Sorgen, gleden og politikken

Denne bloggen kommer aldri til å bli noen politisk blogg. Til det er jeg alt for vinglete. Ikke at jeg vingler mellom høyre eller venstre. Nei takk. Jeg er godt planta til venstre i det politiske bildet og trives med det, selv om jeg ikke alltid er enig i all politikken som føres. For å si det slik: Jeg er mer enig med det som skjer på venstresida enn på høyresida, i det aller meste, og da har man jo på en måte tatt en stilling.

Det er når de store konfliktene kommer i nyhetsbildet jeg blir vinglete. Eller vinglete og vinglete, fru Blom. Det er dette standpunktet da. Man kan selvfølgelig velge å ikke ta standpunkt til noe av det som skjer i verden. Man kan la være å ta standpunkt fordi man har et manglende grunnlag for å ta standpunkt. Men bør man ikke ta et standpunkt? Bør man ikke være såpass politisk orientert oppe i hodet sitt og såpass utrustet rent mentalt at man tar et standpunkt til det som skjer rundt i verden? Det skjer konflikter som er utenfor vår fatteevne, men når det gjelder f.eks Kongo, er det ikke vanskelig å være på det utsatte folkets side. Vi ser jo alle hva som skjer.

Når det så kommer til Israels behandling av folket på Gazastripen, eller Hamas’ behandling av Israel, da blir det med et verre. For man er kanskje antisemmitist dersom man støtter Hamas’ sine handlinger, det påstår hun der israelske ambassadøren i alle fall, enda det egentlig er det stakkars innesperra folket i Gaza man har mest omsut for. Selv har jeg bestemt meg for å se gråtonene i denne konflikten fordi den er så utenfor min fatteevne at jeg burde ha en mastergrad i Midtøstenkonflikt for å skjønne noe av det som foregår. Men det er ikke alle som tenker slik. Noen vet så utmerket hva de skal mene, og de mener at det eneste som hjelper er bomber og granater og at alle har rett til å beskytte seg mot sine fiender. Joda. Jeg har nettopp sett filmen Max Manus, og jeg skjønner dem godt, gutta på skauen, som ville tyskerne til livs. Men hallo! Israelerne går til angrep på et lite stykke land der det er svært vanskelig å la være å treffe sivile mål. Det er noe annet enn å sprenge Donau i lufta,uten sammenligning forøvrig. Sondre Olsen, foreksempel, han sier bl.a følgende i en kommentar til meg:

Likevel mener jeg at man skal ha lov til å forsvare seg mot sine fiender. Dessverre går dette omtrent alltid utover uskyldige.

På Gaza lever menneskene tett, og det er stor sannsynlighet for å treffe uskyldige. Spørsmålet er om Israel har noe alternativ.

Jeg skjønner jo også at Hamas er en gruppe ganske så fundamentaslistiske mennesker, men er Israel noe bedre? Eller for den saks skyld: er kristenfundamentalistene i Norge og i verden forøvrig noe bedre? Ikke det spor, spør du meg. Jeg tror jeg må ha misforstått totalt jeg, når det gjelder kristne verdier og de ti bud og det der. Det er noe som heter at du skal ikke slå i hjel, og så var det noe med det partiets ideologi da, noe om nestekjærlighet og slikt. Men jeg vet jo ikke, frafallen fra Statskirken som jeg er. En frafallen som vet at hun tror, men ikke på det lille barnet i krybben, men på nestekjærligheten mellom mennesker, og på håpet og gleden. Og som faktisk mener at KrF er helt på villspor når de med den ene munnen snakker om menneskeverd og nestekjærlighet, mens de med den andre munnen roper hurra når det hagler bomber over uskyldige mennesker. For Hamas gjemmer seg der. Derfor må man beskytte seg.

Sorgen og gleden. Jeg tror faktisk jeg er framsynt. For jeg gikk og tenkte på en bloggsak i dag, og den skulle jeg kanskje kalle sorgen og gleden, for den skulle handle om livet. Nå pleier jeg som regel å navngi postene mine etter at jeg har skrevet dem, det skulle jeg med denne også, fordi posten ble ikke slik jeg i utgangspunktet hadde tenkt den. Så kom Statsministeren meg i forkjøpet. Ikke at jeg synes talen var så god. Statsminister- og Kongetaler pleier ikke å være så gode, men Jens sa noe om sorg og glede der i starten. Det at året ville bringe både sorg og glede, og det har han jaggu rett i.

Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke gange på rad, medgang og motgang hverandre tilrope, solskinn og skyer de følges og ad. Jorderiks gull er prektig muld, Himlen er ene av salighet full.

Jeg gikk der i skogen og tenkte på denne salmen i dag. Nå har det seg slik at jeg er veldig glad i salmer, slik jeg er veldig glad i all slags musikk. Salmer har ord og toner som ofte går rett til hjertet. Jeg hadde lest en post hos Grethe og hos Tordenlill om det å synge Deilig er Jorden, selv om jorden kanskje går adundast. Jo, jeg mener vi skal synge. Vi stikker ikke hodet i sanden som en struts fordi om vi synger. Vi kan kanskje ikke synge for fred, men sang og andre kulturutrykk kan kanskje være med å åpne for en annen slags dialog. Sang og musikk kan gi håp. Også et håp for fred i verden. I alle fall en viss fred. Når de største egoene ser lengre enn sin egen nesetipp.

Så tok jeg noen bilder der jeg gikk i skogen. Av døde blader. De vil kanskje i løpet av vinteren bli skjult av snøen, og så blir de til jord og gir næring til trærne som igjen skaper nye blader. Og slik går det i ring. En vinter gir en vår som gir håp om sommer og deretter en høst og så er det vinter igjen. Med sorger og gleder.

Handlet denne bloggposten om politikk? Jeg vet ikke jeg. Jeg fikk i alle fall sagt mitt i en lite håndfast sak. Noe mer håndfast er det siste bildet mitt. Dette er hva jeg daglig kan se fra der jeg bor. Regjeringens Månelandingsprosjekt. Han sa ingenting om Månelandingsprosjektet sitt i år, Statsministeren. Jeg håper han ikke har glemt det, og at renseanlegget ikke blir utsatt og utsatt slik at det til slutt blir en flopp. Jeg bor her, nemlig, og har tenkt å leve her en stund til. Jeg slår meg sammen med lenkegjengen dersom det hele flopper og blir utsatt til 2020. Da er jeg en gammel dame.