Jeg skrev under på en taushetserklæring en gang i forrige århundre. Mye sand har rent i havet siden den gang, etaten har skiftet navn og slått seg sammen med andre etater, jeg har vandret min vei for å prøve nye beitemarker, men den underskrifta mi den gangen, den gjelder ennå. Jeg har sikkert en kopi av papiret et sted i tørlene mine, men orker ikke lete, eller jeg kan også få en kopi ved å henvende meg til mitt moderkontor. Men jeg trenger ingen kopi. For som sagt; jeg skrev under, og det som foregikk innenfor kontorets fire vegger, eller hele etatens fire vegger, det ligger lagret i en kryptert fil i harddisken min, lukket og låst med sju hengelåser, og nøklene er ikke å finne før jeg eventuelt trår innenfor etatens vegger igjen, dersom de har en jobb til meg.

Jeg diskuterte taushetsplikt med en lærling i forrige uke. Som helsefagarbeider har han nå praksis i hjemmetjenestene og opplever stadig vekk at brukere spør og graver om andre brukere han har på arbeidslista si. “De er så nysgjerrige”, sa han, “men de har kanskje ikke så mye annet å holde på med om dagen, og da vil de gjerne høre sladder. Det er vanskelig å formulere seg riktig. Jeg må prøve å svare dem høflig når jeg sier at jeg har taushetsplikt, og derfor ikke kan fortelle utenforstående noenting.” En meget reflektert herremann, denne unge helsefagarbeideren, i ferd med å lære seg et yrke og pliktene som følger med yrket.

Så kom jeg opp i en diskusjon om taushetsplikt i Nav på Twitter i går. Det er da jeg ser hvor lett det er for enkelte å stå på utsiden av en arbeidsplass og fortelle hvordan saksbehandlere skal arbeide. Og det er da jeg også ser at mange ikke skjønner eller kjenner til omfanget av Navs arbeidsområde. Og ikke minst begynner jeg å lure på om noen vil oppkunstruere en problemstilling for å ha enda noe å skjelle ut Nav for. Gadd vite hvor man har det fra at Nav-kontorene har lemfeldig omgang med sensitive opplysninger.

Det startet med et spørsmål til @NAVnorge fra @MariasMetode. Hun ønsker å vite hvordan personopplysninger som gis saksbehandler beskyttes, hvem som har innsyn og hvordan innsyn registreres.
Jeg kunne ikke dy meg, og svarte at taushetsplikten var med på å regulere dette, at denne (for meg) varer livet ut, men at man ikke kan hindre at annen saksbehandler får innsyn i en sak, fordi det kan være greit å diskutere med andre. @NAVnorge svarte også at det først og fremst var taushetsplikten som regulerte dette, og at tilgang til systemene blir gitt til dem som må ha det for å utføre oppgavene.

MariasMetode lurer på hvordan rettssikkerheten er ivaretatt og hvordan systemene virker. Og selvsagt skal man få lov til å lure på det, og selvsagt bør man få svar på det. Foreløpig har NAVnorge forsømt seg på svarområdet.

For meg er taushetsplikt så naturlig og innarbeidet at jeg ikke tenker over det, annet enn om det skulle skje overtramp, eller som nå, når noen stiller spørsmål ved det. Jeg tenkte faktisk ikke mer over begrepet før @Sigrun_ kom med disse ord:

@spindellett Man kan da ikke bryte taushetsplikten bare fordi det oppleves greit å diskutere med andre. Fvl § 13.

Her står man altså på utsiden og forteller at man innenfor en etat ikke kan foreta faglige diskusjoner? Det kan gjerne henvises til Forvaltningslovens § 13, poenget er forøvrig at Arbeids- og velferdsforvaltningslovens regler om taushetsplikt på noen punkter er strengere enn forvaltningsloven. I rundskrivet til Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen – Hovednr. 30 Kap. 2 – Arbeids- og velferdsetaten, § 7 om taushetsplikt står blant annet at:

enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Arbeids- og velferdsetaten etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bosted og arbeidssted.

Dette er ikke tilfelle i forvaltningsloven, der fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ikke blir oppfattet like strengt. Taushetsplikten er derimot ikke til hinder for at opplysninger skal være tilgjengelig for andre tjenestemenn innenfor etaten “i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker”. Det er da mine ord om faglige diskusjoner kommer inn i bildet. Man er ofte ganske ensom som saksbehandler fordi man har med et menneskes, ja kall det gjerne skjebne, å gjøre. Hva du foretar deg overfor personen er alfa og omega, både i tanker, ord og gjerninger. Hvis du da ikke skal få lov til å lufte tankene dine med en annen saksbehandler, eller teamet ditt, da er det fare på ferde. Man kan unngå feilvurderinger ved å la andre få ta del i en sak, men det er ikke dermed sagt at alt som kommer fram i en samtale mellom deg og bruker blir gjengitt for andre. Det er det generelle, så som bakgrunn for saken, nåværende ståsted og hva man har å velge av verktøy for å komme videre som blir tatt opp.

Nav har en helt klar policy når det gjelder beskyttelse mot innsyn og uautorisert bruk av systemene, og det er sikkerhetsmekanismer som hindrer slik bruk, inklusiv uautorisert pålogging, innsyn og endring av informasjon. Alle skal ha autorisasjon til ulike system, blant annet hadde ikke jeg tilgang på bidragssystemet fordi jeg ikke hadde det som arbeidsområde.

Alle brukere av systemer sjekkes før det blir gitt autorisasjon, forsøk på ugyldig bruk av informasjonsressursen skal loggføres, brudd på policy blir varslet om, logger blir jevnlig gjennomgått for å se om det har vært avvik.

Ellers er det jo slik at arbeidsbordet skal være fri for saker, dataskjermen skal være vendt vekk fra annens innsyn, arkivet skal ikke være i nærheten av publikumsmottaket, skriver og kopimaskin skal være i eget rom og publikum skal kunne snakke med saksbehandler uten at andre lytter. Kvalitetssikringssystemene setter krav til varsling og alarmering, som igjen er med på å forebygge trusler, håndtere sikkerhetsmessige hendelser som oppstår, og begrenser skader.

Alt dette finnes dokumentert, men jeg representerer ikke Nav, og ønsker ikke å gå etaten i næringen når det gjelder å fortelle om sine sikkerhetssystem. Jeg vet at de finnes, jeg har fortsatt tilgang på en del dokument fordi jeg har vært flink til å samle og har kontakter. Jeg vil med dette innlegget vise at man er på villspor dersom man tror at Nav tar lettvint på sikkerhet for brukerne.

Tags: , ,

9 Comments on Tause Birgitte – om taushetsplikt i Nav

  1. Jorun says:

    Ja dette er viktig!
    Jeg har opplevd å ringe eller komme til møter enten på arb.plass eller NAV og få servert, “ja, nå har x og jeg akkurat snakket om deg”… Da ble jeg litt paff, for hvorfor snakket de om meg, og hva snakket de om.
    En gang ble jeg og fastlegen “glemt” i innkallingsrunden til oppfølgingsmøte ang meg på NAV, men så fikk jeg telefon fra saksbehandler etterpå med følgende: “vi tok møtet likevel vi, men vi snakket bare positivt om deg altså….”.. Ja vel, men jeg var ikke der…
    Slik ødelegger dessverre!

  2. Hjorthen says:

    Fin post, for meg er det en selvfølge at faglige diskusjoner må være tillat innad, uten at det ropes opp om brudd på taushetsplikten. Noe annet vil da være ødeleggende for f,eks faglig utvikling. De man snakker med er jo da også bundet av taushetsplikten og kan ikke ta med seg infoen ut av huset, for å si det slik.

    En annen sak er det naturligvis at det vel er en og annen som er litt for lemfeldig i sin omgang med taushetsplikten, uten at jeg vet hvor stort det problemet er.

    Jeg har jo forresten selv nylig skrevet under på en slik erklæring, og der mener jeg det sto at jeg godt kunne fortelle hvem jeg jobbet hos, navn, sivilstand og den slags, så det er vel forvaltningsloven jeg forholder meg til da. Jepp jepp.
    .-= Hjorthen´s last blog ..Festsalen?!?! =-.

  3. Det er godt med fokus på taushetsplikten.

    Det er viktig å skille mellom “faglige diskusjoner” – som er det du skriver om – og hva jeg vil kalle “lunsjsladder”. Selv jobber jeg med skole, og er opptatt av dette: ting man som lærer får vite om elevene sine har man en selvfølgelig rett til å bringe videre til de andre lærerne som må vite det for å tilrettelegge for eleven og også i den grad det er nødvendig for å drøfte en konkret problemstilling. Men man har ingen rett til å snakke om det til utenforstående lærere. På enkelte lærerværelser er det en ukultur om at alt kan snakkes om åpent på lærerværelset, og da ivaretar man etter min mening ikke taushetsplikten godt nok.
    .-= Bjørn Smestad´s last blog ..Tåler Grønland moskeer – og hvem skal bestemme det? =-.

  4. [...] This post was mentioned on Twitter by Hjorthen, Jorun Aa Sandåker, Jorun Aa Sandåker, Britt Try, VibekePV and others. VibekePV said: Har blogget om taushetsplikten i Nav. Hvorfor og hvordan man skal være en taus Birgitte http://bit.ly/9UxqCy @MariasMetode @NAVnorge [...]

  5. saccarina says:

    Hva Bjørn sa!
    Jeg vil gjerne føye til at opplysninger som det ikke er faglig nødvendig å videreformidle bør man også verne om, selv om man rent formelt har anledning til å fortelle. Man skal jo ikke bare ivareta taushetsplikten, man må også ivareta tilliten.

  6. Dnort says:

    Det hodet er fullt av kan kjeften fort flomme over av. Og lunsjen har alltid vært åsted for slikt.
    Taushetsplikten oppfattes nok for mange mest som å gjelde utad. Og enkelte kan nok ta litt for lett på dette innenfor veggene. Noe som i neste tur kan påvirke saksbehandlingen i en sak der opplysningen (sladderet) det gjelder, egentlig ikke er relevant.
    Rundt om i små og store kontorer i Norge er det nok en del av dette. Og vi snakker da selvfølgelig om alle slags kontorer. Ikke bare Nav sine.
    Da er det viktig å huske på at en god del av Nav sin saksbehandling ikke lenger gjøres lokalt. Dette har i flere tilfeller gjort saksbehandlingstiden lengre. Samtidig unngår man ofte de uheldige utslagene som lunsjsladderet ville kunne gitt. Man gjør også likebehandling mer mulig. Men, det har sin pris…
    .-= Dnort´s last blog ..Løype! =-.

  7. [...] Spindellett har skrevet engasjert om sin erfaring og forståelse av taushetsplikt når hun jobbet for NAV. [...]

  8. Mirabell says:

    Faglige diskusjoner med kolleger trenger ikke, og bør ikke, inneholde identifiserbare opplysninger som navn og yrke. Det høres ut for meg som om NAV-ansatte ikke forstår dette skillet.

    • vibeke says:

      De aller fleste Nav-ansatte er et oppegående folkeferd, som deg om meg, med erfaring og utdanning, og vet nok helt klart hva de holder på med.

Legg gjerne igjen en kommentar!