Stille uke

img_0401-1.jpg

Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gennem luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt
på de stemmer, som for højlydt taler.

img_0405.jpg

Der er ingenting i verden af en renhed som sne,
svanedun fra himlens hvide vinger.
På din hånd et fnug
er som tåredug.
Hvide tanker tyst i dans sig svinger.

img_0412.jpg

Der er ingenting i verden, der kan mildne som sne.
Tys, du lytter til det tavse klinger.
O, så fin en klang,
sølverklokkesang
inderst inde i dit hjærte ringer.

img_0385.jpg

Med denne teksten av Helge Rode kan påsken 2008 oppsummeres. Det ble plutselig det snøfallet vi har ventet på i flere måneder. Det ble plutselig den kulden som skulle vært her i januar. Svanene på Byrkjeland må plutselig finne seg åpent vann mellom isråkene. Mulig dette er samme svanepar jeg så i fjor, og i forfjor, og året før der.

Jeg prøvde å finne et dikt av Henrik Wergeland som sa noe pent om vinter og snø, men jeg tror den godeste Henrik var en sommermann. Hvorfor akkurat Wergeland? Jo, denne påsken har skiturene mine hatt utgangspunkt fra Verkland i Sogn, dette «passet» mellom Sogn og Hordaland. For en god del år siden hovedvegen mellom Sogn og Bergen, der man på bredeste parti av vegen såvidt kan passere motgående bil. Ikke akkurat verdens navle, men kort veg til fjell og vidde fra mitt hus. Og Wergeland og Verkland; har det noe med hverandre å gjøre? Jo, på den øverste Verklandgården står en minnestein. «Henrik Wergeland» står det på denne. Jeg tror nok ikke dikteren satte sin fot der, men hans forfedre gjorde. Derav navnet.

img_0372.jpg

Dette er krokusen min. Slik så de ut Palmesøndag. I dag er de skjult under snøen, men de kommer nok fram igjen. Sammen med påskeliljer, pinseliljer og tulipaner. Nå er påsken over. Jeg har feiret den på min måte, men i tankene har jeg vært både i Telemark og i det vakre nord.

Og snart er våren her. Og ettersom jeg er inne på Wergeland, og jeg tror han var en sommerens mann, kan vi hylle våren med hans ord.

O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
Naale ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark !
Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

12 kommentarer om “Stille uke

  1. Fordelen med å få et sånt plutselig snøfall, er at man får våren to ganger. Våren er ei fin tid!
    Har ikke tall på hvor mange ganger jeg opplevde våren i fjor 🙂 Men så klart, den siste er den fineste!…

  2. O, hvilken vederkvegende beskuelse av vakker senpåskenatur og tilhørende velklingende lyrikk. Man blir helt «Fra mitt trange, mitt stengende bur – vil jeg ut i Guds frie natur ..! Den Vibeke (hvem hun nå er)kan mer enn sitt Fadervår! Jeg lar min tørre fagblogg med full identitet bero til ut i uka – kanskje blir den ikke oppdatert da, heller? Det finnes mer spennende tema der ute i sfæren!

  3. Dette var en nydelig og variert komposisjon med hyllest til både vinteren og våren. Spenstige koblinger med deg og ditt til stede i alt. Deilige bilder, fra snødekte grantrær til krokusen i all sin prakt, før snøen la seg over.

    Fant ut at Helge Rode (min favoritt her etter deg), knyttet til et helt annet og lite hyggelig tema, opptok seg med forholdet mellom realitet og drøm, hvordan vår kreative bevissthet hele tiden legger til elementer av fiksjon, skaper forestillinger og rammer som gjør utrivelige ting til å holde ut med, og heldigvis også gjør gode opplevelser til mer enn erfaring, til mental medisin.

  4. Så nydelige bilder, Vibeke! Er det du som har tatt alle sammen? Likte særlig de snøkledde granene, så samme tid både glisne og optimistiske, hvordan du ser hver grein for seg som strutter rett ut, ikke hele treet som en kompakt trekant, slik det ofte blir i lavlandsskogen. Antar det er noe fjellnaturen gjør med trærne 🙂

  5. Eugenie: Våren i Bergen er noe av det vakreste som fins. Når rododendroen blomstrer. Det gjør den om en måneds tid.

    Petter: Hyggelig at du liker deg på bloggen min. Og din egen blogg? Jo, du bør nok oppdatere den. Men ellers kan du godt oppholde deg her altså.

    Bridgehill: Jeg lyver ikke når jeg sier at posten spesielt var laget med henblikk på det stille. (Og Rode bør jeg vel finne ut litt mer om kanskje?) I dag har jeg vært på Fløyen en tur (er på kurs i Bergen, og får overnatting på hotell på statens regning, det er akkurat 82 km hjem). På Fløyen var det snø og fullt skiføre. Sjelden på denne tid av året. Dessuten traff jeg en Dinahund der oppe. Men eieren var nok ikke deg.

    Oda: Joda, bildene har jeg tatt, men jeg ønsker meg nytt kamera. Granene der oppe er nok ikke laget for å ha i finere stuer rundt juletider 🙂

    grøftekanten: Det har du rett i 🙂

  6. Trekkes en sirkel med radius +/-77 km fra Føien, så finnes det mange flotte landfaste steder på eller i nærheten av den buen. Gjennom tidene har en rekke mennesker funnet det formålstjenlig å gifte seg på en av disse lokalitetene – deriblant jeg! Men «det var den gang, det – og itte no!»

  7. Titta: De svanene skal jeg prøve å komme tett innpå en gang. De var litt for langt ute på vannet denne gangen, og isen var for usikker for meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *