Citius altius fortius

Folk flest bor i Kina, heter det. At landet med sine 1,3 milliarder innbyggere også står for den største andelen av medaljer i årets olympiske leker, er vel derfor ikke så merkelig. Dette har de jobbet for, funnet fram til talenter og fått dem opp. De representerer Staten. For selv om Kina nå ønsker å framstå som en moderne og rik nasjon, skal man ikke glemme at det fremdeles er Partiet som regjerer. Nå sies det jo at vi ikke skal blande idrett og politikk, men det er en kjensgjerning at kommunistiske stater gjerne framhever sine idrettsstjerner, og bruker idretten og vinnermentaliteten for det den er verdt. Jeg ser vel egentlig ikke noe galt i det, så lenge det foregår innenfor lovlige rammer. Vi trenger ikke gå lenger enn til gamle Øst-Tyskland for å se doping satt i system for å få fram vinnertyper som skulle representere Staten og vise fram landet som et prakteksemplar på gode idrettsprestasjoner. Heidi Krieger ble over tid til mann, og flere av de kvinnelige idrettsutøverne fra den gang har i dag store problemer grunnet dopingbruken. Dette er idrett og politikk satt i system på ulovlig og umenneskelig vis.

India er et land med neste like mange innbyggere som Kina. Hvordan kan det ha seg at India til dags dato kun har en individuell gullmedalje i OL? Gjennom sommerlekenes historie har India kun 18 medaljer å vise til, de fleste i cricket. «Kastesystemet er skyld i Indias elendige idrettsprestasjoner», sier Paul Divakar til BT. Divakar er talsmann for organisasjonen National Campaign on Dalit Human Rights (NCDHR). Organisasjonen jobber for rettighetene til lavkastene i India og ble i fjor tildelt Raftoprisen. Kastesystemet har lammende effekt på idrettsprestasjonene, sier han, og mener med det at det ikke er noe annet hinder som skal ligge til grunn for at India kunne fått fram idrettstalenter. Verken fattigdom, feilernæring, korrupsjon, anleggsmangel eller organisasjonsmessig kaos er forklaringen på Indias idrettsfiasko. Dette er interessante betraktninger, synes jeg, fordi dette er idrett og politikk på den helt andre siden av skalaen. Folket er der, men gammel «ukultur» er med på å legge hindringer i veien for talentene. På den annen side kan man jo spørre seg hvorfor de «høyerestående» kastene ikke får fram sine talenter. Eller er de talentene som er å oppdrive kun å finne innenfor cricket? Latmannssporten, som Divikar kaller det.

Citius, altius, fortius. Raskere, høyere, sterkere. Religion er opium for folket, sa Marx. Idrett er opium for folket, tenker jeg. Mye av det vi ser er av stor nytelsesverdi. Vi ser på feltet med 100-meterløpere, og jubler for ny verdensrekord. I svømmehallen og i svingstanga vises det fram muskler. Lange slanke muskler svinger seg over høydestanga.

Det er OL-tid i heimen, og ettersom det er 4 mot 1, er det de 4 som trekker det lengste strået hva TV angår. Selv har jeg sett 5 stup i synkronstuping, en halv håndballkamp og noen repriser på norske prestasjoner. Jeg har hørt at VI har fått en gull, et par sølv og bronsjer, jeg har fått med meg reportere som roper over seg av begeistring, jeg har forstått at fotballjentene dummet seg ut, jeg har observert ustanselige klemmer på sandvolleyballbanen, jeg har sett tårer i øynene til idrettsutøvere som ikke fikk det til, som rett og slett sviktet der og da. Sviktet seg selv, trenerne, publikum og nasjonen.

Jeg klarer ikke å oppvise den helt store entusiasmen. Jeg undres over det, undres over at jeg ikke lar meg begeistre og fascinere slik de andre gjør. Jeg kjenner på en måte at jeg er i mindretall, samtidig som jeg vet at idretten er en samfunnsmessig institusjon av stor betydning. Jeg liker idrett, men jeg kjeder meg foran fjernsynsapparatet. Det er jobben deres, tenker jeg. Noen har en god dag på jobb, mens de fleste bare har hatt det sånn bob-bob. Han der fra Søfteland som går og går, han gikk seg helt vekk, og det var jo dumt. For ham, mener jeg. For min del kan han bare gå seg bort. Om damer i bikini taper en volleyballkamp, so what? Ikke annet enn at jeg tenker at denne leken passer best blant venner på stranda. Idrett er idrett, sier mannen min, og er plutselig vilt begeistret for sprangridning. Når ble han interessert i sprangridning? Ganske nøyaktig i går ettermiddag. Atter en gang har han festet idiotikunnskap til hjernebarken, og kan nå også reglene i sprangridning. Enhver norsk medalje er gull verdt, sier han. Selv tenker jeg med ett på vår foreleser i sosiologi på høyskolen som ga oss sin definisjon av idrett: Idrett må forstås som menneskets tilbøyelighet til kroppslig å vise fram og sammenlikne dyktighet med å konkurrere. Med kroppen som medium forsøker aktørene å få svar på spørsmålet «jeg er dyktig – kanskje dyktigere enn deg?» (Jan Ove Tangen).

Så enkelt er det. For å vise fram sin dyktigehet, må aktørene konkurrere, og når de konkurrerer, representerer de nasjonen, og nasjonen får dermed vist seg fram. En aktør må fremvise en handling på en scene ved bruk av sin kropp der målet er medalje på nasjonens vegne. Idrett blir dermed brukt politisk for å sammenlikne nasjoners dyktighet, eller kanskje også for å legitimere en styreform. Ikke vet jeg – jeg spinner kun mine tanker rundt samfunnsviternes definisjoner, samtidig som jeg gjør meg mine tanker. Idrett som sosialt og kulturelt fenomen dannes i relasjon til sosiale, ideologiske, politiske og økonomiske samfunnsinteresser. Der Kina har fått til en samlende nasjon ved sin form for politisk ledelse, der har ikke India maktet dette fordi man ennå ikke har tatt tak i det foreldede kastesystemet. Og så lenge man er i en politisk og kulturell bakevje, oppnår man heller ikke de største prestasjonen på idrettsbanen. Citius, altius, fortius vil kanskje være en uoppnåelig drøm for India.

4 kommentarer om “Citius altius fortius

  1. Mye interessant tankespinn her, både samfunnsfaglig fundert og mer Spindellett. Tidligere var det mye sport jeg måtte se, under et sommer-OL først og fremst friidrett. Nå følger jeg dårlig med. Jeg hadde f. eks. ikke fått med meg at det var en fra Søfteland som gikk seg bort. At Ndure også rota seg bort på 100 meter, for så å skade seg til 200 meter, har jeg registrert. Én innrømmelse: Hvis det passer, ser jeg på håndballjentene.

    Ingerid Stenvold og Christian Nietschke Smith har mye spennende å berette. Dessuten er de dyktige, uten rop og skrik. Ellers gjelder for meg at jeg heller vil være aktiv selv enn å sitte og se på andre som er det.

  2. Enig med deg når det gjelder Stenvold og Smith. Får inn litt nytt om Kina, på en dyktig, men også humoristisk måte. Likte godt Kung Fu reportasjen.
    Det å sitt foran TV er toppen av latskap for mitt vedkommende. Jeg føler meg så uvirksom, og har vansker med å konsentere meg. Derfor er jeg svært dårlig på å følge serier.

  3. Dette var mange tanker, interessant satt sammen til et godt innlegg. Som deg er jeg ikke nevneverdrig interessert i idrett. Syns kanskje det legges for mye vekt på det. Det er etter hvert blitt mer interessant om en eller annen fotballspiller (jeg kan ingen navn, derfor denne omtalen av dem) har strukket en muskel enn noe annet, har jeg forstått. SÅ jeg går mine egne veier. Det vil ofte si en god tur mens nasjonen sitter foran kopekassa og glor. Var det slik at Norge vant håndballgullet, forresten?

  4. Håndballgullet vant VI ja. Og gullet kom hem til Bergen i fjor. Fotballgullet, dersom du ikke fikk det med deg 🙂 Jeg var ikke med på å ta det da, men mannen min var, om enn passivt. Det blir nok en stund til neste gang det kommer hem.
    Fotballspillere tåler jo ingentin. En muskelstrekk. Hø – det har jeg hatt mange ganger. Uten å måtte ty til media for å si det.

Legg igjen en kommentar til Ståle Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *