Kula henger på treet, og den er rød. Vel, jeg vet ikke at den er rød, jeg ser bare at den er der, og jeg har lyst på den. Kanskje jeg tror at jeg bare kan ta den? Når jeg først har fått tak i den, hva skjer da? River jeg den av? Fikk jeg holde den, eller fikk jeg bare ta på den? Stoppet hun meg før jeg kom så langt? Se, det sier ikke historien noe om. For pappa tok bildet akkurat der og da, akkurat da jeg hadde fått fingrene på kula. Akkurat da jeg kjente mykheten i stoffet som omkranset den.
Jeg hadde kanskje en forventing om å holde den og leke med den, kanskje prøve å putte den i munnen. Alle leker må jo smakes på, så også denne leken. Men det var ingen leke, det var pynten, pynten på vårt juletre. Det er min første jul, og jeg tar på juletrekula, slik mange barn har gjort både før og etter meg. Mine foreldre hadde pyntet til jul for første gang med eget barn i huset.
Advent er forventning. Forventning om noe som skal skje i den mørkeste tida på året, og at det skal skje en forandring i den daglige tralten. Vi har forventinger til at det samme skal skje, i år, som i fjor, og som i vår barndoms jul. Mon tro hva min mor hadde av forventninger. Kanskje hun skulle feire jul hos sine svigerforeldre, kanskje det var første gang, kanskje lurte hun på hvordan det ville bli. Eller kanskje hun skulle hjem til sine foreldre og brødre, og den ene broren skulle være julenisse ikledd burgunderrød slåbrok.
Mine første juler har jeg ingen minner om, men jeg er sikker på at jeg i barndommen hadde forventing til det som skulle skje. Jeg kan ikke huske annet enn at forventningen utkrystalliserte seg i noe vidunderlig, men det er sikkert fordi vi bare vil huske det gode og tyller julene inn i et stjernefilter. Kanskje var det slik, av og til, at vi landet med et mageplask der på julaften, at jorden ikke var så deilig som Sølvguttene ville ha det til. Kanskje det ble gråt og tenners gnissel, krangling og mas.
«No sætt vi øss å kvile og puste på ei stund», sier Prøysen. Vi burde vel være flinkere til det. Alt det vi skulle ha gjort og det vi ikke rakk, alt det vi burde gjøre; det løper ikke fra oss. Og det er heller ikke så viktig. Kanskje vi burde komme i et «ha-lyst-til»-modus, istedet for dette burde-skulle-måtte-moduset. Kanskje vi ikke skulle ha så høye forventninger. Kanskje hvis man hvilte og pustet på en stund, så ville virkeligheten stemme med de forventningene man hadde.
Forventning og håp. Jeg håper på en hvit jul. Håpet og forventningen om at det skal skje, er en utopisk tanke. Man får heller ta det som en overraskelse om det skulle skje. Vi får drømme om White Christmas sammen med Bing Crosby.
Du beskriver så vakkert. Det er så likt et bilde jeg har av min eldste datter og meg sjøl. Dette var første jula jeg skulle være borte fra min barndomsjul. Det var med ganske blandede følelser jeg dro til den feiringen. Imidlertid hadde vi det veldig koselig.
Allikevel, neste jul, da ungen grodde til ville jeg lage jul sjøl, og det gjorde jeg helt fram til mine egne unger ville stå for sin julefeiring
grethes ferskeste bloggpost..Englekort
Vakkert formulerte minner, Vibeke. Og viktige tanker i en tid da det virker som vi sammen virkelig går inn for å stresse oss selv opp mest mulig for å sikre oss at alt alltid blir slik vi aller mest vil at de skal bli. Jeg er av den bestemte oppfatning at jula alltid kommer uansett hva vi måtte finne på. Og da å kunne ta ventetiden som en tid med nensom tilpasning til denne høytiden i stedet for å bare stresse rundt for å skaffe gaver til kreti og pleti, vaske gulv, bære ved, sette opp fuggelband eller hva det nå er vi innbiller oss at må gjøres for at det «skal bli jul». Puste på en stund er sterkt undervurdert, og kanskje den beste gaven vi kan gi hverandre – forutsatt at vi puster på stunden sammen.
Det jeg liker best med julen, og forsåvidt med advent, er de stundene da jeg klarer å la stress være stress, rusle i julekledde gater og butikker for å se om jeg kan finne noe som den jeg der og da tenker på vil sette pris på. Eller å sette seg ned og nyte den freden som kommer etter at alt er over. For meg er kanskje første juledag den beste av alle juledager. Da skal ingen noen verdens ting, og det er lov å bare gjøre det en aller helst vil. Å puste på en stund, for eksempel.
God advent og jul til deg og dine
Ståles ferskeste bloggpost..Jærglimtet: Fyret
grethe: Jeg synes det er godt å lage jul sjøl. Det er sjelden vi har dratt herfra på julaften, men i mellomjula har vi reist til Trøndelag og feiret nyttår der. Det har noe med at man får mer ro i egen stue, og ungene blir ikke så oppkava. Tror jeg da 🙂
Ståle: Jul blir det jo alltid. Vi kan velge den bort, hvis vi vil. Eller hvis vi våger, kanskje 🙂 Vi kan i alle fall velge å ikke stresse. Vi kan velge å ta det med ro. Vi kan velge å ikke gjøre det som forventes av oss. Så kan vi se om vi får det bedre med oss selv da. Jeg tror det. Jeg velger å ikke skrive hauger med julekort som skal være framme før jul. Jeg velger romjuls- og nyttårskort. Og noen skal jammen meg få det tilsendt på e-post, men da som et billedalbum fra året som gikk.
Håper du får det fint i juleland nå i jula. Det har vært hyggelig å bli kjent med deg, Ståle.