendelse med kjøreledningen gjør at folk plutselig blir mer snakksalig og tør opp, på en måte. Selv sitter jeg blant noen som skal til Sjoa på rafting, store sekker har de, stablet opp akkurat der kafeteriaens pølsegarnityr har sin faste plass. Dette skaper kaos for stakkars NSBdamer i kiosken, men vi skal være så snille så, sier den ene jenta og gliser, vi skal flytte på oss når folk skal ha løk på pølsa, og hun gliser enda mer og mener vel, slik som jeg, at en liten ommøblering på disken hadde vært på sin plass. Lettere på en måte.

Etter hvert som toget går mot nord, blir det ledige plasser,og jeg finner en stol. Ta toget ta toget, jeg tar helst fly, men skal heldigvis ikke lenger enn til Trondheim. Noen skal videre humpende på en buss til Bodø. Hvis de ikke velger overnatting på Gildevangen.

(Illustrasjon: gcompris)

2 kommentarer om “Vente på toget

  1. Aww… Så fin tekst, og så flott skildra! Jeg reiser mye og gjerne med tog, og det er sjelden pauser av denne sorten blir problematiske for meg. Heldigvis. Som regel går det ganske bra. Her om dagen skulle jeg hjem fra London og satt på Charing Cross og venta. Da bare ti minutter gjensto kom toget opp som ‘delayed’, og etterhvert kom det beskjed om at det var innstilt. Noen hadde forskt å ta livet sitt på sporet et sted i nærheten. Etterhvert måtte alle vi som skulle med det toget (og med tilsvarende tog en halvtime og en time senere) begi oss til Victoria i stedet, og ta tog derfra. Det ble skikkelig melkerute som tok en evighet, men vi kom frem.

    Og når slikt skjer, tenker jeg gjerne: Jaja, jeg kommer vel frem til slutt. På samme måte som når jeg f.eks. skal hjem til jul og bussen ikke kommer frem fordi veien er blokkert av en estisk (eller enhver annen sentral-/østeuropeisk) trailer som skal hente fisk i Nord-Norge i desember, og som kjører på sommerdekk i oppoverbakker med hålke. Det kan ta lang tid, men man kommer som regel hjem til slutt. Heldigvis. Sikker på at Bodøfarerne ikke skulle ta toget oppover?
    .-= Elisabeth´s last blog ..Du kan’ke bare komme her og komme her! =-.

  2. Elisabeth: Bodøfarerne fikk tilbud om buss fordi nattoget hadde gått for lenge siden, men de fikk også tilbud om overnatting på hotell og dagtoget nordover. Noen valgte faktisk humping på bussen.

    Forsinkelser i togtrafikken er vel et enda større problem i London og omegn enn her. Det er så masse folk det går ut over også i London, men til slutt vil man da komme fram. Jeg satt på dobbelbooka tog fra London til Newcastle en gang. Det var en selsom opplevelse 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *