Navet

Jeg er en del av navet. En del av den enhetlige tjenesten som skal bidra til sosial og økonomisk trygghet og fremme overgang til arbeid og aktiv virksomhet. Fine ord. Jeg sitter der, midt inne i navet og skal hjelpe folk på veien fra det ene til det andre. Per definisjon er vi alle like vi som sitter der inne. Vi er firkanta, vi er hummørløse, vi er lite hjelpsomme, vi er uforstandige, og vi er regelryttere. Vi legger oss opp i andres saker. Bestemmer over dem. Bestemmer at de skal gå på jobb når de ikke vil gå på jobb, og bestemmer at de ikke skal få noe jobb når de så veldig gjerne skulle hatt en jobb. Vi gir uføreytelser til de som ikke trenger det, og de som mener de trenger det, får det ikke. Det tar år og dag å få en bilsak igjennom. Og det tar år og dag å få godkjent en yrkessykdom. Alt er vår skyld. Det er i det hele tatt merkelig at vi får dette navet til å gå rundt.
Noen av mine eventuelle lesere vil nå komme til den konklusjon at nå skal hun forsvare seg. Hun er ikke noe bedre enn de andre som sitter der i navet og tror de er noe. Kanskje er jeg bedre. Eller kanskje er jeg ikke noe bedre. Det kommer jo faktisk an på øynene som ser, hjertene som slår, hjernene som tenker og ørene som lytter. Det kommer an på min bakgrunn og på din bakgrunn. Det kommer an på den situasjonen jeg er i, og den situasjonen du er i.
Det første møtet mellom personer er det mest avgjørende. Hvordan er relasjonen mellom deg og meg, hvordan tar jeg hensyn til akkurat deg når jeg tenker og handler? Jeg kan selvfølgelig legge meg til en ovenfra- og- ned holdning – et sånt «hallo, hva er det du tror du vil, liksom», en skikkelig nedlatende holdning der jeg kan bruke makta mi og styre det hele den veien jeg vil. Jeg kan også legge opp til en nedenfra-og-opp holdning der jeg styres fullt og helt av deg, men gjør jeg det, har jeg ingenting i arbeidslivet å gjøre. Eller jeg kan innta en symmetrisk holdning, der jeg og du står på likefot. Det kan jeg få til ved å sette til side mine egne holdninger, møte deg med høflighet, åpenhet og respekt, sette meg inn i din situasjon og ha en medmenneskelig innlevelse. Dessuten må jeg kunne kommunisere og holde i gang en samtale. Det hele skal da munne ut i noe vi alle er enige om og som er til beste for deg. Rett og slett. Men også så vanskelig. Fordi vi er ulike mennesker alle mann. Vi har dårlige dager alle og enhver, både jeg og du. Du kan ha hatt negative opplevelser med offentlige kontor tidligere, og da er det enkelt å ta med seg sin holdning over til det nye møtet med enda en ny saksbehandler.
Vi der inne i navet har ulik bakgrunn, på samme måte som kundene våre. Jeg er blant dem som synes det er interessant, ja rett og slett gøy å møte andre mennesker. Jeg liker å ha brukere inne på kontoret mitt. Jeg liker å diskutere med dem. Liker å komme fram til løsninger sammen med dem. Jeg er ikke av den sorten saksbehandler som putter alle brukere i den samme boksen, setter et lokk på og behandler dem helt likt. Jeg bruker skjønn. Jeg bruker skjønnet så langt det lar seg gjøre, helt til jeg møter hindringa i form av en regel som sier at nok er nok. Den enga vi går over fram til vi møter det stengselet kan være lang den, vi har kanskje snodd oss gjennom noen hinder, har snubla noen ganger, men det kan være vi ikke trenger å gå fram til stengselet. Eller vi kan gå fram til stengselet, finne grinda og gå ut. Nå er vi framme. Kanskje er vi ikke alltid enige, men målet er at begge parter skal være inforstått med det.
Jaha, og så da, sier kanskje du, hva er det hun vil fram til? Jeg vil ikke slå et slag for det norske velferdssystemet. Jeg vil ikke slå et slag for folketrygdloven. Jeg vil ikke slå et slag for byråkraten. Jeg vil slå et slag for oss der inne i navet som gjør så godt vi kan, som vet å sno oss, som synes jobben er spennende, og jeg vil slå et slag for de mange flotte menneskene vi møter i hverdagen vår.

20 kommentarer til «Navet»

  1. Et godt og reflektert innlegg. Og det er fint at du trekker frem den siden. Altfor ofte blir byråkratene anklaget for å ikke ta klientene på alvor osv. Hele systemet koker jo ned til relasjonene menneskene i mellom. Så skal dere både være profesjonelle og høflig, og noen ganger måtte tåle altfor mye skittkasting.

    Jeg likte det du sa om symmetrisk holdning. Jeg tror det må være det absolutt viktigste for i det hele tatt å nå frem. For begge parter.

  2. Miriam: Så flott med en kommentar enda innlegget ikke var pinget! Det er noe feil her på Vestlandet tror jeg.

    Det er jo disse sosiologiske termene da. Systemteori. Relasjonsteori. Egenskapteori. Systemet er slikt det er, og det kan ikke en saksbehandler gjøre stort med, annet enn å bruke vettet og folkeskikken, en stor dose humor. Samt behandle den andre slik man vil bli behandlet selv.

  3. Vibeke det er ikke enkelt á ta annsvar for á finne lösninger, nár verktöyene dine er sá begrenset. Max Weber var en smart fyr, men med ei litt lita tro pá menneskheten synes jeg. Trenger byrokratiet á være sá kaldt og upersonlig? Makter vi ikke á vise skjönn uten á falle for egne preferanser, fordommer og korrupsjonens fristelser? Jeg tror godt det offentlige kan bli litt mer lösningsorientert. Ta brukerens behov litt mer pá alvor. Og det synes jeg det höres ut som du gjör. Fin tekst.

  4. Max Weber ja. Ikke til å komme utenom i enkelte studier. Men utrolig grå fyr. Jeg er nok ingen byråkrat i ordets «rette» formening.
    Vær mot andre slik du vil de skal være mot deg. Det er mitt motto.

  5. 1. «NAV skal stille med sin helhetlige kompetanse» – kjempefine ord, men akk så vanskelig å overholde for noen. Damen opplevde noe som absolutt ikke skal oppleves. En avtale er en avtale.
    2. Vi har et noe restriktivt forhold til den utdannelsen hun sikter til. Vi må se på hva som er «nødvendig og hensiktsmessig». Rent personlig stiller jeg meg positivt til den som har trua på alternativ behandling, men de må se på utsiktene til arbeid. Det er det som er målet.

  6. Det er fint å lese at noen innenfor navet ønsker å møte meg slik jeg skulle ønske å ha blitt møtt…

    Setter pris på at du ser min frustrasjon ovenfor NAV Aetat i min blogg, og samtykker i at en avtale er en avtale. Jeg forsøkte forøvrig å møte behandleren i attføringssamtale i dag på en «symmetrisk» og verdig måte, uten å la det gå utover ham at ikke det dukket opp noen fra NAV Aetat i går på vårt avtalte møte.

    Fint er det også at du stiller deg positivt til de som «har trua» på det alternative. Jeg forstår også at Aetat ser etter «høvelig arbeid» og at det skal være en jobb i andre enden av en evt attføringsutdannelse.

    Personen jeg møtte i dag søkte på NAV-nettet for meg i fritekst etter jobber som inneholdt ordene healing, coaching, NLP, uten hell. Tingen er at jeg sikter meg inn på et marked som er baserer seg mye på mitt nettverk innen det alternative miljøet, samt jungeltelegrafen mellom fornøyde medmennesker, så bevis for at jeg har en konkret arbeidsplass – etter NAVs statutter – kan jeg derfor ikke dokumentere.

    Det må et paradigmeskifte til før komplementær alternativ medisin anses som stuerent, antydet saksbehandleren, og at jeg bare kunne begynne å se meg om etter alternative veier til målet. Så da er man jo like langt. Nå må jeg vente opptil tre måneder på å få søknaden min behandlet, og antakelig avslått. Noen sjangse for at du kan behandle søknaden min? 😉

  7. Balanse: Behandle søknaden din ja…. Du har sannsynligvis fått innvilget en 11-5 (stammespråk!) og det er nå snakk om handlingsplan (enda mer stammespråk!), og så er det snakk om en 11-6 (enda enda mer stammespråk!). Handlingsplan etter ditt ønske hadde vi nok måtte diskutere både lenge og vel. Så ærlig må jeg nok være. Det er jo slik at trygden dekker kun behandling til lege, fysioterapeut, psykolog og kiropraktor. Tok jo lang tid før kiropraktor ble stuerent. Folk bruker jo alternativ behandling. Selv har jeg opplevd «Snåsakaillen» i forbindelse med nær familie. Og det finnes jo en skog der ute med alternative behandlingsformer. Men det må nok – som din saksbehandler sier – et paradigmeskifte til før alternativ medisin blir godtatt. Selv tør jeg nesten ikke gå til lege. Og i hvert fall ikke til kiropraktor. Tør aldri i livet å bli stukket med nåler. Og ikke vil jeg ha noe med varme hender å gjøre heller. Men jeg vet at andre vil det. Lykke til med handlingsplanen din – hva du nå ender opp med. Du kan jo ta en ordinær helseutdannelse på trygdens regning og spe på med det andre sånn innimellom. Jeg er saksbehandler for en som tenker i den retningen.

  8. Hei Vibeke! Det er første gang jeg er innom hos deg;har sett deg tilfeldig hos Ego/Selvisk.
    God post du har skrevet, kollega. 🙂
    Jeg sitter også i navet,mer på sidelinjen i forhold til brukerne enn du antagelig gjør.
    Lykke til videre!

  9. Zarina: Det vakke verst! En kollega. Og jeg bruker av arbeidstiden min til å titte inn her!! Hjelp (:
    Hyggelig at du liker posten min.

  10. Deilig å treffe et m e n n e s k e fra NAV-et. Som strekker seg etter personlig kommunikasjon! Jeg har nok t e n k t at slike også finnes der inne..

    Min erfaring er tung sak behandlet utelukkende med byråkratiske og nedlatende brev. Men jeg ble ikke usynlig – for godt, da:-)

  11. Det er bra Trausken. Ingen liker å bli usynlig. Jeg har selv dager jeg føler meg langt nede og lurer på hvordan jeg i alle dager skal klare å være tro mot den utfordringa det tross alt er å ha et menneskes liv i sine hender «- at det å hjelpe
    ikke er å være den herskesykeste, men den tålmodigste -» – jeg prøver å forstå mine medmennesker når jeg får møte dem. Gjør jeg det er jeg ganske sikker på at de ikke blir usynliggjort, og også jeg blir møtt med den respekten også jeg trenger for å utøve yrket mitt 🙂

  12. Det som er synd, er at hvis du blir tråkket på,der det gjør vondt fra før, er det naturlig å reagere skarpt – kanskje også uartikulert og usaklig. Eller med et rasende smerteskrik. Og så føler hjelperen seg angrepet, og går i forsvar. Hvis det er en byråkrat, kan det bety et tett, byråkratisk panser. Er det helsepersonell, kan det bety kjemisk vold.

    Men altså – å finne en NAV-er med din orientering, det er ren sjelebot, og styrker den optimismen for menneskesamfunnet som jeg har besluttet meg for å tviholde på. Froskehilsen!

  13. Godt å lese denne posten. Jeg har sosionomutdanning (som jeg dessverre ikke har fått brukt så mye pga sykdom), og vet nå innmari mye om hvordan det er å være klient… det å sitte ovenfor et menneske som har livet mitt i hendene sine, har gjort mye med meg. Jeg vet hvor sårbar man er innenfor systemet. Møter man på et menneske med vilje til å hjelpe, kan det gå bra – møter man en som egentlig er mest opptatt av paragrafene, kan det gå riktig ille. Jeg har stort sett vært heldig så langt.

  14. Håper du en dag slipper å være mer klient, Lothiane. Håper du en dag får bruk for utdannelsen din også i jobbsammenheng. Jeg sier OGSÅ fordi jeg tror at den utdannelsen du har får du god bruk for i hverdagen din, selv om du ikke akkurat nå er i jobb. Og hvorfor skal vi egentlig kave med den der arbeidslinja? Nå skal NAV «passe på deg» i tre år. Det «ønskelige» er jo at det skal komme et vidundermiddel og du skal bli frisk og rask og fit for figth i arbeidslivet. Det er liksom det NAV blir målt på. Hvor mange klarer vi å få «ut» av trygdesystemet. La det for all del gå i DITT tempo! Ingen av oss når målene uten at det får gå i ditt (brukerens) tempo.

  15. Takk skal du ha, Vibeke! Godt å høre fra en som er i systemet. 🙂 Jeg skal i hvert fall ikke la meg presse mer, for det er jo derfor dette har gått så innmari gærnt. Nå er det kroppen min som bestemmer tempoet, og foreløpig går det ganske sakte.

  16. Her i bygdo sliter NAV etter «sammenslåingen». Ryktene går om at folk kommer til å slutte i hopetall, grunnet generalistmodellen.

  17. Og etter alt som har skjedd i min hverdag i det siste, så skjønner jeg dem godt. Brukerne vil ikke komme til å få den hjelpen de har behov for og rett til, fortsetter det på denne måten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *