Mongstad

Det lyser i stille grender, og et vakkert teppe av sølv har lagt seg over landskapet. Den blå timen er på sitt blåeste blå, skumringstime, og der ute på det sølvskimrende jordet står en kronhjort med sitt harem av fem koller. I den klare vinter, denne desemberdagen, er naturen nær og var, og jeg er på vei til den årlige julekonserten. Denne tradisjonelle, som bare vi kan skape. Vi som er til stede som syngende, musiserende og lyttende i denne lille landsens kirke. Den hvite, 70 år gamle trebygningen, på ingen måte bygd for de store anledninger, og på ingen måte bygd for klingende brass; tonene når ikke riktig ut i kirkerommet, de forsvinner bakover og opp i det lave taket over alterringen. De to tubaistene har satt seg inne i ringen, de liker seg ikke der, men det er trangt om saligheten i Guds hus når et brassband skal ta plass der framme.

Deilig er den himmel blå, synger koret. Ute har himmelen vært både blå og rosa denne ettermiddagen, nå er den svart, og ikke en stjerne er å se. Ingen julestjerne der oppe som lyser vei, men inne i kirken lyser det fra flere kandelabre, og lysene speiler seg i vindusrutene høyt oppe på veggen. Kirkebenkene er fulle av mennesker som ønsker å tilbringe en time sammen denne ettermiddagen, fordi det er tradisjon, og fordi tradisjoner for mange er viktig i førjulstida.

Det er bare her jeg kan klare å lytte til et amatørkor bestående av 20 sjeler som gjør sitt beste for å holde liv i gamle julesanger, og som med en ikke helt heldig engelsk uttale prøver seg på Love knows no borders. Sangen er fin, den, med noen akkorder som klinger godt, tross korets noe synkende toneleie. Det slår ikke feil, det er egentlig ganske sjarmerende, og jeg vet at han ved siden av meg ikke hører det jeg hører. Sikkert like greit det.

When you wish upon a star, klinger er en klar jentesopran, og like etter svever Amelie, den fabelaktige nedover Montmartre, i alle fall klinger Comptine d’un autre été fra pianoet, og et sus gjennom forsamlingen fordi disse jentene er så modige og flotte, de opptrer uten fakter. Et lite smil, og et lite bukk.

Deilig er jorden, synger vi. Det er et ønske at den skal være deilig, men hele jorden kan nok ikke klare å være deilig samtidig, det vet vi. Kriger pågår, og klimaet står overfor trusler som må bekjempes. Selv kan vi skimte Mongstad over fjorden, og like borte i svingen ligger Sløvåg med sine tanker som sprenges i lufta. Det er sårbart.

Men likevel kan vi innimellom se lys, se håp. Som her på en tradisjonell julekonsert med lokale aktører. Ingen julekonsertkjendiser å se, og de har vi heller aldri hatt på besøk her. Intet savn, forøvrig. Våre lokale sangere og musikere skaper en stemning som vi kjenner oss igjen i, og en klar jenterøst formidler Helene Bøksles Lys til nattsvart jord på forbilledlig måte.

Det har vært julekonsert. Vi går ut i svarte kvelden med lys innvendig.

Tags: , , , , , ,

Legg gjerne igjen en kommentar!