Pappa

Jeg tenker på pappa i dag.

Pappan min ønsket seg et fjell. Han hadde sett seg ut et også. Gunnarfjellet i Lierne i Nord-Trøndelag.

Pappan min ønsket å eie det fjellet. Jeg er sikker på at hadde noen lagt det ut for salg, så hadde han kjøpt det.

Pappan min het Gunnar. Han var en stillfaren mann som aldri sa for mye. Han lot sine fire kvinnelige med-boere stå for praten.

Pappan min fikk aldri oppleve å bli gammel. Han fikk ikke oppleve å se åtte barnebarn vokse opp. Og åtte barnebarn fikk aldri sjansen til å bli kjent med en stille, men reflektert mann.

Pappa døde i 1993, 55 år gammel. Kreft i bukspyttkjertelen.

Pappa ville ikke dø, han ville ikke snakke om døden. Jeg vet ikke om han var redd for å dø. Eller om han var redd for å snakke om døden.

Vi visste alle at denne kreftformen bare hadde en utgang.

Han prøvde til det siste å motsette seg det på sitt vis.

Pappa elsket fjellet. Sine siste leveår tilbrakte han mye på hytta i Lurudalen i Snåsa.

Det beste hadde vært om han kunne få dø der opp i fjellheimen, kanskje mens hunden tok stand og rypa lettet.

Jo, jeg tenker på pappa i dag.

4 kommentarer til «Pappa»

  1. Fint i Lierne da, skjönner godt at han hadde lyst pá et fjell der.

    Ser levende for meg en værbitt, stille mann pá disse fá setningene.

  2. Jo, han var værbitt.
    Jeg kan tenke meg at han fortsatt er værbitt der han vandrer i fjellene sine. Jeg liker å tenke på det – at han får vandre i fjellene etter døden.

  3. Tror det hadde vært godt å ha en pappa i voksen alder slik det var godt å ha en pappa som barn og tenåring. Dessverre tar livet av og til andre vendinger enn forventet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *