Steinbygging

Mons Ivar Mjelde er stril fra Osterøy. På Osterøy har de, som mange andre plasser på Vestlandet, brukt stein når de har bygd husene sine. Grove grunnmurer holder husene oppe. Steingjerder er skille mellom jordteigene. De har lagt stein på stein. Dette har Monsen tatt med seg inn i trenerrollen. Hans filosofi er å leggja stein på stein.

 

Målet for ukas søndagstur var Klausstølen inne i Masfjordfjellene. Det var nok her Klaus stølte. Rent bortsett fra at han aldri fikk bygd seg opp noen skikkelig støl. Klaus har lagt stein på stein, og han gikk nok i graven før han fikk opp nok trevirke til å bygge resten av stølen. Klaus har med håndmakt kløyvd stein han har funnet der i fjellet. Store stein og små stein. Han har båret og slitt. Han har tenkt som så at her skal pipa være. Og her skal jeg ha en glugge.

Klaus har nok vært sliten, men også sikkert litt stolt. Klaus var nemlig plassmann. Han eide en plass og var verken inders eller husmann. Han bygde ei «timberbu» i Holen, og til Holen fulgte denne plassen oppe i fjellet.

Klaus var født i 1798. Han gifta seg i 1839, fikk fire barn hvorav to døde. Selv døde han i en alder av 58 år. Den stakkars enken satt da igjen med et barn på to år og inngikk like etter det vi kan kalle et fornuftsekteskap med en 20 år yngre mann. Det stakkars farløse barnet fikk aldri gleden av Klausstølen, for han flyttet med mor og stefar flere kilometer vekk fra Holen, og som voksen flyttet han til byd’n, og med avstandene den gangen, kom han seg nok aldri tilbake til Masfjorden. Han slo seg opp som storkar i Bergen og giftet seg inn i Martensfamilien og fikk unger som fikk navn som Carl Emil og Nicolay, og det var det få som het i Masfjorden på den tiden. Selv ble han sjef for vinlageret i firmaet Kroepelins enke. Slik gikk det med ham.

Moralen i denne historien? Ingen, egentlig. For historien om Klaus er kanskje oppdiktet. Rett nok kan man finne både navn og årstall i Masfjordboka, og så kan vi lage oss en historie rundt dette slik niåringen og jeg gjorde på vår søndagstur. Men ettersom jeg har flettet inn Mons Ivar og steinbygginga hans, og ettersom jeg fremdeles har en litt sånn der hånlig holdning ovenfor husets stakkars bergenser, så kan moralen være at du må aldri feire byggverket før det er ferdig, kanskje? La oss ta steinbygginga til Mons Ivar. Han har faktisk ikke lagt den siste steinen enda han. Bergensere flest later til å tro noe helt annet. De har jo ikke tålmod til å vente. Her skulle de feire på lørdag med fyrverkeri og Brann i gullbuss. Hvordan gikk det? Det endte så dramatisk, så dramatisk. Riktig en krise og helt tragisk. Ja nesten like tragisk som historien om Klaus som aldri fikk sett byggverket sitt ferdig.

3 kommentarer om “Steinbygging

  1. Så flott ei historie om Klaus. Jeg har nettopp vært i tuftene til mine forfedre. Der var/er det mindre stein og mer skog enn på dine trakter. En av historiene jeg fikk høre er om min oldemor som ble født utenom ekteskap. Etter konfirmasjonen kom hun i tjeneste på en stor gård. Der var det to slags lønn – med og uten tobakk. ”Eg tok løn utan tobakk i to månader, men det såg så godt ut med ein røyk, at eg tok med tobakk eg og”, skal hun ha sagt. Oldemor tygde skrå og røykte pipe til sin siste dag. Hun døde før jeg ble født, men oldefar fikk jeg elleve år sammen med.
    Min svikefulle tippoldefar, som altså ikke giftet seg med tippoldemor, giftet seg i stedet med ei eldre enke. Det står at han fikk det bra økonomisk, men ikke levde så lenge. Der de sparsomme opplysningene tar slutt, overtar fantasien.

    Gratulerer med vel gjennomført Stoltzekleiven opp.

  2. Ei oldemor med skråtobakk og pipe. Da kan jeg nesten se for meg ei lita «fantemor», litt bøyd i kroppen etter tungt gårdsarbeid, grått hår satt opp i en liten topp bak, og kjoler i blått og svart. Hadde hun i tillegg brune strømper og flate sko, så er det et bilde av min oldemor, bortsett fra at hun ikke – så vidt jeg kjenner til – brukte skråtobakk og pipe. Det er gøy med slike historier. Noe vet du, noe er sant, noe kan du legge til og trekke fra. Jeg så i alle fall for meg Klaus der oppe i fjellheimen der han kløyvde stein på stein. Ikke til annen nytte at han fikk satt opp en mur som har stått i vær og vind i over 100 år.

  3. Jeg fikk med meg hjem et bilde av oldemor og oldefar. Bildet må være tatt på 1940-tallet, sannsynligvis etter krigen. Da var hun over sytti år. Kullsvart hår med topp eller knute bak og svart kjole. Strømper og sko vises ikke, men er sikkert som du ser for deg.
    Oldemor var nok også merket av hardt arbeid, men min bestemor husker jeg som dobbel, hun gikk nesten sammenbrettet på slutten.
    Vi har noe å leve opp til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *