De som trodde dette skulle bli en politisk pamflett hos Spindellett, tar gruelig feil. Politikk og krig og fred og sånt overlater jeg til unge langbente blonde lekkerbisker i bikini. De som skal bli advokat og eiendomsmegler og økonom, men bare først er helt nødt til å åle sine lange ben over catwalken mens de spent venter på å bli utropt til Miss Universe. Oh, my God………Og ettersom denne bloggposten overhodet ikke skal handle om mine meninger om politikk og krig og fred og et kvinnesyn av en annen verden, så må jeg jo snart komme til poenget.
Kroppen min er i endring. Det er bare å innse at man har levd noen ti-år på denne jord, og selv om kjæresten skryter over min myke hud (å, joda!) mine faste bryster (jeg lyver ikke!) og mine trente undersåtter (dere skulle bare visst!), er det et beviselig faktum at man eldes. Rundt øynene er det noen streker. De kan jeg i et gyllent øyeblikk kalle smilerynker, men banna bein – det ER rynker. Dessuten – dersom jeg ikke besøker frisøren fast og får noe svart i håret, kommer de fram, de der sølvgrå i tinningen.
Frie radikaler har jeg hørt skal være kroppens verste fiende når det kommer til aldringsprosessen. Altså – da bør man gå til kamp mot dem, ikke sant? Hver dag utkjempes det en kamp på liv og død i cellene våre som har med kroppens aldring å gjøre; det har forskere funnet ut. Det er jo virkelig skummelt, ikke sant? Her farer de der aggressive frie radikalene rundt i kroppen min og angriper arvestoffet – ja, hver celle i kroppen min angripes av frie radikaler 10 000 ganger pr. døgn. Tenk det da. Her blir jeg angrepet 10 000 ganger pr. døgn uten at jeg setter inn noe angrep tilbake. Det går jo ikke an! Oksidativt stress, heter det visst, når kroppen utsettes for spesielt mange frie radikaler, og det betyr visst noe sånt som at kroppen danner mer frie radikaler enn den klarer å nøytralisere. Å, den vitenskapen, den vitenskapen! Ikke nok med at den kan fortelle meg om radikalene, den kan også fortelle meg at det beste forsvaret mot slike frie radikaler er en gruppe organiske substanser som heter antioksidanter, og disse er utrolig effektive. Pøs på, og du vil effektivt stoppe skadene som er påført av radikal-angrepet.
Blåbær, tenker jeg, blåbær er full av antioksidanter. Derfor stormer jeg inn i kjøkkenet til mor, for jeg må ha plukkekopp, og den må være stor. Og ut i skogen bærer det, sånn ca 20 meter fra stuedøra, for jammen er jeg så heldig å ha en hage bestående av veldig mye skog, og der – der skimtes tue etter tue, blått i blått så langt øyet kan se. Opp i koppen, inn i munnen – der tok jeg livet av en fri radikal, tenker jeg, og fyller kopp og kropp det beste jeg kan. Dessverre er jeg ikke alene der oppe i blåbærlynget. Fluene har også sitt å si. Kleggen også. Det må jo være verdens dummeste dyr, vel. At den ikke lærer av sine feil. Hva skal den hos meg å gjøre når jeg bare slår etter den? Dessuten er jeg sikker på at det er flått oppi lyngen, men den vil jeg vel ikke legge merke til før den har sugd seg stor og tykk på blodet mitt. Jeg plukker antioksidanter så det står etter. Tenker at jeg skal kjøpe små søte bokser å fylle og fryse, så kan jeg ta dem opp utover vinteren når jeg føler at de frie radikalene overtar ledelsen der inne i kroppens celler. Også skal jeg lage syltetøy, og kanskje saft, tenker jeg. I alle fall blåbærpai. Ja, dette er god gammeldags matauk. En time og flere døde klegg etterpå kan jeg ta mine to liter blåbær med inn på kjøkkenet og vite at jeg i alle fall i dag satte en god stopper for radikalenes angrep på kroppen min.
Og så ble det blåbærpai ut av fem dl av bæra. Og den skal nytes med vaniljeis og et glass Chablis. Og hvis du vil komme, er du hjertelig velkommen. Om ikke annet for en hyggelig stund på terassen, uten snakk om kroppslige endringer.
Den paien så kjempegod ut!!
Drit i frie radikaler. Frem med brystene, vær kry av undersåttene og lev livet! Halleluja!
(Lurer på om ufrie/fengslede radikaler er frie radikaler som er blitt fanget av blåbærpai? 🙂 )
Deilig bloggpost! 😀
Forøvrig syns jeg kråketær rundt øynene er noe av det mest sjarmerende som finns. Og så må jeg få irettesette deg litt. Kleggen, stakkar, kan ikke lære av egne feil når du kverker den! Og av andres feil lærer man jo aldri 😉
Simen: Paien er vel ikke hva man kan kalle vakker – intet syn for øyet, sånn sett – hadde nok ikke vunnet estetisk pris i matkunst – men god var den, og særlig med vaniljeis og hvitvin til 🙂 De frie radikalene får ikke ture fram som de vil, så her er det å ta livet av dem før de rekker å gjøre seg gjeldende 🙂
Ståle: Takk for det 🙂
Du – de der kleggene burde jo ha lært. Så mange generasjoner med klegg, og så skjønner de ikke bæret! Akkurat som pinnsvinet – over veien skal det – men overlever det? Neida!
Av og til lurer jeg på om livet hadde vært enklere å leve og nyte om vi ikke hadde kjent til alle disse radikale frierne 😉
Jo, jeg tror det kan være noe i det, phalloides. Det er akkurat som at vi i det ene øyeblikket skal nyte et godt måltid, for så i neste øyeblikk tenke at dette hadde vi ikke godt av – slik f.eks i jula. I tiden før jul overøses vi at oppskrifter på det deiligste julemåltid, men vi har ikke kommet mange dagene over nyttår før vi overøses med slankekurer. Vi skal leve og nyte i nuet, mener jeg. Men alt med måte. Så kan enhver finne ut av vår egen «måte».
Fritt og radikalt, det er liksom honnørord i mitt vokabular! Dårlig gjort å bruke slike ord om nedbrytende krefter i kroppen!
Forøvrig er jeg sikker på at ditt friske pågangsmot og humør bekjemper dem vel så godt som en hel hær av antioksydanter…
I tillegg til bildet av en lekker pai, fikk jeg glade bilder i hodet av din beskrivelse av bærturen – og jeg tror det tok knekken på noen av de frie radikalerne mine, også. Takk for det 🙂
Hei Titta! Masse rare ord man setter på sånne vitenskaplige greier, men noe må de vel kalle det, og det var kanskje en vitenskapsmann der inne i kjelleren med mikroskoper og plansjer og alt sånn som ikke hadde særlig stor tiltro til frie radikale mennesker, og så tenkte han som så, at det skal jeg kalle disse her små dingsene som angriper cellene her inne, og så blir det et skjellsord i stedet for et honnørord, tenkte han, og trakk seg i det hvite sjegget sitt og godtet seg. Det er nok slik det hendte, skal du se 🙂